Særdomstoler på nye områder - høringsuttalelse Dato: 24.07.2017 Svartype: Med merknad I Vi oppfatter utredningen som grundig og god. Vi mener videre at utvalget har funnet gode løsninger på de spørsmålene de har fått i oppdrag å uttrede, og vi støtter utvalgets konklusjoner. Fra vår side begrenser vi uttalelsen til å omfatte behandlingen av barnesakene. Vi begrenser også uttalelsen til i det vesentligste å gjelde førsteinstansbehandlingen, men kommenterer ankeadgangen i punkt III nedenfor. II Vi ser det som svært viktig at det blir mulig å behandle saker som gjelder barns bosted, samvær og foreldreansvar sammen med saker som gjelder barnevern der både barnelovs- og barnevernsspørsmål er aktuelle i de samme familiene. I dag er det en unødvendig komplikasjon at dette ikke kan behandles samlet selv når løsningene avhenger av hverandre. Dette fører til forsinkelser og dobbeltbehandling. Selv om sakene etter forslaget kan behandles av samme instans, krever en samlet behandling også at de behandles på samme måte. De problemer som oppstår er utredet av utvalget, og vi er enig i utvalgets forslag til løsninger. Det vises til utvalgets forslag til ny § 7-13 i barnevernloven. Behandling i samme instans innebærer også muligheter til en hensiktsmessig prioritering av sakene om dommeren ikke velger en felles behandling. En problemstilling vi har hatt mange ganger, er at vi i tingretten får inn en sak som en barnelovssak. Under forhandlingene (det er ofte flere saksforberedende møter med mekling og lettere undersøkelser fra sakkyndig), avdekkes det at barna egentlig ikke kan få god nok omsorg hos noen av foreldrene. Dette rapporteres da til barneverntjenesten, som regel gjennom sakkyndig etter oppdrag for retten. Ofte griper ikke barnevernet hansken. Vi tror den reelle grunnen til dette mange ganger er mangel på ressurser i barnevernet. Andre ganger tar det så lang tid i barnevernet at vi ikke kan vente på hva som skjer der. Vi henvises da til å komme frem til en tvilsom løsning på en for snever problemstilling enten gjennom dom eller forlik. Vi oppfatter at dette kan forekomme vel så ofte som de såkalte dobbeltsporsakene, men det er i slike tilfeller ingen part (hverken barneverntjenesten eller foreldrene) som genererer en barnevern-sak for retten. Samtidig har ikke partene fri rådighet i den saken som er generert for retten. Selv om sakkyndig og dommer er enige om at barna burde hatt omsorg fra andre enn foreldrene, må en likevel velge mellom foreldrene som omsorgspersoner. Betydelige samfunnsmessige ressurser brukes da på utredninger og advokater uten at det er til så mye hjelp. Utvalgets forslag gir ingen løsning på disse problemstillingene. En løsning ville eventuelt innebære et brudd med barnevernets eksklusive kompetanse til å initiere omsorgsovertakelse. Skulle det på en eller annen måte være rom for at retten gjorde noe av eget tiltak, ville en kanskje etablere noe som likner en inkvisisjonsprosess. Ved vurderingen av hvilke regler en bør ha må en imidlertid huske at det viktigste er barnas beste og ikke foreldrenes rettssikkerhet. Den omvendte situasjonen – om barneverntjenesten bør kunne ta opp spørsmål om barnas faste bosted hos foreldrene, samvær og foreldreansvar, er drøftet av utvalget i punkt 20.3.1. Det er ikke foreslått regler om dette. Vi antar at det kan være formålstjenlig å vurdere en noe snever unntaksregel i begge tilfeller. Man kan gi retten – enten av eget tiltak eller etter krav fra en av eller begge partene – adgang til å ta opp spørsmål etter barneloven i barnevern-saker eller omvendt dersom tungtveiende hensyn tilsier at dette bør vurderes for å komme frem til den løsning som er best for barnet. Sakene er uansett ikke underlagt fri rådighet , og en slik regel gir større rom for raskere å komme frem til det som er best