Øvre Eiker kommunes høringsuttalelse til Særdomstolutvalgets utredning NOU 2017 8 Dato: 01.12.2017 Svartype: Med merknad Øvre Eiker kommune avgir likelydende høringsuttalelse som Ringerike kommune. Øvre Eikers høringsuttalelse avgis med forbehold om kommunestyrets godkjenning i møte den 13. desember. Uttalelsen er som følger: 1 Innledning Særdomstolutvalget ble oppnevnt i mai 2015 og avga sin utredning – NOU 2017:8 – i mars 2017. Utvalget har vurdert ulike alternativer for hvem som bør avgjøre foreldretvister og saker om tvang etter barnevernloven, som de samlet kaller barnesakene. I dag førsteinstansbehandles foreldretvister i tingrettene, mens saker om tvang etter barnevernloven førsteinstansbehandles i fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker. Ett av spørsmålene utvalget har drøftet er om det bør opprettes egne barne- og familiedomstoler for behandling av begge disse sakstypene. Utvalget har valgt å gå inn for at tingretten bør være første instans for behandling av begge sakstypene. For å sikre at sakene behandles i et sterkt fagmiljø med bred erfaring fra slike saker, foreslår utvalget at bare noen av tingrettene skal behandle disse sakene. I tillegg mener utvalget at de dommere som skal behandle disse sakene, må gjennomgå en særskilt opplæring. Det foreslås også at dagens fylkesnemndsleder uten søknadsprosess utnevnes til tingrettsdommere ved de aktuelle tingrettene, men med full fagkrets, slik at de også kan behandle alle andre sakstyper. Særdomstolsutvalget har også vurdert om Utlendingsnemnda bør erstattes av en forvaltningsdomstol samt enkelte spørsmål som gjelder straffesaksbehandling. Disse temaene antas å ikke være av særskilt interesse for Øvre Eiker kommune og kommenteres derfor ikke nærmere. 2 Kommunens hovedpoenger Øvre Eiker kommune er kritisk til utvalgets forslag som gjelder behandling av barnesakene. Kommunen støtter derfor ikke forslaget. Kommunens hovedpoenger er: Behovet for endring er ikke opplagt Utvalgets forslag bryter med viktige prinsipper som ligger til grunn for dagens utforming av domstolsystemet, som skillet mellom forvaltning og dømmende virksomhet (maktfordelingsprinsippet) generalistprinsippet og tilfeldighetsprinsippet rett til toinstansbehandling utnevning av dommere etter åpen konkurranse Så vidt inngripende endringer bør bygge på en helhetlig utredning av domstolsystemet, og ikke på en utredning av avgrensete fagområder Gevinsten ved de foreslåtte endringene er heller ikke opplagt. Det understrekes at kommunen ser dette saksfeltet fra barnevernsiden; kommunen er naturligvis ikke part i foreldretvister og har sin erfaring med foreldretvistene kun fra en vitne-posisjon. 3 Behovet for endringer Når det gjelder behovet for endringer for så vidt gjelder behandlingen av barnesakene, peker utvalget på flere forhold, særlig: Behov for barnefaglig kunnskap Tilliten til fylkesnemndenes uavhengighet Ressursbruken i tingretten, særlig i klagesaker Dobbeltsporsakene (saker der barn og foreldre er involvert i foreldretvist for tingrett og barnevernsak for fylkesnemnd samtidig) Kommunen mener behovet for barnefaglig kunnskap inn i behandlingen av barnesakene kan ivaretas innenfor dagens organisering, gjennom økt fokus på barnefaglig kunnskap i den alminnelige dommeropplæringen og i opplæringen av nemndsledere. Dette sammen med innslaget av fagkyndighet i avgjørelsesorganene i form av hhv. fagkyndige meddommere og nemndsmedlemmer og adgangen til å oppnevne sakkyndige, vil etter kommunens syn sikre nødvendig barnefaglig kunnskap i avgjørelsesorganene. Det er etter kommunens syn også grunn til å tro at fylkesnemndsledere i dagens modell, med enda større grad av spesialisering enn hva tingrettsdommere ved de foreslåtte spesialiserte tingrettene vil få, vil opparbeide mer barnefaglig kunnskap. Fylkesnemndene nyter i dag relativt høy tillit. Utvalget peker selv på en evaluering av fylkesnemndene der det fremkom at uttrykt tillit henger sammen med utfallet av saken fylkesnemnda hadde til behandling, og at det er grunn til å tro at den samme sammenhengen vil gjelde også i de aktuelle tingrettene dersom disse blir førsteinstans i stedet for fylkesnemndene. Det har fremkommet kritikk mot fylkesnemndene om at de i enkeltsaker kan bli oppfattet som å være barneverntjenestens forlengete arm. Tilliten til fylkesnemndenes uavhengighet kan i dagens modell styrkes gjennom tydeligere formell uavhengighet og en klargjøring av at fylkesnemndene og barneverntjenesten er uavhengige organer. Dette kan f.eks. oppnås ved at fylkesnemndenes virksomhet reguleres i egen lov og det der fastslås uttrykkelig at fylkesnemnda ikke kan instrueres i faglige spørsmål. Kommunen legger for øvrig til grunn at innvendingen