Stiftelsen Bergens Sjøfartsmuseum

Stortinget har besluttet å overføre førstelinjeansvar fra Riksantikvaren til de nye regionene fra 2020. Dette er behandlet i St.meld. 22 (2015-2016) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver , jf. Innst. 377 S (2015-2016) og i Prop. 84 S (2016-2017) Ny inndeling av regional folkevalgt nivå , jf. Innst. 385 S (2016-2017). Tanken er at overføringen skal rendyrke Riksantikvarens rolle som direktorat og forenkle aktørbildet. I tillegg skal overføringen bidra til et mer helhetlig grep på kulturminneområdet.

«[…] samt relevante tilskuddsordninger overføres fra Riksantikvaren til fylkeskommunen.»

Sjøfartsmuseene mottar årlig tilskudd over Post 70 for å opprettholde kompetansen som regionalt kompetansesentra for forvaltning av skipsfunn og kulturminner under vann. Slik vi leser Ekspertutvalgets anbefaling, er det ønskelig at utdelingen av dette tilskuddet flyttes over til de nye regionene etter 2020. Under SAK-møtet hos Riksantikvaren 24.05.2018 ble det ytret fra departementet at det likevel ikke var aktuelt å overføre denne tilskuddsordningen til regionene.

Vi er imidlertid positiv til at det vurderes en ny løsning for tilskuddsordningen. Vi, sammen med de andre sjøfartsmuseene, har tatt til orde for å flytte dette tilskuddet bort fra dagens Post 70 og over til et fast tilskudd over Statsbudsjettet. Dette vil gjøre forvaltningen av de marine kulturminnene mer forutsigbar enn tilfellet er i dag.

I forbindelse med Regionsreformen bør det være mulig å endre tilskuddsordningen. Post-70 midlene til sjøfartsmuseene startet som en midlertidig ordning på begynnelsen av 90-tallet, og vi mener en mer permanent tilskuddsordning bør være en naturlig del av endringen av ansvarsforskriften i forbindelse med Regionsreformen.

«Når det gjelder geografisk ansvarsområde, som reguleres i dagens forskrift § 2, er denne bestemmelsen tatt ut av forskriften som unødvendig. […] Når det gjelder forvaltningsmuseene bør avklaringen av det geografiske ansvarsområdet primært løses gjennom avtaler mellom forvaltningsmuseene og fylkeskommunene.»

Siden kulturminnelovens ikrafttredelse i 1906 har en geografisk ansvarsfordeling ligget til grunn, og ordningen har ført til at det ved museene (forvaltningsmuseene) i dag finnes et unikt datamateriale for forskning og formidling. Disse samlingene er basert på geografisk inndeling, og dersom bestemmelsen tas ut av forskriften kan det bryte opp en lang kontinuerlig samlingstradisjon og undergrave mulighetene for forskning, forvaltning og formidling.

Bergens Sjøfartsmuseum mener at den inndelingen som finnes i dag fungerer tilfredsstillende. Den er også nært knyttet opp til forskning, forvaltning og formidling ved de ulike museene samtidig som den skaper en lokal tilhørighet som er viktig for et velfungerende kulturminnevern.

Vi mener det er uklart hvilke premisser skal legges til grunn for en slik avtale mellom fylkeskommunene og forvaltningsmuseene? Hva skal en slik avtale inneholde? For at det ikke skal bli like mye variasjon i avtaleverk som nye regioner, bør det komme noen føringer fra departementet. På SAK-møtet var det heller ingen aktører som ytret ønsker om å endre den gjeldende inndelingen.

Sjøfartsmuseene bør være rette instans til å motta funnmeldinger om kulturminner under vann. Regionene vil ikke ha mulighet til å undersøke disse da de krever dykkerkompetanse og faglig spesialisering. Det virker kunstig å motta melding om funn som en ikke har mulighet til å undersøke. Det blir derfor tungvint dersom funnmeldingene først må til regionene for deretter å distribueres videre – eller vice versa. Vi mener det er enklest og mest naturlig at dette ansvaret ligger under sjøfartsmuseene. Dette vil også være mer forståelig for finnere.

Samarbeidsplikt og underretningsplikt er ganske forskjellig. Som tidligere nevnt ønsker sjøfartsmuseene at det skal være nedfelt i forskriften at vi skal motta alle saker til uttale som omhandler sjø, vann og vassdrag. Dersom dette skal være opp til avtaler mellom museet og de nye regionene vil dette føre til forskjellig praksis ulike steder i Norge. Dette mener vi vil være uheldig fordi det lett vil kunne føre til forvirring og misforståelser som til slutt vil gå ut over tiltakshaveren som kanskje må forholde seg til ulik praksis.

Vi er positive til hovedmålet med forskriftsendringen og overføring av oppgaver til de nye regionene. Ifølge departementet vil dette for enkelte kulturminnekategorier innebære færre aktører og et mer oversiktlig system. For § 14 sin del mener vi imidlertid forslaget innebærer et mer komplisert aktørbilde. Vi mener en bedre løsning vil være  at sjøfartsmuseene får ansvaret for § 14 både over og under vann. Det blir kunstig å skille mellom deponi- og funnkontekster på denne måten. Istedenfor 1 aktør innebærer forslaget nå 4 (!), regionene, landsdelsmuseene, NIKU og sjøfartsmuseene.

Vi synes også den nye forskriften holder litt for åpne kort og er uklar når det gjelder områdefordelingen, denne må avklares før forskriften trer i kraft. Det er ikke en god løsning å overlate dette til avtaler mellom de nye regionene og de ulike museene. Slik vi ser det kan dette, uten klare føringer i forskriften eller på annen måte, føre til et virvar av avtaletekster mellom regionene og forvaltningsinstitusjonene. Ingen har ytret ønske om å endre gjeldende områdestruktur.

Vi er positive til å rendyrke Riksantikvaren som direktorat og overføring av myndighet til regionene, men mener overføringen av dispensasjonsmyndigheten må vente inntil regionene har kompetansen som trengs på plass.