Kapittel 2. Personkontroll
SKM foreslår at man bruker begrepet «anmodning» istedenfor forespørsel. SKM vurderer dette som et mer presist og innarbeidet uttrykk, og foreslår at dette ordet brukes gjennomgående i forskriften istedenfor forespørsel.
Det er uklart hva som ligger i klareringsmyndighetens plikt til å «kontrollere» at begrunnelse og dokumentasjon er «tilstrekkelig». Klareringsmyndigheten har få verktøy til å drive noen form for kontroll av om virksomheten har et faktisk behov, og må nødvendigvis legge virksomhetens begrunnelse for behov til grunn ved vurderingen. SKM mener av denne grunn at hovedansvaret for at klareringsbehovet er reelt må ligge hos virksomheten selv jf. SKMs forslag til endring av virksomhetsforskriften § 66. Klareringsmyndigheten bør på sin side følge opp og kvalitetssikre i den grad det er mulig, og aktivt hjelpe, og veilede virksomhetene ved utfylling og begrunnelse.
SKM er bekymret for at antallet anmodninger om adgangsklareringer potensielt vil bli svært høyt, og at antallet vil kunne bli vanskelig å håndtere for klareringsmyndighetene. Lang saksbehandlingstid vil igjen kunne få konsekvenser for virksomheter som er avhengig av at de ansatte har adgangsklarering. Av denne grunn er det sentralt at bestemmelsen gir mulighet for en raskest mulig saksbehandling, samtidig som formålet bak adgangsklarering og kvaliteten på vurderingene som gjøres ivaretas.
SKM mener egenopplysningene og registrene man innhenter opplysninger fra ved utvidet adgangsklarering er fornuftige da det i disse tilfellene kreves en relativt bred vurdering. Når det gjelder alminnelig adgangsklarering vurderer SKM det som sannsynlig at vår virksomhet vil få et svært høyt antall anmodninger. Derfor er det sentralt at bestemmelsen legger opp til muligheter for automatisert saksbehandling. Automatiserte systemer kan forhåndsprogrammeres til å skille ut saker hvor det fremkommer visse typer treff. Saker med slike treff kan igjen vurderes konkret av en saksbehandler, mens saker uten treff kan undergis en automatisert behandling. For å få til en effektiv behandling, og av hensyn til personvernet, bør registre man innhenter fra begrenses til hva man har behov for.
SKM stiller seg noe skeptisk til innhenting av arbeidsgiveropplysninger og skatteopplysninger, og mener slik informasjon har for liten relevans ved vurderingen av terrorfare til at disse bør innhentes. Innhenting av denne typen informasjon er også vanskeligere å automatisere fordi dette vil være informasjon som fremkommer i alle saker. Dermed vil både saksbehandlingstiden og ressursene klareringsmyndigheten må bruke øke betraktelig. SKM mener registrene man kan innhente fra kan begrenses til politiets, PSTs og NSMs registre, og at «opplysninger fra skatteetatens registre» kan begrenses til «registre hos Det sentrale folkeregister».
Fordi bruk av adgangsklarering spesielt skal forhindre terror mener SKM det er nødvendig at den som anmodes adgangsklarert også er forpliktet til å gi opplysninger om eventuell tilknytning til personer, organisasjoner eller grupper involvert i terrorplanlegging jf. § 7 bokstav j.
Adgangsklarering vil være spesielt relevant i sivil sektor. Herunder særlig innen luftfarten og telekom-infrastruktur. Dette medfører at det er SKM som i hovedsak vil saksbehandle adgangsklareringer. Fordi SKM er den klareringsmyndigheten som er tettest på utfordringene foreslår vi at departementet vurderer om SKM bør gis ansvaret for denne oppgaven i en startfase. SKM tror dette vil være hensiktsmessig for å få til en effektiv implementering av elektroniske saksbehandlingssystemer, koordinert veiledning og likebehandling i startfasen, og at dette vil avlaste andre klareringsmyndigheter og NSM. SKM tror det ellers vil knytte seg store utfordringer til at alle klareringsmyndigheter og NSM skal ha oppgaver i dette arbeidet fra 01.01.2019. SKM tror en slik løsning vil medføre et meget stort koordineringsarbeid og merarbeid for klareringsmyndighetene og NSM. SKM tror også en slik ordning vil medføre en forsinket og ulik saksbehandling, og usikkerhet i virksomheten om hvilken myndighet de skal forholde seg til.
