Dagbladet v/ansvarlig redaktør Alexandra Beverfjord

Dagbladet viser til Kulturdepartementets høringsbrev av 9. mai 2018. Frist for å inngi høringsuttalelse er satt til 1. oktober 2018. Aller Media og Dagbladet tilhører samme konsern, er begge høringsinstanser og avgir likelydende høringssvar i hvert sitt brev.

Aller Media AS («Aller») er en del av Aller konsernet som er et innovativt, multimedialt mediekonsern med en differensiert portefølje. Gjennom en rekke mediekanaler tilbyr Aller et bredt utvalg av redaktørstyrte publikasjoner og har lange tradisjoner med å formidle redaksjonelt materiale til sine lesere. Aller eier også Dagbladet, Norges nest største mediehus målt i antall lesere.

Aller ser det som sentralt at den nye medieansvarsloven bidrar til å sikre noen helt grunnleggende formål:

I den medievirkelighet vi har i dag er disse prinsippene viktigere enn noen gang. Alle ser at en utvikling der seriøs redaktørstyrt journalistikk er under press og der pressens rolle som den fjerde statsmakt er viktigere enn noen gang før. Hva som er sannhet, hva som er falske nyheter og hvordan man avslører falske nyheter er et stadig viktigere demokratisk virkemiddel. Pressens rolle som motvekt til ressurssterke aktørers egen historieskriving gjør også at kildevernet trenger å styrkes ytterligere.

Aller/Dagbladet er på generelt grunnlag av den oppfatning at høringsnotatet er et solid arbeid med gode forslag. Det er grundig og gjennomarbeidet. Det gir en god beskrivelse av rettstilstanden, drøfter viktige problemstillinger på en ryddig og grundig måte og tar opp svært mange av de sentrale spørsmål og avveininger som er relevante for pressens ansvar. Departementet skal ha ros for det arbeidet som er gjort.   

Aller/Dagbladet vil videre på generelt grunnlag peke på at det er grunnleggende prinsipp for ansvarsbestemmelsene på medieområdet er at ansvar og frihet bør følge hverandre og balanseres. Det fremstår derfor som et generelt godt grep å samle de aktuelle bestemmelsene i en og samme lov. Det som i dag er en fragmentarisk og spredt regulering vil bli lettere tilgjengelig og mer brukervennlig med den nye loven. Man kan like fullt spørre seg om man ikke da skulle ta skrittet fullt ut og finne en bedre måte å koble erstatningslovens § 3-6 a.) og den nye loven på. Lovforslagets § 9 er i den sammenheng ikke nødvendigvis en god løsning, den skaper sammen med det nye leddet i erstatningslovens § 3-6 a.) snarere uklarhet en klarhet.

Det pågående lovgivningsarbeidet må, sammen med forslaget til nye regler om kildevern m.v. styrke redaktør-instituttet og tydeliggjøre de redaktørstyrte medienes rolle. Loven må sikre et godt samvirke med Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.

Aller/Dagbladet kommenterer først tre viktige prinsipper (3.1. – 3.3) og vil deretter kommentere noen enkeltbestemmelser i forslaget.

Aller/Dagbladet er av den oppfatning at det er naturlig å se redaktøransvaret i tilknytning til kildevernet og at det derfor, slik Medieansvarsutvalgets mindretall foreslo, må innføres et eneansvar for redaktøren, jfr. Høringsnotatet s. 133. De fire argumentene som er trukket frem der burde vært vurdert grundigere og bedre utredet. Det er argumentasjon Aller kan stille seg bak.

At det er mange i en redaksjon som tar beslutninger er heller ikke et hinder for en slik modell. Det er bred enighet mediene om at den ansvarlige redaktøren er den som er ansvarlig og det er naturlig at ansvar og myndighet følges ad og ikke at lovgivningen åpner for et slags delegert ansvar. At mediene selv ønsker denne modellen burde i seg selv være et tungtveiende hensyn. Argumentet kunne vel også gjøres gjeldende ift strl. § 269, uten at det har skjedd.

