Jørund Hassel

Formålet med pensjonistforeninger er å samle personer som er gått over i pensjonistenes rekker, eller er blitt uføre - til sosialt samvær, arrangere kulturaftener, reiser på turer, og sette av tid til å kunne mimre sammen med tidligere kolleger o.l.

Etter flere år med underreguleringer av trygdeytelser siden 1967, pensjons- og uførereformer, kutt i velferdstilbud, underdekking av helse- og omsorgstilbud m.v, er behovet for pensjonistforeninger blitt større og mer viktig. Pensjonister og uføre trenger organisasjoner som fremmer pensjonister og uføres krav og rettigheter ovenfor politiske myndigheter. 

Sett ut fra en demokratisk perspektiv, er pensjonist- og uføreforeninger blitt et viktig talerør blant veldig mange aktører som har behov for å fremme sine rettighet - blant andre mange organisasjoner – som arbeider innenfor fagorganisasjoner, kultur, idrett, boligsamvirke, offentlige eldreråd m.v. 

Ut fra demokratihensyn er det viktig i fremtiden å understøtte frivillige organisasjoner økonomisk, slik at de er i stand til å fylle sin viktige rolle i samfunnsdebatten. 

Det er generelt blitt en kraftig øking i antall fattige eldre her i landet.

Det har vært vanskelig å finne en dokumentasjon på hvor stort omfanget av antall fattige eldre er, og mye antas skjules gjennom at eldre tar låneopptak for makte daglige utgifter m.v. Men at fattigdom blant eldre finnes, er dokumentert i flere medieoppslag.

Regjeringen bør derfor vurdere å analysere hvor stort omfanget av antall fattige eldre er gjennom en undersøkelse. 

En sak er de mange minstepensjonistene lever med trange økonomiske livskår. En annen er det forhold at mange pensjonister – i forhold til tidligere tider - har til dels store gjeldsforplikter ved pensjoneringstidspunktet. Gjeld som skal betjenes på kanskje en lav pensjon. 

Med de dels store underreguleringene av pensjonene som har medført i form av tapt kjøpekraft for pensjonistene de seneste årene, antas det at antall eldre fattige vil øke om ikke trenden snus. 

I pensjonistforeninger som har en årlig kontingent på 120 kroner pr år, hvorav kr 60.- trekkes i mai og oktober (måneder med normalt få andre større regninger), og hvor medlemskontingenten trekkes automatisk vi bank, opplever vi stadig flere som ikke er trekkbare for kontingenten. Og det på den 20. mai/ 20. oktober (utbetalingsdag for trygder fra NAV).

Denne situasjon beskriver at mange som faktisk ønsker å være medlem, har store betalingsproblemer - med å avse 2 X kr 60 pr år. 

I departementets høringsnotat fremgår det, sitat: 

Forslaget til ny definisjon av tellende medlemmer medfører at det kun er individuelt innmeldte medlemmer som skal godtas som tellende medlemmer. Dette kan føre til endringer i utmåling av tilskudd til de ulike organisasjonene i ordningen med tilskudd til pensjonistorganisasjoner.    

Et tellende lokallag er laveste nivå av selvstendig enhet i organisasjonen. Lokallaget skal ha etter forslaget ha minst fem tellende medlemmer, mot i dag 15 tellende medlemmer.  

Jf opplysninger som fremkommer i punkt 3 (over) vedrørende sentraliseringer, og utsikter til at mange fylker får færre medlemmer etter hvert, er det fornuftig å justere tallet ned – til eksempelvis 5 personer pr lokale forening for å kunne motta økonomisk støtte. 

Ordningen med «individuelt innmeldte medlemmer» kan være mer problematisk å gjennomføre i foreningene.

De fleste medlemmene melder seg inn selv direkte til lokal forening, eller til forbundet sentralt – og betaler sin kontingent direkte på denne måten. Disse er da pr definisjon «individuelt betalende medlem». 

Men disse gruppene vil være vanskelig å dekke med kravet til «individuelt betalende medlemmer»: 

Ut fra ovennevnte passer teksten i departementets høringsnotat, sitat; «individuelt betalende medlemmer» - dårlig inn i praksis, kultur og vedtekter som finnes i pensjonistforeninger. Og foreslås ikke bifalt. 

I forslag til endring i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, er uttalelsen slik: 

Denne uttalelsen tar for seg forhold som det ikke direkte spørres om i departementets høringsnotat. Likevel er det naturlig å påpeke konsekvensene av de endringene som skjer i organiseringen av samfunnet, og enkeltmenneskers muligheter til å kunne delta i det organiserte arbeidet i lag og foreninger. 

Når regjeringen likevel vil endre forskriften, er det viktige å se konsekvensene i en større sammenheng – slik det er forsøkt i dette dokumentet. I hvert fall dersom målsettingen er å oppnå intensjonene i regjeringens frivillighetserklæring.

Lillehammer, 20.01.2018 

Høring om regler - endringer i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner 

Det vises til brev fra Det kongelige arbeids- og sosialdepartement, datert 15.11.2017.

Deres ref 17/3620-  15.11.2017

Høringsfrist 15. februar 2018

Departementets dokument:

Formålet med pensjonistforeninger er å samle personer som er gått over i pensjonistenes rekker, eller er blitt uføre - til sosialt samvær, arrangere kulturaftener, reiser på turer, og sette av tid til å kunne mimre sammen med tidligere kolleger o.l.

Etter flere år med underreguleringer av trygdeytelser siden 1967, pensjons- og uførereformer, kutt i velferdstilbud, underdekking av helse- og omsorgstilbud m.v, er behovet for pensjonistforeninger blitt større og mer viktig. Pensjonister og uføre trenger organisasjoner som fremmer pensjonister og uføres krav og rettigheter ovenfor politiske myndigheter.

Sett ut fra en demokratisk perspektiv, er pensjonist- og uføreforeninger blitt et viktig talerør blant veldig mange aktører som har behov for å fremme sine rettighet - blant andre mange organisasjoner – som arbeider innenfor fagorganisasjoner, kultur, idrett, boligsamvirke, offentlige eldreråd m.v.

Ut fra demokratihensyn er det viktig i fremtiden å understøtte frivillige organisasjoner økonomisk, slik at de er i stand til å fylle sin viktige rolle i samfunnsdebatten.

3a), sentralisering og kostnader

Dette handler grovt sett om behov kommunikasjon, valg/ deltakelse i beslutningsfora, og konsekvenser av sentraliseringsreformene.

Sammenslåing av fylker og kommuner har en økonomisk pris for frivillighetsarbeidet generelt, eksempelvis for pensjonistforeninger. For at et medlem skal kunne dra nytte av sin tale-, forslags- og stemmerett, betyr det at vedkommende må å kunne reise til sentrale møter i fylkene og/ eller kommunene, der hvor viktige vedtak fattes. Overordnet handler dette om den enkeltes medbestemmelsesrett i samfunnet gjennom interesseorganisasjoner.

Siden frivillige organisasjoner normalt ikke har økonomi til å dekke reisekostnader til slike sentrale samlinger, må den enkelte bære disse kostnadene selv.

Nylig fremgikk det i mediene at for å gjennomføre et felles fylkesting i Troms og Finnmark, kom regningen på ca 1,1 millioner kroner - for 70 personer. Det tilsvarer ca 15 714 kroner pr person – for et fylkestingsmøte.

Til sammenligning er ytelsen på minstepensjonssatsen (særlig sats for enslige) på kr.  188 766.- pr år. Det tilsvarer kr.  15 730,50 pr måned.

For å kunne delta på et årsmøte i et fylkeslag for pensjonister, må en pensjonist påregne å bruke en hel måneds inntekt for å kunne bære sine meninger i et beslutningsfora - etter en eventuell sammenslåing av Troms og Finnmark fylker. Hvem har økonomi til det? Dette vil ramme spesielt kvinner, siden 9 av 10 minstepensjonister er kvinner.

Hvem vil, og har økonomi til påta seg et tillitsverv i en frivillighetsorganisasjon – som kommer fra utkantdistriktene når reiseveien øker? Dersom Hedmark og Oppland slås sammen, kan man påregne at fylkesvise møter i fremtiden avholdes på Hamar. Hvem påtar seg et verv som da eksempelvis bor på Bjorli? Å reise fra Bjorli til Hamar er 267 kilometer, og tar ca 3 ½ time en vei. Eller 543 kilometer tur/ retur, og 7 timers reise - til et møte som kanskje varer 2 timer. I tillegg må vedkommende kjøre gjennom en haug med bompengefinansierte veier som har dukket opp de siste årene. Og dette må vedkommende dekke av egen lommebok.

Sentraliseringsreformene kan sånn sett sette sterke begrensninger på demokratiutfoldelse for mange enkeltpersoner innen frivillighetssektoren.

Ad regjeringens frivillighetserklæring fremgår det, sitat:

Regjeringens frivillighetserklæring - erklæring for samspillet mellom regjeringen og frivillig sektor, legger rammene for dialog og samspill med frivilligheten uavhengig av departement, direktorat eller etat og skal bidra til en helhetlig frivillighetspolitikk. Frivillighetserklæring anerkjenner frivillig sektor som en selvstendig og nødvendig aktør i det norske samfunnet. Den legger vekt på at forutsigbarhet og forenkling skal prege samarbeidet. I Frivillighetserklæringen heter det at regjeringen vil møte frivilligheten med mest mulig ensartet praksis, holdninger og bruk av begreper. 

Dersom regjeringen ønsker å opprettholde intensjonene i sin egen erklæring, er det åpenbart at det må til en kraftig økning av offentlige tilskudd til de frivillige organisasjonene – spesielt i forhold til å kompensere for økte reisekostnader som er en konsekvens av sammenslåinger av fylker og kommuner.

Offentlige myndigheter forventer at befolkningen skal over på digitale løsninger. Det gjelder i forhold til kontakt med NAV, banktjenester, rutetabeller, øvrige offentlige tjenester osv.

Det betyr økte kostnader for folket enten man er ung, gammel arbeidstaker, arbeidsledig, pensjonist eller ufør. Slike løsninger krever avanserte mobiltelfoner, nettbrett eller PC-løsninger.

Svekket syn som ofte eldre får, medfører at man er avhengig av både mobiltelefon til samtaler og nettbrett/ PC for å kunne lese/ skrive.

Man regner med at rundt 250 000 (hovedsakelig eldre) ikke er på digitale løsninger. I tillegg kommer mange med lese-, skrive- og regnevansker, eller de som ikke har kompetanse/ forutsetninger for å benytte slike hjelpemidler.

Digitale løsninger har kort levetid, og utgjør en kjempestor kostnad å anskaffe for en stor andel trygdede/ stønadsberettigede med lave inntekter.

I tillegg kommer kostnader knyttet til abonnement, internett-tilkoblinger osv. Den gangen Folketrygden ble opprettet, tok man neppe høyde for slike store fremtidige tilleggskostnader skulle belastes trygdede, den gangen man satte satsen for pensjonsytelse til 66% av inntekt i 100% stilling. Dog digitale verktøy er blitt viktige hjelpemidler i daglig kommunikasjon for de fleste.

I tillegg er det slik i dag at arbeidstakere som ikke er universitetsutdannede sjeldnere og sjeldnere får andre jobber enn midlertidige ansettelser på nulltimers arbeidskontrakter, lave stillingsbrøker/ deltid, eller tilfeldige småjobber via et bemannings- eller vikarbyrå og lignende. Dette påvirker personlig økonomi – og dermed begrenser størrelsen på fremtidige pensjoner. Det gir store økonomiske utfordringer om myndighetene ønsker at befolkningen skal utføre offentlig kommunikasjon og banktjenester via digitale løsninger, dersom økonomiske ytelser til slikt utstyr ikke økes. Og at det etableres opplæringsprogram for de som trenger det.

En kontingent til frivillige organisasjoner bør ikke ligge høyere enn rundt kr 200.- pr år pr medlem – dersom man forutsetter at alle skal ha økonomi til å kunne være medlem.

Vanlig porto er i dag blitt så kostbar, slik at det er vanskelig for foreninger å opprettholde god kontakt med medlemmene pr brevpost/ de som ikke er på digitale hjelpemidler.

Myndighetenes krav til digitalisering tilsier at myndighetene også må se på økonomiske tilskuddsordninger for de som trenger det.

3c), ad § 6, bokstav e, i utkast til forskrift

I utkast til forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, § 6, bokstav e – fremgår sitat:

Sett i et fremtidig perspektiv må dette tallet settes lavere.

Sammenslåinger av fylker (eksempelvis Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, Hordaland og Sogn og Fjordane,

Akershus, Buskerud og Østfold fylker som foreslås sammenslått til Viken), medfører at antall fylker blir færre. Da er det naturlig at kravet til antall lokallag/ fylker settes ned.

Eksempelvis: Jernbanen går i dag i 16 av landets 19 fylker. Men sentraliseringene gjør at aktive arbeidstakere etter hvert dør ut i de fleste fylkene. Selv om jernbanen har medlemmer bosatt i 16 fylker, er det tvilsomt om man på sikt kan opprettholde lokallag i 8 fylker etter eventuell sammenslåingene av fylkene Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, og Akershus, Buskerud og Østfold.

Denne utviklingen påtvinger trolig også sentraliseringer og mindre antall pensjonistforeninger også på sikt.

Dette tallet bør settes til maks 5 lokallag/ fylker ut fra ovenstående begrunnelse.

Det er generelt blitt en kraftig øking i antall fattige eldre her i landet.

Det har vært vanskelig å finne en dokumentasjon på hvor stort omfanget av antall fattige eldre er, og mye antas skjules gjennom at eldre tar låneopptak for makte daglige utgifter m.v. Men at fattigdom blant eldre finnes, er dokumentert i flere medieoppslag.

Regjeringen bør derfor vurdere å analysere hvor stort omfanget av antall fattige eldre er gjennom en undersøkelse.

En sak er de mange minstepensjonistene lever med trange økonomiske livskår. En annen er det forhold at mange pensjonister – i forhold til tidligere tider - har til dels store gjeldsforplikter ved pensjoneringstidspunktet. Gjeld som skal betjenes på kanskje en lav pensjon.

Med de dels store underreguleringene av pensjonene som har medført i form av tapt kjøpekraft for pensjonistene de seneste årene, antas det at antall eldre fattige vil øke om ikke trenden snus.

I pensjonistforeninger som har en årlig kontingent på 120 kroner pr år, hvorav kr 60.- trekkes i mai og oktober (måneder med normalt få andre større regninger), og hvor medlemskontingenten trekkes automatisk vi bank, opplever vi stadig flere som ikke er trekkbare for kontingenten. Og det på den 20. mai/ 20. oktober (utbetalingsdag for trygder fra NAV).

Denne situasjon beskriver at mange som faktisk ønsker å være medlem, har store betalingsproblemer - med å avse 2 X kr 60 pr år.

I departementets høringsnotat fremgår det, sitat:

Forslaget til ny definisjon av tellende medlemmer medfører at det kun er individuelt innmeldte medlemmer som skal godtas som tellende medlemmer. Dette kan føre til endringer i utmåling av tilskudd til de ulike organisasjonene i ordningen med tilskudd til pensjonistorganisasjoner. 

Et tellende lokallag er laveste nivå av selvstendig enhet i organisasjonen. Lokallaget skal ha etter forslaget ha minst fem tellende medlemmer, mot i dag 15 tellende medlemmer.

Jf opplysninger som fremkommer i punkt 3 (over) vedrørende sentraliseringer, og utsikter til at mange fylker får færre medlemmer etter hvert, er det fornuftig å justere tallet ned – til eksempelvis 5 personer pr lokale forening for å kunne motta økonomisk støtte.

Ordningen med «individuelt innmeldte medlemmer» kan være mer problematisk å gjennomføre i foreningene.

De fleste medlemmene melder seg inn selv direkte til lokal forening, eller til forbundet sentralt – og betaler sin kontingent direkte på denne måten. Disse er da pr definisjon «individuelt betalende medlem».

Men disse gruppene vil være vanskelig å dekke med kravet til «individuelt betalende medlemmer»:

Ut fra ovennevnte passer teksten i departementets høringsnotat, sitat; «individuelt betalende medlemmer» - dårlig inn i praksis, kultur og vedtekter som finnes i pensjonistforeninger. Og foreslås ikke bifalt.

I forslag til endring i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, er uttalelsen slik:

Denne uttalelsen tar for seg forhold som det ikke direkte spørres om i departementets høringsnotat. Likevel er det naturlig å påpeke konsekvensene av de endringene som skjer i organiseringen av samfunnet, og enkeltmenneskers muligheter til å kunne delta i det organiserte arbeidet i lag og foreninger.

Når regjeringen likevel vil endre forskriften, er det viktige å se konsekvensene i en større sammenheng – slik det er forsøkt i dette dokumentet. I hvert fall dersom målsettingen er å oppnå intensjonene i regjeringens frivillighetserklæring.

Lillehammer, 20.01.2018

Høring om regler - endringer i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner 

Det vises til brev fra Det kongelige arbeids- og sosialdepartement, datert 15.11.2017.

Deres ref 17/3620-  15.11.2017

Høringsfrist 15. februar 2018

Departementets dokument:

Formålet med pensjonistforeninger er å samle personer som er gått over i pensjonistenes rekker, eller er blitt uføre - til sosialt samvær, arrangere kulturaftener, reiser på turer, og sette av tid til å kunne mimre sammen med tidligere kolleger o.l.