SKM mener det bør gis tilgang til informasjon fra vitnemålsportalen og registre hos NOKUT slik at klareringsmyndigheten kan undersøke eller bekrefte påstått utdanning. SKM mener klareringsmyndigheten i mange tilfelle vil ha nytte av denne typen informasjon som et risikoreduserende tiltak mot innsidevirksomhet. En måte å plassere en insider på er å gjøre vedkommende attraktiv i en jobbsøkerprosess ved å forfalske utdanning. Dette kan være en enklere måte å plassere en innsider på enn å forsøke å rekruttere personer som allerede er i en etterretningsmessig interessant posisjon. En utdanning kan også medføre sårbarhet og risiko for uønsket oppmerksomhet dersom utdanningen gir personen en spesiell kompetanse, og personen også har tilknytning til en stat man vet kan være interessert i denne kompetansen. I andre tilfeller vil forfalskning av vitnemål kunne fortelle klareringsmyndigheten noe om en persons pålitelighet. Dette vil igjen kunne være av betydning for helhetsvurderingen av en persons sikkerhetsmessige skikkethet.
Når det gjelder utformingen av ordlyd i § 9 mener SKM den er uheldig utformet, og ber departementet foreta ordlydsendring. SKM mener det er svært viktig at regelverket setter klareringsmyndighetene i stand til å gjennomføre klarering på en tilstrekkelig måte. For å kunne sikkerhetsklarere en person er det en grunnleggende forutsetning at klareringsmyndigheten kan innhente opplysninger om personen uten avhengighet til et nytt ledd i innhentingskjeden. SKM tolker ordlyden som en vesentlig innsnevring av de muligheter klareringsmyndigheten har til å utføre sine oppgaver i dag, med mindre det foreligger nye digitaliserte muligheter gjennom NSM før 01.01.2019.
I dag utleverer NSM informasjon til klareringsmyndigheten fra en innledende automatisert kontroll mot ulike registre. Informasjonen fra denne kontrollen er i seg selv ofte av begrenset verdi for klareringsmyndigheten, og det er normalt helt nødvendig å innhente utfyllende opplysninger for å oppklare saken tilstrekkelig. Eksempler på dette er innhenting av straffesaksdokumenter, helseopplysninger, kredittopplysninger, UDI-opplysninger m.m slik det nevnes i høringsnotatet. Denne innhentingen skjer uavhengig av NSM. Rent praktisk vil en forståelse av at kun NSM kan innhente personkontrollopplysninger, slik ordlyden kan trekke i retning av skape enorm avhengighet til at NSM til enhver tid har tilstrekkelige ressurser å innhente og videreformidle slik informasjon til klareringsmyndighetene. NSM på sin side vil få betydelige utfordringer med å håndtere innhenting og utlevering til klareringsmyndighetene. Det er sannsynlig at en slik oppgaveendring vil medføre enorm saksbehandlingstid for klareringsmyndighetene.
Forarbeidene til ny sikkerhetslov gir ingen støtte til at man har tatt et bevisst standpunkt om at innhentingen kun skal skje av NSM. Prop 153 L (2016-2017) punkt 19.8 - merknad til sikkerhetsloven § 8-5, gir ikke indikasjoner på at det var et ønske fra lovgiver om å endre på klareringsmyndighetens muligheter til å innhente personkontrollopplysninger. Forarbeidet legger til grunn at § 8-5 i hovedsak er en videreføring av § 20 i dagens sikkerhetslov. Ordlyden i § 20 fastsetter at registeransvarlig skal gi personopplysninger vederlagsfritt til klareringsmyndigheten. Forskrift om personellsikkerhet § 3-4 som utfyller § 20, fastsetter eksplisitt at klareringsmyndighetene kan innhente utfyllende opplysninger fra registeransvarlig når NSMs sentrale personkontroll ikke gir tilstrekkelig grunnlag for klareringsavgjørelse.
Når bestemmelsen ikke bør forstås slik at klareringsmyndighetens muligheter til innhenting skal begrenses i forhold til tidligere, bør heller ikke ordlyden i forskriften trekke i slik retning. Det må tydeliggjøres at bestemmelsen kun skal forstås som en forskriftsfesting av at NSM utleverer opplysninger gjennom sentral personkontroll, og utleverer enkelte spesielle opplysninger, slik som i dag.
SKM er av den oppfatning at det uavhengig av eventuelle digitale løsninger for innhenting via NSMs datasystemer i fremtiden, vil være mange tilfeller der klareringsmyndigheten må innhente opplysninger på egenhånd. Dersom klareringsmyndigheten i alle tilfeller skal være avhengig av NSM som mellomledd vil det være uheldig og medføre konsekvenser for klareringsmyndighetenes arbeid. SKM er av den klare oppfatning at en involvering av NSM som et ekstra ledd i innhentingskjeden kun vil medføre en mer ineffektiv klareringsprosess med lengre saksbehandlingstid og økt byråkrati. Med sentraliseringen av klareringsmyndighetene og etableringen av få, robuste klareringsmyndigheter, med sterke fagmiljøer og ensartet praksis, er det vanskelig å se det formålstjenlige i å begrense klareringsmyndighetenes muligheter til å utføre sine hovedoppgaver, eller hvilken hensikt det tjener å gjøre dem avhengige av en tredjepart for å få utført oppgavene de er satt til.
