NTNU Vitenskapsmuseet, Institutt for naturhistorie

NTNU Vitenskapsmuseet har i flere tiår arbeidet med anvendte myrprosjekter for naturforvaltningen i Norge, og vi har særlig arbeidet med myrenes variasjon (regional og lokal) og vern. I senere år har vi i stadig større grad arbeidet med myr i klimasammenheng, inkludert restaurering (eks. Lyngstad et al. 2017).

NTNU Vitenskapsmuseet mener det er positivt at det foreligger konkrete forslag til endring av lovverk og forskrifter med mål om et forbud mot nydyrking av myr. Oppdyrking av myr fører til store utslipp av klimagasser, og utslipp fra allerede oppdyrket myr bidrar i dag vesentlig til de totale norske utslippene. Et forbud mot nydyrking av myr vil, slik vi ser det, være et effektivt, enkelt og billig tiltak for å unngå økte utslipp i tiårene som kommer. Det vil samtidig bidra til bedre beskyttelse av Norges særpregede og varierte myrnatur. Vi støtter derfor et slikt forbud, og mener forbudet må omfatte all myr, uavhengig av torvdybde (også torvdybde < 30 cm). Jo dypere torva er, jo mer negativt vil nydyrking være i et klimaperspektiv. Oppdyrking av myr med grunn torv gir og betydelige utslipp, og for det biologiske mangfoldet er det minst like ødeleggende med oppdyrking av myr med grunn torv. Det vil i praksis være vanskelig å avgjøre om et myrområde har over eller under 1 m torv, og en differensiering mellom «grunn myr» og «dyp myr» vil derfor utløse behov for omfattende kartlegging. Dette mener vi vil komplisere unødig.

Vi har en del merknader til høringsnotatet med vedlegg, disse er i hovedsak knytta til økologiske forhold, og særlig definisjonen av myr. Vi har også noen kommentarer til klimaeffekten av å dyrke opp myr.

På et overordnet nivå er det klima, topografi og mineraljordas beskaffenhet som avgjør hvor det dannes myr (Moen 1998, Bonn et al. 2016). Disse faktorene kontrollerer i stor grad hydrologien (vannhusholdningen) i et område gjennom å påvirke mønstre i nedbør, temperatur og avrenning av vann, og i myr er hydrologi og høy vannstand helt dominerende viktig (Joosten & Clarke 2002, Flatberg 2013, Rydin & Jeglum 2013). Høy vannstand hindrer fullstendig nedbryting, og gir akkumulering av organisk materiale gjennom lite tilgjengelig oksygen, samt lavere temperatur enn i omgivelsene på grunn av vannets høye varmekapasitet (Rydin & Jeglum 2013, Joosten 2016). Slik kan torv dannes. Så lenge hydrologien er intakt vil de økologiske prosessene i myra fungere normalt. Alle former for drenering (som er en forstyrrelse av hydrologien) vil imidlertid påvirke disse prosessene. Drenering for skogbruk og oppdyrking for jordbruksformål er de to typene inngrep som påvirker mest myrareal i Norge, og blant disse er oppdyrking det mest omfattende inngrepet.

Torva i myr og torvmark er det største lageret av karbon i biosfæren på land (ca. 450 Gt karbon), og i gjennomsnitt (på verdensbasis) tilsvarer dette 112,5 tonn karbon per daa torvmark. Dette er den høyeste karbontettheten blant alle økosystemer på land, og er f.eks. dobbelt så høy som i det mest «karbontette» skogsystemet. I den boreale sonen, der Norge hører til, er det i gjennomsnitt sju ganger mer karbon lagra per daa på torvmark kontra økosystemer på fastmark (Joosten et al. 2016). Dette betyr at det vil frigjøres mye mer karbon ved oppdyrking av myr kontra oppdyrking av skog.

Myrene i Norge har vokst fram etter istida, og den eldste torva (nederst i myra) kan være opptil 9000-10000 år gammel. I myra lagres derfor karbonet med en mye lengre tidshorisont enn i f.eks. skog; minimum noen tusen år i myr mot (sannsynligvis) noen hundre år i skog. Torv regnes som et subfossilt materiale, og ved fri utvikling i et geologisk tidsperspektiv vil den kunne omdannes til kull (gitt nok trykk, varme og tid). I klimasammenheng bør torv betraktes som et fossilt materiale fordi karbonet i praksis ikke er en del av karbonkretsløpet i luft, vatn og biosfære så lenge myra har intakt hydrologi.

