Innspill til høring om forskrift for helsestasjons- og skolehelsetjenesten Dato: 10.12.2017 Svartype: Med merknad 10. desember 2017 Til Helse- og omsorgsdepartementet. På kommunejordmormøte 29. november 2017 hadde vi kommunejordmødrene i Telemark en felles drøfting på forslag til forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing---forslag-til-forskrift-om-kommunens-helsefremmende-og-forebyggende-arbeid-i-helsestasjons--og-skolehelsetjenesten/id2570266/ med høringsfrist 10.12.2017. Vi takker for muligheten til å komme med innspill, og ønsker å kommentere følgende; Mye fokus på svangerskapsomsorgen i forskriften er bra. Fint at det presiseres at omsorg for gravide kvinner og barselfamilier også er helsefremmende og forebyggende arbeid (s. 4, pkt. 3.1). Likedan at det står en del om barselomsorgen knyttet til helsestasjonen. Viktig med jordmors rolle tidlig etter hjemkomst ved barselomsorg. Jordmors kompetanse og viktige rolle bør presiseres i forbindelse med « Medisinsk undersøkelse av barselkvinner og nyfødte vil være spesielt aktuelt de første dagene etter fødsel.» s. 20, pkt. 4.5.1. Hvorfor er ikke egen bestemmelse om tidlig hjemmebesøk til nyfødte og/eller barselkvinner tatt med når de nye nasjonale retningslinjene for barselomsorgen gir sterke føringer om dette? Bra at departementet har valgt å tydeliggjøre oppfølging i barseltiden ved konkret å nevne både nyfødte og barselkvinner (og deres partnere) i oppramsingen av målgruppen for tjenestetilbudet, jf. s.18, pkt. 4.5.1. Nederst på siden blant alle punktene som er ramset opp kan man evt. også legge til; Fosterets aktivitet og trivsel i mors mage. Tilrettelegging/oppfølging av gravide i arbeidslivet. Tilknytning før og etter fødsel. Fødselsforberedelse. Alle disse punktene bruker jordmødre i svangerskapsomsorgen mye tid på i det daglige arbeidet. 3-2 Helse- og omsorgstjenesteloven, s. 14, pkt. 4.4.1.2: Flott at jordmor er spesifikt nevnt som en skal-tjeneste, dette styrker jordmors rolle og funksjon på helsestasjonen. Men vi undrer oss over at sykepleier også er nevnt som en skal-funksjon på helsestasjonen/skolehelsetjenesten? Om man her mener psykiatrisk sykepleier er det OK å ha dette med, men da må det presiseres at det er det som er ment. Vi stiller oss imidlertid undrende til hvilken rolle en vanlig offentlig godkjent sykepleier skal ha i denne sammenheng, og støtter ikke dette med mindre det er psykiatrisk sykepleier som menes. Av s. 14 framgår det imidlertid at psykiatrisk sykepleier er ment i tillegg til kjernekompetansen hvor sykepleier er regnet med. Positivt at psykolog også er nevnt. 15/pkt. 4.4.1.4: Vi støtter formuleringen om profesjonsnøytral ledelse i den forstand at det åpner opp for at flere enn bare helsesøstre, for eksempel jordmor, kan være leder for helsestasjonsvirksomheten/på helsestasjonen. Vi mener likevel det er viktig at leder her har helsefaglig bakgrunn og relevant utdanning knyttet til fag, samt relevant lederutdanning. Dersom helsesøster, eller andre enn jordmor, er leder på helsestasjonen, er dette i så fall i form av en administrativ ledelse av jordmortjenesten. Jordmor har et selvstendig ansvar for å overvåke utviklingen av normale svangerskap og fødsler (jf. Rådsdirektiv 1980/115/EØF, EØS-avtalens sektordirektiv om helsepersonell 1980), og ledende helsesøster har derfor verken kompetanse eller autorisasjon til å lede jordmortjenesten faglig. Dette bør presiseres. Fint at det sies noe om at endring i sammensetningen av kvinner i fruktbar alder