som i dagens modell rettes mot fylkesnemndene – om å være barneverntjenestens forlengede arm –, vil bli rettet også mot tingrettene dersom de overtar som førsteinstans i tvangssaker etter barnevernloven. Dette vil i tilfelle svekke dagens høye tillit til tingrettene. Kommunen er enig i at ressursbruken i tingrettene – særlig i saker om klage over midlertidig plassering etter akuttvedtak – i dag er for høy. Dette bør etter kommunens syn løses på annet vis enn ved å gjøre tingretten til førsteinstans for saker etter barnevernloven. Det kan f.eks. tenkes at disse sakene, som i fylkesnemndene, også for tingrett behandles etter modell av fengslingsmøter i straffesaker. Dette henger også sammen med saksbehandlingstid for hovedsaken (omsorgsovertakelse); jo tidligere hovedsaken behandles, jo mindre inngripende vil akuttvedtaket være og jo mindre er behovet for en omfattende prøving av akuttvedtaket. De tall utvalget presenterer viser etter kommunens syn at saksbehandlingstiden i fylkesnemndene er markert kortere enn for tingrettene, selv om sakstypene ikke er direkte sammenlignbare. Dette stemmer også med kommunens egne erfaringer. Det er derfor grunn til å tro at ressursbruken i tingretten på grunn av lengre saksbehandlingstid vil øke om tingretten blir førsteinstans for saker etter barnevernloven. Når det gjelder dobbeltsporsakene, så er kommunen av den oppfatning at resultatet av utvalgets egen undersøkelse, om at dette dreier seg om en liten andel av sakene, gir et riktig bilde. Foreldretvistene og sakene om tvang etter barnevernloven er uansett prinsipielt forskjellige og verken kan eller bør behandles (prosessuelt) likt. Derfor vil det likevel være behov for en viss to-deling, selv om sakene skulle behandles for samme organ. Dagens utfordringer kan til en viss grad avhjelpes med hjemler som gir hhv. dommerne og nemndslederne bedre muligheter for tilpasning av saksavviklingen (som utvidet mulighet for utsettelse og stansing) der det er behov for dette, uten den foreslåtte omorganisering. Kommunen er også opptatt av å formidle at dagens løsning, med fylkesnemndene som førsteinstans for tvangssaker etter barnevernloven, etter kommunens erfaringer fungerer godt. Fylkesnemnda oppleves å nyte høy tillit, den har høy barnefaglig kompetanse og ikke minst kort behandlingstid. Behandlingstiden for fylkesnemnda er som nevnt erfaringsmessig betydelig kortere enn for tingrettene og dette bekreftes etter kommunens syn av de tall for saksbehandlingstid utvalget presenterer. 4 Forholdet til viktige prinsipper for domstolene Utvalgets forslag utfordrer viktige prinsipper som ligger til grunn for dagens utforming av domstolsystemet, som skillet mellom forvaltning og dømmende virksomhet (maktfordelingsprinsippet), generalistprinsippet og tilfeldighetsprinsippet, rett til toinstansbehandling og utnevning av dommere etter åpen konkurranse. Forslaget om at enkelte tingretter skal avgjøre tvangssaker etter barnevernloven som førsteinstans, innebærer at disse tingrettene skal treffe typiske forvaltningsavgjørelser. Dette utfordrer maktfordelingsprinsippet og innebærer en betydelig, prinsipiell endring. Tingrettens oppgave i dag er å kontrollere gyldigheten til tvangsvedtakene fylkesnemnda treffer og som blir anket. Tingretten går i dag i liten grad inn på om vedtak med et bestemt innhold skal fattes. Slike avgjørelser kan bero på en stor grad av skjønn og være kontroversielle. Det at utvalget foreslår at tingrettene skal treffe tvangsvedtak, mener kommunen bryter med de oppgaver tingretten har pleid å utføre. Kommunen mener at dersom tingretten skal begynne å treffe tvangsvedtak som statens forlengete arm, vil dette bidra til at tilliten til domstolenes uavhengighet fra staten blir svekket. Forslaget innebærer også en spesialisering for visse tingretter og dommere. Dette utfordrer generalistprinsippet og tilfeldighetsprinsippet, som med få unntak ligger til grunn for dagens domstolorganisering og dommeroppgaver. Slik utvalgets flertall legger opp til, skal barnesakene i tingretten og lagmannsretten bare kunne behandles av de dommerne som har gjennomgått obligatorisk opplæring. Kommunen mener dommere som skal behandle barnesaker, bør ha kunnskap og innsikt i disse sakene. Kommunens erfaring er at dette har dommerne allerede i dag og viser til at ca. 25 % av alle sivile saker i tingretten gjelder barn. Det er imidlertid viktig at tilfeldighetsprinsippet fortsatt skal være hovedregelen når det gjelder saksfordeling i tingretten og lagmannsretten, og ikke om dommeren(e) har fullført obligatorisk opplæring innen barnesaker. Med utvalgets forslag, er det en fare for at det blir to typer dommere i disse instansene. Dette mener kommunen er svært