Etter flere år med underreguleringer av trygdeytelser siden 1967, pensjons- og uførereformer, kutt i velferdstilbud, underdekking av helse- og omsorgstilbud m.v, er behovet for pensjonistforeninger blitt større og mer viktig. Pensjonister og uføre trenger organisasjoner som fremmer pensjonister og uføres krav og rettigheter ovenfor politiske myndigheter.

Sett ut fra en demokratisk perspektiv, er pensjonist- og uføreforeninger blitt et viktig talerør blant veldig mange aktører som har behov for å fremme sine rettighet - blant andre mange organisasjoner – som arbeider innenfor fagorganisasjoner, kultur, idrett, boligsamvirke, offentlige eldreråd m.v.

Ut fra demokratihensyn er det viktig i fremtiden å understøtte frivillige organisasjoner økonomisk, slik at de er i stand til å fylle sin viktige rolle i samfunnsdebatten.

3a), sentralisering og kostnader

Dette handler grovt sett om behov kommunikasjon, valg/ deltakelse i beslutningsfora, og konsekvenser av sentraliseringsreformene.

Sammenslåing av fylker og kommuner har en økonomisk pris for frivillighetsarbeidet generelt, eksempelvis for pensjonistforeninger. For at et medlem skal kunne dra nytte av sin tale-, forslags- og stemmerett, betyr det at vedkommende må å kunne reise til sentrale møter i fylkene og/ eller kommunene, der hvor viktige vedtak fattes. Overordnet handler dette om den enkeltes medbestemmelsesrett i samfunnet gjennom interesseorganisasjoner.

Siden frivillige organisasjoner normalt ikke har økonomi til å dekke reisekostnader til slike sentrale samlinger, må den enkelte bære disse kostnadene selv.

Nylig fremgikk det i mediene at for å gjennomføre et felles fylkesting i Troms og Finnmark, kom regningen på ca 1,1 millioner kroner - for 70 personer. Det tilsvarer ca 15 714 kroner pr person – for et fylkestingsmøte.

Til sammenligning er ytelsen på minstepensjonssatsen (særlig sats for enslige) på kr.  188 766.- pr år. Det tilsvarer kr.  15 730,50 pr måned.

For å kunne delta på et årsmøte i et fylkeslag for pensjonister, må en pensjonist påregne å bruke en hel måneds inntekt for å kunne bære sine meninger i et beslutningsfora - etter en eventuell sammenslåing av Troms og Finnmark fylker. Hvem har økonomi til det? Dette vil ramme spesielt kvinner, siden 9 av 10 minstepensjonister er kvinner.

Hvem vil, og har økonomi til påta seg et tillitsverv i en frivillighetsorganisasjon – som kommer fra utkantdistriktene når reiseveien øker? Dersom Hedmark og Oppland slås sammen, kan man påregne at fylkesvise møter i fremtiden avholdes på Hamar. Hvem påtar seg et verv som da eksempelvis bor på Bjorli? Å reise fra Bjorli til Hamar er 267 kilometer, og tar ca 3 ½ time en vei. Eller 543 kilometer tur/ retur, og 7 timers reise - til et møte som kanskje varer 2 timer. I tillegg må vedkommende kjøre gjennom en haug med bompengefinansierte veier som har dukket opp de siste årene. Og dette må vedkommende dekke av egen lommebok.

Sentraliseringsreformene kan sånn sett sette sterke begrensninger på demokratiutfoldelse for mange enkeltpersoner innen frivillighetssektoren.

Ad regjeringens frivillighetserklæring fremgår det, sitat:

Regjeringens frivillighetserklæring - erklæring for samspillet mellom regjeringen og frivillig sektor, legger rammene for dialog og samspill med frivilligheten uavhengig av departement, direktorat eller etat og skal bidra til en helhetlig frivillighetspolitikk. Frivillighetserklæring anerkjenner frivillig sektor som en selvstendig og nødvendig aktør i det norske samfunnet. Den legger vekt på at forutsigbarhet og forenkling skal prege samarbeidet. I Frivillighetserklæringen heter det at regjeringen vil møte frivilligheten med mest mulig ensartet praksis, holdninger og bruk av begreper. 

Dersom regjeringen ønsker å opprettholde intensjonene i sin egen erklæring, er det åpenbart at det må til en kraftig økning av offentlige tilskudd til de frivillige organisasjonene – spesielt i forhold til å kompensere for økte reisekostnader som er en konsekvens av sammenslåinger av fylker og kommuner.

Offentlige myndigheter forventer at befolkningen skal over på digitale løsninger. Det gjelder i forhold til kontakt med NAV, banktjenester, rutetabeller, øvrige offentlige tjenester osv.

Det betyr økte kostnader for folket enten man er ung, gammel arbeidstaker, arbeidsledig, pensjonist eller ufør. Slike løsninger krever avanserte mobiltelfoner, nettbrett eller PC-løsninger.

Svekket syn som ofte eldre får, medfører at man er avhengig av både mobiltelefon til samtaler og nettbrett/ PC for å kunne lese/ skrive.

Man regner med at rundt 250 000 (hovedsakelig eldre) ikke er på digitale løsninger. I tillegg kommer mange med lese-, skrive- og regnevansker, eller de som ikke har kompetanse/ forutsetninger for å benytte slike hjelpemidler.

Digitale løsninger har kort levetid, og utgjør en kjempestor kostnad å anskaffe for en stor andel trygdede/ stønadsberettigede med lave inntekter.

I tillegg kommer kostnader knyttet til abonnement, internett-tilkoblinger osv. Den gangen Folketrygden ble opprettet, tok man neppe høyde for slike store fremtidige tilleggskostnader skulle belastes trygdede, den gangen man satte satsen for pensjonsytelse til 66% av inntekt i 100% stilling. Dog digitale verktøy er blitt viktige hjelpemidler i daglig kommunikasjon for de fleste.

I tillegg er det slik i dag at arbeidstakere som ikke er universitetsutdannede sjeldnere og sjeldnere får andre jobber enn midlertidige ansettelser på nulltimers arbeidskontrakter, lave stillingsbrøker/ deltid, eller tilfeldige småjobber via et bemannings- eller vikarbyrå og lignende. Dette påvirker personlig økonomi – og dermed begrenser størrelsen på fremtidige pensjoner. Det gir store økonomiske utfordringer om myndighetene ønsker at befolkningen skal utføre offentlig kommunikasjon og banktjenester via digitale løsninger, dersom økonomiske ytelser til slikt utstyr ikke økes. Og at det etableres opplæringsprogram for de som trenger det.

En kontingent til frivillige organisasjoner bør ikke ligge høyere enn rundt kr 200.- pr år pr medlem – dersom man forutsetter at alle skal ha økonomi til å kunne være medlem.

Vanlig porto er i dag blitt så kostbar, slik at det er vanskelig for foreninger å opprettholde god kontakt med medlemmene pr brevpost/ de som ikke er på digitale hjelpemidler.

Myndighetenes krav til digitalisering tilsier at myndighetene også må se på økonomiske tilskuddsordninger for de som trenger det.

3c), ad § 6, bokstav e, i utkast til forskrift

I utkast til forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, § 6, bokstav e – fremgår sitat:

Sett i et fremtidig perspektiv må dette tallet settes lavere.

Sammenslåinger av fylker (eksempelvis Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, Hordaland og Sogn og Fjordane,

Akershus, Buskerud og Østfold fylker som foreslås sammenslått til Viken), medfører at antall fylker blir færre. Da er det naturlig at kravet til antall lokallag/ fylker settes ned.

Eksempelvis: Jernbanen går i dag i 16 av landets 19 fylker. Men sentraliseringene gjør at aktive arbeidstakere etter hvert dør ut i de fleste fylkene. Selv om jernbanen har medlemmer bosatt i 16 fylker, er det tvilsomt om man på sikt kan opprettholde lokallag i 8 fylker etter eventuell sammenslåingene av fylkene Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, og Akershus, Buskerud og Østfold.

Denne utviklingen påtvinger trolig også sentraliseringer og mindre antall pensjonistforeninger også på sikt.

Dette tallet bør settes til maks 5 lokallag/ fylker ut fra ovenstående begrunnelse.

Det er generelt blitt en kraftig øking i antall fattige eldre her i landet.

Det har vært vanskelig å finne en dokumentasjon på hvor stort omfanget av antall fattige eldre er, og mye antas skjules gjennom at eldre tar låneopptak for makte daglige utgifter m.v. Men at fattigdom blant eldre finnes, er dokumentert i flere medieoppslag.

Regjeringen bør derfor vurdere å analysere hvor stort omfanget av antall fattige eldre er gjennom en undersøkelse.

En sak er de mange minstepensjonistene lever med trange økonomiske livskår. En annen er det forhold at mange pensjonister – i forhold til tidligere tider - har til dels store gjeldsforplikter ved pensjoneringstidspunktet. Gjeld som skal betjenes på kanskje en lav pensjon.

Med de dels store underreguleringene av pensjonene som har medført i form av tapt kjøpekraft for pensjonistene de seneste årene, antas det at antall eldre fattige vil øke om ikke trenden snus.

I pensjonistforeninger som har en årlig kontingent på 120 kroner pr år, hvorav kr 60.- trekkes i mai og oktober (måneder med normalt få andre større regninger), og hvor medlemskontingenten trekkes automatisk vi bank, opplever vi stadig flere som ikke er trekkbare for kontingenten. Og det på den 20. mai/ 20. oktober (utbetalingsdag for trygder fra NAV).

Denne situasjon beskriver at mange som faktisk ønsker å være medlem, har store betalingsproblemer - med å avse 2 X kr 60 pr år.

I departementets høringsnotat fremgår det, sitat:

Forslaget til ny definisjon av tellende medlemmer medfører at det kun er individuelt innmeldte medlemmer som skal godtas som tellende medlemmer. Dette kan føre til endringer i utmåling av tilskudd til de ulike organisasjonene i ordningen med tilskudd til pensjonistorganisasjoner. 

Et tellende lokallag er laveste nivå av selvstendig enhet i organisasjonen. Lokallaget skal ha etter forslaget ha minst fem tellende medlemmer, mot i dag 15 tellende medlemmer.

Jf opplysninger som fremkommer i punkt 3 (over) vedrørende sentraliseringer, og utsikter til at mange fylker får færre medlemmer etter hvert, er det fornuftig å justere tallet ned – til eksempelvis 5 personer pr lokale forening for å kunne motta økonomisk støtte.

Ordningen med «individuelt innmeldte medlemmer» kan være mer problematisk å gjennomføre i foreningene.

De fleste medlemmene melder seg inn selv direkte til lokal forening, eller til forbundet sentralt – og betaler sin kontingent direkte på denne måten. Disse er da pr definisjon «individuelt betalende medlem».

Men disse gruppene vil være vanskelig å dekke med kravet til «individuelt betalende medlemmer»:

Ut fra ovennevnte passer teksten i departementets høringsnotat, sitat; «individuelt betalende medlemmer» - dårlig inn i praksis, kultur og vedtekter som finnes i pensjonistforeninger. Og foreslås ikke bifalt.

I forslag til endring i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, er uttalelsen slik:

Denne uttalelsen tar for seg forhold som det ikke direkte spørres om i departementets høringsnotat. Likevel er det naturlig å påpeke konsekvensene av de endringene som skjer i organiseringen av samfunnet, og enkeltmenneskers muligheter til å kunne delta i det organiserte arbeidet i lag og foreninger.

Når regjeringen likevel vil endre forskriften, er det viktige å se konsekvensene i en større sammenheng – slik det er forsøkt i dette dokumentet. I hvert fall dersom målsettingen er å oppnå intensjonene i regjeringens frivillighetserklæring.

Lillehammer, 20.01.2018

Høring om regler - endringer i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner 

Det vises til brev fra Det kongelige arbeids- og sosialdepartement, datert 15.11.2017.

Deres ref 17/3620-  15.11.2017

Høringsfrist 15. februar 2018

Departementets dokument:

Formålet med pensjonistforeninger er å samle personer som er gått over i pensjonistenes rekker, eller er blitt uføre - til sosialt samvær, arrangere kulturaftener, reiser på turer, og sette av tid til å kunne mimre sammen med tidligere kolleger o.l.

Etter flere år med underreguleringer av trygdeytelser siden 1967, pensjons- og uførereformer, kutt i velferdstilbud, underdekking av helse- og omsorgstilbud m.v, er behovet for pensjonistforeninger blitt større og mer viktig. Pensjonister og uføre trenger organisasjoner som fremmer pensjonister og uføres krav og rettigheter ovenfor politiske myndigheter.

Sett ut fra en demokratisk perspektiv, er pensjonist- og uføreforeninger blitt et viktig talerør blant veldig mange aktører som har behov for å fremme sine rettighet - blant andre mange organisasjoner – som arbeider innenfor fagorganisasjoner, kultur, idrett, boligsamvirke, offentlige eldreråd m.v.

Ut fra demokratihensyn er det viktig i fremtiden å understøtte frivillige organisasjoner økonomisk, slik at de er i stand til å fylle sin viktige rolle i samfunnsdebatten.

3a), sentralisering og kostnader

Dette handler grovt sett om behov kommunikasjon, valg/ deltakelse i beslutningsfora, og konsekvenser av sentraliseringsreformene.

Sammenslåing av fylker og kommuner har en økonomisk pris for frivillighetsarbeidet generelt, eksempelvis for pensjonistforeninger. For at et medlem skal kunne dra nytte av sin tale-, forslags- og stemmerett, betyr det at vedkommende må å kunne reise til sentrale møter i fylkene og/ eller kommunene, der hvor viktige vedtak fattes. Overordnet handler dette om den enkeltes medbestemmelsesrett i samfunnet gjennom interesseorganisasjoner.

Siden frivillige organisasjoner normalt ikke har økonomi til å dekke reisekostnader til slike sentrale samlinger, må den enkelte bære disse kostnadene selv.

Nylig fremgikk det i mediene at for å gjennomføre et felles fylkesting i Troms og Finnmark, kom regningen på ca 1,1 millioner kroner - for 70 personer. Det tilsvarer ca 15 714 kroner pr person – for et fylkestingsmøte.

Til sammenligning er ytelsen på minstepensjonssatsen (særlig sats for enslige) på kr.  188 766.- pr år. Det tilsvarer kr.  15 730,50 pr måned.

For å kunne delta på et årsmøte i et fylkeslag for pensjonister, må en pensjonist påregne å bruke en hel måneds inntekt for å kunne bære sine meninger i et beslutningsfora - etter en eventuell sammenslåing av Troms og Finnmark fylker. Hvem har økonomi til det? Dette vil ramme spesielt kvinner, siden 9 av 10 minstepensjonister er kvinner.

Hvem vil, og har økonomi til påta seg et tillitsverv i en frivillighetsorganisasjon – som kommer fra utkantdistriktene når reiseveien øker? Dersom Hedmark og Oppland slås sammen, kan man påregne at fylkesvise møter i fremtiden avholdes på Hamar. Hvem påtar seg et verv som da eksempelvis bor på Bjorli? Å reise fra Bjorli til Hamar er 267 kilometer, og tar ca 3 ½ time en vei. Eller 543 kilometer tur/ retur, og 7 timers reise - til et møte som kanskje varer 2 timer. I tillegg må vedkommende kjøre gjennom en haug med bompengefinansierte veier som har dukket opp de siste årene. Og dette må vedkommende dekke av egen lommebok.

Sentraliseringsreformene kan sånn sett sette sterke begrensninger på demokratiutfoldelse for mange enkeltpersoner innen frivillighetssektoren.

Ad regjeringens frivillighetserklæring fremgår det, sitat:

Regjeringens frivillighetserklæring - erklæring for samspillet mellom regjeringen og frivillig sektor, legger rammene for dialog og samspill med frivilligheten uavhengig av departement, direktorat eller etat og skal bidra til en helhetlig frivillighetspolitikk. Frivillighetserklæring anerkjenner frivillig sektor som en selvstendig og nødvendig aktør i det norske samfunnet. Den legger vekt på at forutsigbarhet og forenkling skal prege samarbeidet. I Frivillighetserklæringen heter det at regjeringen vil møte frivilligheten med mest mulig ensartet praksis, holdninger og bruk av begreper. 

Dersom regjeringen ønsker å opprettholde intensjonene i sin egen erklæring, er det åpenbart at det må til en kraftig økning av offentlige tilskudd til de frivillige organisasjonene – spesielt i forhold til å kompensere for økte reisekostnader som er en konsekvens av sammenslåinger av fylker og kommuner.

Offentlige myndigheter forventer at befolkningen skal over på digitale løsninger. Det gjelder i forhold til kontakt med NAV, banktjenester, rutetabeller, øvrige offentlige tjenester osv.

Det betyr økte kostnader for folket enten man er ung, gammel arbeidstaker, arbeidsledig, pensjonist eller ufør. Slike løsninger krever avanserte mobiltelfoner, nettbrett eller PC-løsninger.

Svekket syn som ofte eldre får, medfører at man er avhengig av både mobiltelefon til samtaler og nettbrett/ PC for å kunne lese/ skrive.

