Graveteamet

At organisasjoner og aktivister bruker dokumentene som bakgrunnsinformasjon i sitt politiske arbeide i tillegg til journalistisk virksomhet, slik som i forbindelse med å forfatte høringsuttalelser eller liknende, må utelukkende anses som en positiv demokratisk bonus, ikke et problem. Man kan også argumentere for at slik virksomhet er litterær virksomhet, i den grad man utarbeider rapporter, skriver kronikker o.l., og i alle tilfelle utøvelse av ytringsfrihet og demokrati i praksis, når man kommer med meningsytringer basert på informasjonen man tilegner seg. Også dette må sies å være i kjernen for formålet med offentleglova, og er aktivitet som åpenbart har krav på vern mot overivrig håndhevelse av personopplysningsloven.

Her fremstår den nåværende lovens anførsler om personregister og elektroniske hjelpemidler som utdaterte, idet man lett får en meget firkantet tolkning som kan stoppe viktig samfunnskritikk og det som idag er helt normal bruk av kildemateriale. Vi kan ikke ha det slik at man har rett til innsyn i dokumenter, men med en gang man lagrer dem i en mappe på datamaskinen driver man med databehandling og har opprettet et personregister – som ser ut til å være Datatilsynets nåværende tolkning, uavhengig av hvor lite og hva slags personopplysninger det er i materialet. Dette er etter vårt syn en utdatert tankegang som man kanskje kunne ha en viss forståelse for på 1980-tallet, men som ikke er realistisk eller anvendelig på samme måte idag.

Aktivister og organisasjoner som jobber journalistisk med offentlige saksdokumenter og annet kildemateriale må få spesielle beskyttelser i den nye loven og det bør spesifikt gis adgang til å benytte datajournalistiske metoder på materialet.

Dersom hovedformålet med bruken av dokumenter ikke er å granske eller registrere ikke-offentlige enkeltpersoner, bør loven ha ordlyd som gjør det mulig å bruke offentlige saksdokumenter og annet kildemateriale på en moderne måte.

Det må være lov å søke i innholdet i dokumentene og se etter mønster og liknende – det er nettopp slik de fleste journalister allerede arbeider idag. Det kommer stadig ny og bedre programvare for slik granskning. Om tilsynet mener det ikke er tillatt, vil loven antakelig jevnlig brytes av pressen, noe som igjen bryter ned respekten for loven. Personopplysningsloven må oppdateres slik at den blir realistisk på dette området.

Vi ber også om at man tar hensyn til kildevernet og enkelte bloggere og forfattere sine velbegrunnede årsaker til å benytte pseudonym, og ikke tilrettelegger for politisk forfølgelse av anonyme aktivister i den nye loven. Norge tar til orde for rettigheter for anonyme bloggere i Iran, og bør tilsvarende også respektere sine egne skribenter.

Det er lang tradisjon i Norge for å skrive anonymt innenfor tabubelagte saksfelt der samfunnet gjennomgår grunnleggende endringer.

Vi viser her til at Camilla Collett skrev sine første bøker om kvinnesak under pseudonym, og at homoaktivister som Øivind Eckhoff  gjorde det samme, eksempelvis med boken Vi som føler annerledes (1957).

Etter vårt syn skjer det i disse dager en sammenlignbar endring på rusfeltet, og det at man har søkt innsyn har derfor sin helt naturlige forklaring. En av de viktigste menneskerettighetsorganisasjonene internasjonalt i det sivile samfunn, Human Rights Watch , trekker også parallellen til homosaken i sin anbefaling til FN om avkriminalisering av rusmiddelbruk. FNs høykommissær for menneskerettigheter  har tatt tydelig til orde for avkriminalisering av bruk av rusmidler. Høykommissæren mener videre at dem som forsvarer menneskerettigheter har krav på spesiell beskyttelse i kraft av sin status som såkalte Human Rights Defenders .

Anonymitet gis forøvrig særlig beskyttelse  i 3. kap i den svenske tryckfrihetsförordningen, der det blant annet er forbud mot etterforskning av anonyme forfattere.

Når det gjelder utkastet til bestemmelser om arbeidsgivers innsyn i e-postkasse, er vi bekymret for at dette vil føre til ytterligere problemer med innsyn etter offentleglova. Beskyttelsene arbeidstakere i det offentlige sine e-postkasser har fått er etter vårt syn for store, og bør begrenses heller enn å utvides. Det er allerede et problem at arbeidsgivere i det offentlige som forsøker å skjule kritikkverdig aktivitet kan unndra seg offentlig innsyn ved å ikke samarbeide med arkivet eller egne foretaksadvokater. Dette skjer også særlig i de sakene som er mest relevante i forhold til offentleglovas formålsparagraf.

At Riksrevisjonen i en gjennomgang  av offentleglova nylig har påvist at mangelfull journalføring er utbredt gjør ikke situasjonen bedre. I stedet for å utvide retten til å unndra seg innsyn bør gjennomgang av e-postkasser bli en rettighet i offentleglova. Innsyn bør ikke kunne forhindres ved at den enkelte ansatte saboterer innsyn etter eget forgodtbefinnende med henvisning til personopplysningsloven.

I stedet bør arbeidstakere i det offentlige bevisstgjøres om at deres epost kan bli offentlig, og anmodes om å benytte en annen adresse til private gjøremål – noe som idag er langt enklere i praksis enn tidligere.

I notatet skriver departementet: «Når forordningen artikkel 86 avklarer forholdet til offentleglova, og forordningen vedtas som norsk lov, anser departementet det som overflødig å lovfeste en ytterligere presisering av at forordningen ikke er til hinder for innsyn etter offentleglova».

Graveteamet mener man bør vurdere å beholde paragrafen, slik at man enklere kan tilpasse til norske forhold og også nevne viderebruk.

Punkt 154 i forordningen anfører:

«Innsyn i offisielle dokumenter kan anses for å være i allmennhetens interesse. Personopplysninger i dokumenter som oppbevares av en offentlig myndighet eller et offentlig organ, bør kunne offentliggjøres av nevnte myndighet eller organ dersom dette er fastsatt i unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett som den offentlige myndigheten eller det offentlige organet er underlagt. Nevnte lovbestemmelser bør bringe innsyn i offisielle dokumenter og viderebruk av informasjon fra offentlig sektor i samsvar med retten til vern av personopplysninger  (vår uthevelse), og kan derfor inneholde bestemmelser om det nødvendige samsvaret med retten til vern av personopplysninger i henhold til denne forordning.»

Forordningen ber slik vi tolker det altså spesifikt om at nasjonal rett sørger for begrensinger i personopplysningsloven som gjør at den ikke er til hinder for offentlighet, og nevner også spesifikt viderebruk.

Vi er også skeptiske til at nevnte artikkel begrenser unntaket til å gjelde offentlige dokumenter som organ «er i besittelse av for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse» . Vi ber departementet vurdere om dette åpner for tolkninger der innsynsretten i dokumenter som er omfattet av offentleglovas virkeområde idag vil kunne unntas fra innsyn med henvisning til personopplysningsloven.

I forbindelse med forarbeidene til den forrige loven, ble presseorganisasjonene hørt av departementet i forhold til innsyn; det var på bakgrunn av dette vi fikk dagens paragraf, som nå foreslås fjernet:

«For helt å avskjære mulig tvil om forholdet til offentlighets- og forvaltningsloven eller annen lovgivning som gir rett til innsyn, foreslår departementet en bestemmelse som uttrykkelig fastslår at reglene i personopplysningsloven ikke begrenser annen lovbestemt rett til innsyn, jf § 6 første ledd i lovforslaget» (Ot.prp. nr. 92 (1998-99).

Dagens bestemmelser lyder som følger: «Loven her begrenser ikke innsynsrett etter offentleglova, forvaltningsloven eller annen lovbestemt rett til innsyn i personopplysninger» (§ 6) og «For behandling av personopplysninger utelukkende for kunstneriske, litterære eller journalistiske formål gjelder bare bestemmelsene i §§ 13 til 15, §§ 36 til 41, jf. kapittel VIII» (§ 7).

Paragrafene som idag gjelder er relativt begrensede. §§ 13 til 15 pålegger dem som driver journalistisk virksomhet å oppbevare opplysningene sikkert og påse at andre som får tilgang til opplysningne gjør det samme.  §§ 36 til 41 omhandler kameraovervåkning og er fremstår som lite relevant, i hvert fall for den typen journalistikk Graveteamet driver, mens kapittel VIII omhandler tilsyn og sanksjoner.

Vi bemerker forøvrig at tilsyn og sanksjoner glimrer med sitt fullstendige fravær ved brudd på offentleglova, noe både Riksrevisjonen og presseorganisasjonene nylig har kritisert . At personopplysningsloven nå skal gis ytterlige muligheter for større bøter og sanksjoner, mens offentleglova forblir en tannløs Stradivarius, vil etter vårt syn ikke gi noen god grobunn for pressefriheten i fremtiden.

Etter å ha forhørt oss og krevet innsyn i det som finnes i postjournalen av kommunikasjon mellom redaksjonene og Datatilsynet, kan vi ikke se at det har vært ført tilsyn med pressen i forhold til paragrafene som gjelder dem. Dersom tilsynet skal ta sine oppgaver på alvor bør de antakelig marsjere inn i redaksjonene ganske snart. Vi er forøvrig kjent med at det er helt vanlig at journalister i den tradisjonelle pressen beholder kildemateriale vedkommende har tilegnet seg i jobben når de slutter, eller deler materiale med andre i media uten at man underskriver databehandleravtaler eller bruker tung kryptering når slik behandling skjer.

Det kan, slik vi ser det, ikke gis rom i den nye loven til å misbruke personopplysningsloven for å stoppe eller kaldstille journalistisk granskning, uavhengig av om slik granskning utføres av den tradisjonelle pressen eller andre.

Beskyttelsen av journalistisk bruk av offentlige saksdokumenter må derfor utvides slik at selve bruken av offentlige saksdokumenter og annet kildemateriale også eksplisitt beskyttes, ikke bare retten til å få innsyn i dem og offentliggjøre dem – når dette skjer i forbindelse med utøvelsen av ytringsfriheten, både politisk og journalistisk. Dette i tråd med prinsipper om gjenbruk av offentlige saksdokument.

Etter vårt syn bør man beholde unntaket for innsyn og offentlighet og vurdere følgende formuleringer:  «Loven her begrenser ikke innsynsrett etter offentleglova og bruk av offentlige saksdokumenter, innsynsrett etter forvaltningsloven eller annen lovbestemt rett til innsyn i personopplysninger» (§ 6 i den nåværende loven) og «For behandling av personopplysninger for kunstneriske, litterære, akademiske, opinionsdannende politiske eller journalistiske formål gjelder ikke personopplysningsloven» (§ 7 i den nåværende loven, § 3 i lovforslaget).

Det vil også være tilstrekkelig slik vi ser det om departementet klarer å finne en annen formulering som balanserer flere hensyn, men tillater det vi har bedt om i vårt høringsinnspill (og da særlig bruken av offentlige saksdokumenter) og som et minimum ikke utvider Datatilsynets rolle og ikke gjør flere artikler gjeldende for journalistisk eller opinionsdannende politisk virksomhet.

Avslutningsvis tillater vi oss å sitere Dagbladets leder (20. januar 2017) «Vi trenger innsyn på rusfeltet» :

«At de søker innsyn og er i kontakt med journalister og skribenter om det de finner, er helt legitim og samfunnstjenlig atferd. Dokumentene har blant annet vist at Norsk narkotikapolitiforening driver sammenblanding mellom privat og offentlig virksomhet og at helsepersonell ikke bryr seg om metodene i rusbehandlingen har dokumentert effekt. Det har også vist at Stiftelsen Retretten kjøper akupunkturnåler av et selskap eid av mannen til Retrettens daglig leder, noe Braanen mener er uproblematisk på grunn av «de spesielle nålene» selskapet fører.

Myndighetene har sjelden tid og mulighet til å holde fullstendig oversikt over hvordan pengene de tildeler brukes. Vi bør heller ikke alltid anta at alt staten gjør tåler offentlighetens søkelys. Slikt arbeid som Normal bedriver bør applauderes. At organisasjoner titter hverandre i kortene er en viktig del av den demokratiske kontrollen med offentlig pengebruk.»