uheldig. Kommunen er bekymret for at også dette på sikt vil kunne svekke tilliten til både disse tingrettene (når de behandler andre typer saker) og de øvrige tingrettene, ved at de blir sett på som annenrangs domstoler. Det er videre vanskelig å se klare og tungtveiende grunner for å skille behandlingen av barnesakene fra andre saksområder som krever særskilt fagkunnskap (ut over den juridiske) og som er særlig inngripende for de det gjelder, som blant annet utlendingssaker, individuelle arbeidstvister, saker om immaterielle rettigheter, skattesaker og økonomiske og miljørettslige straffesaker. En gjennomføring av forslaget vil derfor kunne bli det første skrittet på veien mot en uheldig oppstykking av domstolsapparatet i en rekke spesialdomstoler. I dag er de private partene sikret adgang til toinstansbehandling i alle barnevernssaker, dvs. at fylkesnemndas vedtak alltid vil bli behandlet av tingretten dersom saken ankes. Noen saker behandles i tillegg også av lagmannsretten og av Høyesterett. Med utvalgets forslag vil tingretten behandle alle barnevernssaker, mens de private partene ikke vil være sikret adgang til behandling i lagmannsretten annet enn i saker om omsorgsovertakelse og tvangsadopsjon. At de private partene ikke sikres adgang til toinstansbehandling i alle saker, mener kommunen er bekymringsverdig på prinsipielt grunnlag. Kommunen mener videre at alle dommere som skal utnevnes, bør utnevnes etter samme regler og åpen konkurranse. Kommunen er derfor kritisk til at fylkesnemndslederne automatisk skal bli utnevnt til dommere. Dette også på bakgrunn av at dette vil være dommere som også skal kunne behandle andre av tingrettens saker enn barnesakene. Kommunen er ikke bekymret for at kompetansen som ligger i nemnda vil gå tapt om sakene overføres til tingretten, uten automatisk utnevning av dagens fylkesnemndsledere til tingrettsdommere. Kommunen legger til grunn at fylkesnemndslederne vil kunne konkurrere seg inn i dommerstillinger på ordinære vilkår. 5 Behov for helhetlig utredning Så vidt inngripende, prinsipielle endringer som nevnt ovenfor bør etter kommunens syn bygge på en helhetlig utredning av domstolsystemet, og ikke på en utredning av avgrensete fagområder. Regjeringen nedsatte nylig, i august 2017, et utvalg (en ny domstolkommisjon) som skal foreta en bred utredning av hvordan domstolene bør organiseres for å være best mulig rustet til å ivareta forventninger om effektivitet og kvalitet og sikre deres uavhengighet gjennom omskiftelige samfunnsforhold. Utvalget skal avgi sin utredning innen august 2020. Kommunen mener at domstolkommisjonens utredning bør avventes, før det besluttes inngripende, prinsipielle endringer av dagens domstolsystem. 6 Samlet gevinst? En flytting av barnevernssakene fra fylkesnemndene til tingrettene vil ikke medføre store endringer når det gjelder kommunenes arbeid med sakene. Utvalget legger opp til at kun noen utvalgte tingretter skal behandle barnevernssakene. Det vil kunne lede til en sentralisering av behandlingen av barnevernssakene og til større reiseavstand til avgjørelsesorganet i disse sakene. Utvalget har ikke konkretisert antallet tingretter som etter utvalgets mening skal behandle barnesakene. Kommunen er skeptisk til den muligheten for ytterligere sentralisering som dermed ligger i forslaget og derav mulighet for økt reisevei særlig for de private partene som ligger i utvalgets forslag. Kommunenes erfaring med spesielt barnevernssakene, er at de private parter i disse sakene kan ha utfordringer med lang reisevei til den instans som skal behandle saken de er part i. Dette både praktisk og økonomisk. Det bør legges opp til at de private parter skal ha gode muligheter for å kunne følge opp saker av stor viktighet for dem. Gevinstene som søkes oppnådd med utvalgets forslag, i form av økt barnefaglig kompetanse i domstolene, styrket tillit til førsteinstans i tvangssaker etter barnevernloven, redusert ressursbruk i tingrettene og bedre samordning av dobbeltsporsakene, vil etter kommunens syn langt på vei oppveies av ulemper i form av økt ressursbruk i lagmannsrettene, som allerede opplever en presset ressurssituasjon, risiko for svekket allmenn tillit til domstolene og ikke minst lengre saksbehandlingstid ved førsteinstansbehandling av tvangssaker etter barnevernloven. I tillegg er det som nevnt tungtveiende, prinsipielle innvendinger mot forslaget. Kommunen mener derfor at utvalgets forslag ikke vil gi en samlet gevinst. Samtidig mener kommunen at de aktuelle gevinstene som søkes oppnådd gjennom Særdomstolsutvalgets utredning kan oppnås innenfor rammen av dagens modell, uten de nevnte ulemper og prinsipielle innvendinger. Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