Man regner med at rundt 250 000 (hovedsakelig eldre) ikke er på digitale løsninger. I tillegg kommer mange med lese-, skrive- og regnevansker, eller de som ikke har kompetanse/ forutsetninger for å benytte slike hjelpemidler.

Digitale løsninger har kort levetid, og utgjør en kjempestor kostnad å anskaffe for en stor andel trygdede/ stønadsberettigede med lave inntekter.

I tillegg kommer kostnader knyttet til abonnement, internett-tilkoblinger osv. Den gangen Folketrygden ble opprettet, tok man neppe høyde for slike store fremtidige tilleggskostnader skulle belastes trygdede, den gangen man satte satsen for pensjonsytelse til 66% av inntekt i 100% stilling. Dog digitale verktøy er blitt viktige hjelpemidler i daglig kommunikasjon for de fleste.

I tillegg er det slik i dag at arbeidstakere som ikke er universitetsutdannede sjeldnere og sjeldnere får andre jobber enn midlertidige ansettelser på nulltimers arbeidskontrakter, lave stillingsbrøker/ deltid, eller tilfeldige småjobber via et bemannings- eller vikarbyrå og lignende. Dette påvirker personlig økonomi – og dermed begrenser størrelsen på fremtidige pensjoner. Det gir store økonomiske utfordringer om myndighetene ønsker at befolkningen skal utføre offentlig kommunikasjon og banktjenester via digitale løsninger, dersom økonomiske ytelser til slikt utstyr ikke økes. Og at det etableres opplæringsprogram for de som trenger det.

En kontingent til frivillige organisasjoner bør ikke ligge høyere enn rundt kr 200.- pr år pr medlem – dersom man forutsetter at alle skal ha økonomi til å kunne være medlem.

Vanlig porto er i dag blitt så kostbar, slik at det er vanskelig for foreninger å opprettholde god kontakt med medlemmene pr brevpost/ de som ikke er på digitale hjelpemidler.

Myndighetenes krav til digitalisering tilsier at myndighetene også må se på økonomiske tilskuddsordninger for de som trenger det.

3c), ad § 6, bokstav e, i utkast til forskrift

I utkast til forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, § 6, bokstav e – fremgår sitat:

Sett i et fremtidig perspektiv må dette tallet settes lavere.

Sammenslåinger av fylker (eksempelvis Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, Hordaland og Sogn og Fjordane,

Akershus, Buskerud og Østfold fylker som foreslås sammenslått til Viken), medfører at antall fylker blir færre. Da er det naturlig at kravet til antall lokallag/ fylker settes ned.

Eksempelvis: Jernbanen går i dag i 16 av landets 19 fylker. Men sentraliseringene gjør at aktive arbeidstakere etter hvert dør ut i de fleste fylkene. Selv om jernbanen har medlemmer bosatt i 16 fylker, er det tvilsomt om man på sikt kan opprettholde lokallag i 8 fylker etter eventuell sammenslåingene av fylkene Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, og Akershus, Buskerud og Østfold.

Denne utviklingen påtvinger trolig også sentraliseringer og mindre antall pensjonistforeninger også på sikt.

Dette tallet bør settes til maks 5 lokallag/ fylker ut fra ovenstående begrunnelse.

Det er generelt blitt en kraftig øking i antall fattige eldre her i landet.

Det har vært vanskelig å finne en dokumentasjon på hvor stort omfanget av antall fattige eldre er, og mye antas skjules gjennom at eldre tar låneopptak for makte daglige utgifter m.v. Men at fattigdom blant eldre finnes, er dokumentert i flere medieoppslag.

Regjeringen bør derfor vurdere å analysere hvor stort omfanget av antall fattige eldre er gjennom en undersøkelse.

En sak er de mange minstepensjonistene lever med trange økonomiske livskår. En annen er det forhold at mange pensjonister – i forhold til tidligere tider - har til dels store gjeldsforplikter ved pensjoneringstidspunktet. Gjeld som skal betjenes på kanskje en lav pensjon.

Med de dels store underreguleringene av pensjonene som har medført i form av tapt kjøpekraft for pensjonistene de seneste årene, antas det at antall eldre fattige vil øke om ikke trenden snus.

I pensjonistforeninger som har en årlig kontingent på 120 kroner pr år, hvorav kr 60.- trekkes i mai og oktober (måneder med normalt få andre større regninger), og hvor medlemskontingenten trekkes automatisk vi bank, opplever vi stadig flere som ikke er trekkbare for kontingenten. Og det på den 20. mai/ 20. oktober (utbetalingsdag for trygder fra NAV).

Denne situasjon beskriver at mange som faktisk ønsker å være medlem, har store betalingsproblemer - med å avse 2 X kr 60 pr år.

I departementets høringsnotat fremgår det, sitat:

Forslaget til ny definisjon av tellende medlemmer medfører at det kun er individuelt innmeldte medlemmer som skal godtas som tellende medlemmer. Dette kan føre til endringer i utmåling av tilskudd til de ulike organisasjonene i ordningen med tilskudd til pensjonistorganisasjoner. 

Et tellende lokallag er laveste nivå av selvstendig enhet i organisasjonen. Lokallaget skal ha etter forslaget ha minst fem tellende medlemmer, mot i dag 15 tellende medlemmer.

Jf opplysninger som fremkommer i punkt 3 (over) vedrørende sentraliseringer, og utsikter til at mange fylker får færre medlemmer etter hvert, er det fornuftig å justere tallet ned – til eksempelvis 5 personer pr lokale forening for å kunne motta økonomisk støtte.

Ordningen med «individuelt innmeldte medlemmer» kan være mer problematisk å gjennomføre i foreningene.

De fleste medlemmene melder seg inn selv direkte til lokal forening, eller til forbundet sentralt – og betaler sin kontingent direkte på denne måten. Disse er da pr definisjon «individuelt betalende medlem».

Men disse gruppene vil være vanskelig å dekke med kravet til «individuelt betalende medlemmer»:

Ut fra ovennevnte passer teksten i departementets høringsnotat, sitat; «individuelt betalende medlemmer» - dårlig inn i praksis, kultur og vedtekter som finnes i pensjonistforeninger. Og foreslås ikke bifalt.

I forslag til endring i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, er uttalelsen slik:

Denne uttalelsen tar for seg forhold som det ikke direkte spørres om i departementets høringsnotat. Likevel er det naturlig å påpeke konsekvensene av de endringene som skjer i organiseringen av samfunnet, og enkeltmenneskers muligheter til å kunne delta i det organiserte arbeidet i lag og foreninger.

Når regjeringen likevel vil endre forskriften, er det viktige å se konsekvensene i en større sammenheng – slik det er forsøkt i dette dokumentet. I hvert fall dersom målsettingen er å oppnå intensjonene i regjeringens frivillighetserklæring.

Lillehammer, 20.01.2018

Høring om regler - endringer i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner 

Det vises til brev fra Det kongelige arbeids- og sosialdepartement, datert 15.11.2017.

Deres ref 17/3620-  15.11.2017

Høringsfrist 15. februar 2018

Departementets dokument:

Formålet med pensjonistforeninger er å samle personer som er gått over i pensjonistenes rekker, eller er blitt uføre - til sosialt samvær, arrangere kulturaftener, reiser på turer, og sette av tid til å kunne mimre sammen med tidligere kolleger o.l.

Etter flere år med underreguleringer av trygdeytelser siden 1967, pensjons- og uførereformer, kutt i velferdstilbud, underdekking av helse- og omsorgstilbud m.v, er behovet for pensjonistforeninger blitt større og mer viktig. Pensjonister og uføre trenger organisasjoner som fremmer pensjonister og uføres krav og rettigheter ovenfor politiske myndigheter.

Sett ut fra en demokratisk perspektiv, er pensjonist- og uføreforeninger blitt et viktig talerør blant veldig mange aktører som har behov for å fremme sine rettighet - blant andre mange organisasjoner – som arbeider innenfor fagorganisasjoner, kultur, idrett, boligsamvirke, offentlige eldreråd m.v.

Ut fra demokratihensyn er det viktig i fremtiden å understøtte frivillige organisasjoner økonomisk, slik at de er i stand til å fylle sin viktige rolle i samfunnsdebatten.

3a), sentralisering og kostnader

Dette handler grovt sett om behov kommunikasjon, valg/ deltakelse i beslutningsfora, og konsekvenser av sentraliseringsreformene.

Sammenslåing av fylker og kommuner har en økonomisk pris for frivillighetsarbeidet generelt, eksempelvis for pensjonistforeninger. For at et medlem skal kunne dra nytte av sin tale-, forslags- og stemmerett, betyr det at vedkommende må å kunne reise til sentrale møter i fylkene og/ eller kommunene, der hvor viktige vedtak fattes. Overordnet handler dette om den enkeltes medbestemmelsesrett i samfunnet gjennom interesseorganisasjoner.

Siden frivillige organisasjoner normalt ikke har økonomi til å dekke reisekostnader til slike sentrale samlinger, må den enkelte bære disse kostnadene selv.

Nylig fremgikk det i mediene at for å gjennomføre et felles fylkesting i Troms og Finnmark, kom regningen på ca 1,1 millioner kroner - for 70 personer. Det tilsvarer ca 15 714 kroner pr person – for et fylkestingsmøte.

Til sammenligning er ytelsen på minstepensjonssatsen (særlig sats for enslige) på kr.  188 766.- pr år. Det tilsvarer kr.  15 730,50 pr måned.

For å kunne delta på et årsmøte i et fylkeslag for pensjonister, må en pensjonist påregne å bruke en hel måneds inntekt for å kunne bære sine meninger i et beslutningsfora - etter en eventuell sammenslåing av Troms og Finnmark fylker. Hvem har økonomi til det? Dette vil ramme spesielt kvinner, siden 9 av 10 minstepensjonister er kvinner.

Hvem vil, og har økonomi til påta seg et tillitsverv i en frivillighetsorganisasjon – som kommer fra utkantdistriktene når reiseveien øker? Dersom Hedmark og Oppland slås sammen, kan man påregne at fylkesvise møter i fremtiden avholdes på Hamar. Hvem påtar seg et verv som da eksempelvis bor på Bjorli? Å reise fra Bjorli til Hamar er 267 kilometer, og tar ca 3 ½ time en vei. Eller 543 kilometer tur/ retur, og 7 timers reise - til et møte som kanskje varer 2 timer. I tillegg må vedkommende kjøre gjennom en haug med bompengefinansierte veier som har dukket opp de siste årene. Og dette må vedkommende dekke av egen lommebok.

Sentraliseringsreformene kan sånn sett sette sterke begrensninger på demokratiutfoldelse for mange enkeltpersoner innen frivillighetssektoren.

Ad regjeringens frivillighetserklæring fremgår det, sitat:

Regjeringens frivillighetserklæring - erklæring for samspillet mellom regjeringen og frivillig sektor, legger rammene for dialog og samspill med frivilligheten uavhengig av departement, direktorat eller etat og skal bidra til en helhetlig frivillighetspolitikk. Frivillighetserklæring anerkjenner frivillig sektor som en selvstendig og nødvendig aktør i det norske samfunnet. Den legger vekt på at forutsigbarhet og forenkling skal prege samarbeidet. I Frivillighetserklæringen heter det at regjeringen vil møte frivilligheten med mest mulig ensartet praksis, holdninger og bruk av begreper. 

Dersom regjeringen ønsker å opprettholde intensjonene i sin egen erklæring, er det åpenbart at det må til en kraftig økning av offentlige tilskudd til de frivillige organisasjonene – spesielt i forhold til å kompensere for økte reisekostnader som er en konsekvens av sammenslåinger av fylker og kommuner.

Offentlige myndigheter forventer at befolkningen skal over på digitale løsninger. Det gjelder i forhold til kontakt med NAV, banktjenester, rutetabeller, øvrige offentlige tjenester osv.

Det betyr økte kostnader for folket enten man er ung, gammel arbeidstaker, arbeidsledig, pensjonist eller ufør. Slike løsninger krever avanserte mobiltelfoner, nettbrett eller PC-løsninger.

Svekket syn som ofte eldre får, medfører at man er avhengig av både mobiltelefon til samtaler og nettbrett/ PC for å kunne lese/ skrive.

Man regner med at rundt 250 000 (hovedsakelig eldre) ikke er på digitale løsninger. I tillegg kommer mange med lese-, skrive- og regnevansker, eller de som ikke har kompetanse/ forutsetninger for å benytte slike hjelpemidler.

Digitale løsninger har kort levetid, og utgjør en kjempestor kostnad å anskaffe for en stor andel trygdede/ stønadsberettigede med lave inntekter.

I tillegg kommer kostnader knyttet til abonnement, internett-tilkoblinger osv. Den gangen Folketrygden ble opprettet, tok man neppe høyde for slike store fremtidige tilleggskostnader skulle belastes trygdede, den gangen man satte satsen for pensjonsytelse til 66% av inntekt i 100% stilling. Dog digitale verktøy er blitt viktige hjelpemidler i daglig kommunikasjon for de fleste.

I tillegg er det slik i dag at arbeidstakere som ikke er universitetsutdannede sjeldnere og sjeldnere får andre jobber enn midlertidige ansettelser på nulltimers arbeidskontrakter, lave stillingsbrøker/ deltid, eller tilfeldige småjobber via et bemannings- eller vikarbyrå og lignende. Dette påvirker personlig økonomi – og dermed begrenser størrelsen på fremtidige pensjoner. Det gir store økonomiske utfordringer om myndighetene ønsker at befolkningen skal utføre offentlig kommunikasjon og banktjenester via digitale løsninger, dersom økonomiske ytelser til slikt utstyr ikke økes. Og at det etableres opplæringsprogram for de som trenger det.

En kontingent til frivillige organisasjoner bør ikke ligge høyere enn rundt kr 200.- pr år pr medlem – dersom man forutsetter at alle skal ha økonomi til å kunne være medlem.

Vanlig porto er i dag blitt så kostbar, slik at det er vanskelig for foreninger å opprettholde god kontakt med medlemmene pr brevpost/ de som ikke er på digitale hjelpemidler.

Myndighetenes krav til digitalisering tilsier at myndighetene også må se på økonomiske tilskuddsordninger for de som trenger det.

3c), ad § 6, bokstav e, i utkast til forskrift

I utkast til forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, § 6, bokstav e – fremgår sitat:

Sett i et fremtidig perspektiv må dette tallet settes lavere.

Sammenslåinger av fylker (eksempelvis Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, Hordaland og Sogn og Fjordane,

Akershus, Buskerud og Østfold fylker som foreslås sammenslått til Viken), medfører at antall fylker blir færre. Da er det naturlig at kravet til antall lokallag/ fylker settes ned.

Eksempelvis: Jernbanen går i dag i 16 av landets 19 fylker. Men sentraliseringene gjør at aktive arbeidstakere etter hvert dør ut i de fleste fylkene. Selv om jernbanen har medlemmer bosatt i 16 fylker, er det tvilsomt om man på sikt kan opprettholde lokallag i 8 fylker etter eventuell sammenslåingene av fylkene Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, og Akershus, Buskerud og Østfold.

Denne utviklingen påtvinger trolig også sentraliseringer og mindre antall pensjonistforeninger også på sikt.

Dette tallet bør settes til maks 5 lokallag/ fylker ut fra ovenstående begrunnelse.

Det er generelt blitt en kraftig øking i antall fattige eldre her i landet.

Det har vært vanskelig å finne en dokumentasjon på hvor stort omfanget av antall fattige eldre er, og mye antas skjules gjennom at eldre tar låneopptak for makte daglige utgifter m.v. Men at fattigdom blant eldre finnes, er dokumentert i flere medieoppslag.

Regjeringen bør derfor vurdere å analysere hvor stort omfanget av antall fattige eldre er gjennom en undersøkelse.

En sak er de mange minstepensjonistene lever med trange økonomiske livskår. En annen er det forhold at mange pensjonister – i forhold til tidligere tider - har til dels store gjeldsforplikter ved pensjoneringstidspunktet. Gjeld som skal betjenes på kanskje en lav pensjon.

Med de dels store underreguleringene av pensjonene som har medført i form av tapt kjøpekraft for pensjonistene de seneste årene, antas det at antall eldre fattige vil øke om ikke trenden snus.

I pensjonistforeninger som har en årlig kontingent på 120 kroner pr år, hvorav kr 60.- trekkes i mai og oktober (måneder med normalt få andre større regninger), og hvor medlemskontingenten trekkes automatisk vi bank, opplever vi stadig flere som ikke er trekkbare for kontingenten. Og det på den 20. mai/ 20. oktober (utbetalingsdag for trygder fra NAV).

Denne situasjon beskriver at mange som faktisk ønsker å være medlem, har store betalingsproblemer - med å avse 2 X kr 60 pr år.

I departementets høringsnotat fremgår det, sitat:

Forslaget til ny definisjon av tellende medlemmer medfører at det kun er individuelt innmeldte medlemmer som skal godtas som tellende medlemmer. Dette kan føre til endringer i utmåling av tilskudd til de ulike organisasjonene i ordningen med tilskudd til pensjonistorganisasjoner. 

Et tellende lokallag er laveste nivå av selvstendig enhet i organisasjonen. Lokallaget skal ha etter forslaget ha minst fem tellende medlemmer, mot i dag 15 tellende medlemmer.