for barnet enn dagens ordning. III Utvalget har foreslått at barnevernssakene skal behandles av tingrettene i første instans. Dette er vi enige i, og viser til behandlingen i punkt IV nedenfor. En slik endring vil imidlertid lett kunne medføre større arbeidsbelastning i lagmannsrettene og en mer kostnadskrevende anneninstansbehandling av sakene. En grunn til at det kan bli mange anker i slike saker, er at de er av stor betydning for et stort antall mennesker. Adgangen til å føre sakene på det offentliges bekostning fører også lett til mange anker. Barna har imidlertid generelt behov for ro og ikke langvarige prosesser med eskalering av konflikt. Sterk rettssikkerhet for foreldrene er kanskje slett ikke til barnas beste. Vi mener at dette taler for at ankeadgangen bør være begrenset. Vi er derfor enige i mindretallets forslag til siling av ankene i barnevern-saker. Vi er også enig i at det bør vurderes en sterkere siling av saker etter barneloven som utvalget antyder. Regler som ligner utvalgets forslag til § 7-27 i barneloven virker fornuftig. Det vises særlig til at det ved silingen skal legges vekt på om det er svakheter ved tingrettens avgjørelse eller saksbehandling. Blant svakhetene kan være at det kan være grunn til å tvile på om tingretten har hatt nødvendig barnefaglig kompetanse og innsikt. Generelt er det sannsynligvis mest ubegrunnede anker i barnelov- og barnevern-saker. Regningen på dette går til samfunnet, og for mange saker er det også skadelig for barna. Mot dette taler at en urett som begås mot foreldrene på disse feltene kan være noe av det mest alvorlige som kan skje. Det er derfor svært viktig med veloverveide og balanserte regler på dette området. IV Vi er enige med utvalget i at spesialisering av dommerne som skal arbeide med barnesaker vil være en betydelig fordel. Disse sakene krever mer barnefaglig enn juridisk kompetanse. Det er lite hensiktsmessig at den barnefaglige kompetansen bare skal tilføres gjennom bruk av sakkyndig i den enkelte sak. De barnefaglige kunnskapene vil da bli fragmentariske og utilstrekkelige. Feltet er også i sterk dynamisk utvikling. Barnefaglig "opplæring" av dommerne i den enkelte sak gjennom sakkyndig vil bli alt for kostnads- og tidkrevende. Dommerne bør ha en solid kompetansebasis i tillegg til juskompetanse, for eksempel i tilknytningsteori. Samtidig understreker vi betydningen av at dommerne også skal ha erfaring i bevisvurdering og sikker forankring i grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Dette kan best oppnås ved at behandlingen av disse sakene i første instans skjer i de alminnelige tingrettene, men kun gjøres av dommere som er spesielt kompetente i denne sakstypen. Vi støtter derfor utvalgets forslag. For å oppnå tilstrekkelig mengdetrening og tilstrekkelig grunnlag for spesialisering, er vi enig med utvalget i at disse sakene kun skal behandles av tingretter av en viss størrelse. Spesialiseringen må ikke bli for dominerende. For å beholde den allmenne profilen, må de dommerne som skal behandle barnesaker også ha en viss mengde andre saker i porteføljen. V Barnefaglig opplæring vil innebære opplæring bl.a. i barne- og ungdomspsykologi. Videre er det behov for grunnleggende opplæring i familiepsykologi, kunnskap om barn og ungdommer med særlige behov, hvordan konflikter påvirker barn og ungdom m.v. Mange av spørsmålene grenser inn på psykiatri. Det er også behov for særlig opplæring vedrørende konflikthåndtering og mekling i familierelasjoner og opplæring vedrørende rusavhengige foreldre, foreldre med depresjoner og andre psykiske lidelser osv. Videre er det klart at familier hvor minst et medlem ikke har etnisk norsk opprinnelse er overrepresentert i barnesaker, og det er derfor stort behov for flerkulturell kompetanse blant dommere i slike saker. Realkompetanse