Stedsnavntjenesten for norske navn i Nord-Norge

Språkrådet kom før jul i fjor med et forslag om å omorganisere Stedsnavntjenesten, der en har foreslått å legge ned avdelinga i Tromsø, og samle Stedsnavntjenesten ved hovedkontoret i Oslo (og i Bergen). Jeg har fått beskjed om at jeg trolig vil miste min stilling i Stedsnavntjenesten for norske navn i Nord-Norge (hvis jeg ikke kan flytte til Oslo). Men foreløpig er lite avgjort i forbindelse med denne omorganiseringa, så arbeidssituasjonen er for øyeblikket preget av stor usikkerhet.

Jeg mener det er svært uheldig at man velger å gå bort fra en desentralisert og regional stedsnavntjeneste. Det blir vanskeligere å gi gode tilrådinger om skrivemåten av stedsnavn og navnevalg, hvis en ikke har tilstrekkelig kunnskap og kjennskap til de ulike regionene.

Norge er et stort og langstrakt land, med ulike geografiske forhold, mange ulike dialekter, og de ulike delene av landet har også ulik lokal historie, som ofte gjenspeiles i stedsnavna. I Nord-Norge har det blant annet bodd flere folkeslag side om side, som også har påvirket stedsnavna i regionen, siden man har lånt stedsnavn mellom de ulike språkene.

Omorganiseringa har så langt vært preget av at beskjeder har kommet med kort varsel, det har vært gitt lite informasjon, og det har ikke blitt gitt muligheter for de ansatte til å komme med innspill til omorganiseringa, eller tilstrekkelig med tid til å omstille seg.

Dersom en skal gi gode tilrådinger om skrivemåten av stedsnavn og om navnevalg, er det viktig å ha god kjennskap til både norsk språk, norrønt språk, ulike dialekter, lokalhistorie (både nyere og eldre historie) og geografiske forhold. Navnegransking er et tverrfaglig fag, som omfatter alle disse ulike fagområdene. Jeg mener derfor man er tjent med å opprettholde en regional stedsnavntjeneste.

Da lov om stadnamn ble opprettet i 1990, ble det ikke tatt med så mye spesielt om adressenavn, grendenavn eller valg av navn i lov om stadnamn. I utgangspunktet skulle loven først og fremst gjelde skrivemåten av stedsnavn, og ikke navnevalg.

Men i og med at et viktig formål med lov om stadnamn er å ta vare på stedsnavna som kulturminner på stedet, så kommer også navnevalg gjennom dette inn i loven.

Noen steder kan det finnes to eller flere eldre stedsnavn på stedet. Da bør det tillegges stor vekt hvilket navn folk på stedet og kommunen ønsker å bruke. Samtidig bør en også ha ordninger som sørger for at de eldste stedsnavna blir verna.

Stedsnavn er knyttet til identitet og følelser, og noen steder kan det være flere navn som har vært brukt i lang tid. Det vil derfor kunne oppstå saker der folk på et sted har ulik oppfatning av hvilket navn som skal brukes. Det navnet som ev. ikke blir brukt som områdenavn eller administrativt navn, bør ivaretas gjennom andre navnefunksjoner.

Kommunen har gjennom lov om stadnamn vedtaksrett for adressenavn, grendenavn og områdenavn. Kommunene har også høringsrett når det gjelder alle andre navnesaker i kommunen. Men hvilke regler som gjelder for kommunale navn, kunne kanskje komme enda tydeligere fram gjennom lovverket. Når det gjelder mange av disse navna, gjelder i tillegg også matrikkelloven og forvaltningsloven.

Vi får en del forespørsler om hvilke regler som gjelder for saksgang i adressenavnsaker, og for klagesaker i slike saker.

Noen kommuner har avvist klager om adressenavn, med begrunnelsen at enkeltpersoner ikke har klagerett etter lov om stadnamn. Etter mitt syn har likevel enkeltpersoner klagerett etter forvaltningsloven på enkeltvedtak. Men ulike kommuner har altså praktisert dette noe ulikt, og mange kommuner har vurdert klagesaker på adressenavn også fra enkeltpersoner.

De siste årene har vi hatt svært mange saker om adressenavn, etter at det kom en endring i matrikkelloven i 2010. Matrikkelloven fikk da inn en bestemmelse om at alle innbyggere i Norge skal få et eget adressenavn. Disse navnesakene har også ført til flere andre navnesaker har blitt tatt opp, som navn på bruksnavn, grendenavn og naturnavn.

Når det gjelder de foreslåtte endringene i lov om stadnamn, er det svært positivt at navnekonsulenttjenesten fortsatt skal rådføres om disse navna. Det er viktig at formålet med lov om stadnamn fortsatt står fast, og at loven fortsatt skal verne om stedsnavn som kulturminner.

Det er mange mindre kommuner som tidligere ikke har hatt så mange navnesaker, og da er det viktig at de kan få råd om navn som trenger et spesielt vern.

Det er viktig at også de stedsnavna kommunen har vedtaksrett for, fortsatt skal inngå i lov om stadnamn, siden mange av navna som brukes i adressenavn og grendenavn, samtidig er i bruk som naturnavn eller bruksnavn, og mange av navna har en historie som går langt tilbake i tid på stedet. Noen av stedsnavna våre er flere hundre år gamle, andre er flere tusen år gamle.