SKM mener av disse årsaker det er av stor betydning for klareringsmyndighetene at forskriften fjerner all tvil om at klareringsmyndighetene fortsatt kan innhente personkontrollopplysninger. Klareringsmyndighetene har behov for eksplisitt lovhjemmel som gir mulighet til å innhente utfyllende opplysninger, og mener det vil være svært uheldig om departementet ikke endrer ordlyden.
SKM opplever usikkerhet rundt hvilken kvalitet det er på personkontrollopplysninger man kan få fra andre stater og hva slags informasjon som er mulig å innhente. Det er uheldig at klareringsmyndigheten bruker mye ressurser på å forsøke å innhente slik informasjon, og at personer som skal klareres ofte må vente i svært lang tid på å få behandlet saken dersom det ikke har noen hensikt å forsøke å innhente informasjon. SKM ønsker at bestemmelsen gir NSM plikt til å gi klareringsmyndigheten informasjon om kvaliteten på informasjonen man får fra ulike land, og hva slags informasjon det er mulig å innhente.
Bestemmelsen skal videreføre dagens § 3-7, men presiserer i større grad enn tidligere at unntak fra 10 års kravet skal vurderes konkret. I en mer globalisert verden mener SKM mulighet for fravikelse etter en konkret vurdering er nødvendig. SKM mener bestemmelsen fremover vil skape mer saksbehandling, men anser dette som nødvendig for at rettssikkerheten skal ivaretas. SKM mener også at lovens § 8-7 i tilstrekkelig grad ivaretar hvordan vurderingen av personer med utenlandsk statsborgerskap foretas, og ser ikke behov for en egen forskriftsbestemmelse om dette. SKM vurderer at sentraliseringen i sivil sektor har tatt vekk utfordringene man tidligere har hatt med ulik praksis.
Det er uklart hva som ligger i klareringsmyndighetens plikt til å «kontrollere» at begrunnelse og dokumentasjon er «tilstrekkelig». Klareringsmyndigheten har få verktøy til å drive noen form for kontroll av om virksomheten har et faktisk behov, og må nødvendigvis legge virksomhetens begrunnelse for behov til grunn ved vurderingen. SKM mener av denne grunn at hovedansvaret for at klareringsbehovet er reelt må ligge hos virksomheten selv jf. SKMs forslag til endring av virksomhetsforskriften § 66. Klareringsmyndigheten bør på sin side følge opp og kvalitetssikre i den grad det er mulig, og aktivt hjelpe, og veilede virksomhetene ved utfylling og begrunnelse.
SKM er bekymret for at antallet anmodninger om adgangsklareringer potensielt vil bli svært høyt, og at antallet vil kunne bli vanskelig å håndtere for klareringsmyndighetene. Lang saksbehandlingstid vil igjen kunne få konsekvenser for virksomheter som er avhengig av at de ansatte har adgangsklarering. Av denne grunn er det sentralt at bestemmelsen gir mulighet for en raskest mulig saksbehandling, samtidig som formålet bak adgangsklarering og kvaliteten på vurderingene som gjøres ivaretas.
SKM mener egenopplysningene og registrene man innhenter opplysninger fra ved utvidet adgangsklarering er fornuftige da det i disse tilfellene kreves en relativt bred vurdering. Når det gjelder alminnelig adgangsklarering vurderer SKM det som sannsynlig at vår virksomhet vil få et svært høyt antall anmodninger. Derfor er det sentralt at bestemmelsen legger opp til muligheter for automatisert saksbehandling. Automatiserte systemer kan forhåndsprogrammeres til å skille ut saker hvor det fremkommer visse typer treff. Saker med slike treff kan igjen vurderes konkret av en saksbehandler, mens saker uten treff kan undergis en automatisert behandling. For å få til en effektiv behandling, og av hensyn til personvernet, bør registre man innhenter fra begrenses til hva man har behov for.
SKM stiller seg noe skeptisk til innhenting av arbeidsgiveropplysninger og skatteopplysninger, og mener slik informasjon har for liten relevans ved vurderingen av terrorfare til at disse bør innhentes. Innhenting av denne typen informasjon er også vanskeligere å automatisere fordi dette vil være informasjon som fremkommer i alle saker. Dermed vil både saksbehandlingstiden og ressursene klareringsmyndigheten må bruke øke betraktelig. SKM mener registrene man kan innhente fra kan begrenses til politiets, PSTs og NSMs registre, og at «opplysninger fra skatteetatens registre» kan begrenses til «registre hos Det sentrale folkeregister».
