Anna Luise Kirkengen

Det rår bred enighet om at den her skisserte utviklingen er en følge av at biomedisinsk kunnskap om ulike kilder til sykdom er blitt omsatt til samfunnsrettede tiltak for å motvirke eller dempe effekten av eller eliminere kildene, med andre ord: Politikk som sikrer rent vann, offentlig hygiene, tilstrekkelig ernæring, tilpassede vaksiner, generell skolering, allmenn risikoforebygging, like juridiske rettigheter, rettferdige samfunnsstrukturer med mer.

internasjonalt ledende initiativ for å systematisk og vitenskapelig tallfeste helsetap og død for mer enn 350 sykdommer, skader og risikofaktorer etter alder, kjønn, geografisk

område og over tid. Framskrivinger viser at økningen i forventet levealder som vi har sett de siste tretti årene, trolig vil stagnere. Samtidig er det et stort potensial for å øke

Hvorfor snevrer man her inn på individuelle, målbare og ytre markører på uhelse? Hvorfor motsier man her den grunnleggende erkjennelsen som er uttrykt i første avsnitt? Hvorfor reduserer man empirien på samfunnsnivå om betydningen av sosiokulturelle forhold igjen til individualisert risikoforståelse og fragmentert faktorisering av sykelighet? Hvorfor blir ikke den logiske konsekvensen å konstatere følgende:

Et helsevesen som har som oppgave å tilsløre virkningen av betydelige sosiokulturelle forskjeller ved å bekjempe sykelighet på individnivå, kan ikke lykkes!

Et helsevesen som bekjemper uhelse innen en forståelsesramme av kroppen som delt i organsystemer og uavhengig av levd erfaring og sosiokulturell kontekst og historisitet er et fat uten bunn.

Her gjelder den samme kommentar med henblikk på ordbruken som forut.

Her gjelder den samme innvendig mot gyldigheten av disse begrepene, navn eller diagnoser som forut. Dessuten reflekterer denne formuleringen ikke at medisinsk-antropologisk forskning lenge har påpekt at helsesystemet tolker kvinners lidelsesuttrykk annerledes enn menns og tilskriver kvinnene derfor visse diagnoser med større sannsynlighet, noe som gjelder særlig for de såkalt medisinsk ubestemte lidelser, altså lavstatus-diagnosene.

Det finnes ingen pålitelige data om de virkelige årsakene til disse «fallulykker», og her bør det tenkes på den stadig økende dokumentasjonen som viser at kvinners liv og helse trues mer i deres private sfære enn i det offentlige rom. Her ønsker jeg å påpeke at de forut siterte «fakta» trolig beror på tolkningstradisjoner som ikke bare er «kjønnet» men tendensiøse.

i tillegg til store folkehelseutfordringer som begge kjønn deler, som kreft og hjerte- og karsykdom. Menn dør oftere om følge av rus, psykisk uhelse, ulykker og to av tre selvmordstilfeller skjer blant menn

Dette er igjen bare data etablert på registrering av ytre kjennetegn for død som om de kan «telles» uten kontekstualisering og uten problematisering med henblikk på de store kjønnede forskjeller og deres mulige kilder.

Her påpekes igjen betydning av ikke-medisinske forhold for helsen.

Ulikhet i sykdom og skader danner grunnlag for ulikhet i tiltak og tiltaksutforming.

Hva hvis disse kategorier hviler på feilaktig forståelse? Hva hvis disse ulikhetene er sosiale konstruksjoner fordi menns og kvinners lidelser kanaliseres i ulike uttrykksformer som følge av sosiale eller kulturelle føringer? Hvordan går det med tiltak og tiltaksutforming som er basert på feiltakelser med henblikk på sannsynlighet for forbedring eller konstruktiv endring?

og karsykdommer, demens og selvmord. Eldre personer er spesielt utsatt, og tap av hørsel og syn, dårlig helse og økonomi kan øke risikoen for ensomhet. De med høy utdanning og inntekt har generelt ofte bedre sosiale nettverk, det beskytter mot ensomhet.

Her refereres igjen til empirien for den enorme betydningen av eksistensielle vilkår for helsen. Enda en gang vises til dokumentasjonen for at vi mennesker er sosiale og relasjonelle vesener, og at vi er skapere og bærere av erfaring og mening. Enda en gang vises det følgelig indirekte til at mennesker er i verden som kropper, altså som inkarnert liv. Dette bør føre til innsikt angående helsevesenets tilkortkommenheter – og da ikke i form av manglende teknologisk kompetanse, personell og ressurser, men i form av manglende bevissthet om de grunnleggende eksistensielle forutsetninger for menneskelig liv, livskraft og levedyktighet.