Universitetet i Oslo

Varslinger er ønsket ved UiO, som en viktig del av ytringsfriheten og som en forutsetning for å kunne fange opp og håndtere saker av kritikkverdig karakter. Det er derfor viktig for UiO å legge til rette for varslinger og å oppfordre til bruk av våre varslingskanaler. UiO er imidlertid bekymret over at man som institusjon har fått flere signal om at potensielle varslere vegrer seg for å varsle, av frykt for at varselet skal publiseres og gjøres offentlig kjent gjennom media, og især lokal media. UiO opplever å motta et jevnt og ikke ubetydelig antall innsynsbegjæringer i saker om varsling, saker som ofte har en omvarslet og et sensitivt og lett gjenkjennbart faktum. I tillegg har UiO opplevd at en rekke avslag om innsyn blir overprøvd av Felles klagenemnd, noe som har ført til at dokumenter som ikke burde vært gitt ut, har blitt offentliggjort. Dette har av flere blitt trukket frem som avskrekkende. UiO vil derfor påpeke at innsynsbestemmelsene slik kan være med på å skape en faktisk terskel som gjør det vanskeligere å varsle.

UiO mener disse erfaringene viser et særlig behov for å kunne skjerme varslingssaker, både mens de er i prosess, gjennom utsatt innsyn, men også etter at prosessen er avsluttet. UiO viser til de vurderinger som er gjort i Prop. 158 L (2015 – 2016) s. 81 – 82, om utsatt offentlighet i saker om forskningsetikk. UiO mener disse vurderingene har klar overføringsverdi til varslingssaker, hvor mange av de samme hensynene for utsatt innsyn gjør seg gjeldende. Denne problemstillingen er av spesielt stor betydning i de saker hvor det er en omvarslet. Det vises til s. 82,

«Samfunnet stiller strenge krav til forskere når det gjelder forskningsetiske vurderinger, og det bør dermed være lav terskel for å ta opp en sak om mulig uredelighet. Dette krever imidlertid at det er forsvarlige rammer for saksbehandlingen i disse sakene. Offentliggjøring av saksdokumenter underveis i behandlingen av denne type saker kan komme i konflikt med hensynet til partene og prosessen rundt behandlingen. En institusjon har et legitimt behov for å kunne foreta en intern behandling og vurdering av en påstand om mulig uredelighet, før den blir offentlig. I tillegg kan utstrakt innsyn i dokumenter underveis i behandlingen av saker hvor det ennå ikke er konkludert, kunne gi et skjevt bilde av resultatene.» (s. 82)

Når det gjelder forslag til opplærings- og kommunikasjonstiltak i kapittel 11, vil UiO kort tilføye at vi støtter tiltak som er med på å videreføre det holdningsskapende arbeidet for en god ytringskultur, samt opplæringstiltak som styrker kompetanse og forståelsen for innholdet i varslingsregelverket.

UiO støtter utvalgets forslag om at lovregler om varsling i arbeidslivet fortsatt skal være en del av arbeidsmiljøloven. Det fremstår som mest hensiktsmessig å samle bestemmelser av betydning for arbeidslivet, i allerede eksisterende lovverk om arbeidsforhold.

UiO støtter utvalgets forslag om å ta inn en henvisning til Grunnlovens § 100 i varslingsreglene, som et ledd i å få frem at varsling er en del av ytringsfriheten, med et påfølgende forsterket vern.

UiO mener at studenters lovmessige vern ved varsling bør styrkes og UiO støtter derfor forslaget om at elever og andre persongrupper etter arbeidsmiljøloven § 1-6 omfattes av varslingsreglene. Det er imidlertid viktig å se bestemmelsene i arbeidsmiljøloven i sammenheng med de øvrige bestemmelsene som regulerer studier og studenter i universitets- og høyskoleloven.

Studenter kan gjennom studiet gå inn og ut av ulike roller og ulike arbeidslignende situasjoner, blant annet i forbindelse med obligatorisk undervisning, praksis eller feltarbeid. Deler av arbeidsmiljøloven gjelder derfor for studenter når de er i en arbeidslignende situasjon, mens studentene ikke er omfattet i den øvrige studiesituasjonen. UiO sier seg derfor enige med utvalget i at det lett kan oppstå vanskelige avveininger i forhold til hvilken situasjon eller i hvilken rolle en student var i, når vedkommende oppdager et eventuelt kritikkverdig forhold.

Studenter som varsler kan være særlig utsatt, og lovverket bør derfor sikre at de er omfattet av regler for varsling og påfølgende vern mot gjengjeldelse etter forsvarlig varsling til institusjonen. Dette bør også gjelde for ph.d.-kandidater som ikke er ansatt ved gjeldende institusjon.

UiO er positive til, og ser behovet for en tydeliggjøring av begrepene i varslingsbestemmelsene.

Når det gjelder å tydeliggjøre innholdet i begrepet «kritikkverdige forhold» med den foreslåtte skissen til lovtekst og en opplisting av de ulike typer normbrudd som typisk vil utgjøre kritikkverdige forhold, mener UiO at dette er et godt grep.

I en forlengelse av dette er det også UiOs oppfatning at det er fornuftig å ta inn i lovteksten eksplisitt at klager som gjelder misnøye med arbeidstakers eget arbeidsforhold ikke regnes som kritikkverdige forhold etter denne bestemmelsen. UiO støtter seg til utvalgets uttalelse om at en avgrensning mot egen misnøye kan tydeliggjøre skillet mellom saker som faktisk er varsling om kritikkverdige forhold og personkonflikter mellom arbeidsgiver og en enkelt arbeidstaker. UiO har, som flere, gjennom sitt arbeid med varslinger opplevd at skillet mellom kritikkverdige forhold av allmenn interesse, omkamper, faglige uenigheter og personkonflikter ikke alltid fremstår som tydelig for varsler(e). UiO mener derfor det også er viktig å poengtere at de normbrudd som utgjør kritikkverdige forhold er alvorlige merkelapper som ikke skal misbrukes til å fremme misnøye. En slik misforstått bruk og uklarhet om innholdet i begrepet «kritikkverdige forhold» bidrar, som utvalget også påpeker, til at varslingsinstituttet får et ufortjent dårlig rykte. De foreslåtte presiseringer fremstår derfor som hensiktsmessige og nødvendige.

UiO støtter utvalget i deres forslag om å tydeliggjøre noen kriterier for en forsvarlig fremgangsmåte, men mener forsvarlighetskravet fortsatt bør fremgå som en del av lovteksten og som en overbygging av de konkretiserte kriteriene. Dette i tråd med mindretallets forslag. UiO mener kriteriene som det vises til også er viktige for å tydeliggjøre at varslingsinstituttet skal brukes på en ansvarlig måte, og det vil være tydelig for de involverte hva som skal til for å opptre på en forsvarlig måte.

UiO støtter forslaget om å tydeliggjøre hva som vil kunne være en ulovlig gjengjeldelse, med en lovtekst som eksemplifiserer hva slike ugunstige handlinger kan bestå av.

UiO er positive til en stadfesting av arbeidsgivers aktivitetsplikt. Samtidig ser man at dagens regelverk allerede er tydelig på de plikter som tilligger arbeidsgiver, med aktivitets- og omsorgsplikt etter arbeidsmiljølovens kapittel 4. UiO mener gode grunner taler for at man vurderer hvorvidt det er hensiktsmessig å gjenta det som allerede er påpekt andre steder i lovverket.

Samtidig er UiO av den oppfatning at det også er viktig å fokusere på den omsorgsplikt man som arbeidsgiver også har overfor en mulig motpart/omvarslet, og at en eventuell lovtekst om arbeidsgivers omsorgsplikt i så fall bør tydeliggjøre dette ved at omsorgsplikten gjelder for alle impliserte i varslingssaker.

UiO støtter mindretallets syn, og er av den oppfatning at brudd på omsorgsplikten i tilstrekkelig grad vil fanges opp av forbudet mot gjengjeldelse, ved at unnlatelser inngår her.

Når det gjelder utvalgets vurderinger rundt anonym varsling, og konfidensialitet rundt varslerens identitet, vil UiO peke på at de problemstillinger som reises av utvalget i punkt 10.11.3 gjenspeiler det man ofte kan erfare, om at terskelen for å varsle kan bli noe lav, og at man i liten grad kan ansvarliggjøre varsler. Dette er av betydning dersom varselet i seg selv er trakasserende i sitt innhold, eller fremgangsmåten, etter en helhetlig vurdering, er uforsvarlig. Dersom det anonyme varselet i tillegg vanskelig lar seg utforske vil man ha en situasjon hvor en mulig omvarslet kan oppleve å ikke på en tilfredsstillende måte få svart ut eventuelle påstander. Dette fremstår som uheldig.

UiO mener imidlertid at det skal være mulig å varsle anonymt, da viktige saker kan avdekkes ved anonym varsling, men at dette bør være unntaket heller enn hovedregelen. Det kan i den sammenheng presiseres at når det gjelder seksuell trakassering og annen form for trakassering så er det i praksis umulig å være anonym dersom arbeidsgiver skal følge opp saken.

UiO vil fremheve at de roller og oppgaver som trekkes frem som mulige ansvarsfelt av utvalget synes å være omfattende og krevende for et ombud, også ved at både arbeidsgiver og den som varsler skal kunne henvende seg til ombudet.

UiO er positive til at dette utredes nærmere.

UiO støtter mindretallets vurderinger og er enige i at tvisteløsning i saker om varsling fortsatt bør behandles av de alminnelige domstoler. UiO mener at domstolene vil være best egnet til å avgjøre til dels komplekse vurderingstema i saker hvor det i særlig grad er viktig å ivareta rettssikkerheten til varsler, men også den omvarslede. At man ved å bruke en varslingsnemnd likevel kan oppleve at saken bringes inn for rettsapparatet, innebærer at dette kan blir svært tid- og ressurskrevende prosesser.

Gunn-Elin Aa. Bjørneboe                                                              

Universitetsdirektør                                                            Irene Sandlie                                                                                                                                  Personaldirektør