Allmennmedisinsk forskningsenhet i Tromsø

Vi ser positivt på at kommunen får et ansvar for spesialistutdanningen som tilsvarer det helseforetakene har for sykehusspesialitetene. I Høringsnotatet sås det tvil om kommunene er rustet for oppgaven. På side 18 punkt 6.2. står det: «Det er stor variasjon i mulighet for daglig oppfølging av den enkelte lege i spesialisering og for muligheten til å følge opp spesialistutdanningen for virksomheten legen er knyttet til».  På side 30 punkt 6.5.3. står det: «Det å utarbeide en utdanningsplan vil være nytt for mange av virksomhetene. Det vil kreve kompetanse og ressurser som virksomheten ikke nødvendigvis fullt ut besitter». Begge sitatene peker på problemer vi mener vil få et betydelig omfang. I andre land med velorganisert spesialistutdanning i allmennmedisin er det etablert egne institusjoner som leder arbeidet. En mulig løsning når man satser på kommunene i Norge, vil være å ruste opp 1-2 kommuner i hvert fylke til et kompetansekontor, som i tillegg til å lede spesialistutdanningen i egen kommune kan være rådgiver og nettverks-nav for øvrige kommuner i fylket. Siden slike kompetansekontorer også bør samarbeide med helseforetakene med henblikk på øremerkede stillinger eller hospitering som del av spesialistutdanningen i allmennmedisin, kan geografisk inndeling også knyttes opp mot helseforetakenes ansvarsområder. Helsedirektoratet skal ha et overoppsyn med spesialistutdanningen, men det er neppe aktuelt å bli involvert i den daglige implementering i kommunene. Helsedirektoratets rolle bør være på et overordnet plan, en betydelig involvering i den daglige drift vil kunne hemme utviklingen av kompetanse og ansvar i kommunene og i KS.

Veiledning i spesialistutdanningen bør telle som «offentlig allmennmedisinsk arbeid» på lik linje med annet fastlønnet arbeid for kommunen.

I dag har vi et betydelig rekrutteringsproblem i allmennmedisinen, som har sammenheng med økonomisk usikkerhet ved overtakelse av lister. Utdanningsstillinger på fast lønn blir nå prøvd ut og ser ut til å være en suksess. En ekstra bonus med slike ordninger er at registrerte virksomheter (kommuner) med ansvar for utdanningsstillinger får en sterkere tilknytning til praksisfeltet.

En utbygging av ordningen med utdanningsstillinger på fast lønn vil kunne sikre rekruttering og gjennomføring av spesialistutdanningen.

Det foreslås at sykehustjeneste ikke lenger skal være obligatorisk i spesialistutdanningen. Sykehustjenesten har bidratt til samarbeidstrening og økt kjennskap til arbeidet som utføres av samarbeidspartnere i spesialisthelsetjenesten, mens opplæring i prosedyrer har vært mindre viktig.  Vi mener at tjeneste utenfor legekontoret fortsatt bør inngå som et obligatorisk element, men arbeid ved KAD-enheter og sykestuer, eller i en større stilling ved et sykehjem bør kunne godkjennes. Tjenester ved sykehusavdelinger trenger ikke å ha mer enn noen få måneders varighet. Det bør opprettes øremerkede stillinger ved avdelinger som kan nyttegjøre seg allmennlegens kunnskaper, som f. eks avdelinger for indremedisin og fysikalsk medisin. Det vil være en fordel at stillingene er øremerkede og at ikke allmennlegen går inn i et vikariat som LIS-lege. Et vikariat kan ofte med enkelhet forlenges med det resultat at arbeidet som allmennlege ikke gjenopptas. En kompetanseenhet i hvert fylke vil kunne koordinere obligatoriske tjenester utenfor praksisen.

Allmennleger ved universitetet i Bergen fikk på 80-tallet godkjent en ordning der halv stilling ved universitetet og halv stilling i allmennpraksis skulle telle på lik linje som full stilling i allmennpraksis. De foreslåtte ordningene er ikke direkte i strid med dette, men det framkommer ikke med tydelighet at en slik ordning kan inngå i en framtidig spesialistutdanning. I utdanningsstillinger på fastlønn kan en slik ordning fungere bra, og dette vil støtte opp om rekruttering til forskning og undervisning. Det er positivt at et års forskning i 100% stilling kan gi full uttelling. Forøvrig er vi enig i at minst 2 år med minst 50% stilling i en fastlegepraksis skal være obligatorisk.

Det er i utgangspunktet en ulempe for rekrutteringen til forskning at lønnsnivået er lavere enn i klinisk praksis. Det er et tilleggsproblem at det kan være vanskelig å tilfredsstille resertifiseringkravet for spesialisttakst. For en allmennlege med hovedstilling ved et universitet har det vist seg å være svært vanskelig å i tillegg inneha en bistilling i 20% på et fastlegekontor, i alle fall i alle 5 årene av en resertifiseringsperiode. Samtidig er det ønskelig at den universitetsansatte holder kontakten med praksis, både for å bli faglig oppdatert og fordi kompetansen som innehas bør komme til nytte, selv om det ikke skjer så regelmessig som i en 20% bistilling. Et tilsvarende problem har også allmennleger i administrative stillinger, som f.eks. i Helsedirektoratet eller ved fylkeslegekontorer. En halvering i kravet om praksis i resertifiseringsperioden for lege som for øvrig på heltid jobber innen faget allmennmedisin ville være til hjelp.

På vegne av AFE Tromsø

Professor, forskningsleder