Høringsuttalelse til forslag til endringer i vannforskriften og naturmangfoldloven Dato: 15.01.2018 Svartype: Med merknad Høringsuttalese fra forskere i forskningsprosjektet om implementering av EUs vanndirektiv i Norge, WAPABAT «Water Pollution Abatement in a system of Multi Level Governance. A Study of Norway’s Implementation of EUs Water Framework Directive» Førsteamanuensis Knut Bjørn Stokke, Institutt for by- og regionplanlegging, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, NMBU Professor Sissel Hovik, Institutt for offentlig administrasjon og ledelse, Høgskolen i Oslo og Akershus. Forsker Gro Sandkjær Hanssen, By- og regionforskningsinstituttet, NIBR, Høgskolen i Oslo og Akershus. Klima- og energidepartementet og Olje- og energidepartementet foreslår å frakople de regionale vannforvaltningsplanene til plan- og bygningsloven (PBL), og erstatte med naturmangfoldloven som en av de tre hjemmelslovene for vannforskriften. Dette innebærer bl.a. at fylkesmannen erstatter fylkeskommunen som regional vannforvaltningsmyndighet. Begrunnelsen for endringene skal være erfaringer fra arbeidet med gjeldende planer, og at utarbeidelse av planer etter PBL er for omfattende, omstendelig og ressurskrevende. Vi registrerer imidlertid at det ikke er gjort noen henvisninger til forskningsprosjektet WAPABAT når erfaringene underbygges. WAPABAT-prosjektet var et forskningsprosjekt finansiert av Norges forskningsråd, programmet MILJØ2015, som undersøkte ulike aspekter av implementeringen av EUs vanndirektiv i norsk forvaltning. Et sentralt fokus var hvordan den regionale planleggingen påvirker ulike sektorer til å oppfylle miljømålene. Prosjektet ble gjennomført av NIBR, HIOA, NMBU og Miljødirektoratet i samarbeid, og ut fra både kvalitative og kvantitative data er det blitt publisert flere artikler som omhandler erfaringene fra de regionale planprosessene og deres innflytelse på ulike sektorområder som landbruk, vann og avløp, forurensing, vannkraft og fiskeoppdrett. Det er også skrevet en sluttrapport fra NIBR som oppsummerer mye av forskningen (Hanssen et al. 2016 [1] ). Funn fra WAPABAT-prosjektet peker på flere gode grunner til at planarbeidet knyttet til vannforskriften fortsatt bør forankres som regionale planer etter PBL, og vi velger å vise til følgende momenter fra sluttrapporten «Sammen om vannet» (Hanssen et al. 2016) for å underbygge dette: Planleggingen på vannregionnivå og vannområdenivå etter PBL har bidratt til økt bevisstgjøring om behovet for samhandling for å oppnå målene om godt vannmiljø blant aktører som representerer ulike berørte myndigheter og som har deltatt i planarbeidet En spørreundersøkelse til en rekke forvaltningsaktører på vannregionnivå og vannområdenivå viste en positiv holdning hos alle aktørgruppene til potensialet for måloppnåelse knyttet til forbedret vannmiljø gjennom regionale planprosesser etter PBL, og man vurderte plansystemet på regionalt nivå som hensiktsmessig Å ha gode koordinatorer av vannregioner og vannområder er viktig for resultatet av arbeidet. Både vår studie og internasjonale studier vektlegger brobyggerrollen til slike koordinatorer. Det holder ikke bare å være miljøforvalter for å sikre god koordinering – man må ha stor systemforståelse og evne å være flernivåforhandler, og være en oversetter mellom ulike faglige verdener – og verden for øvrig. Det er i tillegg viktig med en stor evne til å skape godt samarbeidsklima, samt å belyse temaet for de politiske beslutningstakerne. Det er stor enighet om at det er en styrke at disse avveiningene- og prioriteringene gjøres i en regional kontekst, for bedre å tilpasse nasjonal politikk til regionspesifikke kontekster og forutsetninger. Hovedinntrykket aktørene har er at den regionale arenaen i regi av fylkeskommunene er i stand til å gjøre avveiningene på en god måte og med en regional følsomhet som ikke det nasjonale nivået har. Mange informanter gir derfor uttrykk for at vannforvaltningen styrker det regionale og lokale demokratiet. I noen tilfeller ser vi likevel at avgjørelser skyves oppover til nasjonalt nivå igjen, fordi det eksisterer en nasjonal målkonflikt som departementene ikke har avklart på forhånd. Manglende statlig samordning har til dels vært en stor utfordring for det regionale planarbeidet, men om å frakoble planleggingen fra PBL vil hjelpe på dette, mener vi er usikkert. Vår studie indikerer at de regionale og lokale planprosessene etter PBL fungerer bedre som samordningsarenaer enn de nasjonale arenaene som er blitt opprettet (direktoratsgruppa og departementsgruppa). Regionale planprosesser etter PBL i vannforvaltningen har i større og større grad utviklet seg til å bli lærende arenaer . De bidrar dermed med en læring på tvers av sektorgrenser som tradisjonelt har vært vanskelig å få til, en læring som er en nødvendig betingelse for å ivareta en helhetlig vannforvaltning. De regionale planprosessene har dermed vært spydspisser i arbeidet med å gå inn i - og håndtere - betente nasjonale målkonflikter. Vannregionmyndighetene har i mange tilfeller håndtert dette på en forbilledlig måte. Slik sett har nasjonalt nivå mye å lære av de regionale vannforvaltningsplanprosessene. [1] Gro Sandkjær Hanssen, Sissel Hovik, Marthe Indset og Jan Erling Klausen (2016): Sammen om vannet? Erfaringer fra vannforvaltningen etter EUs vanndirektiv. NIBR-rapport 2016:22. http://www.hioa.no/Om-HiOA/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/NIBR/Publikasjoner/Sammen-om-vannet Klima- og miljødepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