Fordi bruk av adgangsklarering spesielt skal forhindre terror mener SKM det er nødvendig at den som anmodes adgangsklarert også er forpliktet til å gi opplysninger om eventuell tilknytning til personer, organisasjoner eller grupper involvert i terrorplanlegging jf. § 7 bokstav j.
Adgangsklarering vil være spesielt relevant i sivil sektor. Herunder særlig innen luftfarten og telekom-infrastruktur. Dette medfører at det er SKM som i hovedsak vil saksbehandle adgangsklareringer. Fordi SKM er den klareringsmyndigheten som er tettest på utfordringene foreslår vi at departementet vurderer om SKM bør gis ansvaret for denne oppgaven i en startfase. SKM tror dette vil være hensiktsmessig for å få til en effektiv implementering av elektroniske saksbehandlingssystemer, koordinert veiledning og likebehandling i startfasen, og at dette vil avlaste andre klareringsmyndigheter og NSM. SKM tror det ellers vil knytte seg store utfordringer til at alle klareringsmyndigheter og NSM skal ha oppgaver i dette arbeidet fra 01.01.2019. SKM tror en slik løsning vil medføre et meget stort koordineringsarbeid og merarbeid for klareringsmyndighetene og NSM. SKM tror også en slik ordning vil medføre en forsinket og ulik saksbehandling, og usikkerhet i virksomheten om hvilken myndighet de skal forholde seg til.
SKM mener det bør gis tilgang til informasjon fra vitnemålsportalen og registre hos NOKUT slik at klareringsmyndigheten kan undersøke eller bekrefte påstått utdanning. SKM mener klareringsmyndigheten i mange tilfelle vil ha nytte av denne typen informasjon som et risikoreduserende tiltak mot innsidevirksomhet. En måte å plassere en insider på er å gjøre vedkommende attraktiv i en jobbsøkerprosess ved å forfalske utdanning. Dette kan være en enklere måte å plassere en innsider på enn å forsøke å rekruttere personer som allerede er i en etterretningsmessig interessant posisjon. En utdanning kan også medføre sårbarhet og risiko for uønsket oppmerksomhet dersom utdanningen gir personen en spesiell kompetanse, og personen også har tilknytning til en stat man vet kan være interessert i denne kompetansen. I andre tilfeller vil forfalskning av vitnemål kunne fortelle klareringsmyndigheten noe om en persons pålitelighet. Dette vil igjen kunne være av betydning for helhetsvurderingen av en persons sikkerhetsmessige skikkethet.
Når det gjelder utformingen av ordlyd i § 9 mener SKM den er uheldig utformet, og ber departementet foreta ordlydsendring. SKM mener det er svært viktig at regelverket setter klareringsmyndighetene i stand til å gjennomføre klarering på en tilstrekkelig måte. For å kunne sikkerhetsklarere en person er det en grunnleggende forutsetning at klareringsmyndigheten kan innhente opplysninger om personen uten avhengighet til et nytt ledd i innhentingskjeden. SKM tolker ordlyden som en vesentlig innsnevring av de muligheter klareringsmyndigheten har til å utføre sine oppgaver i dag, med mindre det foreligger nye digitaliserte muligheter gjennom NSM før 01.01.2019.
I dag utleverer NSM informasjon til klareringsmyndigheten fra en innledende automatisert kontroll mot ulike registre. Informasjonen fra denne kontrollen er i seg selv ofte av begrenset verdi for klareringsmyndigheten, og det er normalt helt nødvendig å innhente utfyllende opplysninger for å oppklare saken tilstrekkelig. Eksempler på dette er innhenting av straffesaksdokumenter, helseopplysninger, kredittopplysninger, UDI-opplysninger m.m slik det nevnes i høringsnotatet. Denne innhentingen skjer uavhengig av NSM. Rent praktisk vil en forståelse av at kun NSM kan innhente personkontrollopplysninger, slik ordlyden kan trekke i retning av skape enorm avhengighet til at NSM til enhver tid har tilstrekkelige ressurser å innhente og videreformidle slik informasjon til klareringsmyndighetene. NSM på sin side vil få betydelige utfordringer med å håndtere innhenting og utlevering til klareringsmyndighetene. Det er sannsynlig at en slik oppgaveendring vil medføre enorm saksbehandlingstid for klareringsmyndighetene.
Forarbeidene til ny sikkerhetslov gir ingen støtte til at man har tatt et bevisst standpunkt om at innhentingen kun skal skje av NSM. Prop 153 L (2016-2017) punkt 19.8 - merknad til sikkerhetsloven § 8-5, gir ikke indikasjoner på at det var et ønske fra lovgiver om å endre på klareringsmyndighetens muligheter til å innhente personkontrollopplysninger. Forarbeidet legger til grunn at § 8-5 i hovedsak er en videreføring av § 20 i dagens sikkerhetslov. Ordlyden i § 20 fastsetter at registeransvarlig skal gi personopplysninger vederlagsfritt til klareringsmyndigheten. Forskrift om personellsikkerhet § 3-4 som utfyller § 20, fastsetter eksplisitt at klareringsmyndighetene kan innhente utfyllende opplysninger fra registeransvarlig når NSMs sentrale personkontroll ikke gir tilstrekkelig grunnlag for klareringsavgjørelse.
Når bestemmelsen ikke bør forstås slik at klareringsmyndighetens muligheter til innhenting skal begrenses i forhold til tidligere, bør heller ikke ordlyden i forskriften trekke i slik retning. Det må tydeliggjøres at bestemmelsen kun skal forstås som en forskriftsfesting av at NSM utleverer opplysninger gjennom sentral personkontroll, og utleverer enkelte spesielle opplysninger, slik som i dag.
SKM er av den oppfatning at det uavhengig av eventuelle digitale løsninger for innhenting via NSMs datasystemer i fremtiden, vil være mange tilfeller der klareringsmyndigheten må innhente opplysninger på egenhånd. Dersom klareringsmyndigheten i alle tilfeller skal være avhengig av NSM som mellomledd vil det være uheldig og medføre konsekvenser for klareringsmyndighetenes arbeid. SKM er av den klare oppfatning at en involvering av NSM som et ekstra ledd i innhentingskjeden kun vil medføre en mer ineffektiv klareringsprosess med lengre saksbehandlingstid og økt byråkrati. Med sentraliseringen av klareringsmyndighetene og etableringen av få, robuste klareringsmyndigheter, med sterke fagmiljøer og ensartet praksis, er det vanskelig å se det formålstjenlige i å begrense klareringsmyndighetenes muligheter til å utføre sine hovedoppgaver, eller hvilken hensikt det tjener å gjøre dem avhengige av en tredjepart for å få utført oppgavene de er satt til.
SKM mener av disse årsaker det er av stor betydning for klareringsmyndighetene at forskriften fjerner all tvil om at klareringsmyndighetene fortsatt kan innhente personkontrollopplysninger. Klareringsmyndighetene har behov for eksplisitt lovhjemmel som gir mulighet til å innhente utfyllende opplysninger, og mener det vil være svært uheldig om departementet ikke endrer ordlyden.
SKM opplever usikkerhet rundt hvilken kvalitet det er på personkontrollopplysninger man kan få fra andre stater og hva slags informasjon som er mulig å innhente. Det er uheldig at klareringsmyndigheten bruker mye ressurser på å forsøke å innhente slik informasjon, og at personer som skal klareres ofte må vente i svært lang tid på å få behandlet saken dersom det ikke har noen hensikt å forsøke å innhente informasjon. SKM ønsker at bestemmelsen gir NSM plikt til å gi klareringsmyndigheten informasjon om kvaliteten på informasjonen man får fra ulike land, og hva slags informasjon det er mulig å innhente.
Bestemmelsen skal videreføre dagens § 3-7, men presiserer i større grad enn tidligere at unntak fra 10 års kravet skal vurderes konkret. I en mer globalisert verden mener SKM mulighet for fravikelse etter en konkret vurdering er nødvendig. SKM mener bestemmelsen fremover vil skape mer saksbehandling, men anser dette som nødvendig for at rettssikkerheten skal ivaretas. SKM mener også at lovens § 8-7 i tilstrekkelig grad ivaretar hvordan vurderingen av personer med utenlandsk statsborgerskap foretas, og ser ikke behov for en egen forskriftsbestemmelse om dette. SKM vurderer at sentraliseringen i sivil sektor har tatt vekk utfordringene man tidligere har hatt med ulik praksis.
Kapittel 4. Samtykke til å autorisere utenlandske statsborgere for BEGRENSET
SKM har vært i tvil om bestemmelsen er tilstrekkelig hensiktsmessig eller ikke, og problemstilling har vært drøftet grundig innad i SKM. En av våre medarbeidere har også deltatt i forskriftsprosjektet. Vår tilbakemelding er bygget på at vi har mye erfaring med denne typen saker, regelverket som foreslås innført, og den kunnskapen vi fikk om departementets innstilling om at søknader kun bør avslås unntaksvis.
På den ene siden vil en to-instans behandling som foreslått være en garanti for likebehandling og for at personer som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko ikke gis autorisasjon. På den annen side tyder ting på at kontrollen sannsynligvis er uforholdsmessig ressurskrevende og streng sett opp mot hva man får ut av en slik ordning.