medfører at flere gravide enn før har behov for særskilt oppfølging, s. 9/pkt. 4.1. Samt at endringer i tjenestene får konsekvenser for andre deler av tjenestetilbudet, jf for eksempel kortere liggetid på barsel. Dette stemmer med den virkeligheten vi jordmødre møter i hverdagen vår i svangerskaps- og barselomsorgen. At dette nevnes, er med på å synliggjøre hvilke utfordringer jordmortjenesten står overfor. Vi skal og må ha et barnevern som kan gripe inn ved behov. Derfor er det i utgangspunktet positivt med økt fokus på vold/misbruk, omsorgssvikt og meldeplikt generelt, og i forskriften spesielt. Men dette oppleves også lite nyansert. Volds- og mulige omsorgssviktsaker er vanskelige og kompliserte, og det bør tilnærmingen ta høyde for og presisere nærmere. Det kan synes som om at det å bekymre seg og melde til barnevernet er et mål i seg selv, framfor å gi helhetlig og god omsorg med relevante tiltak til familier som trenger det. Helsearbeidere er vektige meldere, og har i sin funksjon mye makt og myndighet. Hvordan forvalter vi dette ansvaret klokest mulig? Her er noen tanker og refleksjoner; Hvordan kan vi jobbe slik at barnevernet blir en ressurs framfor en trussel? Hvordan skal vi som helsearbeidere settes i stand til å utøve best mulig hjelp i slike vanskelige situasjoner? Forskriften sier lite eller ingenting om dette. Man kan undres – satt på spissen; melder vi primært for å være «flinke helsearbeidere» og frita oss selv for ansvar, eller mest fordi vi reelt er opptatt av å gi god hjelp til dem det gjelder? Kan det noen ganger lønne seg å ha litt is i magen for å få til gode løsninger, eller er/blir trussel om strafferettslig ansvar for helsearbeidere som ikke melder mer fremtredende og avgjørende? Kan det være at man da blir mer opptatt av å melde for sikkerhets skyld, framfor å gi god hjelp og forme gode tiltak til dem som trenger det? Hvordan bidrar vi helsearbeidere til å hjelpe og støtte foreldre til å ivareta foreldreansvaret best mulig? Foreldrenes rolle nevnes ikke. De er i utgangspunktet barnets viktigste ressurspersoner. Hva med familiens nettverk? Hvordan ivaretas helhet, støtte og omsorg til barnet og hele familien i sammenheng med mistanke om vold/misbruk/omsorgssvikt og meldeplikt? Hvem har ansvar for dette, og hvordan bør dette gjøres i praksis? Hva slags tiltak er rett i de ulike sammenhenger? Hva er kommunen lokalt sitt ansvar? Hva med en tydeligere presisering av hva som sorterer under barnevernstjenesten, og hva som i utgangspunktet hører inn under andre instanser, som psykiatrien? Som eksempel kan nevnes foreldre til barn med nevrobiologiske lidelser som kan ha utagerende adferd, eller adferdsproblemer som kan ligne på adferd ved misbruk av ulike slag, som en del av sitt symptombilde. Vet hjelperne nok om hvilken støtte og hjelp disse barna og familiene deres trenger? Eller blir de uberettiget mistenkeliggjort? Hvilket traume og utrygghet er det for barnet å evt. bli flyttet bort fra foreldre, søsken, venner/skole, øvrige familie og nærmiljø, eller å leve med en redsel for dette? Hva gjør det med tilliten til oss helsearbeidere når vi også skal være «angivere»? Dette er en vanskelig dobbeltrolle som lett kan føre til at brukerne ikke spør om støtte, råd eller hjelp de egentlig trenger i neste omgang. Hva med hjelp til familiene til å stå i ulike vanskelige livssituasjoner? Ofte er det en sammenheng mellom familiens beste og barnets beste. Hvilket fokus har vi på familiestress som for eksempel dårlig økonomi eller andre