Barn av Rusmisbrukere

Barn av Rusmisbrukere (BAR) er en landsdekkende bruker-, pårørende- og interesseorganisasjon for barn og unge pårørende. Vi jobber for og med barn av foreldre som bruker eller har brukt rusmidler, der dette oppleves som belastende for barnet på ulike måter. Vår visjon er å gjøre erfaringer til kompetanse. Siden 2009 har BAR arbeidet kontinuerlig for å fremme barns stemme i samfunnet, samt styrke deres rettigheter gjennom politisk påvirkning, samarbeid med ulike aktører og formidlingsaktiviteter rettet mot både målgruppen selv og systemene rundt dem. Vi innhenter bruker- og pårørendekunnskap gjennom vårt erfaringsnettverk, anonyme chattjenester, spesifikke initiativ og direkte møter med de det gjelder.

I dette høringssvaret ønsker vi å fremheve kapitler som er særlig relevante for organisasjonens målgruppe.

Kapittel 3. Prinsipper mv.

Vi er enige i forslaget om at de fem prinsippene fortsatt legges til grunn som grunnleggende prinsipper for folkehelsearbeidet. Vi støtter sterkt forslaget om å innføre prinsipper om kunnskap og om barns beste-vurderinger legges til grunn.

Vi støtter forslaget om at Helsedirektoratet kan utøve myndighet i helsekriser som utgjør overhengende fare for liv og helse. Samtidig understreker vi behovet for at barns beste blir en tydelig prioritet i alle beredskapstiltak. Erfaringer fra vår chattetjeneste, BaRsnakk, under pandemien, viser hvordan kriser forsterker utfordringene for barn i sårbare hjem. Hjemmeskole og stengte fritidstilbud førte til økt ensomhet, utrygghet og eksponering for foreldres rusbruk. Samtaler om vold og overgrep, spesielt incest, økte i denne perioden.

Vi anbefaler at beredskapstiltak tar hensyn til barns behov for trygghet og sosial kontakt. Lavterskel hjelpetjenester må være tilgjengelige, og informasjon rettet mot barn må prioriteres. Det er avgjørende å planlegge for både umiddelbare og langsiktige konsekvenser av kriser for barn og unge. Hvordan dette skal ivaretas bør fremgå av tiltakene.

Vi er positive til forslaget om å tydeliggjøre statens ansvar for folkehelse. Det kan bidra til mer systematisk og langsiktig forebyggende arbeid. Barn av rusavhengige er en sårbar gruppe som ofte er i kontakt med ulike sektorer som barnevern, helsevesen og sosialtjenester. Dessverre faller de altfor ofte faller mellom flere stoler, og de opplever selv at tjenestene ikke har kapasitet eller kunnskap til å gi dem helhetlig hjelp. En sterkere statlig rolle kan hjelpe med å få på plass bedre samarbeid på tvers av tjenester og sektorer, som igjen kan gjøre hverdagen tryggere for disse barna.

Det er avgjørende at barnets beste alltid står i sentrum, som det er foreslått i kapittel 3.2, uansett om tiltakene skjer på statlig, fylkeskommunalt eller kommunalt nivå. Imidlertid er vi bekymret for at den pressede kommuneøkonomien kan føre til kutt i ikke-lovpålagte tilbud som fritidstilbud, lavterskelhelsetjenester og oppsøkende tjenester. Med et underskudd i kommuneøkonomien på 2%, er vi bekymret for alle unge som benytter seg av de ulike kommunale tilbudene. Slike kutt rammer barn og unge i sårbare situasjoner hardt. Derfor mener vi at staten bør legge til rette for at kommunene fortsatt har fleksibilitet, samtidig som de får tydelige retningslinjer og nødvendige ressurser for å kunne opprettholde de tilbudene som er nødvendig for å ivareta barnets beste.

Vi støtter departementets forslag om å gjøre psykisk helse til en del av kommunenes folkehelsearbeid. Dette er et veldig viktig steg for å hjelpe barn som vokser opp i hjem med rusmisbruk og psykiske lidelser.

