Høringsuttalelse - NOU 2017 8 Særdomstoler på nye områder? Dato: 29.11.2017 Svartype: Med merknad Det vises til høringsfrist 1. desember 2017 til ovennevnte utredning. Gjøvik tingrett vil avgi høringsuttalelse for så vidt gjelder forslaget om fremtidig behandling av barnesakene – både barnelov- og barnevernssakene. Vi er kjent med at Den norske Dommerforening har avgitt høringsuttalelse 10. november 2017, og vi slutter oss fullt ut til de syn som der gjøres gjeldende. Vi vil særlig fremheve følgende: Det er positivt at det foretas en gjennomgang av behandlingen av barnesakene i fylkesnemnder og domstoler. Barnesakene er svært viktige for dem det gjelder, og det offentlige bruker store ressurser for å sikre at barna ivaretas godt, at saken avgjøres etter effektiv og rettssikker saksbehandling og at det treffes riktige avgjørelser i den enkelte sak. Det kan klart nok være rom for forbedringer, både på systemnivå og på enkeltsaksnivå. Vi er imidlertid i betydelig tvil om det er samsvar mellom utredningens beskrivelser av behandlingen av barnesakene i fylkesnemndene og domstolene i dag, og den medisin som forskrives i utredningen. I utredningen foreslås til dels gjennomgripende endringer av vesentlige forhold ved det norske rettssystemet. Endringsforslagene reiser viktige prinsipielle spørsmål, medfører betydelige praktiske utfordringer og krever relativt stor ressurstilførsel. Å vedta forslag med så vidtgående konsekvenser krever etter vårt syn at det påvises at den nåværende ordning ikke fungerer, og at sakstypen det er tale om, er så vidt spesiell at den krever de særlige regler man foreslår. Slik vi ser det, har utredningen ikke påvist dette. På viktige punkter er også utredningen av behov og konsekvenser noe mangelfull. Barnesakene utgjør en stor andel av de saker dommere i første instans behandler. Dommerne har derfor bred erfaring på dette saksfeltet, og vi mener å ha godt grunnlag for å si at behandlingen av barnesakene i all hovedsak fungerer godt. Det gjøres gjennomgående et grundig, effektivt og kvalitativt godt arbeid i fylkesnemndene, og det foreligger etter vårt syn ikke indikasjoner på at dette ikke også er tilfelle i tingrettene. Det er også lite i utredningen som viser at det treffes mange uriktige avgjørelser og avgjørelser på sviktende grunnlag, eller at de private partene ikke føler seg godt ivaretatt av fylkesnemndene og domstolene. Det vesentligste grep utredningen foreslår, er at alle barnesaker skal behandles i tingrettene som første instans, likevel slik at bare 20-30 av landets 64 tingretter skal behandle slike saker, og bare av dommere som har gjennomgått opplæring. Med andre ord foreslås det en spesialisering både på domstolsnivå og på dommernivå. Som også utredningen peker på, så bryter dette med grunnleggende og hevdvunne prinsipper i norsk rettspleie. Det har vært ansett som et gode at både den enkelte dommer og den enkelte domstol har generell kompetanse. Det er vårt syn at dette også er et gode ved behandlingen av barnesaker. Det er eksempelvis lite som tyder på at det treffes flere uriktige avgjørelser i tingrettene, der avgjørelsen treffes av dommere med generalistkompetanse, enn i fylkesnemndene, der nemndslederne er spesialiserte. Det skjer en omfattende tilførsel av barnefaglig kompetanse til domstolene i slike saker, både gjennom sakkyndige utredninger og deltakelse av fagkyndige meddommere, i tillegg til at dommerne opparbeider erfaring og kompetanse ved å behandle et stort antall saker og ved å delta på ulike kompetansehevingstiltak. Mange domstoler har dessuten utarbeidet egne rutiner både i barnelovsaker og barnevernssaker, og dommerne nyttiggjør seg den nasjonale veileder i barnelovsaker. Det skjer også en omfattende erfaringsutveksling dommerne imellom i disse sakene. Det er få sakstyper den enkelte dommer har så godt kjennskap til som barnesakene. Vi ser derfor ikke behov for den type spesialisering som her foreslås, og er uenig i at spesialisering på dommer- og domstolsnivå er nødvendig for at «sakene kan behandles i tilknytning til et sterkt fagmiljø med bred erfaring fra slike saker», slik det heter i utredningen side 189. Vi er heller ikke enige med utvalgets flertall i at barnesaker står i en særstilling, «fordi det finnes mye relevant forskning og forskningsbasert kunnskap som er av direkte betydning for de avgjørelsene som skal treffes, og fordi avgjørelsene skal bygge på vurderinger av hva som vil være best for barnet i fremtiden. Dette krever vurderinger som er annerledes enn i de fleste andre saker, og der den juridiske metoden kommer mer i bakgrunnen.» Etter vårt syn er ikke dette tilfelle; som fremhevet av mindretallet, er dette hensyn som gjør seg gjeldende i en rekke andre sakstyper – kanskje med enda større tyngde. Vi slutter oss derfor helt og fullt til mindretallets syn. Utredningens utgangspunkt er at barnesaker bør behandles ved domstoler som har et tilstrekkelig godt fagmiljø, og at domstolene bør være av en viss størrelse for at fagmiljøet kan være sterkt nok. Dette er viktige hensyn. Det pågår imidlertid et utredningsarbeid som blant annet skal se på domstolstrukturen helhetlig (Domstolskommisjonen). Etter vårt syn er det ikke hensiktsmessig ut fra hensynet til behandlingen av