kriser i familien? Hvordan jobber vi tverrfaglig for å møte disse familienes behov? Er det egentlig systemsvikt, og ikke omsorgssvikt, vi står overfor i en del tilfeller? Det er fristende å legge ved link til følgende artikkel publisert på siden til Norsk Psykologiforening 9. mai 2017; https://www.psykologforeningen.no/publikum/blogger/ingvild-stjernen-tisloevs-blogg/systemsvikt-eller-omsorgssvikt Bør det ikke også presiseres at vi helsearbeidere der det er mulig må prøve å samarbeide med foreldrene om felles mål? Hva med dialogen som verktøy? Og hva med mer fokus på å tilrettelegge for frivillig samarbeid, også med barnevernet, så langt det er mulig og forsvarlig, og ikke akutt? Hva er egentlig «god nok» omsorg? Og hva er egentlig «alvorlig omsorgssvikt»? Vi savner for øvrig mulighet for å melde ved vold for barnet i magen/under graviditet. Det synes underlig at den gravide kan få svangerskapspenger av hensyn til risiko for yrkesrelatert skade på fosteret, men at fosteret ikke er beskyttet mot voldsskade. Det presiseres at «…for at utsatte gravide, barn og unge skal få den hjelpen de trenger, må utfordringer og hjelpebehov avdekkes på et så tidlig tidspunkt som mulig ». S. 11, pkt. 4.3.1. Hvorfor er da ikke tidlig livsstilsamtale innført som en del av basisinnholdet i svangerskapsomsorgen? Når mener myndighetene egentlig at hjemmebesøk skal gjøres? Antall dager etter fødsel eller antall dager etter utskrivelse? En del helsesøstre tolker dette som innen 14 dager. I de nye retningslinjene for barselomsorgen angis helsesøsters besøk til en uke etter fødsel, men jordmors første besøk til innen 1-3 dager etter hjemkomst, og evt. oppfølgingsbesøk ved behov. Dette fordrer uansett godt samarbeid mellom jordmor og helsesøster, og viktigst at behovet vurderes og situasjonen tilpasses den enkelte framfor regelrytteri. Bra at innholdet i Helsepersonelloven paragraf 25 er nevnt ift at samarbeidende personell i utgangspunktet kan samarbeide og utveksle relevant informasjon, samt at den gravide må aktivt motsette seg det for at dette ikke skal gjelde, jf. taushetsbelagte opplysninger som er nødvendig for å gi forsvarlig helsehjelp til mor og barn. Jf. s. 16, pkt. 4.4.3. Dette sikrer i utgangspunktet bedre flyt og samarbeid mellom ulike fagpersoner, samtidig som det også ivaretar den enkelte gravides rett til å reservere seg. Flott med fokus på helhetlig og sosialfaglig tilnærming og tilbud i tillegg til den medisinske tilnærmingen, samt lavterskeltilbud, s. 4-5, pkt. 3.1. Også positivt med fokus på omsorg framfor ensidig fokusering på kontroll, s. 13, pkt. 4.4.1.1. Side 7 midt på siden/pkt. 3.2.1: Mulig at prevensjonsveiledning og administrering burde vært nevnt spesifikt, samt celleprøvetaking, da dette er en stadig større oppgave på helsestasjonen, ikke minst for jordmødrene. Jf. minimumskrav og helsestasjonens tilbud til gravide. Litt flisespikkeri kanskje, men nevnes likevel; S. 13/4.4.1.1; «…kommunen skal tilby a) svangerskaps- og barselomsorg ved helsestasjonen…». Ordet «ved» må ikke være til hinder for at tjenesten evt. kan organiseres annerledes, for eksempel knyttet til et jordmorsenter/interkommunalt samarbeid og ikke nødvendigvis fysisk i helsestasjonens lokaler eller under helsestasjonens ledelse. Samarbeide med helsestasjonen må og skal vi jo uansett. Bra med ny presisering om tilbud om vaksiner til ungdom mellom 16 og 20 år som tidligere takket nei til vaksiner i programmet, jf. s. 25, kap. 5. Helse- og omsorgsdepartementet Til høringen Til toppen
