Høringsuttalelse Særdomstolsutvalget Dato: 27.11.2017 Svartype: Med merknad Innstillingsrådet for dommere har følgende merknader: Et flertall i utvalget foreslår at det gis en lovbestemmelse som fastslår at Kongen kan utnevne fylkesnemndsledere til tingrettsdommer uten å følge den fremgangsmåten for utnevning av dommere som er fastsatt i domstolloven §§ 55 a til 55 i. Et mindretall mener at det ikke bør åpnes for dette, og at de ordinære reglene for utnevnelse av dommere bør følges. Innstillingsrådet slutter seg til utvalgets mindretall, og den begrunnelsen mindretallet gir. I tillegg bemerkes: Offentlig utlysninger av stillinger med påfølgende ansettelse av den best kvalifiserte, er et viktig og bærende prinsipp. Det sikrer bl.a. likebehandling, transparens, og ikke minst at man får besatt stillingene med de best kvalifiserte som er tilgjengelig (kvalifikasjonsprinsippet). I neste omgang gir dette både høyere kvalitet på det arbeidet som utføres, og bedre utnyttelse av ressursene. Disse hensynene gjør seg gjeldende i forhold til alle stillinger, men i enda større grad for de som har stor samfunnsmessig betydning, og der mye makt utøves, som bl.a. dommerstillinger. Det er svært viktig både for de som får sine saker behandlet av en domstol, og for samfunnet, at den rettslige behandlingen og avgjørelsene som fattes, holder høy kvalitet. Dommerne er generalister og behandler alle sakstyper som kommer for domstolene, dvs. både hele bredden av sivile saker og hele bredden av straffesaker, jf. nærmere Innstillingsrådets praksis-/policynotat punkt fire, der bl.a. følgende fremgår: « Tematisk stilles dommerne overfor ganske forskjellige forventninger i forskjellige sakstyper. Spennvidden er stor mellom barnesaker, arbeidsrettssaker, tekniske saker, forretningsjuridiske saker, økonomiske saker, skattesaker, erstatningssaker, ulike typer straffesaker osv. I noen saker er det viktig med evne til å sette seg inn i for eksempel kompliserte tekniske og økonomiske forhold, i andre er det nødvendig med evne til empati og til innlevelse i vanskelige personlige relasjoner. Rettsmekling og saksbehandling i barnelovsaker, stiller spesielle krav til dommere, hvor konfliktløsningsteknikkene delvis er andre enn de tradisjonelle juridiske metoder.» og «Innstillingsrådet [vil] søke å finne frem til de beste kandidater. Det vil si de samfunnsengasjerte, beslutningsdyktige, faglig og personlig innsiktsfulle og gode kandidater, som kan bevege seg i hele bredden av rettslige problemstillinger, og som evner å sette seg inn i tvistetemaer fra konfliktfylte personrelasjoner til komplekse tekniske, økonomiske og samfunnsmessige forhold. Dette kan oppsummeres i krav til allsidig dyktighet, faglig så vel som personlig, og med stor integritet.» Ønsket om å ha dommere med bred kompetanse og erfaring, henger både sammen med det brede arbeidsfeltet, behovet for å kunne trekke veksler mellom ulike sakstyper, og nødvendigheten av å se sakene i et tilstrekkelig bredt perspektiv. Det er viktig og nødvendig at dommere kan betjene alle fagfelt med høy kvalitet. En smal kompetanse innenfor et rettsfelt kan medføre fare for manglende kvalitet ved behandlingen av andre sakstyper. Fylkesnemndslederne skal iht. barnevernloven § 7-2 første ledd bokstav a, fylle kravene til å være dommer. Det som konkret vektlegges ved valg av fylkesnemndsledere adskiller seg imidlertid ganske vesentlig fra det som gjelder ved valg av dommere. Dette har sammenheng med at arbeidsfeltet er meget smalt, og i all hovedsak kun er barnevernssaker. Som følge av dette er det særlig erfaring/kompetanse knyttet til barnevernfeltet som står sentralt. Forskjellen på det som vektlegges ved valg av dommere og fylkesnemndsledere, har også blitt tydeliggjort i flere tilfeller der fylkesnemndsledere har søkt dommerembete, men uten å nå opp. Utnevning av fylkesnemndsledere til tingrettsdommere, uten å først ha fulgt den ordinære prosedyren med kunngjøring og anvendelse av kvalifikasjonsprinsippet, vil innebære utnevning til et embete de ikke har vært kvalifikasjonsvurdert for. Videre vil de få arbeidsoppgaver som er vesentlig annerledes enn de har hatt som fylkesnemndsledere. I tillegg kommer at det meget godt kan tenkes at bedre kvalifiserte kandidater ville ha vært tilgjengelig. Innstillingsrådet og domstolleder må kunne vurdere det nærmere kompetansebehovet i hvert enkelt tilfelle. Kompetanse innenfor barnevernfeltet er relevant og viktig, men det kan være at det ved den aktuelle domstolen nylig er utnevnt dommere med denne kompetansen. Og selv om domstolen har et særlig behov for kompetanse i barnevernssaker, er det ikke gitt at en fylkesnemndsleder vil være best kvalifisert. Erfaring innenfor fagfeltet er naturlig nok meget relevant, men den omstendighet at man har en stilling som fylkesnemndsleder på det aktuelle tidspunktet, sier ikke noe om omfanget av erfaringen – man kan f.eks. nylig ha blitt utnevnt som fylkesnemndsleder. Det sier heller ikke noe om hva slags erfaring man ellers har. Det er ikke gitt at en som har vært fylkesnemndsleder i kort tid, og ellers har lite relevant erfaring, skal gå foran f.eks. en advokat som har hatt barnevernssaker og foreldretvister i en årrekke, eller satt på spissen, gå foran en søker som tidligere har vært fylkesnemndsleder i mange år men nylig har skiftet stilling. Det er videre slik at erfaring i å behandle én sakstype er ett element, mens mer brede menneskelige og faglige kvalifikasjoner er noe annet og mer. Det vil framstå som meget spesielt dersom barn slik sett kommer dårligere ut, fordi det på dette området skal gjøres et unntak fra det kvalifikasjonsprinsippet som ellers av meget tungtveiende grunner anvendes ved utnevnelse til dommer, og dommeren derfor vil kunne være dårligere kvalifisert enn det som ville ha vært alternativet. Det samme gjelder selvfølgelig, bare i enda større grad, utenfor barnevernfeltet, der fylkesnemndslederne som sådan ikke har spesiell kompetanse. Dette er storparten av de sakene en dommer behandler, herunder også straffesaker og andre meget/svært inngripende sivile saker. Redusert kompetanse hos dommerne må påregnes å kunne redusere kvaliteten på domstolenes avgjørelser, og i neste omgang kunne svekke rettssikkerheten og tilliten til domstolene. Flertallet i utvalget begrunner sitt standpunkt med behovet for å styrke den barnefaglige kompetansen i de tingrettene som fylkesnemndenes oppgaver foreslås overført til. Dette behovet må imidlertid antas å kunne ivaretas på en tilfredsstillende måte innenfor det nåværende systemet. Ved en bred vurdering av den enkeltes kvalifikasjoner vil det være relevant å også se hen til søkernes barnevernfaglige kompetanse og den aktuelle domstolens behov for en styrking på dette området. Økningen av antallet barnevernssaker vil kunne føre til at erfaring som fylkesnemndsleder kan være en særlig relevant kompetanse. Det antas at mange av de aktuelle fylkesnemndslederne vil kunne bli funnet kvalifisert som tingrettsdommere etter en normal utlysings- og ansettelsesprosess. Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
