Høringssvar – Endringer i sprøyteromsloven og sprøyteromsforskriften
MARBORG er svært glade for endringene i loven og støtter fullt ut at sprøyterommene nå omgjøres til brukerrom. Vi har lenge vært kritiske til at det frem til nå kun har vært injisering av heroin har vært tillatt og ser frem til endringen som vil gjøre det mulig for injiserende rusbrukere å benytte tilbudet uavhengig av rusmiddel.
I tillegg støtter MARBORG muligheten til å også innta andre rusmidler enn heroin. Dette er en naturlig utviding av tilbudet og vil forhåpentligvis føre til at helsepersonell kommer i kontakt og kan gi råd og veiledning av rusbrukere de frem til nå ikke har vært i kontakt med.
Men, vi føler at endringsforslaget ikke går langt nok og vil stenge ute og ekskludere brukere med bruksmåter eller som benytter rusmidler som ikke normalt injiseres.
Vi tenker også at å trekke grensen ved stoffer «som kan injiseres» er en vag formulering. Vi vet at svært mange rusavhengige løser opp og injiserer rusmidler som for eksempel er laget for oral bruk, eller som er påtenkt å drikkes. Disse brukerne har et særlig behov for råd, veiledning og hjelp til å etablere et mindre skadelig bruksmønster og burde derfor inviteres inn. Dette burde derfor ikke være forbudt ved brukerrommene.
Bostedstilhørighet burde ikke begrense muligheten for å benytte brukerrommene. Det er kanskje nettopp disse brukerne, uten fast adresse i kommunen, som har størst behov for et trygt og rolig sted å innta sitt rusmiddel istedenfor å måtte innta dette i en skitten bakgård.
At «helseskadelig injeksjonspraksis» skal være inntakskriteriet for å benytte rommene er MARBORG imot. Er ikke all injisering av rusmidler helseskadelig? Og hva med tunge heroin og amfetamin brukere som ofte har gått bort fra injisering på grunn av problemer med å finne steder på kroppen å injisere? Disse skal da altså ikke kunne benytte brukerrommene? Og, i tillegg, det kan se ut til at dersom en bruker av brukerrommet går over fra å injisere til å kun røyke rusmidlet sitt da skal ekskluderes fra tilbudet. Dersom dette medfører riktighet fremstår det som en merkelig tankegang. Sitat:
«I den grad brukere av ordningen endrer inntaksmåte, vil personalet i ordningen måtte gjøre en skjønnsmessig vurdering av om og eventuelt når endret inntaksmåte skal føre til at brukeren ikke lenger skal få adgang til å bruke sprøyteromsordningen.»
Det burde heller ikke være opp til hver enkelt kommune å vurdere om de kun skal tillate injisering eller også inhalering. Dette burde styres av loven som burde si klart hva et brukerrom skal inneholde av tilbud.
Vi er samtidig svært skeptiske til hva som tillates i forbindelse med videreformidling av opplysninger til politiet i § 6
Har politiet mistanke om straffbar besittelse eller bruk av narkotika i brukerromsordningens lokaler eller tilstøtende behandlingsrom, skal personalet uten hinder av taushetsplikten i helsepersonelloven § 21 og forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og på begjæring gi politiet opplysning om hvorvidt en identifisert person er registrert bruker av injiseringsrommet og inhaleringsrommet eller ikke.
Vi mener at denne type opplysninger er helseopplysninger og må derfor være beskyttet mot videreformidling på samme måte som andre helseopplysninger.
Vi er altså noe skuffet over deler av endringen og mener det kan se ut til at stigmatiseringen og moraliseringen overfor mennesker med rusproblemer videreføres inn i den nye loven.
Dette går på tvers av det mange andre land praktiserer der brukerne kan komme inn og benytte hvilket som helst rusmiddel, på nesten hvilken som helst måte. Og med nettopp samme mål som det legges opp til her, nemlig å komme i kontakt med og gi helsehjelp til mennesker med store rusproblemer.
I tillegg støtter MARBORG muligheten til å også innta andre rusmidler enn heroin. Dette er en naturlig utviding av tilbudet og vil forhåpentligvis føre til at helsepersonell kommer i kontakt og kan gi råd og veiledning av rusbrukere de frem til nå ikke har vært i kontakt med.
Men, vi føler at endringsforslaget ikke går langt nok og vil stenge ute og ekskludere brukere med bruksmåter eller som benytter rusmidler som ikke normalt injiseres.
Vi tenker også at å trekke grensen ved stoffer «som kan injiseres» er en vag formulering. Vi vet at svært mange rusavhengige løser opp og injiserer rusmidler som for eksempel er laget for oral bruk, eller som er påtenkt å drikkes. Disse brukerne har et særlig behov for råd, veiledning og hjelp til å etablere et mindre skadelig bruksmønster og burde derfor inviteres inn. Dette burde derfor ikke være forbudt ved brukerrommene.
Bostedstilhørighet burde ikke begrense muligheten for å benytte brukerrommene. Det er kanskje nettopp disse brukerne, uten fast adresse i kommunen, som har størst behov for et trygt og rolig sted å innta sitt rusmiddel istedenfor å måtte innta dette i en skitten bakgård.
At «helseskadelig injeksjonspraksis» skal være inntakskriteriet for å benytte rommene er MARBORG imot. Er ikke all injisering av rusmidler helseskadelig? Og hva med tunge heroin og amfetamin brukere som ofte har gått bort fra injisering på grunn av problemer med å finne steder på kroppen å injisere? Disse skal da altså ikke kunne benytte brukerrommene? Og, i tillegg, det kan se ut til at dersom en bruker av brukerrommet går over fra å injisere til å kun røyke rusmidlet sitt da skal ekskluderes fra tilbudet. Dersom dette medfører riktighet fremstår det som en merkelig tankegang. Sitat:
«I den grad brukere av ordningen endrer inntaksmåte, vil personalet i ordningen måtte gjøre en skjønnsmessig vurdering av om og eventuelt når endret inntaksmåte skal føre til at brukeren ikke lenger skal få adgang til å bruke sprøyteromsordningen.»
Det burde heller ikke være opp til hver enkelt kommune å vurdere om de kun skal tillate injisering eller også inhalering. Dette burde styres av loven som burde si klart hva et brukerrom skal inneholde av tilbud.
Vi er samtidig svært skeptiske til hva som tillates i forbindelse med videreformidling av opplysninger til politiet i § 6
Har politiet mistanke om straffbar besittelse eller bruk av narkotika i brukerromsordningens lokaler eller tilstøtende behandlingsrom, skal personalet uten hinder av taushetsplikten i helsepersonelloven § 21 og forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og på begjæring gi politiet opplysning om hvorvidt en identifisert person er registrert bruker av injiseringsrommet og inhaleringsrommet eller ikke.
Vi mener at denne type opplysninger er helseopplysninger og må derfor være beskyttet mot videreformidling på samme måte som andre helseopplysninger.
Vi er altså noe skuffet over deler av endringen og mener det kan se ut til at stigmatiseringen og moraliseringen overfor mennesker med rusproblemer videreføres inn i den nye loven.
Dette går på tvers av det mange andre land praktiserer der brukerne kan komme inn og benytte hvilket som helst rusmiddel, på nesten hvilken som helst måte. Og med nettopp samme mål som det legges opp til her, nemlig å komme i kontakt med og gi helsehjelp til mennesker med store rusproblemer.