Jf opplysninger som fremkommer i punkt 3 (over) vedrørende sentraliseringer, og utsikter til at mange fylker får færre medlemmer etter hvert, er det fornuftig å justere tallet ned – til eksempelvis 5 personer pr lokale forening for å kunne motta økonomisk støtte.

Ordningen med «individuelt innmeldte medlemmer» kan være mer problematisk å gjennomføre i foreningene.

De fleste medlemmene melder seg inn selv direkte til lokal forening, eller til forbundet sentralt – og betaler sin kontingent direkte på denne måten. Disse er da pr definisjon «individuelt betalende medlem».

Men disse gruppene vil være vanskelig å dekke med kravet til «individuelt betalende medlemmer»:

Ut fra ovennevnte passer teksten i departementets høringsnotat, sitat; «individuelt betalende medlemmer» - dårlig inn i praksis, kultur og vedtekter som finnes i pensjonistforeninger. Og foreslås ikke bifalt.

I forslag til endring i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, er uttalelsen slik:

Denne uttalelsen tar for seg forhold som det ikke direkte spørres om i departementets høringsnotat. Likevel er det naturlig å påpeke konsekvensene av de endringene som skjer i organiseringen av samfunnet, og enkeltmenneskers muligheter til å kunne delta i det organiserte arbeidet i lag og foreninger.

Når regjeringen likevel vil endre forskriften, er det viktige å se konsekvensene i en større sammenheng – slik det er forsøkt i dette dokumentet. I hvert fall dersom målsettingen er å oppnå intensjonene i regjeringens frivillighetserklæring.

Lillehammer, 20.01.2018

Høring om regler - endringer i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner 

Det vises til brev fra Det kongelige arbeids- og sosialdepartement, datert 15.11.2017.

Deres ref 17/3620-  15.11.2017

Høringsfrist 15. februar 2018

Departementets dokument:

Formålet med pensjonistforeninger er å samle personer som er gått over i pensjonistenes rekker, eller er blitt uføre - til sosialt samvær, arrangere kulturaftener, reiser på turer, og sette av tid til å kunne mimre sammen med tidligere kolleger o.l.

Etter flere år med underreguleringer av trygdeytelser siden 1967, pensjons- og uførereformer, kutt i velferdstilbud, underdekking av helse- og omsorgstilbud m.v, er behovet for pensjonistforeninger blitt større og mer viktig. Pensjonister og uføre trenger organisasjoner som fremmer pensjonister og uføres krav og rettigheter ovenfor politiske myndigheter.

Sett ut fra en demokratisk perspektiv, er pensjonist- og uføreforeninger blitt et viktig talerør blant veldig mange aktører som har behov for å fremme sine rettighet - blant andre mange organisasjoner – som arbeider innenfor fagorganisasjoner, kultur, idrett, boligsamvirke, offentlige eldreråd m.v.

Ut fra demokratihensyn er det viktig i fremtiden å understøtte frivillige organisasjoner økonomisk, slik at de er i stand til å fylle sin viktige rolle i samfunnsdebatten.

3a), sentralisering og kostnader

Dette handler grovt sett om behov kommunikasjon, valg/ deltakelse i beslutningsfora, og konsekvenser av sentraliseringsreformene.

Sammenslåing av fylker og kommuner har en økonomisk pris for frivillighetsarbeidet generelt, eksempelvis for pensjonistforeninger. For at et medlem skal kunne dra nytte av sin tale-, forslags- og stemmerett, betyr det at vedkommende må å kunne reise til sentrale møter i fylkene og/ eller kommunene, der hvor viktige vedtak fattes. Overordnet handler dette om den enkeltes medbestemmelsesrett i samfunnet gjennom interesseorganisasjoner.

Siden frivillige organisasjoner normalt ikke har økonomi til å dekke reisekostnader til slike sentrale samlinger, må den enkelte bære disse kostnadene selv.

Nylig fremgikk det i mediene at for å gjennomføre et felles fylkesting i Troms og Finnmark, kom regningen på ca 1,1 millioner kroner - for 70 personer. Det tilsvarer ca 15 714 kroner pr person – for et fylkestingsmøte.

Til sammenligning er ytelsen på minstepensjonssatsen (særlig sats for enslige) på kr.  188 766.- pr år. Det tilsvarer kr.  15 730,50 pr måned.

For å kunne delta på et årsmøte i et fylkeslag for pensjonister, må en pensjonist påregne å bruke en hel måneds inntekt for å kunne bære sine meninger i et beslutningsfora - etter en eventuell sammenslåing av Troms og Finnmark fylker. Hvem har økonomi til det? Dette vil ramme spesielt kvinner, siden 9 av 10 minstepensjonister er kvinner.

Hvem vil, og har økonomi til påta seg et tillitsverv i en frivillighetsorganisasjon – som kommer fra utkantdistriktene når reiseveien øker? Dersom Hedmark og Oppland slås sammen, kan man påregne at fylkesvise møter i fremtiden avholdes på Hamar. Hvem påtar seg et verv som da eksempelvis bor på Bjorli? Å reise fra Bjorli til Hamar er 267 kilometer, og tar ca 3 ½ time en vei. Eller 543 kilometer tur/ retur, og 7 timers reise - til et møte som kanskje varer 2 timer. I tillegg må vedkommende kjøre gjennom en haug med bompengefinansierte veier som har dukket opp de siste årene. Og dette må vedkommende dekke av egen lommebok.

Sentraliseringsreformene kan sånn sett sette sterke begrensninger på demokratiutfoldelse for mange enkeltpersoner innen frivillighetssektoren.

Ad regjeringens frivillighetserklæring fremgår det, sitat:

Regjeringens frivillighetserklæring - erklæring for samspillet mellom regjeringen og frivillig sektor, legger rammene for dialog og samspill med frivilligheten uavhengig av departement, direktorat eller etat og skal bidra til en helhetlig frivillighetspolitikk. Frivillighetserklæring anerkjenner frivillig sektor som en selvstendig og nødvendig aktør i det norske samfunnet. Den legger vekt på at forutsigbarhet og forenkling skal prege samarbeidet. I Frivillighetserklæringen heter det at regjeringen vil møte frivilligheten med mest mulig ensartet praksis, holdninger og bruk av begreper. 

Dersom regjeringen ønsker å opprettholde intensjonene i sin egen erklæring, er det åpenbart at det må til en kraftig økning av offentlige tilskudd til de frivillige organisasjonene – spesielt i forhold til å kompensere for økte reisekostnader som er en konsekvens av sammenslåinger av fylker og kommuner.

Offentlige myndigheter forventer at befolkningen skal over på digitale løsninger. Det gjelder i forhold til kontakt med NAV, banktjenester, rutetabeller, øvrige offentlige tjenester osv.

Det betyr økte kostnader for folket enten man er ung, gammel arbeidstaker, arbeidsledig, pensjonist eller ufør. Slike løsninger krever avanserte mobiltelfoner, nettbrett eller PC-løsninger.

Svekket syn som ofte eldre får, medfører at man er avhengig av både mobiltelefon til samtaler og nettbrett/ PC for å kunne lese/ skrive.

Man regner med at rundt 250 000 (hovedsakelig eldre) ikke er på digitale løsninger. I tillegg kommer mange med lese-, skrive- og regnevansker, eller de som ikke har kompetanse/ forutsetninger for å benytte slike hjelpemidler.

Digitale løsninger har kort levetid, og utgjør en kjempestor kostnad å anskaffe for en stor andel trygdede/ stønadsberettigede med lave inntekter.

I tillegg kommer kostnader knyttet til abonnement, internett-tilkoblinger osv. Den gangen Folketrygden ble opprettet, tok man neppe høyde for slike store fremtidige tilleggskostnader skulle belastes trygdede, den gangen man satte satsen for pensjonsytelse til 66% av inntekt i 100% stilling. Dog digitale verktøy er blitt viktige hjelpemidler i daglig kommunikasjon for de fleste.

I tillegg er det slik i dag at arbeidstakere som ikke er universitetsutdannede sjeldnere og sjeldnere får andre jobber enn midlertidige ansettelser på nulltimers arbeidskontrakter, lave stillingsbrøker/ deltid, eller tilfeldige småjobber via et bemannings- eller vikarbyrå og lignende. Dette påvirker personlig økonomi – og dermed begrenser størrelsen på fremtidige pensjoner. Det gir store økonomiske utfordringer om myndighetene ønsker at befolkningen skal utføre offentlig kommunikasjon og banktjenester via digitale løsninger, dersom økonomiske ytelser til slikt utstyr ikke økes. Og at det etableres opplæringsprogram for de som trenger det.

En kontingent til frivillige organisasjoner bør ikke ligge høyere enn rundt kr 200.- pr år pr medlem – dersom man forutsetter at alle skal ha økonomi til å kunne være medlem.

Vanlig porto er i dag blitt så kostbar, slik at det er vanskelig for foreninger å opprettholde god kontakt med medlemmene pr brevpost/ de som ikke er på digitale hjelpemidler.

Myndighetenes krav til digitalisering tilsier at myndighetene også må se på økonomiske tilskuddsordninger for de som trenger det.

3c), ad § 6, bokstav e, i utkast til forskrift

I utkast til forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, § 6, bokstav e – fremgår sitat:

Sett i et fremtidig perspektiv må dette tallet settes lavere.

Sammenslåinger av fylker (eksempelvis Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, Hordaland og Sogn og Fjordane,

Akershus, Buskerud og Østfold fylker som foreslås sammenslått til Viken), medfører at antall fylker blir færre. Da er det naturlig at kravet til antall lokallag/ fylker settes ned.

Eksempelvis: Jernbanen går i dag i 16 av landets 19 fylker. Men sentraliseringene gjør at aktive arbeidstakere etter hvert dør ut i de fleste fylkene. Selv om jernbanen har medlemmer bosatt i 16 fylker, er det tvilsomt om man på sikt kan opprettholde lokallag i 8 fylker etter eventuell sammenslåingene av fylkene Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, og Akershus, Buskerud og Østfold.

Denne utviklingen påtvinger trolig også sentraliseringer og mindre antall pensjonistforeninger også på sikt.

Dette tallet bør settes til maks 5 lokallag/ fylker ut fra ovenstående begrunnelse.

Det er generelt blitt en kraftig øking i antall fattige eldre her i landet.

Det har vært vanskelig å finne en dokumentasjon på hvor stort omfanget av antall fattige eldre er, og mye antas skjules gjennom at eldre tar låneopptak for makte daglige utgifter m.v. Men at fattigdom blant eldre finnes, er dokumentert i flere medieoppslag.

Regjeringen bør derfor vurdere å analysere hvor stort omfanget av antall fattige eldre er gjennom en undersøkelse.

En sak er de mange minstepensjonistene lever med trange økonomiske livskår. En annen er det forhold at mange pensjonister – i forhold til tidligere tider - har til dels store gjeldsforplikter ved pensjoneringstidspunktet. Gjeld som skal betjenes på kanskje en lav pensjon.

Med de dels store underreguleringene av pensjonene som har medført i form av tapt kjøpekraft for pensjonistene de seneste årene, antas det at antall eldre fattige vil øke om ikke trenden snus.

I pensjonistforeninger som har en årlig kontingent på 120 kroner pr år, hvorav kr 60.- trekkes i mai og oktober (måneder med normalt få andre større regninger), og hvor medlemskontingenten trekkes automatisk vi bank, opplever vi stadig flere som ikke er trekkbare for kontingenten. Og det på den 20. mai/ 20. oktober (utbetalingsdag for trygder fra NAV).

Denne situasjon beskriver at mange som faktisk ønsker å være medlem, har store betalingsproblemer - med å avse 2 X kr 60 pr år.

I departementets høringsnotat fremgår det, sitat:

Forslaget til ny definisjon av tellende medlemmer medfører at det kun er individuelt innmeldte medlemmer som skal godtas som tellende medlemmer. Dette kan føre til endringer i utmåling av tilskudd til de ulike organisasjonene i ordningen med tilskudd til pensjonistorganisasjoner. 

Et tellende lokallag er laveste nivå av selvstendig enhet i organisasjonen. Lokallaget skal ha etter forslaget ha minst fem tellende medlemmer, mot i dag 15 tellende medlemmer.

Jf opplysninger som fremkommer i punkt 3 (over) vedrørende sentraliseringer, og utsikter til at mange fylker får færre medlemmer etter hvert, er det fornuftig å justere tallet ned – til eksempelvis 5 personer pr lokale forening for å kunne motta økonomisk støtte.

Ordningen med «individuelt innmeldte medlemmer» kan være mer problematisk å gjennomføre i foreningene.

De fleste medlemmene melder seg inn selv direkte til lokal forening, eller til forbundet sentralt – og betaler sin kontingent direkte på denne måten. Disse er da pr definisjon «individuelt betalende medlem».

Men disse gruppene vil være vanskelig å dekke med kravet til «individuelt betalende medlemmer»:

Ut fra ovennevnte passer teksten i departementets høringsnotat, sitat; «individuelt betalende medlemmer» - dårlig inn i praksis, kultur og vedtekter som finnes i pensjonistforeninger. Og foreslås ikke bifalt.

I forslag til endring i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, er uttalelsen slik:

Denne uttalelsen tar for seg forhold som det ikke direkte spørres om i departementets høringsnotat. Likevel er det naturlig å påpeke konsekvensene av de endringene som skjer i organiseringen av samfunnet, og enkeltmenneskers muligheter til å kunne delta i det organiserte arbeidet i lag og foreninger.

Når regjeringen likevel vil endre forskriften, er det viktige å se konsekvensene i en større sammenheng – slik det er forsøkt i dette dokumentet. I hvert fall dersom målsettingen er å oppnå intensjonene i regjeringens frivillighetserklæring.

Lillehammer, 20.01.2018

Høring om regler - endringer i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner 

Det vises til brev fra Det kongelige arbeids- og sosialdepartement, datert 15.11.2017.

Deres ref 17/3620-  15.11.2017

Høringsfrist 15. februar 2018

Departementets dokument:

Formålet med pensjonistforeninger er å samle personer som er gått over i pensjonistenes rekker, eller er blitt uføre - til sosialt samvær, arrangere kulturaftener, reiser på turer, og sette av tid til å kunne mimre sammen med tidligere kolleger o.l.

Etter flere år med underreguleringer av trygdeytelser siden 1967, pensjons- og uførereformer, kutt i velferdstilbud, underdekking av helse- og omsorgstilbud m.v, er behovet for pensjonistforeninger blitt større og mer viktig. Pensjonister og uføre trenger organisasjoner som fremmer pensjonister og uføres krav og rettigheter ovenfor politiske myndigheter.

Sett ut fra en demokratisk perspektiv, er pensjonist- og uføreforeninger blitt et viktig talerør blant veldig mange aktører som har behov for å fremme sine rettighet - blant andre mange organisasjoner – som arbeider innenfor fagorganisasjoner, kultur, idrett, boligsamvirke, offentlige eldreråd m.v.

Ut fra demokratihensyn er det viktig i fremtiden å understøtte frivillige organisasjoner økonomisk, slik at de er i stand til å fylle sin viktige rolle i samfunnsdebatten.

3a), sentralisering og kostnader

Dette handler grovt sett om behov kommunikasjon, valg/ deltakelse i beslutningsfora, og konsekvenser av sentraliseringsreformene.

Sammenslåing av fylker og kommuner har en økonomisk pris for frivillighetsarbeidet generelt, eksempelvis for pensjonistforeninger. For at et medlem skal kunne dra nytte av sin tale-, forslags- og stemmerett, betyr det at vedkommende må å kunne reise til sentrale møter i fylkene og/ eller kommunene, der hvor viktige vedtak fattes. Overordnet handler dette om den enkeltes medbestemmelsesrett i samfunnet gjennom interesseorganisasjoner.

Siden frivillige organisasjoner normalt ikke har økonomi til å dekke reisekostnader til slike sentrale samlinger, må den enkelte bære disse kostnadene selv.

Nylig fremgikk det i mediene at for å gjennomføre et felles fylkesting i Troms og Finnmark, kom regningen på ca 1,1 millioner kroner - for 70 personer. Det tilsvarer ca 15 714 kroner pr person – for et fylkestingsmøte.

Til sammenligning er ytelsen på minstepensjonssatsen (særlig sats for enslige) på kr.  188 766.- pr år. Det tilsvarer kr.  15 730,50 pr måned.

For å kunne delta på et årsmøte i et fylkeslag for pensjonister, må en pensjonist påregne å bruke en hel måneds inntekt for å kunne bære sine meninger i et beslutningsfora - etter en eventuell sammenslåing av Troms og Finnmark fylker. Hvem har økonomi til det? Dette vil ramme spesielt kvinner, siden 9 av 10 minstepensjonister er kvinner.

Hvem vil, og har økonomi til påta seg et tillitsverv i en frivillighetsorganisasjon – som kommer fra utkantdistriktene når reiseveien øker? Dersom Hedmark og Oppland slås sammen, kan man påregne at fylkesvise møter i fremtiden avholdes på Hamar. Hvem påtar seg et verv som da eksempelvis bor på Bjorli? Å reise fra Bjorli til Hamar er 267 kilometer, og tar ca 3 ½ time en vei. Eller 543 kilometer tur/ retur, og 7 timers reise - til et møte som kanskje varer 2 timer. I tillegg må vedkommende kjøre gjennom en haug med bompengefinansierte veier som har dukket opp de siste årene. Og dette må vedkommende dekke av egen lommebok.