Den samla klimaeffekten (strålingspådrivet) fra intakt myr regnes som svakt negativ eller nøytral, det vil si svakt kjølende eller uten virkning på temperaturen i atmosfæren. Myr og torvmark med inngrep i hydrologien har et positivt strålingspådriv, det vil si at temperaturen i atmosfæren totalt sett øker på grunn av slike inngrep.

Bárcena et al. (2016) oppgir så vidt vi kan forstå utslippet fra dyrkamark med drenert torvjord i Norge til ca. 1,82 mill. tonn CO2-ekvivalenter per år. Dette tilsvarer en mengde som er noe under halvparten av det totale utslippet fra landbrukssektoren (4,5 mill. tonn CO2-ekvivalenter i 2015) slik den rapporteres i NIR Norway (2017). Joosten et al. (2015) oppgir imidlertid utslippet til ca. 4,33 mill. tonn CO2-ekvivalenter per år, det vil si at utslippet fra dyrkamark på drenert torvjord alene er om lag like stort som utslippene fra hele landbrukssektoren. NIR Norway (2017) oppgir de totale norske utslippene (LULUCF ekskludert) til 53,9 mill. tonn CO2-ekvivalenter. Avhengig av om estimatene fra Bárcena et al. (2016) eller Joosten et al. (2015) legges til grunn vil utslipp fra drenert myr (kun dyrkamark) være i størrelsesorden 3-8 % av de totale norske utslippene.

Det er usikkerhet knyttet til tallfesting av klimaeffekten av oppdyrking av myr i Norge, noe som i stor grad skyldes mangelfullt datagrunnlag. Vi har ikke hatt mulighet til å gå dypt inn i tallene, men vil kommentere at vi tror anslagene NIBIO opererer med for berørt areal og klimaeffekt av oppdyrking av myr er for lave. Joosten et al. (2015) angir f.eks. areal oppdyrka torvjord til 1165 km2 basert på tallgrunnlag fra FAO-Stat, og dette er atskillig høyere enn de ca. 606 km2 (95 % konfidensintervall 460-751 km2) som legges til grunn i Bárcena et al. (2016). Denne forskjellen er en viktig årsak til at det er betydelige differanser i estimert klimaeffekt av oppdyrka torvjord. Noe av dette kan skyldes ulik oppfatning av hva som bør regnes inn i berørt areal. Grøfter på myr virker vanligvis langt utenfor det direkte grøfta arealet, og her er det etter vår mening store mørketall for arealet av berørt myr. Mye kan også skyldes reell mangel på informasjon om areal og arealers status, jf. jordsmonnkartleggingen som dekker 59 % av landet (Bárcena et al. 2016). Der det ikke er tilgjengelige data gjennom jordsmonnkartleggingen er AR5 brukt som datakilde for å identifisere myr i Norges klimagassregnskap. Myrareal i AR5 utgjør 50-58 % av myrarealet slik det er kartlagt av Rekdal et al. (2015) (se diskusjon under), og dette vil sannsynligvis gi en markert underestimering av oppdyrket areal med torvjord. Joosten et al. (2015) påviser betydelige avvik mellom ulike datakilder (AR5, jordsmonnkartlegging, datasettet «Løsmasser» fra NGU) når det gjelder klassifisering og avgrensing av myr og torvjord. Dette gjør det vanskelig å sikkert estimere den totale klimagasseffekten av oppdyrking av myr.

Vi har ikke gått langt inn i materialet rundt effekter av videre nydyrking av myr langs ulike referansebaner (Bárcena et al. 2017). Vi vil imidlertid bemerke at så lenge det er definisjonen av myr i AR5 som benyttes så vil de reelle utslippene fra nydyrking ligge høyere enn det som estimeres. Dette fordi myrarealet som blir berørt vil være større enn det som legges til grunn.