SKMs vurdering er at søknadsplikten legger beslag på uforholdsmessig mye ressurser hos klareringsmyndigheten. Videre er vår oppfatning at virksomhetenes egne prosesser forsinkes på grunn av saksbehandlingstid uten at søknadsprosessen i hovedsak tilfører noen særlig merverdi. Når departementet i høringsnotatet også har lagt til grunn at avslag bare bør skje unntaksvis, er SKM av den oppfatning at man bør vurdere andre tiltak. Vår oppfatning er at avslag kun skjer i de tilfeller hvor grunnlaget for avslag allerede er så åpenbart at virksomheten, gjennom åpne kilder, selv bør ha kjennskap til den risiko som tilsier ikke å autorisasere for B. SKM er ikke av den oppfatning at tilgang til landvurderingene fra NSM er nødvendige for å foreta denne vurderingen.
Etter SKMs syn kan søknadsplikten fjernes. I stedet bør det presiseres i regelverket om autorisasjon at virksomhetene skal være oppmerksom på åpent tilgjengelige trusselvurderinger. SKM mener de trussel- og tilknytningsvurderinger som virksomheten må gjøre på nivå BEGRENSET i en slik prosess, kan gjennomføres med støtte i en særskilt og generell veiledning fra NSM om tilknytningsvurderinger, samt åpne trusselvurderinger.
Den grad av risiko en fjerning av søknadsplikten skaper mener SKM kan avhjelpes med kompetanseheving og kursing for autorisasjonsansvarlige, og vet at virksomhetene fører lister over hvem som autoriseres. SKM mener mye av risikoen kan avhjelpes ved at disse listene eventuelt oversendes klareringsmyndigheten. På denne måten vil klareringsmyndigheten ha mulighet til å gripe inn å suspendere autorisasjonen til en utenlandsk statsborger dersom man anser det som nødvendig.
SKM vurderer at en ordning der klareringsmyndigheten skal opplyse om klareringsstatus vil være svært ressurskrevende for SKM. Samtidig vil det være fordeler med denne oppgaven dersom departementet imøtekommer behovet og forslaget SKM har spilt inn om at kontakt med anmodende virksomheter i sivil sektor i hovedsak skal håndteres av SKM, og ikke fordeles til flere. SKM ønsker på sikt at de fleste virksomheter med slikt behov i sivil sektor får tilgang til Nasjonalt register via NBN.
Kapittel 5. Leverandørklarering
Høringsnotatet til ny forskrift har foreslått SKM som aktuell kandidat når det gjelder behandling av leverandørklareringer. SKM mener det vil være naturlig og ønskelig at behandlingen av leverandørklareringer samles til den sivile klareringsmyndigheten. Dette synes naturlig i lys av at leverandører er sivile selskaper. En svakhet ved ordningen i dag er at NSM både er klarerings- og tilsynsmyndighet. SKM vurderer det som hensiktsmessig at NSMs klareringsoppgaver overtas av klareringsmyndighetene slik at NSMs rolle som klageinstans kan rendyrkes. En slik omfordeling vil også avlaste Forsvarsdepartementet som klageinstans i dag. SKM mener en slik ordning vil sikre et sterkt fagmiljø, gi samfunnsbesparende stordriftsfordeler og skape et enhetlig fagfelt som også tjener leverandørene best. Dersom departementet finner at SKM og sektortilsynene bør ha mulighet til å innlede samarbeid om tilsyn vil SKMs funksjon som leverandørklareringsmyndighet også gi synergieffekter mellom disse oppgavene.
SKM vurderer at en annen løsning vil være uheldig. SKM mener det vil være et feilgrep om man i reformen om sentralisering av klareringsmyndighetene skulle igangsette en desentralisering innen leverandørklarering og spre denne oppgaven til flere. En slik ordning vil medføre behov for dannelsen av små og sårbare fagmiljøer flere steder, skape fare for ulik behandling og åpenbart være en dyrere ordning enn om alle leverandørklareringer samles til én myndighet. I følge NSM behandles det årlig rundt 15-20 anmodninger om leverandørklareringer i dag. Ettersom omfanget av denne oppgaven heller ikke er spesielt omfattende vurderes det som lite hensiktsmessig om oppgaven skal spres ut til flere enn én myndighet.
SKM foreslår at bestemmelsen omformuleres til at Sivil klareringsmyndighet er klareringsmyndighet for anmodninger om leverandørklarering, og at NSM er klageinstans i slike saker. SKM er åpen for samarbeid med Forsvaret på enkelte områder dersom dette er ønskelig fra Forsvaret sin side. SKM mener Forsvaret i enkelte tilfeller vil ha behov for å samarbeide med SKM for å ivareta sine oppgaver. SKM mener derfor Forsvaret bør ha mulighet til å delta i tilsyns- og revisjonsarbeid, eller annet samarbeid om leverandørklarering når Forsvaret mener det er hensiktsmessig eller nødvendig for ivaretakelsen av eksempelvis FSA eller andre avdelingers oppgaver.
