Språkrådet

Språkrådet deltar i prosjektet Klart lovspråk , som ledes av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi). Dette prosjektet er et ledd i Kommunal- og moderniseringsdepartementets satsing på å gjøre språket i lover og forskrifter klarere og mer forståelig.

Språkrådet deltar også i et samarbeidsprosjekt med Finans Norge for bedre språk i informasjon til kunder, og i dette prosjektet har Språkrådet blant annet vært med på å utarbeide en ordliste med definisjoner av faguttrykk innen liv- og pensjonsforsikring. I dette prosjektet har vi sett hvordan språk i lover og forskrifter påvirker språket som brukes i kommunikasjon med kunden. Planen er å videreføre prosjektet i flere av Finans Norges arbeidsområder.

I høringsbrevet fra Justis- og beredskapsdepartementet står det at finansavtaleloven foreslås revidert «for å sikre en mer tidsmessig og brukervennlig lov». I høringsnotatet er det i punkt 1.3.1 dessuten skrevet mye om språk og bruk av legaldefinisjoner.

Språkrådet har vurdert teksten ut fra et terminologiperspektiv og klarspråksperspektiv, med tanke på leservennlighet. Vår vurdering gjelder hovedsakelig det språklige.

Både loven og forskriften har et ekstra nivå (under kapittelnivå) som markeres med romertall, og som ikke har noe «kategorinavn». I JDs veiledningshefte Lovteknikk og lovforberedelse står dette om inndeling av lover (s. 60): «Enkelte lover inneholder en underinndeling av enkelte kapitler i form av avsnitt markert med romertall eller store bokstaver. En slik underinndeling bør bare brukes der strukturen i regelverket tilsier det, og en mer finmasket kapittelinndeling ikke kan gjøre nytten fordi kapittelinndelingen må forbeholdes et høyere nivå .» (Vår utheving.)

I forskriften er det bare noen av kapitlene som inneholder dette undernivået, og man kan da spørre seg om en slik inndeling er hensiktsmessig. Paragrafene under dette nivået er ikke alltid i samsvar med overskriften. I forskriftens kapittel 4 er det bare én paragraf under «IV. Avtale om fastrentekreditt». Forskriftens kapittel 2 består av bare én paragraf. Forskriftens inndeling i kapitler og «deler» virker ikke helt gjennomtenkt.

Generelle overskrifter som «Alminnelige bestemmelser» og «Virkeområde» brukes flere ganger. I loven brukes overskriften «Virkeområde» på paragrafnivå, i forskriften brukes den på «delnivå» (med romertall).

Flere av paragrafoverskriftene er temmelig knappe og ikke spesielt informative. Eksempler på dette er lovens §§ 18, 19 og 20 (paragrafene inneholder stort sett pliktbestemmelser, men det går ikke fram av overskriftene).

Noen punktlister er lange og uoversiktlige (både tematisk og strukturelt). Ofte har punktene ulik form, og reglene for tegnsetting følges ikke konsekvent. Punktlisten i § 32 annet ledd inneholder en blanding av kategorier og definisjoner.

Noen av punktlistene er så omfattende og komplekse at oppsettet virker mot sin hensikt. I forskriften finner vi enkelte svært lange punktlister, for eksempel §§ 5, 8 og 19. Ett enkelt ledd kan altså bestå av en punktliste (med underpunkter!) som går over flere sider. Det gir ikke god oversikt. Det ville ha vært mer brukervennlig å utforme hvert punkt som en egen paragraf (med informativ overskrift) eller i det minste et eget ledd.

Konklusjon: Bruken av punklistsoppsett i loven og forskriften bidrar ikke til bedre oversikt over innholdet, og gjør det ikke enkelt for brukere å finne fram i teksten.

I høringsbrevet heter det at man foreslår å «gå bort fra bruken av definisjonskataloger». Begrunnelsen er at «definisjonskatalogene i større grad kan bidra til å gjøre loven tungt tilgjengelig».

Argumentet om at lister med definisjoner skal gjøre loven tungt tilgjengelig, er vanskelig å forstå.

Etter vår mening bør alle sentrale begreper som ikke er selvforklarende, defineres. Vi mener at definisjonene (som må være tilstrekkelige) bør stå i en innledende bestemmelse i loven , ikke i forskriften. Nedenfor følger en utdyping av våre synspunkter.

I høringsbrevet heter det at «Det foreslås [...] å gå bort fra finansteknisk og økonomisk fagterminologi». En lov av denne typen må nødvendigvis inneholde fagterminologi, og da må termene defineres hvis de ikke er velkjente eller selvforklarende for brukerne.

Mange sentrale begreper i loven og forskriften er ikke definert. Når man velger å definere nokså selvforklarende begreper som boliglån , dokument , EØS , EØS-stat , EØS-valuta , kontanter , kontonummer , kunde og skriftlig , bør man også definere disse begrepene:

betalingsordre betalingstjenester betalingstjenesteyter betalingstjenestetilbyder elektroniske småpenger faktoring fordringshaver kausjon kausjonist kontoforvaltning (definert bare i paragrafen der ordet brukes, lovens § 32 annet ledd bokstav a) ihendehaverklausul mislighold påkrav realiserbart formuesgode realkausjon realkreditt sikringsobjekt (i forskriften) skjæringstidspunkt stifte sikkerhet i innskudd tilbakeholdsrett tilbakesøking tvungne betalingsmidler

I enkelte paragrafer brukes ulike termer om hverandre i samme kontekst, og det kan oppstå tvil om hvorvidt det er snakk om det samme, eller om ulike ting.

I § 23 og 24 brukes både betaler og forbruker i (§ 24  annet ledd bokstav a er vanskelig å forstå).

I § 26 brukes både betaler , forbruker og kunde.

I § 43 er overskriften oppsigelse og heving. Det ser ut til at de to begrepene er brukt synonymt. Hvis det ikke er noen betydningsforskjell, bør det ene begrepet brukes gjennomgående. Hvis det er en betydningsforskjell, bør den forklares.

Også i § 45 brukes både oppsigelse og heving .

I lovens § 5 tredje ledd står det «digital eller elektronisk kommunikasjon», og det kan se ut til at de to termene her har samme meningsinnhold.

Språket er stedvis unødig komplisert og omstendelig. Fyllord og overpresiseringer, unødige substantiveringer og innfløkte setninger med lite hensiktsmessig ordrekkefølge gjør teksten tung å lese.

Nina Teigland seksjonssjef

Marianne Aasgaard seniorrådgiver