Når navnekonsulentene skal gi råd om navnevalg, blir det spesielt viktig at man har navnekonsulenter som har kjennskap til de ulike regionene, historien på stedet og språklige og geografiske forhold.

Det bør fortsatt være navnekonsulenter som benytter både nynorsk og bokmål til daglig, slik at tilrådingene ikke blir påvirket av at det er hovedvekt av navnekonsulenter som bruker en bestemt målform.

Samtidig bør det også fortsatt finnes en mulighet til å klage på vedtak også når det gjelder disse navna. Det hender noen ganger at beboere på et sted er uenig i valgt adressenavn, og mener feil navn er brukt. Kommunene bør derfor gis informasjon om at de selv skal vurdere ev. klager om navnevalg (etter forvaltningsloven kan det klages på enkeltvedtak).

Noen ganger har ikke stedsnavntjenesten fått saken til behandling før det ev. blir en klagesak. Når det gjelder saker som gjelder navnevalg, og der det er flere eldre stedsnavn på stedet, kunne Stedsnavntjenesten med fordel også få saken til vurdering før saken skal på høring.

Tidligere hadde en to runder i navnesaker, noe en fortsatt har når det gjelder samiske og kvenske navn. Dette gikk en bort fra når det gjelder norske navn, siden det ble svært tidkrevende med to tilrådingsrunder. Men akkurat når det gjelder navnevalg i enkelte saker, ville det nok vært en fordel om også Stedsnavntjenesten kom med en foreløpig tilråding i enkelte saker. Dette gjelder blant annet saker med grendenavn, områdenavn, og ulike administrative navn.

Det er svært viktig at samiske og kvenske navn unntas fra dette forslaget, som det også kommer fram i høringsforslaget. Det bør ikke være opp til den enkelte kommune, om en skal ta vare på samiske og kvenske navn på stedet. Dette bør være et statlig ansvar, siden samiske og kvenske navn har forsvunnet mange steder, pga. den fornorskningspolitikken som ble ført i Norge i mange år.

Gjennom lov om stadnamn kommer det også tydelig fram at en skal bruke flerspråklig skilting, der det finnes stedsnavn på norsk, samisk og kvensk i Nord-Norge. Her bør en i loven vektlegge enda tydeligere at samiske og kvenske navn skal tas vare på, også i områder der navna tidligere har gått ut av bruk, pga. fornorskningspolitikken.

Det er ikke helt samsvar mellom matrikkelloven og lov om stadnamn når det gjelder flerspråklige navn og adressenavn.

Der lov om stadnamn har med en bestemmelse om at man skal bruke flerspråklig skilting på steder der stedsnavn på flere språk er i bruk i Nord-Norge, blir dette på den annen side vanskelig når det gjelder adressenavn, siden det per i dag kun er mulig med ett adressenavn i Norge. Man må dermed for eksempel velge om man skal ha norsk eller samisk adressenavn. Dette har blant annet ført til at man må ta i bruk såkalte hybridnavn enkelte steder, der første ledd av adressenavnet er på ett språk, og siste del av navnet på ett annet språk. Det kan også føre til konflikter noen steder, eller til at

Det bør utredes om man kan innføre flerspråklige adressenavn i Norge, slik en har blant annet i Finland. Teknologien for dette finnes.

Jeg er bekymret for om den planlagte omstillinga Språkrådet har satt i gang vil føre til en nedbygging av Stedsnavntjenesten, blant annet ved å legge ned flere avdelinger, og at man har foreslått å sentralisere Stedsnavntjenesten. Jeg er usikker på om Stedsnavntjenesten vil kunne gi like gode tilrådinger for hele landet med den foreslåtte endringa.

Etter mitt syn bør Stedsnavntjenesten for norske navn i Nord-Norge ha fast tilstedeværelse i Nord-Norge også i framtida, for å sikre at tilrådingene gis ut i fra et regionalt ståsted. Siden Arktisk universitet – Universitetet i Tromsø, har utdanning innenfor nordisk språk og litteratur på masternivå, bør heller ikke rekruttering være et problem. Når det gjelder rekruttering til navnefaget, kan en sørge for at navnegransking tilbys som fag ved minst ett universitet enkelte år.

Det finnes flere argumenter for at Stedsnavntjenesten for norske navn i Nord-Norge bør være i Nord-Norge også i framtida. Det viktigste er nærhet til de en skal samarbeide med og gi tilrådinger til: Til kommunene, fylkeskommunene, Kartverket, Sametinget og kvensk stedsnavntjeneste.

I tillegg har en nærhet til Statsarkivet i Tromsø, og det finnes mye litteratur om nordområdene og en stor samling med bygdebøker fra Nord-Norge ved Universitetsbiblioteket i Tromsø. Ved Norges arktiske universitet er det også nærhet til forskningsmiljøer innenfor norsk språk, samisk språk, kvensk språk og historie og arkeologi.

Rådgiver, Stednavntjenesten for norske navn i Nord-Norge