STEDSNAVNKONSULENTENES HØRINGSUTTALELSE TIL KULTURDEPARTEMENTETS FORSLAG OM ENDRINGER I LOV OM STADNAMN Dato: 17.01.2018 Svartype: Med merknad Sammenfatning av sak Paragraf 3, 2. ledd i stedsnavnloven lyder: «Eit nedervd stadnamn kan ikkje bytast ut med eit namn utan tradisjon på staden dersom ikkje særlege grunnar talar for det». Kulturdepartementet fremmer forslag om at kommuner og fylkeskommuner unntas fra navnevern for norskspråklige navn, og foreslår å slette dette leddet.. Departementet medgir at det materielle vernet for de norske stedsnavnene svekkes ved dette forslaget, men mener å kompensere det ved å gi navnekonsulentene tydeligere hjemmel til å gi tilråding om navnevalg og navneskikk. Vedtaksorganet skal fortsatt være forpliktet til å følge rådet om skrivemåte. Historisk bakgrunn for navnevern En historisk gjennomgang av stedsnavnloven viser at forslaget er et klart tilbakeskritt når det gjelder vern av stedsnavn. Da Stadnamnutvalet i 1983 la fram sitt forslag til stedsnavnlov het det «at stadnamna skal takast vare på som kulturminne» (NOU 1983:6). Departementet var enig i dette formålet, men anså at det ikke var behov for å ta dette inn i lovteksten. Kulturminneaspektet skulle ivaretas ved å bygge skrivemåten på nedarvet uttale samtidig som vanlige rettskrivingsprinsipper skulle følges. Da loven ble endret i 2005, kom imidlertid kulturminneaspektet inn som ny paragraf 1: Formålet med denne lova er å ta vare på stadnamn som kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk og tenleg, og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namna. Dette var en klar styrking av navnevernet. Det kom ytterligere til uttrykk ved at Stortinget ønsket å beholde formuleringen «nedervd uttale», mens departementet her hadde foreslått «lokal uttale» som ny rettesnor. Loven av 1990 hadde heller ikke noe om navnevern , men ved endringen i 2005 kom følgende nye paragraf inn: § 3. Namnevern og namnsetjing Eit stadnamn kan som hovudregel ikkje takast i bruk på ein stad der det tradisjonelt ikkje høyrer heime, når det Eit nedervd stadnamn kan ikkje bytast ut med eit namn utan tradisjon på staden dersom ikkje særlege grunnar talar for det. Bakgrunnen for bokstav a) var å hindre urettmessig bruk av stedsnavn som falt sammen med etternavn. Tillegget etter bokstavpunktene spiller en større rolle når det gjelder vern av stedsnavn, nemlig at navn ikke skal byttes uten særlige grunner («særlege grunnar» må da gjelde helt spesielle tilfeller). Ved lovendringen av 2015 ble formålet med loven videre presisert: Formålet med denne lova er å ta vare på stadnamn som språklege kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk, og som ikkje skyggjer for meiningsinnhaldet i namnet, og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namn. Den mest uheldige endringen i 2015, sett fra navnevernsynspunkt, er den som gir grunneieren rett til å fastsette skrivemåten av navnet på eget bruk. Slike grunneierfastsatte navneformer (språklig sett ofte danske) kan ofte tilsløre eller fortrenge praktiske/tjenlige skrivemåter med forankring i norsk rettskriving eller dialektalt baserte skrivemåter. Argumentasjon i departementets høringsnotat Under punktet «Kulturminneverdien til et stedsnavn» (s. 3 i høringsnotatet) fremholdes det at «Stedsnavnene er en del av vår felles kulturarv». Videre vises det til Prop. L (2014–2015) der det står at det ikke bare er «det språkhistoriske innhaldet i eit namn som er verneverdig, men også sjølve forma namnet har i nedervd lokal uttale». Et visst forbehold uttrykkes lenger nede: «Det må understrekes at stedsnavnloven på tross av det som er nevnt ovenfor, ikke i seg selv skal være til hinder for samfunnsutvikling og endringer i administrative inndelinger». Dette kan tolkes som at navnevernet ikke gjelder dersom andre hensyn, for eksempel av politisk, kommersiell eller privat art, kan tillegges større betydning. Dette vil være en alvorlig begrensning av formålsparagrafen i loven. Det vises til UNESCO-konvensjonen om immaterielle kulturminner (s. 4). Departementet vurderer det slik at Norge ut fra denne ikke er forpliktet til et bestemt nivå for vern av stedsnavn. Begrepet ‘nivå’ defineres ikke. Departementet omtaler selv de foreslåtte endringene som en svekkelse av navnevernet. På den ene siden blir det vist til at navnevern er viktig, på den andre siden argumenteres det for svekking av navnevernet, ved at andre hensyn kan være viktigere. Det fremgår av notatet at dette gjelder hensynet til kommuners og fylkeskommuners selvråderett, ved at klageadgangen mot deres vedtak nå foreslås fjernet. Under punktet «Hva er et navnevalg?» (s. 6) sies det en del bra om å lage nye navn. Når det sies at et navn som Blåbærstien kan velges selv om den fører til Sørtorpet, er det imidlertid ikke det vi tradisjonelt forstår med god stedsnavnskikk. I kapittel 3 «Navnerett og klagerett» (s. 7) blir det vist til navnevernet i paragraf 3 i loven. Det sies her at navnevernet «etter stedsnavnloven likevel ikke [skal] være til et hinder for nydanning av navn… Det