De barna vi møter i vår organisasjon har det ofte utrolig tøft. De føler seg fanget, skammer seg over foreldrenes problemer og bærer ofte på en stor byrde. Mange er redde for hva som kan skje om de forteller noen om situasjonen sin, som kan føre til en følelse av isolasjon og utenforskap. Disse belastningene kan føre til langvarige psykiske helseproblemer. Hvis kommunen kan bidra med å styrke psykisk helsearbeid på tvers av sektorer, kan det gi disse barna et tryggere nettverk og hjelpe dem å få den støtten de trenger før problemene blir for store. Det handler om å gi dem hjelp og verktøyene de trenger for å takle livet, både gjennom trygge voksne og gode tjenestetilbud.

Vi er også enige i departementets forslag om å inkludere vold og overgrep som en del av folkehelsearbeidet. Erfaringene våre viser at barn som vokser opp med rus og psykiske lidelser hjemme, er mer utsatt for vold og overgrep. Ved å behandle dette som et folkehelseproblem kan vi bedre håndtere de underliggende årsakene, som misbruk og manglende behandling, og sikre at hjelpen når frem før det er for sent.

Det er også viktig at det legges til rette for at kommunene kan bruke oversiktene de har til å lage bedre planer for hvordan de kan hjelpe barn som pårørende. I dag ser vi at det er store forskjeller på hvilke tilbud barn får i ulike kommuner, og dette fører til urettferdig behandling. Derfor er vi positive til at staten tar et større ansvar for å sikre likeverdige og tilgjengelige tjenester til alle barn, uavhengig av hvor de bor.

Vi ønsker å fremheve betydningen av kunnskapsbasert folkehelsearbeid for barn som vokser opp som pårørende til rus- og psykiske lidelser. Denne gruppen møter ulike utfordringer som kan ha langvarige konsekvenser for deres helse og utvikling. Det er derfor avgjørende at det settes inn målrettede, evidensbaserte tiltak som adresserer deres spesifikke behov. Det er viktig at det legges til rette for tverrfaglig samarbeid og økte ressurser for å støtte utsatte grupper. Ved å styrke kunnskapsbaserte forebyggende tiltak kan vi bidra til bedre livskvalitet og helse for barn som vokser opp i vanskelige forhold. De siste tilgjengelige tallene om hvor mange unge som vokser opp med foreldre med alkoholavhengighet, stammer fra 2011. Dette understreker behovet for mer oppdatert forskning og datainnsamling, slik at vi kan tilpasse og forbedre tiltakene på en kunnskapsbasert og målrettet måte.

Vi vil løfte frem frivillighetens sentrale rolle i folkehelsearbeidet, spesielt for barn i sårbare livssituasjoner. Mange av våre barn og unge vokser opp med ensomhet og utenforskap, noe som kan ha langvarige negative konsekvenser for deres fysiske og psykiske helse. For disse barna kan frivillige lavterskeltilbud gi muligheten til å oppleve fellesskap, mestring og en pause fra en utfordrende hverdag.

Frivillige organisasjoner kan nå ut til grupper som ofte faller utenfor det offentlige systemet, og gi dem tilgang til aktiviteter som kan fremme helse på flere nivåer. Lavterskeltilbud gir ikke bare et sosialt fellesskap, men også en arena for personlig utvikling, og de kan bidra til å motvirke ensomhet, styrke mestringsevne og forbedre både fysisk og psykisk helse. Dette er spesielt viktig for barn som er utsatt for ulike belastninger, som de som vokser opp i hjem med rusproblematikk.

Vi er positive til forslaget om at det må finnes systemer som legger til rette for godt samarbeid mellom kommunene og frivillige organisasjoner. Spesielt i en tid hvor kommunene står overfor stramme budsjetter, er frivillighetens bidrag som et supplerende tilbud enda viktigere. Den fleksibiliteten og tilpasningsevnen frivilligheten har, gjør at den kan nå ut til sårbare grupper på en mer målrettet og inkluderende måte enn offentlige aktører ofte kan.

Vi støtter forslaget om lokale frivillighetsforum og frivillighetsråd som møteplasser for samarbeid, da slike arenaer kan bidra til å bygge bro mellom frivillig sektor og kommunene. Samtidig mener vi at det bør etableres et nasjonalt rammeverk som forplikter kommunene til å samarbeide systematisk med frivillige organisasjoner. Dette rammeverket må være enkelt å implementere, slik at samarbeid blir en naturlig del av kommunenes arbeid.