Sentraliseringsreformene kan sånn sett sette sterke begrensninger på demokratiutfoldelse for mange enkeltpersoner innen frivillighetssektoren.

Ad regjeringens frivillighetserklæring fremgår det, sitat:

Regjeringens frivillighetserklæring - erklæring for samspillet mellom regjeringen og frivillig sektor, legger rammene for dialog og samspill med frivilligheten uavhengig av departement, direktorat eller etat og skal bidra til en helhetlig frivillighetspolitikk. Frivillighetserklæring anerkjenner frivillig sektor som en selvstendig og nødvendig aktør i det norske samfunnet. Den legger vekt på at forutsigbarhet og forenkling skal prege samarbeidet. I Frivillighetserklæringen heter det at regjeringen vil møte frivilligheten med mest mulig ensartet praksis, holdninger og bruk av begreper. 

Dersom regjeringen ønsker å opprettholde intensjonene i sin egen erklæring, er det åpenbart at det må til en kraftig økning av offentlige tilskudd til de frivillige organisasjonene – spesielt i forhold til å kompensere for økte reisekostnader som er en konsekvens av sammenslåinger av fylker og kommuner.

Offentlige myndigheter forventer at befolkningen skal over på digitale løsninger. Det gjelder i forhold til kontakt med NAV, banktjenester, rutetabeller, øvrige offentlige tjenester osv.

Det betyr økte kostnader for folket enten man er ung, gammel arbeidstaker, arbeidsledig, pensjonist eller ufør. Slike løsninger krever avanserte mobiltelfoner, nettbrett eller PC-løsninger.

Svekket syn som ofte eldre får, medfører at man er avhengig av både mobiltelefon til samtaler og nettbrett/ PC for å kunne lese/ skrive.

Man regner med at rundt 250 000 (hovedsakelig eldre) ikke er på digitale løsninger. I tillegg kommer mange med lese-, skrive- og regnevansker, eller de som ikke har kompetanse/ forutsetninger for å benytte slike hjelpemidler.

Digitale løsninger har kort levetid, og utgjør en kjempestor kostnad å anskaffe for en stor andel trygdede/ stønadsberettigede med lave inntekter.

I tillegg kommer kostnader knyttet til abonnement, internett-tilkoblinger osv. Den gangen Folketrygden ble opprettet, tok man neppe høyde for slike store fremtidige tilleggskostnader skulle belastes trygdede, den gangen man satte satsen for pensjonsytelse til 66% av inntekt i 100% stilling. Dog digitale verktøy er blitt viktige hjelpemidler i daglig kommunikasjon for de fleste.

I tillegg er det slik i dag at arbeidstakere som ikke er universitetsutdannede sjeldnere og sjeldnere får andre jobber enn midlertidige ansettelser på nulltimers arbeidskontrakter, lave stillingsbrøker/ deltid, eller tilfeldige småjobber via et bemannings- eller vikarbyrå og lignende. Dette påvirker personlig økonomi – og dermed begrenser størrelsen på fremtidige pensjoner. Det gir store økonomiske utfordringer om myndighetene ønsker at befolkningen skal utføre offentlig kommunikasjon og banktjenester via digitale løsninger, dersom økonomiske ytelser til slikt utstyr ikke økes. Og at det etableres opplæringsprogram for de som trenger det.

En kontingent til frivillige organisasjoner bør ikke ligge høyere enn rundt kr 200.- pr år pr medlem – dersom man forutsetter at alle skal ha økonomi til å kunne være medlem.

Vanlig porto er i dag blitt så kostbar, slik at det er vanskelig for foreninger å opprettholde god kontakt med medlemmene pr brevpost/ de som ikke er på digitale hjelpemidler.

Myndighetenes krav til digitalisering tilsier at myndighetene også må se på økonomiske tilskuddsordninger for de som trenger det.

3c), ad § 6, bokstav e, i utkast til forskrift

I utkast til forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, § 6, bokstav e – fremgår sitat:

Sett i et fremtidig perspektiv må dette tallet settes lavere.

Sammenslåinger av fylker (eksempelvis Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, Hordaland og Sogn og Fjordane,

Akershus, Buskerud og Østfold fylker som foreslås sammenslått til Viken), medfører at antall fylker blir færre. Da er det naturlig at kravet til antall lokallag/ fylker settes ned.

Eksempelvis: Jernbanen går i dag i 16 av landets 19 fylker. Men sentraliseringene gjør at aktive arbeidstakere etter hvert dør ut i de fleste fylkene. Selv om jernbanen har medlemmer bosatt i 16 fylker, er det tvilsomt om man på sikt kan opprettholde lokallag i 8 fylker etter eventuell sammenslåingene av fylkene Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, og Akershus, Buskerud og Østfold.

Denne utviklingen påtvinger trolig også sentraliseringer og mindre antall pensjonistforeninger også på sikt.

Dette tallet bør settes til maks 5 lokallag/ fylker ut fra ovenstående begrunnelse.

Det er generelt blitt en kraftig øking i antall fattige eldre her i landet.

Det har vært vanskelig å finne en dokumentasjon på hvor stort omfanget av antall fattige eldre er, og mye antas skjules gjennom at eldre tar låneopptak for makte daglige utgifter m.v. Men at fattigdom blant eldre finnes, er dokumentert i flere medieoppslag.

Regjeringen bør derfor vurdere å analysere hvor stort omfanget av antall fattige eldre er gjennom en undersøkelse.

En sak er de mange minstepensjonistene lever med trange økonomiske livskår. En annen er det forhold at mange pensjonister – i forhold til tidligere tider - har til dels store gjeldsforplikter ved pensjoneringstidspunktet. Gjeld som skal betjenes på kanskje en lav pensjon.

Med de dels store underreguleringene av pensjonene som har medført i form av tapt kjøpekraft for pensjonistene de seneste årene, antas det at antall eldre fattige vil øke om ikke trenden snus.

I pensjonistforeninger som har en årlig kontingent på 120 kroner pr år, hvorav kr 60.- trekkes i mai og oktober (måneder med normalt få andre større regninger), og hvor medlemskontingenten trekkes automatisk vi bank, opplever vi stadig flere som ikke er trekkbare for kontingenten. Og det på den 20. mai/ 20. oktober (utbetalingsdag for trygder fra NAV).

Denne situasjon beskriver at mange som faktisk ønsker å være medlem, har store betalingsproblemer - med å avse 2 X kr 60 pr år.

I departementets høringsnotat fremgår det, sitat:

Forslaget til ny definisjon av tellende medlemmer medfører at det kun er individuelt innmeldte medlemmer som skal godtas som tellende medlemmer. Dette kan føre til endringer i utmåling av tilskudd til de ulike organisasjonene i ordningen med tilskudd til pensjonistorganisasjoner. 

Et tellende lokallag er laveste nivå av selvstendig enhet i organisasjonen. Lokallaget skal ha etter forslaget ha minst fem tellende medlemmer, mot i dag 15 tellende medlemmer.

Jf opplysninger som fremkommer i punkt 3 (over) vedrørende sentraliseringer, og utsikter til at mange fylker får færre medlemmer etter hvert, er det fornuftig å justere tallet ned – til eksempelvis 5 personer pr lokale forening for å kunne motta økonomisk støtte.

Ordningen med «individuelt innmeldte medlemmer» kan være mer problematisk å gjennomføre i foreningene.

De fleste medlemmene melder seg inn selv direkte til lokal forening, eller til forbundet sentralt – og betaler sin kontingent direkte på denne måten. Disse er da pr definisjon «individuelt betalende medlem».

Men disse gruppene vil være vanskelig å dekke med kravet til «individuelt betalende medlemmer»:

Ut fra ovennevnte passer teksten i departementets høringsnotat, sitat; «individuelt betalende medlemmer» - dårlig inn i praksis, kultur og vedtekter som finnes i pensjonistforeninger. Og foreslås ikke bifalt.

I forslag til endring i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, er uttalelsen slik:

Denne uttalelsen tar for seg forhold som det ikke direkte spørres om i departementets høringsnotat. Likevel er det naturlig å påpeke konsekvensene av de endringene som skjer i organiseringen av samfunnet, og enkeltmenneskers muligheter til å kunne delta i det organiserte arbeidet i lag og foreninger.

Når regjeringen likevel vil endre forskriften, er det viktige å se konsekvensene i en større sammenheng – slik det er forsøkt i dette dokumentet. I hvert fall dersom målsettingen er å oppnå intensjonene i regjeringens frivillighetserklæring.

Lillehammer, 20.01.2018

Høring om regler - endringer i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner 

Det vises til brev fra Det kongelige arbeids- og sosialdepartement, datert 15.11.2017.

Deres ref 17/3620-  15.11.2017

Høringsfrist 15. februar 2018

Departementets dokument:

Formålet med pensjonistforeninger er å samle personer som er gått over i pensjonistenes rekker, eller er blitt uføre - til sosialt samvær, arrangere kulturaftener, reiser på turer, og sette av tid til å kunne mimre sammen med tidligere kolleger o.l.

Etter flere år med underreguleringer av trygdeytelser siden 1967, pensjons- og uførereformer, kutt i velferdstilbud, underdekking av helse- og omsorgstilbud m.v, er behovet for pensjonistforeninger blitt større og mer viktig. Pensjonister og uføre trenger organisasjoner som fremmer pensjonister og uføres krav og rettigheter ovenfor politiske myndigheter.

Sett ut fra en demokratisk perspektiv, er pensjonist- og uføreforeninger blitt et viktig talerør blant veldig mange aktører som har behov for å fremme sine rettighet - blant andre mange organisasjoner – som arbeider innenfor fagorganisasjoner, kultur, idrett, boligsamvirke, offentlige eldreråd m.v.

Ut fra demokratihensyn er det viktig i fremtiden å understøtte frivillige organisasjoner økonomisk, slik at de er i stand til å fylle sin viktige rolle i samfunnsdebatten.

3a), sentralisering og kostnader

Dette handler grovt sett om behov kommunikasjon, valg/ deltakelse i beslutningsfora, og konsekvenser av sentraliseringsreformene.

Sammenslåing av fylker og kommuner har en økonomisk pris for frivillighetsarbeidet generelt, eksempelvis for pensjonistforeninger. For at et medlem skal kunne dra nytte av sin tale-, forslags- og stemmerett, betyr det at vedkommende må å kunne reise til sentrale møter i fylkene og/ eller kommunene, der hvor viktige vedtak fattes. Overordnet handler dette om den enkeltes medbestemmelsesrett i samfunnet gjennom interesseorganisasjoner.

Siden frivillige organisasjoner normalt ikke har økonomi til å dekke reisekostnader til slike sentrale samlinger, må den enkelte bære disse kostnadene selv.

Nylig fremgikk det i mediene at for å gjennomføre et felles fylkesting i Troms og Finnmark, kom regningen på ca 1,1 millioner kroner - for 70 personer. Det tilsvarer ca 15 714 kroner pr person – for et fylkestingsmøte.

Til sammenligning er ytelsen på minstepensjonssatsen (særlig sats for enslige) på kr.  188 766.- pr år. Det tilsvarer kr.  15 730,50 pr måned.

For å kunne delta på et årsmøte i et fylkeslag for pensjonister, må en pensjonist påregne å bruke en hel måneds inntekt for å kunne bære sine meninger i et beslutningsfora - etter en eventuell sammenslåing av Troms og Finnmark fylker. Hvem har økonomi til det? Dette vil ramme spesielt kvinner, siden 9 av 10 minstepensjonister er kvinner.

Hvem vil, og har økonomi til påta seg et tillitsverv i en frivillighetsorganisasjon – som kommer fra utkantdistriktene når reiseveien øker? Dersom Hedmark og Oppland slås sammen, kan man påregne at fylkesvise møter i fremtiden avholdes på Hamar. Hvem påtar seg et verv som da eksempelvis bor på Bjorli? Å reise fra Bjorli til Hamar er 267 kilometer, og tar ca 3 ½ time en vei. Eller 543 kilometer tur/ retur, og 7 timers reise - til et møte som kanskje varer 2 timer. I tillegg må vedkommende kjøre gjennom en haug med bompengefinansierte veier som har dukket opp de siste årene. Og dette må vedkommende dekke av egen lommebok.

Sentraliseringsreformene kan sånn sett sette sterke begrensninger på demokratiutfoldelse for mange enkeltpersoner innen frivillighetssektoren.

Ad regjeringens frivillighetserklæring fremgår det, sitat:

Regjeringens frivillighetserklæring - erklæring for samspillet mellom regjeringen og frivillig sektor, legger rammene for dialog og samspill med frivilligheten uavhengig av departement, direktorat eller etat og skal bidra til en helhetlig frivillighetspolitikk. Frivillighetserklæring anerkjenner frivillig sektor som en selvstendig og nødvendig aktør i det norske samfunnet. Den legger vekt på at forutsigbarhet og forenkling skal prege samarbeidet. I Frivillighetserklæringen heter det at regjeringen vil møte frivilligheten med mest mulig ensartet praksis, holdninger og bruk av begreper. 

Dersom regjeringen ønsker å opprettholde intensjonene i sin egen erklæring, er det åpenbart at det må til en kraftig økning av offentlige tilskudd til de frivillige organisasjonene – spesielt i forhold til å kompensere for økte reisekostnader som er en konsekvens av sammenslåinger av fylker og kommuner.

Offentlige myndigheter forventer at befolkningen skal over på digitale løsninger. Det gjelder i forhold til kontakt med NAV, banktjenester, rutetabeller, øvrige offentlige tjenester osv.

Det betyr økte kostnader for folket enten man er ung, gammel arbeidstaker, arbeidsledig, pensjonist eller ufør. Slike løsninger krever avanserte mobiltelfoner, nettbrett eller PC-løsninger.

Svekket syn som ofte eldre får, medfører at man er avhengig av både mobiltelefon til samtaler og nettbrett/ PC for å kunne lese/ skrive.

Man regner med at rundt 250 000 (hovedsakelig eldre) ikke er på digitale løsninger. I tillegg kommer mange med lese-, skrive- og regnevansker, eller de som ikke har kompetanse/ forutsetninger for å benytte slike hjelpemidler.

Digitale løsninger har kort levetid, og utgjør en kjempestor kostnad å anskaffe for en stor andel trygdede/ stønadsberettigede med lave inntekter.

I tillegg kommer kostnader knyttet til abonnement, internett-tilkoblinger osv. Den gangen Folketrygden ble opprettet, tok man neppe høyde for slike store fremtidige tilleggskostnader skulle belastes trygdede, den gangen man satte satsen for pensjonsytelse til 66% av inntekt i 100% stilling. Dog digitale verktøy er blitt viktige hjelpemidler i daglig kommunikasjon for de fleste.

I tillegg er det slik i dag at arbeidstakere som ikke er universitetsutdannede sjeldnere og sjeldnere får andre jobber enn midlertidige ansettelser på nulltimers arbeidskontrakter, lave stillingsbrøker/ deltid, eller tilfeldige småjobber via et bemannings- eller vikarbyrå og lignende. Dette påvirker personlig økonomi – og dermed begrenser størrelsen på fremtidige pensjoner. Det gir store økonomiske utfordringer om myndighetene ønsker at befolkningen skal utføre offentlig kommunikasjon og banktjenester via digitale løsninger, dersom økonomiske ytelser til slikt utstyr ikke økes. Og at det etableres opplæringsprogram for de som trenger det.

En kontingent til frivillige organisasjoner bør ikke ligge høyere enn rundt kr 200.- pr år pr medlem – dersom man forutsetter at alle skal ha økonomi til å kunne være medlem.

Vanlig porto er i dag blitt så kostbar, slik at det er vanskelig for foreninger å opprettholde god kontakt med medlemmene pr brevpost/ de som ikke er på digitale hjelpemidler.

Myndighetenes krav til digitalisering tilsier at myndighetene også må se på økonomiske tilskuddsordninger for de som trenger det.

3c), ad § 6, bokstav e, i utkast til forskrift

I utkast til forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, § 6, bokstav e – fremgår sitat:

Sett i et fremtidig perspektiv må dette tallet settes lavere.

Sammenslåinger av fylker (eksempelvis Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, Hordaland og Sogn og Fjordane,

Akershus, Buskerud og Østfold fylker som foreslås sammenslått til Viken), medfører at antall fylker blir færre. Da er det naturlig at kravet til antall lokallag/ fylker settes ned.

Eksempelvis: Jernbanen går i dag i 16 av landets 19 fylker. Men sentraliseringene gjør at aktive arbeidstakere etter hvert dør ut i de fleste fylkene. Selv om jernbanen har medlemmer bosatt i 16 fylker, er det tvilsomt om man på sikt kan opprettholde lokallag i 8 fylker etter eventuell sammenslåingene av fylkene Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, og Akershus, Buskerud og Østfold.

Denne utviklingen påtvinger trolig også sentraliseringer og mindre antall pensjonistforeninger også på sikt.

Dette tallet bør settes til maks 5 lokallag/ fylker ut fra ovenstående begrunnelse.

Det er generelt blitt en kraftig øking i antall fattige eldre her i landet.

Det har vært vanskelig å finne en dokumentasjon på hvor stort omfanget av antall fattige eldre er, og mye antas skjules gjennom at eldre tar låneopptak for makte daglige utgifter m.v. Men at fattigdom blant eldre finnes, er dokumentert i flere medieoppslag.

Regjeringen bør derfor vurdere å analysere hvor stort omfanget av antall fattige eldre er gjennom en undersøkelse.

En sak er de mange minstepensjonistene lever med trange økonomiske livskår. En annen er det forhold at mange pensjonister – i forhold til tidligere tider - har til dels store gjeldsforplikter ved pensjoneringstidspunktet. Gjeld som skal betjenes på kanskje en lav pensjon.

Med de dels store underreguleringene av pensjonene som har medført i form av tapt kjøpekraft for pensjonistene de seneste årene, antas det at antall eldre fattige vil øke om ikke trenden snus.

I pensjonistforeninger som har en årlig kontingent på 120 kroner pr år, hvorav kr 60.- trekkes i mai og oktober (måneder med normalt få andre større regninger), og hvor medlemskontingenten trekkes automatisk vi bank, opplever vi stadig flere som ikke er trekkbare for kontingenten. Og det på den 20. mai/ 20. oktober (utbetalingsdag for trygder fra NAV).

Denne situasjon beskriver at mange som faktisk ønsker å være medlem, har store betalingsproblemer - med å avse 2 X kr 60 pr år.

I departementets høringsnotat fremgår det, sitat:

Forslaget til ny definisjon av tellende medlemmer medfører at det kun er individuelt innmeldte medlemmer som skal godtas som tellende medlemmer. Dette kan føre til endringer i utmåling av tilskudd til de ulike organisasjonene i ordningen med tilskudd til pensjonistorganisasjoner. 

Et tellende lokallag er laveste nivå av selvstendig enhet i organisasjonen. Lokallaget skal ha etter forslaget ha minst fem tellende medlemmer, mot i dag 15 tellende medlemmer.

Jf opplysninger som fremkommer i punkt 3 (over) vedrørende sentraliseringer, og utsikter til at mange fylker får færre medlemmer etter hvert, er det fornuftig å justere tallet ned – til eksempelvis 5 personer pr lokale forening for å kunne motta økonomisk støtte.

Ordningen med «individuelt innmeldte medlemmer» kan være mer problematisk å gjennomføre i foreningene.

De fleste medlemmene melder seg inn selv direkte til lokal forening, eller til forbundet sentralt – og betaler sin kontingent direkte på denne måten. Disse er da pr definisjon «individuelt betalende medlem».

Men disse gruppene vil være vanskelig å dekke med kravet til «individuelt betalende medlemmer»:

Ut fra ovennevnte passer teksten i departementets høringsnotat, sitat; «individuelt betalende medlemmer» - dårlig inn i praksis, kultur og vedtekter som finnes i pensjonistforeninger. Og foreslås ikke bifalt.

I forslag til endring i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, er uttalelsen slik:

Denne uttalelsen tar for seg forhold som det ikke direkte spørres om i departementets høringsnotat. Likevel er det naturlig å påpeke konsekvensene av de endringene som skjer i organiseringen av samfunnet, og enkeltmenneskers muligheter til å kunne delta i det organiserte arbeidet i lag og foreninger.

Når regjeringen likevel vil endre forskriften, er det viktige å se konsekvensene i en større sammenheng – slik det er forsøkt i dette dokumentet. I hvert fall dersom målsettingen er å oppnå intensjonene i regjeringens frivillighetserklæring.

Lillehammer, 20.01.2018

Høring om regler - endringer i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner 

Det vises til brev fra Det kongelige arbeids- og sosialdepartement, datert 15.11.2017.

Deres ref 17/3620-  15.11.2017

Høringsfrist 15. februar 2018

Departementets dokument:

Formålet med pensjonistforeninger er å samle personer som er gått over i pensjonistenes rekker, eller er blitt uføre - til sosialt samvær, arrangere kulturaftener, reiser på turer, og sette av tid til å kunne mimre sammen med tidligere kolleger o.l.

Etter flere år med underreguleringer av trygdeytelser siden 1967, pensjons- og uførereformer, kutt i velferdstilbud, underdekking av helse- og omsorgstilbud m.v, er behovet for pensjonistforeninger blitt større og mer viktig. Pensjonister og uføre trenger organisasjoner som fremmer pensjonister og uføres krav og rettigheter ovenfor politiske myndigheter.

Sett ut fra en demokratisk perspektiv, er pensjonist- og uføreforeninger blitt et viktig talerør blant veldig mange aktører som har behov for å fremme sine rettighet - blant andre mange organisasjoner – som arbeider innenfor fagorganisasjoner, kultur, idrett, boligsamvirke, offentlige eldreråd m.v.

Ut fra demokratihensyn er det viktig i fremtiden å understøtte frivillige organisasjoner økonomisk, slik at de er i stand til å fylle sin viktige rolle i samfunnsdebatten.

3a), sentralisering og kostnader

Dette handler grovt sett om behov kommunikasjon, valg/ deltakelse i beslutningsfora, og konsekvenser av sentraliseringsreformene.

Sammenslåing av fylker og kommuner har en økonomisk pris for frivillighetsarbeidet generelt, eksempelvis for pensjonistforeninger. For at et medlem skal kunne dra nytte av sin tale-, forslags- og stemmerett, betyr det at vedkommende må å kunne reise til sentrale møter i fylkene og/ eller kommunene, der hvor viktige vedtak fattes. Overordnet handler dette om den enkeltes medbestemmelsesrett i samfunnet gjennom interesseorganisasjoner.

Siden frivillige organisasjoner normalt ikke har økonomi til å dekke reisekostnader til slike sentrale samlinger, må den enkelte bære disse kostnadene selv.

Nylig fremgikk det i mediene at for å gjennomføre et felles fylkesting i Troms og Finnmark, kom regningen på ca 1,1 millioner kroner - for 70 personer. Det tilsvarer ca 15 714 kroner pr person – for et fylkestingsmøte.

Til sammenligning er ytelsen på minstepensjonssatsen (særlig sats for enslige) på kr.  188 766.- pr år. Det tilsvarer kr.  15 730,50 pr måned.

For å kunne delta på et årsmøte i et fylkeslag for pensjonister, må en pensjonist påregne å bruke en hel måneds inntekt for å kunne bære sine meninger i et beslutningsfora - etter en eventuell sammenslåing av Troms og Finnmark fylker. Hvem har økonomi til det? Dette vil ramme spesielt kvinner, siden 9 av 10 minstepensjonister er kvinner.

Hvem vil, og har økonomi til påta seg et tillitsverv i en frivillighetsorganisasjon – som kommer fra utkantdistriktene når reiseveien øker? Dersom Hedmark og Oppland slås sammen, kan man påregne at fylkesvise møter i fremtiden avholdes på Hamar. Hvem påtar seg et verv som da eksempelvis bor på Bjorli? Å reise fra Bjorli til Hamar er 267 kilometer, og tar ca 3 ½ time en vei. Eller 543 kilometer tur/ retur, og 7 timers reise - til et møte som kanskje varer 2 timer. I tillegg må vedkommende kjøre gjennom en haug med bompengefinansierte veier som har dukket opp de siste årene. Og dette må vedkommende dekke av egen lommebok.

Sentraliseringsreformene kan sånn sett sette sterke begrensninger på demokratiutfoldelse for mange enkeltpersoner innen frivillighetssektoren.

Ad regjeringens frivillighetserklæring fremgår det, sitat:

Regjeringens frivillighetserklæring - erklæring for samspillet mellom regjeringen og frivillig sektor, legger rammene for dialog og samspill med frivilligheten uavhengig av departement, direktorat eller etat og skal bidra til en helhetlig frivillighetspolitikk. Frivillighetserklæring anerkjenner frivillig sektor som en selvstendig og nødvendig aktør i det norske samfunnet. Den legger vekt på at forutsigbarhet og forenkling skal prege samarbeidet. I Frivillighetserklæringen heter det at regjeringen vil møte frivilligheten med mest mulig ensartet praksis, holdninger og bruk av begreper. 

Dersom regjeringen ønsker å opprettholde intensjonene i sin egen erklæring, er det åpenbart at det må til en kraftig økning av offentlige tilskudd til de frivillige organisasjonene – spesielt i forhold til å kompensere for økte reisekostnader som er en konsekvens av sammenslåinger av fylker og kommuner.

Offentlige myndigheter forventer at befolkningen skal over på digitale løsninger. Det gjelder i forhold til kontakt med NAV, banktjenester, rutetabeller, øvrige offentlige tjenester osv.

Det betyr økte kostnader for folket enten man er ung, gammel arbeidstaker, arbeidsledig, pensjonist eller ufør. Slike løsninger krever avanserte mobiltelfoner, nettbrett eller PC-løsninger.

Svekket syn som ofte eldre får, medfører at man er avhengig av både mobiltelefon til samtaler og nettbrett/ PC for å kunne lese/ skrive.

Man regner med at rundt 250 000 (hovedsakelig eldre) ikke er på digitale løsninger. I tillegg kommer mange med lese-, skrive- og regnevansker, eller de som ikke har kompetanse/ forutsetninger for å benytte slike hjelpemidler.

Digitale løsninger har kort levetid, og utgjør en kjempestor kostnad å anskaffe for en stor andel trygdede/ stønadsberettigede med lave inntekter.

I tillegg kommer kostnader knyttet til abonnement, internett-tilkoblinger osv. Den gangen Folketrygden ble opprettet, tok man neppe høyde for slike store fremtidige tilleggskostnader skulle belastes trygdede, den gangen man satte satsen for pensjonsytelse til 66% av inntekt i 100% stilling. Dog digitale verktøy er blitt viktige hjelpemidler i daglig kommunikasjon for de fleste.

I tillegg er det slik i dag at arbeidstakere som ikke er universitetsutdannede sjeldnere og sjeldnere får andre jobber enn midlertidige ansettelser på nulltimers arbeidskontrakter, lave stillingsbrøker/ deltid, eller tilfeldige småjobber via et bemannings- eller vikarbyrå og lignende. Dette påvirker personlig økonomi – og dermed begrenser størrelsen på fremtidige pensjoner. Det gir store økonomiske utfordringer om myndighetene ønsker at befolkningen skal utføre offentlig kommunikasjon og banktjenester via digitale løsninger, dersom økonomiske ytelser til slikt utstyr ikke økes. Og at det etableres opplæringsprogram for de som trenger det.

En kontingent til frivillige organisasjoner bør ikke ligge høyere enn rundt kr 200.- pr år pr medlem – dersom man forutsetter at alle skal ha økonomi til å kunne være medlem.

Vanlig porto er i dag blitt så kostbar, slik at det er vanskelig for foreninger å opprettholde god kontakt med medlemmene pr brevpost/ de som ikke er på digitale hjelpemidler.

Myndighetenes krav til digitalisering tilsier at myndighetene også må se på økonomiske tilskuddsordninger for de som trenger det.

3c), ad § 6, bokstav e, i utkast til forskrift

I utkast til forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, § 6, bokstav e – fremgår sitat:

Sett i et fremtidig perspektiv må dette tallet settes lavere.

Sammenslåinger av fylker (eksempelvis Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, Hordaland og Sogn og Fjordane,

Akershus, Buskerud og Østfold fylker som foreslås sammenslått til Viken), medfører at antall fylker blir færre. Da er det naturlig at kravet til antall lokallag/ fylker settes ned.

Eksempelvis: Jernbanen går i dag i 16 av landets 19 fylker. Men sentraliseringene gjør at aktive arbeidstakere etter hvert dør ut i de fleste fylkene. Selv om jernbanen har medlemmer bosatt i 16 fylker, er det tvilsomt om man på sikt kan opprettholde lokallag i 8 fylker etter eventuell sammenslåingene av fylkene Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, og Akershus, Buskerud og Østfold.

Denne utviklingen påtvinger trolig også sentraliseringer og mindre antall pensjonistforeninger også på sikt.

Dette tallet bør settes til maks 5 lokallag/ fylker ut fra ovenstående begrunnelse.

Det er generelt blitt en kraftig øking i antall fattige eldre her i landet.

Det har vært vanskelig å finne en dokumentasjon på hvor stort omfanget av antall fattige eldre er, og mye antas skjules gjennom at eldre tar låneopptak for makte daglige utgifter m.v. Men at fattigdom blant eldre finnes, er dokumentert i flere medieoppslag.

Regjeringen bør derfor vurdere å analysere hvor stort omfanget av antall fattige eldre er gjennom en undersøkelse.

En sak er de mange minstepensjonistene lever med trange økonomiske livskår. En annen er det forhold at mange pensjonister – i forhold til tidligere tider - har til dels store gjeldsforplikter ved pensjoneringstidspunktet. Gjeld som skal betjenes på kanskje en lav pensjon.

Med de dels store underreguleringene av pensjonene som har medført i form av tapt kjøpekraft for pensjonistene de seneste årene, antas det at antall eldre fattige vil øke om ikke trenden snus.

I pensjonistforeninger som har en årlig kontingent på 120 kroner pr år, hvorav kr 60.- trekkes i mai og oktober (måneder med normalt få andre større regninger), og hvor medlemskontingenten trekkes automatisk vi bank, opplever vi stadig flere som ikke er trekkbare for kontingenten. Og det på den 20. mai/ 20. oktober (utbetalingsdag for trygder fra NAV).

Denne situasjon beskriver at mange som faktisk ønsker å være medlem, har store betalingsproblemer - med å avse 2 X kr 60 pr år.

I departementets høringsnotat fremgår det, sitat:

Forslaget til ny definisjon av tellende medlemmer medfører at det kun er individuelt innmeldte medlemmer som skal godtas som tellende medlemmer. Dette kan føre til endringer i utmåling av tilskudd til de ulike organisasjonene i ordningen med tilskudd til pensjonistorganisasjoner. 

Et tellende lokallag er laveste nivå av selvstendig enhet i organisasjonen. Lokallaget skal ha etter forslaget ha minst fem tellende medlemmer, mot i dag 15 tellende medlemmer.

Jf opplysninger som fremkommer i punkt 3 (over) vedrørende sentraliseringer, og utsikter til at mange fylker får færre medlemmer etter hvert, er det fornuftig å justere tallet ned – til eksempelvis 5 personer pr lokale forening for å kunne motta økonomisk støtte.

Ordningen med «individuelt innmeldte medlemmer» kan være mer problematisk å gjennomføre i foreningene.

De fleste medlemmene melder seg inn selv direkte til lokal forening, eller til forbundet sentralt – og betaler sin kontingent direkte på denne måten. Disse er da pr definisjon «individuelt betalende medlem».

Men disse gruppene vil være vanskelig å dekke med kravet til «individuelt betalende medlemmer»:

Ut fra ovennevnte passer teksten i departementets høringsnotat, sitat; «individuelt betalende medlemmer» - dårlig inn i praksis, kultur og vedtekter som finnes i pensjonistforeninger. Og foreslås ikke bifalt.

I forslag til endring i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, er uttalelsen slik:

Denne uttalelsen tar for seg forhold som det ikke direkte spørres om i departementets høringsnotat. Likevel er det naturlig å påpeke konsekvensene av de endringene som skjer i organiseringen av samfunnet, og enkeltmenneskers muligheter til å kunne delta i det organiserte arbeidet i lag og foreninger.

Når regjeringen likevel vil endre forskriften, er det viktige å se konsekvensene i en større sammenheng – slik det er forsøkt i dette dokumentet. I hvert fall dersom målsettingen er å oppnå intensjonene i regjeringens frivillighetserklæring.

Lillehammer, 20.01.2018

Høring om regler - endringer i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner 

Det vises til brev fra Det kongelige arbeids- og sosialdepartement, datert 15.11.2017.

Deres ref 17/3620-  15.11.2017

Høringsfrist 15. februar 2018

Departementets dokument:

Formålet med pensjonistforeninger er å samle personer som er gått over i pensjonistenes rekker, eller er blitt uføre - til sosialt samvær, arrangere kulturaftener, reiser på turer, og sette av tid til å kunne mimre sammen med tidligere kolleger o.l.

Etter flere år med underreguleringer av trygdeytelser siden 1967, pensjons- og uførereformer, kutt i velferdstilbud, underdekking av helse- og omsorgstilbud m.v, er behovet for pensjonistforeninger blitt større og mer viktig. Pensjonister og uføre trenger organisasjoner som fremmer pensjonister og uføres krav og rettigheter ovenfor politiske myndigheter.

Sett ut fra en demokratisk perspektiv, er pensjonist- og uføreforeninger blitt et viktig talerør blant veldig mange aktører som har behov for å fremme sine rettighet - blant andre mange organisasjoner – som arbeider innenfor fagorganisasjoner, kultur, idrett, boligsamvirke, offentlige eldreråd m.v.

Ut fra demokratihensyn er det viktig i fremtiden å understøtte frivillige organisasjoner økonomisk, slik at de er i stand til å fylle sin viktige rolle i samfunnsdebatten.

3a), sentralisering og kostnader

Dette handler grovt sett om behov kommunikasjon, valg/ deltakelse i beslutningsfora, og konsekvenser av sentraliseringsreformene.

Sammenslåing av fylker og kommuner har en økonomisk pris for frivillighetsarbeidet generelt, eksempelvis for pensjonistforeninger. For at et medlem skal kunne dra nytte av sin tale-, forslags- og stemmerett, betyr det at vedkommende må å kunne reise til sentrale møter i fylkene og/ eller kommunene, der hvor viktige vedtak fattes. Overordnet handler dette om den enkeltes medbestemmelsesrett i samfunnet gjennom interesseorganisasjoner.