I høringsdokumentene er definisjonen på myr den samme som brukes i AR5, og i forskriftsforslaget er ordlyden « Med myr menes arealer med myrvegetasjon og minst 30 cm tykt torvlag ». Vi mener det er uheldig å benytte definisjonen fra AR5, og begrunner det med at: 1) Definisjonen bør ta utgangspunkt i naturforhold og økologi i myr; og 2) det bør være samsvar med definisjonen som ellers legges til grunn ved forvaltning av myr i Norge (gjennom Natur i Norge (NiN); Halvorsen et al. (2016)). Vi foreslår å benytte følgende definisjon på myr: « Myr er et landområde med fuktighetskrevende vegetasjon som danner torv ». Denne definisjonen er hentet fra Moen et al. (2011), og samsvarer også med definisjonen som brukes i det omfattende bokverket «Mires and peatlands in Europe» (Joosten et al. 2017).

I internasjonal, skandinavisk og norsk myrvitenskap skilles det mellom myr og torvmark (se f.eks. Moen et al. 2011, Rydin & Jeglum 2013, Joosten et al. 2017). I definisjonen av myr stilles det ikke krav om torvdybde. Torvdybde inngår imidlertid i definisjonen av torvmark, som er et landområde med minst 30 cm torv, men uten krav til vegetasjonen. En åker vil f.eks. være torvmark hvis det er mer enn 30 cm torv i jorda, men den er ikke myr fordi den mangler myrvegetasjon. Definisjonen av myr i AR5 er en sammenblanding av de økologiske definisjonene på myr og torvmark, og gjenspeiler ikke naturforholdene i myr på en god nok måte. Valg av myrdefinisjon vil påvirke flere forhold:

Norge har store områder myr med mindre enn 30 cm torv, særlig i høyereliggende strøk, og valg av definisjon er helt vesentlig for hvor stor andel av myrarealet vårt som vil omfattes av lov- og forskriftsendringene. NIBIO har relativt nylig publisert ny og oppdatert arealstatistikk for Norge, og der oppgis samla areal intakt myr i Norge til 28 319 km2 (Rekdal et al. 2015). Myr er da definert ut fra forekomst av myrvegetasjon og med torv (ikke krav til torvdybde). I tillegg kommer sumpskog med 9400 km2, og det totale myrarealet (inkludert sumpskog) er 37 719 km2. Denne arealstatistikken er basert på omfattende kartlegging og nyere metoder for arealberegning (Strand 2013), og for myr stoler vi mer på dette enn på tidligere arealoppgaver.

Rekdal et al. (2015) sine estimeringer er, så langt vi har forstått, areal med intakt myr og sumpskog. I tillegg kommer arealer som tidligere var myr, men der torv er fjernet, eller myra er betydelig endret gjennom utbygging, og for jord- og skogbruksformål. Myr som er grøfta og betydelig endret av jord- og skogbruk utgjorde mer enn 6300 km2 fram til midt på 1990-tallet (Løddesøl 1948, Johansen 1997). Bárcena et al. (2017) anslår at 57 km2 myr har blitt dyrka opp i perioden 2007-16, og vi kan anta at det i tiåret mellom 1997 og 2007 ble dyrka opp noe mindre, så totalt kan et anslag på 100 km2 oppdyrka myr fra 1997 til 2017 være rimelig. Dette anslaget bygger imidlertid på myrdefinisjonen i AR5, og myr med grunn torv vil ikke være inkludert. Hvor mye myr som har forsvunnet gjennom diverse utbygginger (veger, kraftutbygging etc.) vet vi ikke, men vi mener det er et betydelig areal. Bare neddemmingen av den myrdominerte Nedalen (Tydal kommune) førte f.eks. til at ca. 40 km2 ble satt under vatn (NVE Atlas 2017, Store norske leksikon 2017). I sum kan vi anta at ca. 7000 km2 er ødelagt som fungerende myr i Norge. Derved kommer vi fram til at det «opprinnelige» myrarealet (det vil si myrarealet frem til for ca. 150-200 år siden) var om lag 44 700 km2 (37 719 km2 + ca. 7000 km2).