oppnås ved formell utdanning, etterutdanning og erfaring. En må sikre at dommere har og opprettholder relevant kompetanse, men dette må kunne skje på flere måter, for eksempel ved bruk av norske og utenlandske universitet og høgskoler. Det blir for snevert å satse ensidig på et kompetanseløp som utvikles av Domstolsadministrasjonen. Det vil fort bli enten for dyrt eller for overfladisk om det bare satses på det. En betryggende godkjenningsordning etter forutsigbare kriterier vil bedre sikre mangfoldet men også sikre at tilstrekkelig realkompetanse foreligger. Kurs som gir studiepoeng og bred erfaring bør være objektive kompetansekriterier. Dette må kombineres med løpende oppdatering av kunnskapene. VI Vi mener at prinsippet om de fullstendige allmenne dommere ikke er et grunnfestet prinsipp nærmest av grunnlovsmessig rang. Tvert i mot er det behov for modernisering i samsvar med hva som ellers skjer i samfunnet. Det er derfor ikke noe behov for å avvente eventuell behandling i en ny domstolkommisjon for å gjennomføre en viss spesialisering og regionalisering innenfor dette feltet. Det er en utmerket ide å inkorporere fylkesnemndene i tingrettene ved at fylkesnemndslederne gjøres til tingrettsdommere ved en særskilt lovendring. Dette sikrer en enkel overgangsordning og at eksisterende kompetanse ikke går tapt. Vi støtter derfor forslaget til flertallet i utvalget. VII Det er viktig å sikre at barna blir hørt. Det er også viktig å sikre at barnas synspunkter blir tillagt tilstrekkelig vekt. Dette skjer best ved at de får anledning til å snakke med dem som treffer avgjørelsen. Det er erfaringen gjennom mange år at man legger mer vekt på synspunktene til dem en selv har hørt enn på synspunkter som blir referert. Har en selv snakket med barn som ønsker å snakke med dommeren , vet en også mer om intensjonsdybden i det de sier. Det samme gjelder tyngden av deres overbevisning. I dag er det svært mange barn som har et reflektert forhold til hva de vil og som også er flinke til å fremlegge det. Dommeren bør derfor normalt ikke gjemme seg bak sakkyndige eller eventuelle talspersoner. VIII I de fleste saker etter barneloven vil det være best å finne en løsning som barn og foreldre alle finner akseptabel. Også i barnevern-saker kan man komme langt med enighet. Det er grunn til å arbeide for at flest mulig av sakene kan løses ved mekling på familievernkontorene. Har familievernkontorene en rolle også i dobbeltsporsakene, vil det være rom for samtaler om begge problemstillingene også der. Meklingsmulighetene kan være avhengig av at meklingsorganet har kompetanse til å treffe beslutninger om meklingen ikke fører frem og også kompetanse til å sette saken inn i et annet spor enn mekling dersom fortsatt mekling ikke er til barnas beste. Det er derfor behov for mekling i retten selv om mekling tidligere har vært forsøkt på familievernkontoret. I noen tilfeller kan det være riktig å tilbakevise saken fra retten til fortsatt mekling ved familievernkontoret. Det er i dag hjemmel for dette, men denne hjemmelen kan antakelig brukes i større utstrekning enn i dag. Det kan være behov for større bevissthet om advokatenes rolle i disse sakene. Advokatene opptrer svært forskjellig. Mange advokater bidrar til å finne gode løsninger uten å trekke inn hverken familievernkontoret eller domstolene. Andre er mer fokusert på tvist på vegne av foreldrene enn på gode løsninger for barna. Her kan det være grunn til å se på etiske spørsmål og kultur, men også på rettshjelpsordningene. Etter mange års erfaring ser en at mulighetene for løsninger beror vel så mye på hvem som er advokater enn hvem som er parter. Slik bør det ikke være. Sandefjord, 24. juli 2017 For Sandefjord tingrett Knut Rønning Sorenskriver Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen
