Enhet for lokalmiljø og folkehelse, Bydel Gamle Oslo

Vi viser til høringsbrev datert 18.10.24 hvor Helse- og omsorgsdepartementet foreslår endringer i lov om folkehelsearbeid.

Dette er en administrativ uttalelse, utarbeidet av enhet for lokalmiljø og folkehelse i Bydel Gamle Oslo. Uttalelsen omhandler i hovedsak miljørettet helsevern.

Bydel Gamle Oslo har fått tilgang til “spor endringer versjon av folkehelseloven” av departementet og har brukt dette i arbeidet med høringssvaret. Dette dokumentet har vært nyttig å ta utgangspunkt i for å se helheten i forslag til ny folkehelselov.

I lovforslaget kommer det frem at kommunens ansvar for miljørettet helsevern flyttes fra kap. 3 til kap. 2. Bydel Gamle Oslo mener det på en side er ryddig at kommunens ansvar samles i et kapittel. Men på en annen side mener vi det er en viss risiko for at kommunens ansvar og oppgaver innenfor miljørettet helsevern er mer utydelig i det nye lovforslaget, og som igjen kan føre til at ressurser for å ivareta arbeidsoppgavene for miljørettet helsevern vil bli svekket.

Vi mener det er spesielt uheldig om man samtidig fjerner begrepet miljørettet helsevern til fordel for helse og miljø eller miljø og helse. Bydelen har ytterligere innspill på dette senere i høringssvaret. Vi er bekymret for hvilke konsekvenser disse to grepene samlet sett vil ha for fagfeltet, kompetansen og ressursene som i dag ivaretar ansvaret og arbeidsoppgavene innenfor feltet miljørettet helsevern.

Dersom departementet lander på å beholde struktureringen med å samle kommunens ansvar i kapittel 2, mener vi det er nødvendig å se mer på strukturen, spesielt for kapittel 2 og 3, og tydeliggjøre fagfeltet.

Departementet foreslår å endre kapittel 3 fra «kapittel om miljørettet helsevern» til «Helse og miljø i virksomheter og eiendom». I kapittelet ligger fremdeles virkemidlene kommunen skal benytte i sin myndighetsutøvelse. For å tydeliggjøre kommunens ansvar og myndighet til å benytte virkemidlene, mener vi det vil være mer riktig at virkemiddelene legges til kapittel 2. Eventuelt bør det vurderes å flytte foreslått § 8 om krav til virksomheter og eiendommer, slik at kapittel 3 kan handle om virkemidler. Det er foreslått at nytt kapittel 3 skal omhandle krav til virksomheter og eiendommer, men slik vi ser det handler dette kapittelet mer om virkemidler kommunen, og nå foreslått helsedirektoratet, har ansvar for å bruke. Det er kun § 8 og § 12 andre ledd som konkret handler om krav til virksomheter og eiendommer. Vi stiller derfor spørsmål ved om foreslått tittel og strukturering av kap. 3 er noe misvisende.

I det nye lovforslaget er det foreslått å flytte over enkelte bestemmelser fra forskrift om miljørettet helsevern til folkehelseloven. Det fremgår ikke av høringsnotatet om flyttingen innebærer at disse bestemmelsene vil bli fjernet fra forskriften, eller om de vil bli stående. Uavhengig av dette ber vi om at det ved revidering av forskriften sikres en god harmonisering og påses at bestemmelser ikke faller ut.

Departementet foreslår å ta ut definisjonen av miljørettet helsevern og erstatte begrepet med begrepet “helse og miljø” (eller “miljø og helse” som også står nevnt). Vi kan ikke se at det legges frem gode faglige begrunnelser for hvorfor departementet mener dette er et riktig grep. Det vises til at dette allerede er gjort i forskrift om helse og miljø i barnehager og skoler. Bydel Gamle Oslo vil påpeke at dette var en endring som ikke kom godt frem da forskriften ble sendt på høring, og at fagmiljøet ikke ble hørt i denne sammenheng.

Miljørettet helsevern er et faglig etablert begrep som i dagens folkehelselov er tydelig definert. Man kan argumentere for at begrepet kanskje ikke er godt kjent overalt, for eksempel i alle sektorer i kommunen eller blant befolkningen. Likevel mener vi at en endring til "helse og miljø" ikke vil bidra til å styrke kjennskapen til fagfeltet og ansvarsområdet. Begrepet “helse og miljø” kan derimot oppfattes bredere og mindre presist, og kan skape usikkerhet rundt hva fagområdet dekker og har ansvar for. Bydelen er bekymret for at begrepsendringen som er foreslått kan gi inntrykk av at tjenesten har fått en annen faglig retning, eller tilleggsansvar, for f.eks. miljøvern og miljøforurensning eller andre oppgaver og ansvar innenfor miljø. Dette kan føre til misforståelser og uklarheter både internt i kommunene, men også hos befolkningen. Videre mener vi det er en risiko for at begrepsendringen kan føre til at fagfeltet og forvaltningsansvaret hviskes ut, og at dette videre kan føre til at ressurser som er satt av til å ivareta ansvaret og oppgavene reduseres. Videre kan det etablerte fagmiljøet innen miljørettet helsevern svekkes.

Dersom departementet ønsker å bytte ut begrepet miljørettet helsevern foreslår bydelen at det vurderes andre begreper enn helse og miljø. F.eks. miljørettet folkehelsearbeid.

Bydelen foreslår at begrepet helse og miljø kan brukes i kontekst med virksomheter og eiendommer sitt ansvar, men at begrepet miljørettet helsevern eller miljørettet folkehelsearbeid brukes som begrep for fagfeltet og kommunens ansvar og oppgaver.

Dersom departementet velger å beholde begrepet «helse og miljø», bør dette benyttes konsekvent. I det nye lovforslaget benyttes både «helse og miljø» og «miljø og helse». Videre bør begrepet defineres i § 2, slik at det kommer tydelig frem hva det innebærer.

Bydel Gamle Oslo synes det er positivt at trivsel byttes ut med livskvalitet. Begrepet livskvalitet favner bredere.

Bydel Gamle Oslo støtter, og mener det er viktig, at begrepet «statlige helsemyndigheter» erstattes av «statlige myndigheter». Dette er et viktig grep for å synliggjøre at folkehelsearbeid er et felles samfunnsansvar. Folkehelsearbeid er ikke noe helsesektoren alene har ansvaret for. Mye av det viktige arbeidet for å fremme folkehelse gjøres i andre sektorer enn helsesektoren.

Vi mener det er et positivt grep å innlemme livskvalitet under definisjonen til folkehelse.

Dersom begrepet miljørettet helsevern beholdes bør det defineres i § 3, eventuelt annet begrep som helse og miljø eller miljørettet folkehelsearbeid bør defineres. I gjeldene lov er begrepet miljørettet helsevern tydelig definert i § 8, første ledd. Uavhengig av hvilke begrep som benyttes for å beskrive fagområdet må begrepet defineres. Dette for å sikre en god forståelse av hva som er kommunens ansvar, og hva som er virksomheter og eiendommers ansvar ref. ny § 8.

Begrepet helserisiko, jf. ny foreslått § 7 a, bør defineres i § 3. Dette for å sikre lik forståelse av begrepet. Helserisiko på befolkningsnivå, og ikke individnivå bør legges til grunn for forståelse av begrepet. Om man legger befolkningsnivå eller individnivå til grunn vil være avgjørende ved den forholdsmessighetsvurderingen som skal gjøres ved bruk av påleggshjemmelen retting.

Begrepet helsekrise, nytt i § 16, bør defineres i § 3.

§ 4 kommunens ansvar for folkehelsen

Bydel Gamle Oslo mener at forslaget til § 7 om at «barnets beste skal vurderes og vektlegges» også må gjelde for kommunenes planlegging og forvaltning. Hensynet til barnets beste bør derfor også omtales i § 4.

Kommunen pålegges i paragrafens 5. ledd å ha «oppmerksomhet på spesielle folkehelseutfordringer i den samiske befolkningen der det er relevant». Tilsvarende pålegges fylkeskommune og statlige helsemyndigheter dette i §§ 20 og 22.

For å utjevne sosial ulikhet i helse er det fornuftig å ha særskilt oppmerksomhet på minoritetsgrupper, men vi stiller spørsmål ved om én befolkningsgruppe bør omtales særskilt i folkehelseloven. Det er et behov for et bredere og mer generelt fokus på minoritetsgruppers helse. Vi foreslår derfor at departementet heller vurderer å bruke «minoritetsgrupper» som benevnelse i §§ 4, 20 og 22.

Bydel Gamle Oslo støtter grepet om endring fra folkehelsetiltak til tiltak i § 7. Dette kan bidra til bedre forståelse for at tiltak for å bedre folkehelsen og utjevne forskjeller ikke må begrenses til å være tiltak innenfor helsesektoren.

Inntekt bør endres til økonomi.

I høringsnotatet ber departementet om innspill på om rasisme bør omtales som et tiltaksområde etter folkehelseloven § 7. Bydel Gamle Oslo foreslår i så fall at man heller benytter begrepet diskriminering, som favner bredere, men også dekker rasisme.

§ 7 a kommunens tilsyn med virksomheter og eiendom

I forslag til paragrafen fremgår det at «Kommunen skal føre tilsyn med virksomheter og eiendom som omfattes av kapittel 3», tidligere het det i § 9 at «Kommunen skal føre tilsyn med de faktorer og forhold i miljøet som til enhver tid direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen». Vi ser her altså en dreining fra å føre tilsyn med faktorer og forhold i miljøet, til at det skal føres tilsyn med virksomheter og eiendommer.

Bydel Gamle Oslo er usikre på hvilke konsekvenser denne endringen i praksis vil kunne ha, og savner at dette er blitt vurdert og belyst i høringsnotatet. En tenkt situasjon kan være at kommunen mottar en klage på støy fra en ukjent kilde. Siden det ikke er kjent hvilken virksomhet eller eiendom som er ansvarlig for støyen, vil dette innebære at kommunen ikke har ansvar for å saksbehandle klagen?

Bydelen mener det bør komme frem av bestemmelsen at det handler om at kommunen skal føre tilsyn med forhold som omhandler miljøfaktorer eller miljømessige forhold som kan påvirke helsen til befolkningen. Slik det står beskrevet nå kan det oppleves uklart hva ved virksomheter og eiendommer det egentlig er kommunen har ansvar for å føre tilsyn med, og med hvilken hensikt.

I bestemmelsen vises det til at det skal føres tilsyn med virksomheter og eiendom som omfattes av kap. 3, men i kap. 3 fremkommer det ikke noen nærmere beskrivelser av hvilke eiendommer og virksomheter som omfattes av loven. Bydelen ber departementet vurdere om det er behov for å definere hvilke type virksomheter og eiendommer dette gjelder, slik det er gjort i merknader til forskrift om miljørettet helsevern.

I både gjeldene lov og i nytt forslag til lov er det fokus på at kommunen skal føre tilsyn, og i den forbindelse treffe nødvendige enkeltvedtak (bruke virkemidlene i § 11-16). Vi mener dette er en for snever beskrivelse av kommunens ansvar, da bruk av virkemidlene ikke alltid er et resultat av et tilsyn. F.eks. kan bruk av virkemidlene være et resultat av kommunens saksbehandling av en bekymringsmelding eller en klage.

Mange kommuner opplever å bruke uforholdsmessig mye tid på behandling av klager fra enkeltpersoner. Lovverket forutsetter at alle klager skal behandles, og at det blir gjort en konkret vurdering av helserisiko og forholdsmessighet, også der forvaltningen ikke griper inn. Bydelen savner en hjemmel som gir mulighet for å avvise å følge opp alle klager og viser til Plan og bygningsloven § 32-1, 2. ledd.

Begrepet «helserisiko» bør defineres i § 3. Se ellers innspill om dette under § 3.

Bydel Gamle Oslo støtter at bestemmelse om helseberedskap jf. forskrift om miljørettet helsevern § 5, første ledd, innlemmes i folkehelseloven. Vi mener at setningen «Kommunen skal gjennomføre en risiko- og sårbarhetsanalyse av faktorer i miljøet som kan ha negativ innvirkning på befolkningens helse, og legge det til grunn for sin beredskapsplanlegging, jf. helseberedskapsloven § 2-2.» med fordel også kan flyttes over til loven.

§ 8 krav til virksomheter og eiendommer

Her flyttes ledd 1 i § 7 i forskrift om miljørettet helsevern over til loven. Bydel Gamle Oslo er enig i at kravet er av grunnleggende karakter og med fordel også kan fremgå av loven, men viser til tidligere innspill på struktureringen av kapittel 3.

Vi mener at ledd 2 og 3 i forskriften også er av grunnleggende karakter, og at disse ikke kan stå alene i forskriften uten første ledd. Det må derfor sikres en god harmonisering ved revidering av forskriften, samt sikres at disse leddene ikke utgår.

Vi mener det bør vurderes om det e behov for å definere hvilke type virksomheter og eiendommer dette gjelder, slik det er gjort i merknader til forskriften.

§ 11 Helsekonsekvensutredning

Det foreslås at Helsedirektoratet gis myndighet til å pålegge virksomhet eller eiendom som berører flere kommuner helsekonsekvensutredning. Dette gjelder forhold som går ut over enkeltkommuner, f.eks. virksomheter som driver regionalt eller nasjonalt. Bydel Gamle Oslo støtter dette, men mener at lignende myndighet i så fall bør legges til ved de øvrige virkemiddelsbestemmelsene. Hvis det f.eks. avdekkes helsemessige forhold som bør rettes opp i ved en helsekonsekvensutredning, og dette gjelder regionalt eller nasjonalt, vil det være mer effektivt om myndigheten til å pålegge retting legges til Helsedirektoratet enn til de enkelte kommuner.

Bydel Gamle Oslo vil også legge til at det er et stort behov for veiledning på bruk av dette virkemiddelet. Virkemiddelet har potensiale til å kunne brukes mer av kommunen som et forebyggende tiltak f.eks. i planprosesser, men ut fra det vi er kjent med brukes dette lite i dag, fordi det er usikkerhet rundt når og hvordan virkemiddelet kan benyttes.

I § 16 gis Helsedirektoratet myndighet til å fatte vedtak om stansing i “helsekriser”. Det er uklart hva som defineres som helsekriser. Begrepet bør defineres i lovens § 3.

§ 17. Overtredelsesgebyr

Bydel Gamle Oslo etterlyser at det i forskrift fastsettes myndighet til å kunne gi overtredelsesgebyr.

I § 19 om klage må det fremgå hvem som skal avgjøre klager over vedtak fattet av Helsedirektoratet.