Departementet bør også legge vekt på hva som er grunnlaget for det særegne svenske system for ytringsfrihet, der «ensamansvaret» er ett element. Formålet er uttrykt i den svenske grunnloven (Tryckfrihetslagen), vet at rettsreglene skal sikre «säkerställande av et fritt meningsutbyte og en allsidig opplysning». Det er altså ytringens vern som er det essensielle, og ikke æresvernet. Slik sett har også vi fått et lignende utgangspunkt som det svenske, med det nye sjette ledd i vår § 100 fra 2004: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Eneansvar (som i Sverige) vil bety at en ytring som tas opp og publiseres under en ansvarlig redaktør får en særlig beskyttelse og bare kan angripes gjennom det svenskene kaller en tryckfrihetsprosess, der det er oppstilt særlige rettsregler for å beskytte ytringen i seg selv. Det betyr også at den originære ytrer (som kanskje er en svak part i en eventuell prosess) ikke kan angripes rettslig.

Selv om det i Sverige er bygget opp om eneansvarsmodellen gjennom annen lovgivning burde man se på de store fordelene modellen innebærer og den styrkingen av redaktørrollen den vil medføre og vurdere om en oppbygging med tilsvarende virkning er mulig i Norge. Det er vanskelig å se at det foreligger erfaringer fra Sverige som taler mot en eneansvarsmodell.

Det er vanskelig å se at allmennpreventive eller individualpreventive hensyn taler mot en eneansvarsmodell. Vi opplever også at den nedkjølende effekten av et potensielt pulverisert ansvar ikke er godt nok vurdert sett i forhold til fordelene med et eneansvar. Aller/Dagbladet tror den nedkjølende effekten vil bli reell i det daglige og at den derfor vil kunne fungere som en bremsekloss på ytringsfriheten.

Når det gjelder eneansvarets betydning for kildevernet så må man se hen til utfallet av høringen rundt de nye reglene om dette, som kom ut på høring nylig. At kildevernet knyttes til ett enkelt ansvarssubjekt og at dette er det eneste ansvarssubjektet er selvsagt en styrking både av vernet og redaktørrollen.

Avslutningsvis vil vi peke på at redaktøransvaret i seg selv er et brudd på utgangspunktet i norsk rett og i seg selv inneholder særreguleringer. Det er altså ikke et argument mot et eneansvar at det ikke samsvarer med helt alminnelige utgangspunkter. Et slikt argument kan benyttes i forhold til et hvert unntak fra rettslige hovedregler og medfører ikke at godt begrunnede unntak ikke vedtas. Eneansvaret vil være et unntak som styrker pressens demokratifunksjon og integritet og som i en tid der dette er svært viktig, vil styrke ytringsvernet. På den bakgrunn skulle vi gjerne sett at dette spørsmålet ble vurdert på nytt før loven vedtas.

Aller/Dagbladet deler den prinsipielle oppfatning hva angår innholdet i annonser og andre kommersielle budskap fra tredjemenn så er medienes ansvar et medvirkeransvar og subsidiært i forhold til annonsøren, slik dette også er løst i den danske medieansvarsloven.

Det er derimot langt mer problematisk at lovutkastets § 3 c.) skaper et skille som innebærer at redaktøransvaret skilles fra det ansvar utgiverselskapet har for reklame og annonser som publiseres. Medieprodukter er en helhet og det er i dag ansvarlig redaktør som skal (og må) være ansvarlig for de endelige beslutningene når det gjelder hvilket redaksjonelt materiale som skal publiseres, hvilke annonser som skal følge dette og for den saks skyld hvilken innholdsmarkedsføring publikasjonen skal inneholde. Merkingen av kommersielt innhold er også redaktørens ansvar.

Når lovutkastet nå legger opp til et hardt skille mellom ansvar for en del av det helhetlige produktet blir dette både uheldig for redaktørrollen og skaper uklarhet rundt ansvarsforholdene. Redaktøren skal og må være ansvarlig for hele utgivelsen, på samme grunnlag. Det kan ikke være slik at der det er uklart hvorvidt spesifikt innhold er innholdsmarkedsføring eller redaksjonelt innhold så skal klassifiseringen være avgjørende for hvem som er ansvarlig på hvilket grunnlag. Om ytringen kommer i form av en annonse eller et leserbrev, så skal redaktøren ta beslutningen om den skal publiseres og ha ansvaret for den."

La oss ta et eksempel. Dersom redaktøren, i en to-ledermodell, ikke har det overordnede ansvaret for annonsene, så vil hun heller ikke kunne overprøve daglig leder hva gjelder publisering av annonser. Det vil kunne få dramatiske konsekvenser, ikke minst, som nevnt, hva gjelder spørsmål knyttet til annonser som har noen av trekkene til redaksjonelt materiale. I dag er det redaktøren som må svare for Pressens Faglige Utvalg (PFU) dersom det kommer klager på de såkalte tekstreklamereglene i Vær Varsom-plakatens kapittel 2.

Dersom redaktøren ikke lenger har et lovfestet ansvar for innholdet i annonsene, vil det ikke lenger være argumenter for at hun skal svare for dem. Dermed faller i realiteten klageretten til PFU bort. Den eneste måten man kan vurdere brudd på reglene om annonser som etterligner redaksjonelt materiale er dersom en og samme person til syvende og sist er ansvarlig for begge deler.

Den digitale utviklingen har selvsagt skapt noen nye utfordringer på dette området ved at det ikke er all annonsering redaktøren kontrollerer direkte, men i disse tilfellene vil det for alle praktiske formål være redaktøren som inngår de avtaler som gir en viss styring av slike annonser og hvilke annonser som skal aksepteres. Disse utfordringene løses ikke ved å svekke redaktørens rolle. Det fremstår også som lite naturlig at redaktøren har et ansvar for brukergenerert innhold, men ikke for annonser som hun har mulighet til å avvise eller holde tilbake. Det vil bli en ganske håpløs situasjon hvis ikke redaktøren i vår teknologinøytrale tid ikke har muligheten til å si nei til betalt innhold som ligger altfor tett opp til det redaksjonelle.

Vi mener derfor at man enten må komme opp med en modell som ikke medfører at redaktøren mister myndigheten til å avvise annonser basert på redaksjonelle hensyn eller man må videreføre dagens regel om at redaktøren er ansvarlig for mediets innhold.

Departementet skriver i høringsnotatet, punkt 15.2.4, side 183:

«Departementet mener at gode grunner taler for å lovfeste en alminnelig taushetsplikt om kildens identitet. I denne omgang foreslår departementet likevel ikke noen konkret lovbestemmelse, bl.a. fordi spørsmålet ikke har blitt konkret utredet og hørt tidligere, og fordi Justisdepartementets forslag til endringer i kildevernreglene kan ha betydning for høringsinstansenes syn på spørsmålet.

Departementet ber om synspunkter på behovet for en lovfestet taushetsplikt, og innspill til de ulike rettslige problemstillingene som en slik bestemmelse reiser.»

Aller/Dagbladets prinsipielle syn er at det er gode grunner for å lovfeste en alminnelig taushetsplikt om identiteten til medienes kilder, og at dette må være et mål. Samtidig er det jo vanskelig å utforme konkrete regler før vi kjenner Justisdepartementets forslag til nye kildevernregler. Departementet trekker dessuten opp noen problemstillinger knyttet til en eventuell taushetsplikt som ikke er helt lett å mene noe om før de er nærmere utredet.

Taushetsplikt må sees opp mot både kildevernet, etterforskningsforbud, regler for ransaking og beslag og bestemmelser om forklaringsplikt i andre lover.