Kapittel 6. Særbestemmelser for domstolene
For å kunne garantere likebehandling i sivil sektor bør antall klareringsmyndigheter reduseres. Dette kan tilsi at ansatte i domstolene også bør klareres av den sentrale klareringsmyndigheten i sivil sektor. SKM mener det er gode argumenter for at domstolenes klareringsmyndigheter bør sentraliseres ytterligere. Dersom departementet og domstolene finner en slik sentralisering hensiktsmessig, er det vår anbefaling av klareringsmyndigheten sentraliseres til SKM.
SKM viser til at domstolene er en del av sivil sektor, og at det årlig er et fåtall personer som klareres i forbindelse med arbeid i domstolene. Det fremstår derfor som uhensiktsmessig at domstolene skal operere et større antall klareringsmyndigheter som arbeider på siden av SKM. SKM viser til at Justitiarius og alle førstelagmennene er foreslått som egne klareringsmyndigheter for ansatte i underliggende rettsinstanser. Dermed vil domstolene kunne operere syv forskjellige klareringsmyndigheter. Det kan stilles spørsmål ved om en slik løsning garanterer tilstrekkelig fagkompetanse og likebehandling for personer ansatt i domstolvesenet, eller om faren for ulik behandling i forhold til resten av sivil sektor blir for stor.
Domstolenes uavhengighet er et viktig og prinsipielt hensyn som må ivaretas i dette spørsmålet. SKM mener dette hensynet ivaretas ved at Justitiarius bør være klageinstans for denne typen saker. Slik vil domstolen ha siste ord i en klagesak og sikres uavhengighet. Etter SKMs syn er det hensynet til likebehandlingen, og rettssikkerheten som ligger i å få klareringssaken behandlet av et kompetent fagmiljø som må tillegges avgjørende vekt ved avveiningen av om domstolene bør være egen klareringsmyndighet. En sentralisering til SKM vil også være en måte å redusere antallet klareringsmyndigheter ytterligere på og gi mulighet til innføring av en likere praksis.
På den ene siden vil en to-instans behandling som foreslått være en garanti for likebehandling og for at personer som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko ikke gis autorisasjon. På den annen side tyder ting på at kontrollen sannsynligvis er uforholdsmessig ressurskrevende og streng sett opp mot hva man får ut av en slik ordning.
SKMs vurdering er at søknadsplikten legger beslag på uforholdsmessig mye ressurser hos klareringsmyndigheten. Videre er vår oppfatning at virksomhetenes egne prosesser forsinkes på grunn av saksbehandlingstid uten at søknadsprosessen i hovedsak tilfører noen særlig merverdi. Når departementet i høringsnotatet også har lagt til grunn at avslag bare bør skje unntaksvis, er SKM av den oppfatning at man bør vurdere andre tiltak. Vår oppfatning er at avslag kun skjer i de tilfeller hvor grunnlaget for avslag allerede er så åpenbart at virksomheten, gjennom åpne kilder, selv bør ha kjennskap til den risiko som tilsier ikke å autorisasere for B. SKM er ikke av den oppfatning at tilgang til landvurderingene fra NSM er nødvendige for å foreta denne vurderingen.
Etter SKMs syn kan søknadsplikten fjernes. I stedet bør det presiseres i regelverket om autorisasjon at virksomhetene skal være oppmerksom på åpent tilgjengelige trusselvurderinger. SKM mener de trussel- og tilknytningsvurderinger som virksomheten må gjøre på nivå BEGRENSET i en slik prosess, kan gjennomføres med støtte i en særskilt og generell veiledning fra NSM om tilknytningsvurderinger, samt åpne trusselvurderinger.
Den grad av risiko en fjerning av søknadsplikten skaper mener SKM kan avhjelpes med kompetanseheving og kursing for autorisasjonsansvarlige, og vet at virksomhetene fører lister over hvem som autoriseres. SKM mener mye av risikoen kan avhjelpes ved at disse listene eventuelt oversendes klareringsmyndigheten. På denne måten vil klareringsmyndigheten ha mulighet til å gripe inn å suspendere autorisasjonen til en utenlandsk statsborger dersom man anser det som nødvendig.
SKM vurderer at en ordning der klareringsmyndigheten skal opplyse om klareringsstatus vil være svært ressurskrevende for SKM. Samtidig vil det være fordeler med denne oppgaven dersom departementet imøtekommer behovet og forslaget SKM har spilt inn om at kontakt med anmodende virksomheter i sivil sektor i hovedsak skal håndteres av SKM, og ikke fordeles til flere. SKM ønsker på sikt at de fleste virksomheter med slikt behov i sivil sektor får tilgang til Nasjonalt register via NBN.