Siden frivillige organisasjoner normalt ikke har økonomi til å dekke reisekostnader til slike sentrale samlinger, må den enkelte bære disse kostnadene selv.

Nylig fremgikk det i mediene at for å gjennomføre et felles fylkesting i Troms og Finnmark, kom regningen på ca 1,1 millioner kroner - for 70 personer. Det tilsvarer ca 15 714 kroner pr person – for et fylkestingsmøte.

Til sammenligning er ytelsen på minstepensjonssatsen (særlig sats for enslige) på kr.  188 766.- pr år. Det tilsvarer kr.  15 730,50 pr måned.

For å kunne delta på et årsmøte i et fylkeslag for pensjonister, må en pensjonist påregne å bruke en hel måneds inntekt for å kunne bære sine meninger i et beslutningsfora - etter en eventuell sammenslåing av Troms og Finnmark fylker. Hvem har økonomi til det? Dette vil ramme spesielt kvinner, siden 9 av 10 minstepensjonister er kvinner.

Hvem vil, og har økonomi til påta seg et tillitsverv i en frivillighetsorganisasjon – som kommer fra utkantdistriktene når reiseveien øker? Dersom Hedmark og Oppland slås sammen, kan man påregne at fylkesvise møter i fremtiden avholdes på Hamar. Hvem påtar seg et verv som da eksempelvis bor på Bjorli? Å reise fra Bjorli til Hamar er 267 kilometer, og tar ca 3 ½ time en vei. Eller 543 kilometer tur/ retur, og 7 timers reise - til et møte som kanskje varer 2 timer. I tillegg må vedkommende kjøre gjennom en haug med bompengefinansierte veier som har dukket opp de siste årene. Og dette må vedkommende dekke av egen lommebok.

Sentraliseringsreformene kan sånn sett sette sterke begrensninger på demokratiutfoldelse for mange enkeltpersoner innen frivillighetssektoren.

Ad regjeringens frivillighetserklæring fremgår det, sitat:

Regjeringens frivillighetserklæring - erklæring for samspillet mellom regjeringen og frivillig sektor, legger rammene for dialog og samspill med frivilligheten uavhengig av departement, direktorat eller etat og skal bidra til en helhetlig frivillighetspolitikk. Frivillighetserklæring anerkjenner frivillig sektor som en selvstendig og nødvendig aktør i det norske samfunnet. Den legger vekt på at forutsigbarhet og forenkling skal prege samarbeidet. I Frivillighetserklæringen heter det at regjeringen vil møte frivilligheten med mest mulig ensartet praksis, holdninger og bruk av begreper. 

Dersom regjeringen ønsker å opprettholde intensjonene i sin egen erklæring, er det åpenbart at det må til en kraftig økning av offentlige tilskudd til de frivillige organisasjonene – spesielt i forhold til å kompensere for økte reisekostnader som er en konsekvens av sammenslåinger av fylker og kommuner.

Offentlige myndigheter forventer at befolkningen skal over på digitale løsninger. Det gjelder i forhold til kontakt med NAV, banktjenester, rutetabeller, øvrige offentlige tjenester osv.

Det betyr økte kostnader for folket enten man er ung, gammel arbeidstaker, arbeidsledig, pensjonist eller ufør. Slike løsninger krever avanserte mobiltelfoner, nettbrett eller PC-løsninger.

Svekket syn som ofte eldre får, medfører at man er avhengig av både mobiltelefon til samtaler og nettbrett/ PC for å kunne lese/ skrive.

Man regner med at rundt 250 000 (hovedsakelig eldre) ikke er på digitale løsninger. I tillegg kommer mange med lese-, skrive- og regnevansker, eller de som ikke har kompetanse/ forutsetninger for å benytte slike hjelpemidler.

Digitale løsninger har kort levetid, og utgjør en kjempestor kostnad å anskaffe for en stor andel trygdede/ stønadsberettigede med lave inntekter.

I tillegg kommer kostnader knyttet til abonnement, internett-tilkoblinger osv. Den gangen Folketrygden ble opprettet, tok man neppe høyde for slike store fremtidige tilleggskostnader skulle belastes trygdede, den gangen man satte satsen for pensjonsytelse til 66% av inntekt i 100% stilling. Dog digitale verktøy er blitt viktige hjelpemidler i daglig kommunikasjon for de fleste.

I tillegg er det slik i dag at arbeidstakere som ikke er universitetsutdannede sjeldnere og sjeldnere får andre jobber enn midlertidige ansettelser på nulltimers arbeidskontrakter, lave stillingsbrøker/ deltid, eller tilfeldige småjobber via et bemannings- eller vikarbyrå og lignende. Dette påvirker personlig økonomi – og dermed begrenser størrelsen på fremtidige pensjoner. Det gir store økonomiske utfordringer om myndighetene ønsker at befolkningen skal utføre offentlig kommunikasjon og banktjenester via digitale løsninger, dersom økonomiske ytelser til slikt utstyr ikke økes. Og at det etableres opplæringsprogram for de som trenger det.

En kontingent til frivillige organisasjoner bør ikke ligge høyere enn rundt kr 200.- pr år pr medlem – dersom man forutsetter at alle skal ha økonomi til å kunne være medlem.

Vanlig porto er i dag blitt så kostbar, slik at det er vanskelig for foreninger å opprettholde god kontakt med medlemmene pr brevpost/ de som ikke er på digitale hjelpemidler.

Myndighetenes krav til digitalisering tilsier at myndighetene også må se på økonomiske tilskuddsordninger for de som trenger det.

3c), ad § 6, bokstav e, i utkast til forskrift

I utkast til forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, § 6, bokstav e – fremgår sitat:

Sett i et fremtidig perspektiv må dette tallet settes lavere.

Sammenslåinger av fylker (eksempelvis Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, Hordaland og Sogn og Fjordane,

Akershus, Buskerud og Østfold fylker som foreslås sammenslått til Viken), medfører at antall fylker blir færre. Da er det naturlig at kravet til antall lokallag/ fylker settes ned.

Eksempelvis: Jernbanen går i dag i 16 av landets 19 fylker. Men sentraliseringene gjør at aktive arbeidstakere etter hvert dør ut i de fleste fylkene. Selv om jernbanen har medlemmer bosatt i 16 fylker, er det tvilsomt om man på sikt kan opprettholde lokallag i 8 fylker etter eventuell sammenslåingene av fylkene Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, og Akershus, Buskerud og Østfold.

Denne utviklingen påtvinger trolig også sentraliseringer og mindre antall pensjonistforeninger også på sikt.

Dette tallet bør settes til maks 5 lokallag/ fylker ut fra ovenstående begrunnelse.

Det er generelt blitt en kraftig øking i antall fattige eldre her i landet.

Det har vært vanskelig å finne en dokumentasjon på hvor stort omfanget av antall fattige eldre er, og mye antas skjules gjennom at eldre tar låneopptak for makte daglige utgifter m.v. Men at fattigdom blant eldre finnes, er dokumentert i flere medieoppslag.

Regjeringen bør derfor vurdere å analysere hvor stort omfanget av antall fattige eldre er gjennom en undersøkelse.

En sak er de mange minstepensjonistene lever med trange økonomiske livskår. En annen er det forhold at mange pensjonister – i forhold til tidligere tider - har til dels store gjeldsforplikter ved pensjoneringstidspunktet. Gjeld som skal betjenes på kanskje en lav pensjon.

Med de dels store underreguleringene av pensjonene som har medført i form av tapt kjøpekraft for pensjonistene de seneste årene, antas det at antall eldre fattige vil øke om ikke trenden snus.

I pensjonistforeninger som har en årlig kontingent på 120 kroner pr år, hvorav kr 60.- trekkes i mai og oktober (måneder med normalt få andre større regninger), og hvor medlemskontingenten trekkes automatisk vi bank, opplever vi stadig flere som ikke er trekkbare for kontingenten. Og det på den 20. mai/ 20. oktober (utbetalingsdag for trygder fra NAV).

Denne situasjon beskriver at mange som faktisk ønsker å være medlem, har store betalingsproblemer - med å avse 2 X kr 60 pr år.

I departementets høringsnotat fremgår det, sitat:

Forslaget til ny definisjon av tellende medlemmer medfører at det kun er individuelt innmeldte medlemmer som skal godtas som tellende medlemmer. Dette kan føre til endringer i utmåling av tilskudd til de ulike organisasjonene i ordningen med tilskudd til pensjonistorganisasjoner. 

Et tellende lokallag er laveste nivå av selvstendig enhet i organisasjonen. Lokallaget skal ha etter forslaget ha minst fem tellende medlemmer, mot i dag 15 tellende medlemmer.

Jf opplysninger som fremkommer i punkt 3 (over) vedrørende sentraliseringer, og utsikter til at mange fylker får færre medlemmer etter hvert, er det fornuftig å justere tallet ned – til eksempelvis 5 personer pr lokale forening for å kunne motta økonomisk støtte.

Ordningen med «individuelt innmeldte medlemmer» kan være mer problematisk å gjennomføre i foreningene.

De fleste medlemmene melder seg inn selv direkte til lokal forening, eller til forbundet sentralt – og betaler sin kontingent direkte på denne måten. Disse er da pr definisjon «individuelt betalende medlem».

Men disse gruppene vil være vanskelig å dekke med kravet til «individuelt betalende medlemmer»:

Ut fra ovennevnte passer teksten i departementets høringsnotat, sitat; «individuelt betalende medlemmer» - dårlig inn i praksis, kultur og vedtekter som finnes i pensjonistforeninger. Og foreslås ikke bifalt.

I forslag til endring i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, er uttalelsen slik:

Denne uttalelsen tar for seg forhold som det ikke direkte spørres om i departementets høringsnotat. Likevel er det naturlig å påpeke konsekvensene av de endringene som skjer i organiseringen av samfunnet, og enkeltmenneskers muligheter til å kunne delta i det organiserte arbeidet i lag og foreninger.

Når regjeringen likevel vil endre forskriften, er det viktige å se konsekvensene i en større sammenheng – slik det er forsøkt i dette dokumentet. I hvert fall dersom målsettingen er å oppnå intensjonene i regjeringens frivillighetserklæring.

Lillehammer, 20.01.2018

Høring om regler - endringer i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner 

Det vises til brev fra Det kongelige arbeids- og sosialdepartement, datert 15.11.2017.

Deres ref 17/3620-  15.11.2017

Høringsfrist 15. februar 2018

Departementets dokument:

Formålet med pensjonistforeninger er å samle personer som er gått over i pensjonistenes rekker, eller er blitt uføre - til sosialt samvær, arrangere kulturaftener, reiser på turer, og sette av tid til å kunne mimre sammen med tidligere kolleger o.l.

Etter flere år med underreguleringer av trygdeytelser siden 1967, pensjons- og uførereformer, kutt i velferdstilbud, underdekking av helse- og omsorgstilbud m.v, er behovet for pensjonistforeninger blitt større og mer viktig. Pensjonister og uføre trenger organisasjoner som fremmer pensjonister og uføres krav og rettigheter ovenfor politiske myndigheter.

Sett ut fra en demokratisk perspektiv, er pensjonist- og uføreforeninger blitt et viktig talerør blant veldig mange aktører som har behov for å fremme sine rettighet - blant andre mange organisasjoner – som arbeider innenfor fagorganisasjoner, kultur, idrett, boligsamvirke, offentlige eldreråd m.v.

Ut fra demokratihensyn er det viktig i fremtiden å understøtte frivillige organisasjoner økonomisk, slik at de er i stand til å fylle sin viktige rolle i samfunnsdebatten.

3a), sentralisering og kostnader

Dette handler grovt sett om behov kommunikasjon, valg/ deltakelse i beslutningsfora, og konsekvenser av sentraliseringsreformene.

Sammenslåing av fylker og kommuner har en økonomisk pris for frivillighetsarbeidet generelt, eksempelvis for pensjonistforeninger. For at et medlem skal kunne dra nytte av sin tale-, forslags- og stemmerett, betyr det at vedkommende må å kunne reise til sentrale møter i fylkene og/ eller kommunene, der hvor viktige vedtak fattes. Overordnet handler dette om den enkeltes medbestemmelsesrett i samfunnet gjennom interesseorganisasjoner.

Siden frivillige organisasjoner normalt ikke har økonomi til å dekke reisekostnader til slike sentrale samlinger, må den enkelte bære disse kostnadene selv.

Nylig fremgikk det i mediene at for å gjennomføre et felles fylkesting i Troms og Finnmark, kom regningen på ca 1,1 millioner kroner - for 70 personer. Det tilsvarer ca 15 714 kroner pr person – for et fylkestingsmøte.

Til sammenligning er ytelsen på minstepensjonssatsen (særlig sats for enslige) på kr.  188 766.- pr år. Det tilsvarer kr.  15 730,50 pr måned.

For å kunne delta på et årsmøte i et fylkeslag for pensjonister, må en pensjonist påregne å bruke en hel måneds inntekt for å kunne bære sine meninger i et beslutningsfora - etter en eventuell sammenslåing av Troms og Finnmark fylker. Hvem har økonomi til det? Dette vil ramme spesielt kvinner, siden 9 av 10 minstepensjonister er kvinner.

Hvem vil, og har økonomi til påta seg et tillitsverv i en frivillighetsorganisasjon – som kommer fra utkantdistriktene når reiseveien øker? Dersom Hedmark og Oppland slås sammen, kan man påregne at fylkesvise møter i fremtiden avholdes på Hamar. Hvem påtar seg et verv som da eksempelvis bor på Bjorli? Å reise fra Bjorli til Hamar er 267 kilometer, og tar ca 3 ½ time en vei. Eller 543 kilometer tur/ retur, og 7 timers reise - til et møte som kanskje varer 2 timer. I tillegg må vedkommende kjøre gjennom en haug med bompengefinansierte veier som har dukket opp de siste årene. Og dette må vedkommende dekke av egen lommebok.

Sentraliseringsreformene kan sånn sett sette sterke begrensninger på demokratiutfoldelse for mange enkeltpersoner innen frivillighetssektoren.

Ad regjeringens frivillighetserklæring fremgår det, sitat:

Regjeringens frivillighetserklæring - erklæring for samspillet mellom regjeringen og frivillig sektor, legger rammene for dialog og samspill med frivilligheten uavhengig av departement, direktorat eller etat og skal bidra til en helhetlig frivillighetspolitikk. Frivillighetserklæring anerkjenner frivillig sektor som en selvstendig og nødvendig aktør i det norske samfunnet. Den legger vekt på at forutsigbarhet og forenkling skal prege samarbeidet. I Frivillighetserklæringen heter det at regjeringen vil møte frivilligheten med mest mulig ensartet praksis, holdninger og bruk av begreper. 

Dersom regjeringen ønsker å opprettholde intensjonene i sin egen erklæring, er det åpenbart at det må til en kraftig økning av offentlige tilskudd til de frivillige organisasjonene – spesielt i forhold til å kompensere for økte reisekostnader som er en konsekvens av sammenslåinger av fylker og kommuner.

Offentlige myndigheter forventer at befolkningen skal over på digitale løsninger. Det gjelder i forhold til kontakt med NAV, banktjenester, rutetabeller, øvrige offentlige tjenester osv.

Det betyr økte kostnader for folket enten man er ung, gammel arbeidstaker, arbeidsledig, pensjonist eller ufør. Slike løsninger krever avanserte mobiltelfoner, nettbrett eller PC-løsninger.

Svekket syn som ofte eldre får, medfører at man er avhengig av både mobiltelefon til samtaler og nettbrett/ PC for å kunne lese/ skrive.

Man regner med at rundt 250 000 (hovedsakelig eldre) ikke er på digitale løsninger. I tillegg kommer mange med lese-, skrive- og regnevansker, eller de som ikke har kompetanse/ forutsetninger for å benytte slike hjelpemidler.

Digitale løsninger har kort levetid, og utgjør en kjempestor kostnad å anskaffe for en stor andel trygdede/ stønadsberettigede med lave inntekter.

I tillegg kommer kostnader knyttet til abonnement, internett-tilkoblinger osv. Den gangen Folketrygden ble opprettet, tok man neppe høyde for slike store fremtidige tilleggskostnader skulle belastes trygdede, den gangen man satte satsen for pensjonsytelse til 66% av inntekt i 100% stilling. Dog digitale verktøy er blitt viktige hjelpemidler i daglig kommunikasjon for de fleste.

I tillegg er det slik i dag at arbeidstakere som ikke er universitetsutdannede sjeldnere og sjeldnere får andre jobber enn midlertidige ansettelser på nulltimers arbeidskontrakter, lave stillingsbrøker/ deltid, eller tilfeldige småjobber via et bemannings- eller vikarbyrå og lignende. Dette påvirker personlig økonomi – og dermed begrenser størrelsen på fremtidige pensjoner. Det gir store økonomiske utfordringer om myndighetene ønsker at befolkningen skal utføre offentlig kommunikasjon og banktjenester via digitale løsninger, dersom økonomiske ytelser til slikt utstyr ikke økes. Og at det etableres opplæringsprogram for de som trenger det.

En kontingent til frivillige organisasjoner bør ikke ligge høyere enn rundt kr 200.- pr år pr medlem – dersom man forutsetter at alle skal ha økonomi til å kunne være medlem.