én sakstype ved domstolene, å treffe beslutninger som klart kan få betydning for den samlede strukturen i domstols-Norge. De domstoler som eventuelt i fremtiden ikke skal behandle barnesaker, vil stå i fare for nedleggelse eller sammenslåing, også i tilfeller der en helhetlig vurdering ville tilsi at domstolene skulle bestå eller andre sammenslåingskonstellasjoner vedtas. I tillegg vil vi fremheve at forslaget om at bare dommere som har gjennomført kvalifiserende kompetansetiltak skal kunne behandle barnesaker, reiser betydelige konstitusjonelle betenkeligheter og det rokker vesentlig ved domstolenes uavhengighet. På dette punkt fremstår utredningen som nokså lettvint, når det gjøres gjeldende at «(f)orutsatt at kravene er objektive og saklige, anser ikke utvalget at det er formelle hindringer i veien for å lovfeste krav til en særskilt kompetanse ut over alminnelig dommerkompetanse for dommere som skal behandle barnesaker», med henvisning til Høyesteretts høringsuttalelse til lovforslag om saksfordeling i lagmannsrett og tingrett (utredningen side 170). Utredningen forbigår en vesensforskjell mellom lovforslaget høringen den gang gjaldt, og utredningens flertallsforslag: Mens forslaget den gang gjaldt domstolleders fordeling av saker, vil det nåværende forslaget innebære at lovgiver innfører en godkjenningsordning for allerede utnevnte dommere, der ordningen skal fylles med innhold av forvaltningen. Det fremstår som et drastisk tiltak på denne måten å skulle sikre tilstrekkelig god kompetanse i behandlingen av barnesakene. Det er ikke vanskelig å tenke seg lignende ordninger, eksempelvis der dommere ikke lenger skal kunne behandle straffesaker uten å ha gjennomført Justisdepartementets kompetansetiltak, som opplagt ville være sterkt betenkelige. Etter vårt syn kan det reises spørsmål om Grunnloven § 95 om domstolenes uavhengighet er til hinder for forslaget. Det er i tillegg inkonsekvent at dommere i lagmannsretten, som etter forslaget i langt større grad enn til nå skal behandle barnesaker, ikke skal gjennomføre tilsvarende obligatorisk kompetansetiltak som dommere i første instans. Det er på den annen side neppe formelle hindre i veien for at fylkesnemndsledere kan pålegges slike obligatoriske kompetansehevingstiltak. Vi slutter oss videre til Dommerforeningens syn på forslaget om at fylkesnemndslederne skal utnevnes en bloc til dommere ved tingrettene. Det er helt avgjørende for tilliten til domstolene at det til dommerstillinger rekrutteres de beste kandidater. Selv om mange fylkesnemndsledere vil kunne nå opp i konkurranse om ledige dommerstillinger, må ethvert ledig dommerembete besettes av søkere som har vist at de fyller de krav og kriterier som i alminnelighet stilles til dommere i ordinære ansettelsesprosesser. Vi kan ikke unnlate å påpeke det paradoksale i at allerede utnevnte tingrettsdommere, som har passert den ordinære ansettelsesprosess, etter forslaget ikke lenger anses kompetente til å behandle en stor gruppe av saker (barnesakene), mens fylkesnemndsledere automatisk anses kompetente til å behandle alle sakstyper for domstolene. I utredningen side 145 heter det blant annet om fylkesnemndene: «Med formell status som forvaltningsorgan, er det videre nærliggende å anta at mange identifiserer fylkesnemnda med barneverntjenesten. At barneverntjenesten er kommunal og fylkesnemndene statlige organer, er neppe tilstrekkelig til å sikre at fylkesnemnda oppfattes som uavhengig.» Etter vårt syn er det med et slikt utgangspunkt inkonsekvent samtidig å foreslå at fylkesnemndslederne – som altså er utnevnt av forvaltningen – skal utnevnes som dommere uten ordinær prosess. Det er etter vårt syn risiko for at den eventuelt svekkede tillit til fylkesnemndas uavhengighet smitter over til domstolene dersom fylkesnemndslederne utnevnes til dommere på den måten som foreslås. Vi mener dagens ordning, der uavhengige forvaltningsorgan treffer vedtak etter grundige prosesser, og der domstolene overprøver forvaltningens vedtak, i stor grad bør beholdes. Det er etter vårt syn praktisk hensiktsmessig og prinsipielt riktig at det i første omgang treffes et forvaltningsvedtak av et spesialisert forvaltningsorgan, og at domstolene foretar kontroll av vedtakene. At domstolene har full kompetanse i slike saker, bidrar til en rettssikker behandling av saker som har stor betydning for den enkelte. Vi vil til sist påpeke at domstolene de senere år har hatt en anstrengt ressurssituasjon, noe som blant annet har medført lengre saksbehandlingstid. Utredningens forslag vil som nevnt kreve tilførsel av relativt store ressurser. Det er etter vårt syn en reell risiko for at diskrepansen mellom ressurstilgang og ressursbehov vil øke med en slik endring, med den konsekvens at saksbehandlingstiden også for barnesaker vil øke. Særlig lagmannsrettene vil ha behov for større ressurser gjennom forslaget, fordi utredningen legger opp til at langt flere barnesaker skal behandles i annen instans enn nå. Vi minner om at ingen av lagmannsrettene overholder Stortingets mål for saksbehandlingstid i sivile saker i dag. Det er sannsynlig at situasjonen vil forverre seg dersom forslaget vedtas. Ola Rambjør Heide tingrettsdommer Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