Kapittel 5. Leverandørklarering
Høringsnotatet til ny forskrift har foreslått SKM som aktuell kandidat når det gjelder behandling av leverandørklareringer. SKM mener det vil være naturlig og ønskelig at behandlingen av leverandørklareringer samles til den sivile klareringsmyndigheten. Dette synes naturlig i lys av at leverandører er sivile selskaper. En svakhet ved ordningen i dag er at NSM både er klarerings- og tilsynsmyndighet. SKM vurderer det som hensiktsmessig at NSMs klareringsoppgaver overtas av klareringsmyndighetene slik at NSMs rolle som klageinstans kan rendyrkes. En slik omfordeling vil også avlaste Forsvarsdepartementet som klageinstans i dag. SKM mener en slik ordning vil sikre et sterkt fagmiljø, gi samfunnsbesparende stordriftsfordeler og skape et enhetlig fagfelt som også tjener leverandørene best. Dersom departementet finner at SKM og sektortilsynene bør ha mulighet til å innlede samarbeid om tilsyn vil SKMs funksjon som leverandørklareringsmyndighet også gi synergieffekter mellom disse oppgavene.
SKM vurderer at en annen løsning vil være uheldig. SKM mener det vil være et feilgrep om man i reformen om sentralisering av klareringsmyndighetene skulle igangsette en desentralisering innen leverandørklarering og spre denne oppgaven til flere. En slik ordning vil medføre behov for dannelsen av små og sårbare fagmiljøer flere steder, skape fare for ulik behandling og åpenbart være en dyrere ordning enn om alle leverandørklareringer samles til én myndighet. I følge NSM behandles det årlig rundt 15-20 anmodninger om leverandørklareringer i dag. Ettersom omfanget av denne oppgaven heller ikke er spesielt omfattende vurderes det som lite hensiktsmessig om oppgaven skal spres ut til flere enn én myndighet.
SKM foreslår at bestemmelsen omformuleres til at Sivil klareringsmyndighet er klareringsmyndighet for anmodninger om leverandørklarering, og at NSM er klageinstans i slike saker. SKM er åpen for samarbeid med Forsvaret på enkelte områder dersom dette er ønskelig fra Forsvaret sin side. SKM mener Forsvaret i enkelte tilfeller vil ha behov for å samarbeide med SKM for å ivareta sine oppgaver. SKM mener derfor Forsvaret bør ha mulighet til å delta i tilsyns- og revisjonsarbeid, eller annet samarbeid om leverandørklarering når Forsvaret mener det er hensiktsmessig eller nødvendig for ivaretakelsen av eksempelvis FSA eller andre avdelingers oppgaver.
Kapittel 6. Særbestemmelser for domstolene
For å kunne garantere likebehandling i sivil sektor bør antall klareringsmyndigheter reduseres. Dette kan tilsi at ansatte i domstolene også bør klareres av den sentrale klareringsmyndigheten i sivil sektor. SKM mener det er gode argumenter for at domstolenes klareringsmyndigheter bør sentraliseres ytterligere. Dersom departementet og domstolene finner en slik sentralisering hensiktsmessig, er det vår anbefaling av klareringsmyndigheten sentraliseres til SKM.
SKM viser til at domstolene er en del av sivil sektor, og at det årlig er et fåtall personer som klareres i forbindelse med arbeid i domstolene. Det fremstår derfor som uhensiktsmessig at domstolene skal operere et større antall klareringsmyndigheter som arbeider på siden av SKM. SKM viser til at Justitiarius og alle førstelagmennene er foreslått som egne klareringsmyndigheter for ansatte i underliggende rettsinstanser. Dermed vil domstolene kunne operere syv forskjellige klareringsmyndigheter. Det kan stilles spørsmål ved om en slik løsning garanterer tilstrekkelig fagkompetanse og likebehandling for personer ansatt i domstolvesenet, eller om faren for ulik behandling i forhold til resten av sivil sektor blir for stor.
Domstolenes uavhengighet er et viktig og prinsipielt hensyn som må ivaretas i dette spørsmålet. SKM mener dette hensynet ivaretas ved at Justitiarius bør være klageinstans for denne typen saker. Slik vil domstolen ha siste ord i en klagesak og sikres uavhengighet. Etter SKMs syn er det hensynet til likebehandlingen, og rettssikkerheten som ligger i å få klareringssaken behandlet av et kompetent fagmiljø som må tillegges avgjørende vekt ved avveiningen av om domstolene bør være egen klareringsmyndighet. En sentralisering til SKM vil også være en måte å redusere antallet klareringsmyndigheter ytterligere på og gi mulighet til innføring av en likere praksis.