Vanlig porto er i dag blitt så kostbar, slik at det er vanskelig for foreninger å opprettholde god kontakt med medlemmene pr brevpost/ de som ikke er på digitale hjelpemidler.

Myndighetenes krav til digitalisering tilsier at myndighetene også må se på økonomiske tilskuddsordninger for de som trenger det.

3c), ad § 6, bokstav e, i utkast til forskrift

I utkast til forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, § 6, bokstav e – fremgår sitat:

Sett i et fremtidig perspektiv må dette tallet settes lavere.

Sammenslåinger av fylker (eksempelvis Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, Hordaland og Sogn og Fjordane,

Akershus, Buskerud og Østfold fylker som foreslås sammenslått til Viken), medfører at antall fylker blir færre. Da er det naturlig at kravet til antall lokallag/ fylker settes ned.

Eksempelvis: Jernbanen går i dag i 16 av landets 19 fylker. Men sentraliseringene gjør at aktive arbeidstakere etter hvert dør ut i de fleste fylkene. Selv om jernbanen har medlemmer bosatt i 16 fylker, er det tvilsomt om man på sikt kan opprettholde lokallag i 8 fylker etter eventuell sammenslåingene av fylkene Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, og Akershus, Buskerud og Østfold.

Denne utviklingen påtvinger trolig også sentraliseringer og mindre antall pensjonistforeninger også på sikt.

Dette tallet bør settes til maks 5 lokallag/ fylker ut fra ovenstående begrunnelse.

Det er generelt blitt en kraftig øking i antall fattige eldre her i landet.

Det har vært vanskelig å finne en dokumentasjon på hvor stort omfanget av antall fattige eldre er, og mye antas skjules gjennom at eldre tar låneopptak for makte daglige utgifter m.v. Men at fattigdom blant eldre finnes, er dokumentert i flere medieoppslag.

Regjeringen bør derfor vurdere å analysere hvor stort omfanget av antall fattige eldre er gjennom en undersøkelse.

En sak er de mange minstepensjonistene lever med trange økonomiske livskår. En annen er det forhold at mange pensjonister – i forhold til tidligere tider - har til dels store gjeldsforplikter ved pensjoneringstidspunktet. Gjeld som skal betjenes på kanskje en lav pensjon.

Med de dels store underreguleringene av pensjonene som har medført i form av tapt kjøpekraft for pensjonistene de seneste årene, antas det at antall eldre fattige vil øke om ikke trenden snus.

I pensjonistforeninger som har en årlig kontingent på 120 kroner pr år, hvorav kr 60.- trekkes i mai og oktober (måneder med normalt få andre større regninger), og hvor medlemskontingenten trekkes automatisk vi bank, opplever vi stadig flere som ikke er trekkbare for kontingenten. Og det på den 20. mai/ 20. oktober (utbetalingsdag for trygder fra NAV).

Denne situasjon beskriver at mange som faktisk ønsker å være medlem, har store betalingsproblemer - med å avse 2 X kr 60 pr år.

I departementets høringsnotat fremgår det, sitat:

Forslaget til ny definisjon av tellende medlemmer medfører at det kun er individuelt innmeldte medlemmer som skal godtas som tellende medlemmer. Dette kan føre til endringer i utmåling av tilskudd til de ulike organisasjonene i ordningen med tilskudd til pensjonistorganisasjoner. 

Et tellende lokallag er laveste nivå av selvstendig enhet i organisasjonen. Lokallaget skal ha etter forslaget ha minst fem tellende medlemmer, mot i dag 15 tellende medlemmer.

Jf opplysninger som fremkommer i punkt 3 (over) vedrørende sentraliseringer, og utsikter til at mange fylker får færre medlemmer etter hvert, er det fornuftig å justere tallet ned – til eksempelvis 5 personer pr lokale forening for å kunne motta økonomisk støtte.

Ordningen med «individuelt innmeldte medlemmer» kan være mer problematisk å gjennomføre i foreningene.

De fleste medlemmene melder seg inn selv direkte til lokal forening, eller til forbundet sentralt – og betaler sin kontingent direkte på denne måten. Disse er da pr definisjon «individuelt betalende medlem».

Men disse gruppene vil være vanskelig å dekke med kravet til «individuelt betalende medlemmer»:

Ut fra ovennevnte passer teksten i departementets høringsnotat, sitat; «individuelt betalende medlemmer» - dårlig inn i praksis, kultur og vedtekter som finnes i pensjonistforeninger. Og foreslås ikke bifalt.

I forslag til endring i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, er uttalelsen slik:

Denne uttalelsen tar for seg forhold som det ikke direkte spørres om i departementets høringsnotat. Likevel er det naturlig å påpeke konsekvensene av de endringene som skjer i organiseringen av samfunnet, og enkeltmenneskers muligheter til å kunne delta i det organiserte arbeidet i lag og foreninger.

Når regjeringen likevel vil endre forskriften, er det viktige å se konsekvensene i en større sammenheng – slik det er forsøkt i dette dokumentet. I hvert fall dersom målsettingen er å oppnå intensjonene i regjeringens frivillighetserklæring.

Lillehammer, 20.01.2018

Høring om regler - endringer i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner 

Det vises til brev fra Det kongelige arbeids- og sosialdepartement, datert 15.11.2017.

Deres ref 17/3620-  15.11.2017

Høringsfrist 15. februar 2018

Departementets dokument:

Formålet med pensjonistforeninger er å samle personer som er gått over i pensjonistenes rekker, eller er blitt uføre - til sosialt samvær, arrangere kulturaftener, reiser på turer, og sette av tid til å kunne mimre sammen med tidligere kolleger o.l.

Etter flere år med underreguleringer av trygdeytelser siden 1967, pensjons- og uførereformer, kutt i velferdstilbud, underdekking av helse- og omsorgstilbud m.v, er behovet for pensjonistforeninger blitt større og mer viktig. Pensjonister og uføre trenger organisasjoner som fremmer pensjonister og uføres krav og rettigheter ovenfor politiske myndigheter.

Sett ut fra en demokratisk perspektiv, er pensjonist- og uføreforeninger blitt et viktig talerør blant veldig mange aktører som har behov for å fremme sine rettighet - blant andre mange organisasjoner – som arbeider innenfor fagorganisasjoner, kultur, idrett, boligsamvirke, offentlige eldreråd m.v.

Ut fra demokratihensyn er det viktig i fremtiden å understøtte frivillige organisasjoner økonomisk, slik at de er i stand til å fylle sin viktige rolle i samfunnsdebatten.

3a), sentralisering og kostnader

Dette handler grovt sett om behov kommunikasjon, valg/ deltakelse i beslutningsfora, og konsekvenser av sentraliseringsreformene.

Sammenslåing av fylker og kommuner har en økonomisk pris for frivillighetsarbeidet generelt, eksempelvis for pensjonistforeninger. For at et medlem skal kunne dra nytte av sin tale-, forslags- og stemmerett, betyr det at vedkommende må å kunne reise til sentrale møter i fylkene og/ eller kommunene, der hvor viktige vedtak fattes. Overordnet handler dette om den enkeltes medbestemmelsesrett i samfunnet gjennom interesseorganisasjoner.

Siden frivillige organisasjoner normalt ikke har økonomi til å dekke reisekostnader til slike sentrale samlinger, må den enkelte bære disse kostnadene selv.

Nylig fremgikk det i mediene at for å gjennomføre et felles fylkesting i Troms og Finnmark, kom regningen på ca 1,1 millioner kroner - for 70 personer. Det tilsvarer ca 15 714 kroner pr person – for et fylkestingsmøte.

Til sammenligning er ytelsen på minstepensjonssatsen (særlig sats for enslige) på kr.  188 766.- pr år. Det tilsvarer kr.  15 730,50 pr måned.

For å kunne delta på et årsmøte i et fylkeslag for pensjonister, må en pensjonist påregne å bruke en hel måneds inntekt for å kunne bære sine meninger i et beslutningsfora - etter en eventuell sammenslåing av Troms og Finnmark fylker. Hvem har økonomi til det? Dette vil ramme spesielt kvinner, siden 9 av 10 minstepensjonister er kvinner.

Hvem vil, og har økonomi til påta seg et tillitsverv i en frivillighetsorganisasjon – som kommer fra utkantdistriktene når reiseveien øker? Dersom Hedmark og Oppland slås sammen, kan man påregne at fylkesvise møter i fremtiden avholdes på Hamar. Hvem påtar seg et verv som da eksempelvis bor på Bjorli? Å reise fra Bjorli til Hamar er 267 kilometer, og tar ca 3 ½ time en vei. Eller 543 kilometer tur/ retur, og 7 timers reise - til et møte som kanskje varer 2 timer. I tillegg må vedkommende kjøre gjennom en haug med bompengefinansierte veier som har dukket opp de siste årene. Og dette må vedkommende dekke av egen lommebok.

Sentraliseringsreformene kan sånn sett sette sterke begrensninger på demokratiutfoldelse for mange enkeltpersoner innen frivillighetssektoren.

Ad regjeringens frivillighetserklæring fremgår det, sitat:

Regjeringens frivillighetserklæring - erklæring for samspillet mellom regjeringen og frivillig sektor, legger rammene for dialog og samspill med frivilligheten uavhengig av departement, direktorat eller etat og skal bidra til en helhetlig frivillighetspolitikk. Frivillighetserklæring anerkjenner frivillig sektor som en selvstendig og nødvendig aktør i det norske samfunnet. Den legger vekt på at forutsigbarhet og forenkling skal prege samarbeidet. I Frivillighetserklæringen heter det at regjeringen vil møte frivilligheten med mest mulig ensartet praksis, holdninger og bruk av begreper. 

Dersom regjeringen ønsker å opprettholde intensjonene i sin egen erklæring, er det åpenbart at det må til en kraftig økning av offentlige tilskudd til de frivillige organisasjonene – spesielt i forhold til å kompensere for økte reisekostnader som er en konsekvens av sammenslåinger av fylker og kommuner.

Offentlige myndigheter forventer at befolkningen skal over på digitale løsninger. Det gjelder i forhold til kontakt med NAV, banktjenester, rutetabeller, øvrige offentlige tjenester osv.

Det betyr økte kostnader for folket enten man er ung, gammel arbeidstaker, arbeidsledig, pensjonist eller ufør. Slike løsninger krever avanserte mobiltelfoner, nettbrett eller PC-løsninger.

Svekket syn som ofte eldre får, medfører at man er avhengig av både mobiltelefon til samtaler og nettbrett/ PC for å kunne lese/ skrive.

Man regner med at rundt 250 000 (hovedsakelig eldre) ikke er på digitale løsninger. I tillegg kommer mange med lese-, skrive- og regnevansker, eller de som ikke har kompetanse/ forutsetninger for å benytte slike hjelpemidler.

Digitale løsninger har kort levetid, og utgjør en kjempestor kostnad å anskaffe for en stor andel trygdede/ stønadsberettigede med lave inntekter.

I tillegg kommer kostnader knyttet til abonnement, internett-tilkoblinger osv. Den gangen Folketrygden ble opprettet, tok man neppe høyde for slike store fremtidige tilleggskostnader skulle belastes trygdede, den gangen man satte satsen for pensjonsytelse til 66% av inntekt i 100% stilling. Dog digitale verktøy er blitt viktige hjelpemidler i daglig kommunikasjon for de fleste.

I tillegg er det slik i dag at arbeidstakere som ikke er universitetsutdannede sjeldnere og sjeldnere får andre jobber enn midlertidige ansettelser på nulltimers arbeidskontrakter, lave stillingsbrøker/ deltid, eller tilfeldige småjobber via et bemannings- eller vikarbyrå og lignende. Dette påvirker personlig økonomi – og dermed begrenser størrelsen på fremtidige pensjoner. Det gir store økonomiske utfordringer om myndighetene ønsker at befolkningen skal utføre offentlig kommunikasjon og banktjenester via digitale løsninger, dersom økonomiske ytelser til slikt utstyr ikke økes. Og at det etableres opplæringsprogram for de som trenger det.

En kontingent til frivillige organisasjoner bør ikke ligge høyere enn rundt kr 200.- pr år pr medlem – dersom man forutsetter at alle skal ha økonomi til å kunne være medlem.

Vanlig porto er i dag blitt så kostbar, slik at det er vanskelig for foreninger å opprettholde god kontakt med medlemmene pr brevpost/ de som ikke er på digitale hjelpemidler.

Myndighetenes krav til digitalisering tilsier at myndighetene også må se på økonomiske tilskuddsordninger for de som trenger det.

3c), ad § 6, bokstav e, i utkast til forskrift

I utkast til forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, § 6, bokstav e – fremgår sitat:

Sett i et fremtidig perspektiv må dette tallet settes lavere.

Sammenslåinger av fylker (eksempelvis Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, Hordaland og Sogn og Fjordane,

Akershus, Buskerud og Østfold fylker som foreslås sammenslått til Viken), medfører at antall fylker blir færre. Da er det naturlig at kravet til antall lokallag/ fylker settes ned.

Eksempelvis: Jernbanen går i dag i 16 av landets 19 fylker. Men sentraliseringene gjør at aktive arbeidstakere etter hvert dør ut i de fleste fylkene. Selv om jernbanen har medlemmer bosatt i 16 fylker, er det tvilsomt om man på sikt kan opprettholde lokallag i 8 fylker etter eventuell sammenslåingene av fylkene Aust- og Vest-Agder, Sør- og Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland, og Akershus, Buskerud og Østfold.

Denne utviklingen påtvinger trolig også sentraliseringer og mindre antall pensjonistforeninger også på sikt.

Dette tallet bør settes til maks 5 lokallag/ fylker ut fra ovenstående begrunnelse.

Det er generelt blitt en kraftig øking i antall fattige eldre her i landet.

Det har vært vanskelig å finne en dokumentasjon på hvor stort omfanget av antall fattige eldre er, og mye antas skjules gjennom at eldre tar låneopptak for makte daglige utgifter m.v. Men at fattigdom blant eldre finnes, er dokumentert i flere medieoppslag.

Regjeringen bør derfor vurdere å analysere hvor stort omfanget av antall fattige eldre er gjennom en undersøkelse.

En sak er de mange minstepensjonistene lever med trange økonomiske livskår. En annen er det forhold at mange pensjonister – i forhold til tidligere tider - har til dels store gjeldsforplikter ved pensjoneringstidspunktet. Gjeld som skal betjenes på kanskje en lav pensjon.

Med de dels store underreguleringene av pensjonene som har medført i form av tapt kjøpekraft for pensjonistene de seneste årene, antas det at antall eldre fattige vil øke om ikke trenden snus.

I pensjonistforeninger som har en årlig kontingent på 120 kroner pr år, hvorav kr 60.- trekkes i mai og oktober (måneder med normalt få andre større regninger), og hvor medlemskontingenten trekkes automatisk vi bank, opplever vi stadig flere som ikke er trekkbare for kontingenten. Og det på den 20. mai/ 20. oktober (utbetalingsdag for trygder fra NAV).

Denne situasjon beskriver at mange som faktisk ønsker å være medlem, har store betalingsproblemer - med å avse 2 X kr 60 pr år.

I departementets høringsnotat fremgår det, sitat:

Forslaget til ny definisjon av tellende medlemmer medfører at det kun er individuelt innmeldte medlemmer som skal godtas som tellende medlemmer. Dette kan føre til endringer i utmåling av tilskudd til de ulike organisasjonene i ordningen med tilskudd til pensjonistorganisasjoner. 

Et tellende lokallag er laveste nivå av selvstendig enhet i organisasjonen. Lokallaget skal ha etter forslaget ha minst fem tellende medlemmer, mot i dag 15 tellende medlemmer.

Jf opplysninger som fremkommer i punkt 3 (over) vedrørende sentraliseringer, og utsikter til at mange fylker får færre medlemmer etter hvert, er det fornuftig å justere tallet ned – til eksempelvis 5 personer pr lokale forening for å kunne motta økonomisk støtte.

Ordningen med «individuelt innmeldte medlemmer» kan være mer problematisk å gjennomføre i foreningene.

De fleste medlemmene melder seg inn selv direkte til lokal forening, eller til forbundet sentralt – og betaler sin kontingent direkte på denne måten. Disse er da pr definisjon «individuelt betalende medlem».

Men disse gruppene vil være vanskelig å dekke med kravet til «individuelt betalende medlemmer»:

Ut fra ovennevnte passer teksten i departementets høringsnotat, sitat; «individuelt betalende medlemmer» - dårlig inn i praksis, kultur og vedtekter som finnes i pensjonistforeninger. Og foreslås ikke bifalt.

I forslag til endring i forskrift om tilskudd til pensjonistenes organisasjoner, er uttalelsen slik:

Denne uttalelsen tar for seg forhold som det ikke direkte spørres om i departementets høringsnotat. Likevel er det naturlig å påpeke konsekvensene av de endringene som skjer i organiseringen av samfunnet, og enkeltmenneskers muligheter til å kunne delta i det organiserte arbeidet i lag og foreninger.

Når regjeringen likevel vil endre forskriften, er det viktige å se konsekvensene i en større sammenheng – slik det er forsøkt i dette dokumentet. I hvert fall dersom målsettingen er å oppnå intensjonene i regjeringens frivillighetserklæring.

Lillehammer, 20.01.2018