Forskjellen mellom anslag på myrareal basert på definisjonen i AR5 (mellom 18 800 og 21 700 km2 (Bárcena et al. 2016)), og den økologiske definisjonen på myr (37 719 km2) er over 15 000 km2 når vi ikke tar med myr med inngrep. Myrarealet i AR5 utgjør altså ca. 50-58 % av myrarealet slik Rekdal et al. (2015) beregner arealet.

Myra er unik gjennom at den bygger sitt eget substrat; torv. I Norge har myrene vokst fram etter istiden, men svingninger i klima i denne perioden har gjort at veksten har skjedd med ulik hastighet. I tørre og varme perioder kan til og med myrene ha blitt redusert i omfang. Det overordnede bildet fram til for 150-200 år siden er likevel en økning i dekning av myr og økt torvdybde på myrene.

Myra endrer karakter når torva blir tykkere, bl.a. endres vegetasjonens sammensetning på mange myrer fordi det blir mindre tilførsel av minerogent vann og surere forhold over tid. Dette er en årsak til at det er klare sammenhenger mellom torvdybde, vegetasjon og flora.

I rødlistevurderingene for våtmark (Lindgaard & Henriksen 2011) er det lagt til grunn tre måter å klassifisere myr på (og kombinasjoner av disse): Vegetasjon (plantesamfunn som «rikere myrflate i låglandet»), hydromorfologi (klassifisering i myrmassiv, f.eks. «sentrisk høgmyr») og tilstand («slåttemyr»). Rikmyr, som er den mest artsrike kategorien myr (Øien et al. 2015), og den utvalgte naturtypen slåttemyr (Lyngstad et al. 2016) er eksempler på myrtyper som i første rekke opptrer på grunn torv. Rikmyr i låglandet er kategorisert som truet (EN) i norsk rødliste for naturtyper, mens slåttemyr er kategorisert som truet (slåttemyrflate) og kritisk truet (CR, slåttemyrkant) (Moen & Øien 2011).

Torvdybden på myrer tilhørende enkelte myrtyper øker sakte, og de har grunn, sterkt omdannet torv. Dette skyldes en kombinasjon av klima og topografi. Terrengdekkende myr og bakkemyr er de viktigste kategoriene. Bakkemyr er svært vanlig i Norge på grunn av vårt oseaniske klima med langvarig snødekke, men opptrer få steder i verden. I europeisk sammenheng vil bakkemyr kunne sees på som en ansvarsnaturtype fordi vi (sammen med Sverige) har en stor del av arealet, og med den største variasjonen, bl. a. gjennom bratte bakkemyrer. Bakkemyr har ofte grunn torv, og store arealer er grunnere enn 30 cm. Terrengdekkende myr er sjeldnere enn bakkemyr i Norge, og vi har de østligste forekomstene av terrengdekkende myr i Europa. Vi har varierte og lite påvirkete terrengdekkende myrer, og ansvaret for å bevare intakte arealer av denne naturtypen ligger i praksis på oss. Betydelige arealer av terrengdekkende myr har torv som er grunnere enn 30 cm. Utbredelseskart for bakkemyr og terrengdekkende myr i Europa kan finnes i Joosten et al. (2017).

Rikmyr, slåttemyr, bakkemyr og terrengdekkende myr er de mest sentrale myrtypene som vil være utsatt for videre nydyrking ved å utelukke «grunn myr» fra forbudet mot nydyrking.

En av de viktige økologiske gradientene på myr er myrkant – myrflate-gradienten, der torvdybde er en sentral faktor. Myrkanten har jevnt over grunnere torv enn myrflata, og dette vil få betydning hvis torvdybde brukes for å definere myr. Det vil i realiteten ofte være slik at ei myr har mer enn 30 cm torv på myrflata, mens det i myrkantene gjerne er under 30 cm. Det er vanlig at myrer dyrkes opp fra kanten, noe som f.eks. har ført til at laggsonen i kanten på typisk høgmyr har vært mer utsatt for inngrep enn myrflata. Myrkantene og myrkantvegetasjonen er ofte de mest artsrike områdene av myra. Skogbevokst myr forekommer vanligst i myrkant. Ved å bruke den økologiske definisjonen på myr vil vi unngå at myrkanter blir særlig utsatt for oppdyrking.