er ikke et hinder i loven for å kalle hyttegrenda noe helt annet» [: enn navnet på setergrenda som var utgangspunktet for hyttegrenda]. I departementets vurderinger under kap. 4 «Navnevern og saksbehandling» blir det argumentert for «god navneskikk». Dette aspektet skal styrkes ved at navnekonsulentene skal gis større rom i saksbehandlingen. Det er likevel tvilsomt om faglig god rådgiving vil være tilstrekkelig når kommunene og fylkeskommunene stilles fritt til å gjøre vedtak. Stedsnavnkonsulentenes høringsuttalelse Navnekonsulentene for norske og kvenske stedsnavn vil gi følgende uttalelse: 1. Generelt mener vi det er uheldig at kommuner og fylkeskommuner fritas for den delen av navnevernet som har vært gjeldende ved valg av navn. Spesielt kommunene er ansvarlig for valg av en stor del av lokale stedsnavn. Dersom skiftende politiske, kommersielle og stemningsbaserte føringer skal få fritt spillerom, vil bruken av mange tradisjonsrike stedsnavn stå i fare. Det er også en reell fare for at private økonomiske interesser (grunneiere, eiendomsinvestorer, utbyggingsselskap) vil få gjennomslag for sine navneønsker (ofte lansert i en tidlig utbyggingsfase) i strid med den overleverte navnebruken. 2. De fleste kommunene har i beste fall begrenset kunnskap og kompetanse (ferdighet, erfaring) i å forvalte navnevernet i samsvar med stedsnavnloven. For vei- og gatenavn har det vært oppnevnt ad hoc-grupper, eller oppgavene har blitt lagt til tilfeldige politiske eller upolitiske konstellasjoner (for eksempel velforeninger eller historielag), ulikt fra kommune til kommune, og skiftende over tid. Bortfall av klageadgang på dette området vil svekke navnevernet. 3. Stedsnavnloven er ingen straffelov. Det har vist seg vanskelig å sikre korrekt saksbehandling innenfor kommuner og fylkeskommuner til fastsatt tid når ingen sanksjoner kan iverksettes. 4. Under punktene Departementets forslag (s. 10) og Departementets vurderinger (s. 11) foreslås det å «skjerpe saksbehandlingeskravene i loven» og «å pålegge navnekonsulentene å gi tilråding om navnsetting før kommunen fatter vedtak om skrivemåte av et stedsnavn». Til dette er å bemerke at retten eller muligheten for navnekonsulentene til å gi råd om valg av navn tidligere var eksplisitt nedfelt i forskriftene til Stedsnavnloven, og at navnekonsulentene i sin praksis har benyttet denne retten i alle saker der det har vært ønskelig eller påkrevet. Navnekonsulentene har blant annet informert om forhold som lokal navneskikk, eldre og yngre navn, feilplassering av navn, samt gamle brudd på navnetradisjon forårsaket blant annet av Postverkets og Vegvesenets navnevalg, skrivemåter og skilting. Retten til å gi råd om navnevalg ble strøket fra forskriftene i 2017, men foreslås nå gjeninnført, denne gang som et pålegg til navnekonsulentene om å gi kommunene og fylkeskommunene råd ved navnevalg. Departementets forslag representerer således ingen ny realitet når det gjelder å gi navnefaglige råd. Det nye er at kommunene og fylkeskommunene i praksis fritas for å følge rådene, ved at klageadgangen foreslås fjernet. 5. I departementets forslag til endringer av stedsnavnloven, punkt 5. Avgrensing av lovrevisjonen , vurderer departementet vedtak om skrivemåten som hovedvirkemiddelet for vern av stedsnavn som kulturminner. Navnekonsulentene bestrider ikke det forhold at arbeidet med å sikre korrekte skrivemåter har vært den viktigste og mest omfattende oppgaven etter at stedsnavnloven ble satt i verk i 1991. Formålsparagrafen har imidlertid et videre siktemål: «Formålet med denne lova er å ta vare på stadnamn som språklege kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk, og som ikkje skyggjer for meiningsinnhaldet i namnet, og medverke til kjennskap og til og aktiv bruk av namna». Stedsnavntjenesten gir jevnlig råd om stedsnavn som språklige kulturminner, og om navnevalg som vil sikre kjennskap til og aktiv bruk av slike navn. Departementets forslag vil i realiteten svekke kommuners og fylkeskommuners plikt til å overholde lovens formålsparagraf i sin fulle bredde. 6. Bruk av navnekonsulenter krever økte økonomiske ressurser til arbeidet. I februar 2017 begrenset Språkrådet, med tilvising til sin økonomiske situasjon, antall timer (100) til bruk per konsulent, uavhengig av arbeidssituasjonen ved de ulike tjenestestedene. Dette falt meget uheldig ut ved enkelte tjenestested, blant annet som en følge av ulik tilgang til kildemateriale, og førte også til overskridelse av tjenestens saksbehandlingstid. Mot slutten av året ble det bevilget 25 timer i tillegg per konsulent, uten at det løste situasjonen. Vi imøteser et budsjett og en økonomistyring som reflekterer det reelle behovet for konsulenttjenester. Vi vil i denne sammenheng minne om at rådgivning for navnevalg og skrivemåter kan bli en betydelig oppgave også i forbindelse med Kartverkets forestående matrikkelarbeid, slik det har vært det i forbindelse med Kartverkets prosjekt for adressetildeling. Kultur- og likestillingsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