I høringsdokumentene savner vi en klargjøring på hva som skal avgrenses som en myr (skala), og hvordan dette skal behandles i praksis. Det er avgjørende å gi en grundig definisjon på hvordan myr skal avgrenses geografisk for å unngå uheldige utslag knytta til areal som faller inn under forbudet og areal som ikke omfattes. Vi mener bruk av begrepene myrkompleks og myrmassiv er nødvendig for å gi et godt nok grunnlag for geografisk avgrensing. Vi mener et dyrkingsforbud bør omfatte enten hele myrkompleks, eller hele myrmassiv.

Myrkompleks brukes om hele myra slik den er avgrenset mot fastmark eller vatn. Innenfor samme myrkompleks er det ofte en mosaikk mellom ulike myrmassiv som framtrer som funksjonelle og kartleggbare enheter. Et myrkompleks kan f.eks. bestå av et massiv eksentrisk høgmyr (nedbørmyr med torvkuppel, dyp torv) og et massiv flatmyr (jordvassmyr uten helning, ofte grunn torv). Et myrmassiv er en hydrologisk enhet, det vil si at inngrep som drenerer i en del av et myrmassiv over tid vil påvirke resten av myrmassivet. Andre myrmassiv innenfor samme myrkompleks vil kunne unngå påvirkning, eller påvirkningen kan være liten.

Dyrkingsfelt som etableres uten at det tas hensyn til de hydrologiske forholdene på myra vil vanligvis (gjennom drenering) påvirke et mye større areal enn det som dyrkes opp. I et studium fra Estland måler f.eks. Paal et al. (2016) senking av vassnivå opptil 320 m fra grøfter, og de påviser økt vekst hos trær pga. drenering opptil 400 m fra grøfter. Den drenerende effekten av oppdyrking er like stor og vidtrekkende. Et regelverk som tar utgangspunkt i myrkompleks eller myrmassiv som geografiske enheter vil kunne hindre at tilsynelatende små inngrep i kanten av ei myr får store konsekvenser fordi hydrologien ikke er vurdert godt nok.

Natur i Norge (NiN) er et type- og beskrivelsessystem for all variasjon i naturen ( https://www.artsdatabanken.no/NiN ), og dette systemet danner rammeverket for forvaltning av natur i Norge. Som eksempler kan vi nevne NiN-kartlegging (se f.eks. Halvorsen & Bratli 2017), kartlegging av naturtyper (Aarrestad et al. 2017, Evju et al. 2017), rødliste for naturtyper (Lindgaard & Henriksen 2011) og vurdering av økologisk tilstand i Norge (Nybø et al. 2017, se også https://www.regjeringen.no/no/dep/kld/organisasjon/styrer-rad-og-utvalg/ekspertrad-for-okologisk-tilstand/id2510519/ ). I Melding til Stortinget 14 «Natur for livet» omtales NiN bl.a. slik: «Artsdatabanken har også utviklet type- og beskrivelsessystemet «Natur i Norge» (NiN), som skal legges til grunn for all kartlegging av naturtyper i offentlig regi» (Meld. St. 14: 68). Vi mener det vil være svært uheldig med grunnleggende sprik mellom definisjoner av myr som tas inn i, eller anvendes gjennom, ulike deler av lovverk, forskrifter og andre sentrale offentlige dokumenter.

Den økologiske definisjonen på myr vi foreslår (se over) er kompatibel med NiN (Halvorsen et al. 2016).

Hvis det skal innføres et forvaltningsregime som skiller myrarealer på bakgrunn av torvdybde må det utvikles god metodikk for dette. Vi antar at myrareal i AR5 er tenkt anvendt, men dette bør framgå i klartekst, inkludert metodikken som ligger bak. Noen spørsmål som bør besvares er:

Vi mener en avgrensing basert på AR5 ikke vil gi tilstrekkelig informasjon til å kunne unngå negative konsekvenser av oppdyrking, og at det derfor vil måtte gjennomføres omfattende kartlegging av arealer som omsøkes for nydyrking. Dette mener vi vil være unødig kostbart og komplisert, og anbefaler i utgangspunktet å i stedet benytte den økologiske definisjonen av myr.