Innledning
Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) viser til usendt høring på forslag til endringer i folkehelseloven som et ledd i oppfølgingen av Meld St 15 (2022-2023) Folkehelsemeldinga, Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar – revisjon av folkehelseloven.
NIF er Norges største frivillige organisasjon og den største barne- og ungdomsorganisasjonen i landet. Gjennom 55 særforbund og over 9000 idrettslag organiseres det ulik idrett over hele landet for alle aldersgrupper. I aldersgruppen 7 – 17 år er mer enn halvparten medlem av et idrettslag.
NIF er Norges største frivillige organisasjon og den største barne- og ungdomsorganisasjonen i landet. Gjennom 55 særforbund og over 9000 idrettslag organiseres det ulik idrett over hele landet for alle aldersgrupper. I aldersgruppen 7 – 17 år er mer enn halvparten medlem av et idrettslag.
Overordnede synspunkter
Generelt ønsker NIF å støtte og applaudere at departementet ønsker å tydeliggjøre og forsterke arbeidet med folkehelse. Som en frivillig, medlemsbasert organisasjon som har idrettslag i alle landets kommuner, er vi overbeviste om at tidlig innsats og bedre forebygging av uhelse, gir bedre livskvalitet og bedre helse for den enkelte og et bedre samfunn å leve i for hele befolkningen.
Det er derfor med en viss undring at NIF registrerer at fysisk inaktivitet i så liten grad er nevnt som en selvstendig risikofaktor for sykdom og tidlig død, eller er spesielt tatt opp i lovforslaget. Helt fra WHO til Norges idrettshøgskole trekkes fysisk inaktivitet fram som en selvstendig risikofaktor, og økt fysisk aktivitet fram som et viktig og omfattende virkemiddel for å forebygge en rekke ikke-smittsomme sykdommer og som en faktor for å forhindre tidlig død.
Departementet trekker selv fram at gode helsevaner som etableres tidlig i livet, påvirker sjansene for å lykkes både i skole og i arbeidsliv. NIF ønsker å forsterke dette ved å peke på at gode idretts- og aktivitetsvaner også vil øke evnene til bevegelsesmestring, gi varig glede ved å være i fysisk aktivitet og forsterke mulighetene til engasjement i lokalsamfunnene.
Norges idrettsforbund ønsker at departementet inkluderer idrett og fysisk aktivitet på en tydeligere måte i loven, både i beskrivelsen av faktorer som påvirker folkehelsen og i forslagene til tiltak på alle forvaltningsnivå.
Det er prisverdig at høringen trekker fram og at departementet vil foreslå at kommunen skal iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens folkehelseutfordringer. En understøttelse av idrett og idrettsorganisasjoners arbeid i kommunen vil etter NIFs mening bidra til å avhjelpe flere av disse utfordringene, blant annet fysisk inaktivitet, overvekt og fedme og psykisk uhelse. Deltakelse i idrett vil forsterke lokale fellesskap og forhindre utenforskap, som i seg selv kan være en kilde til dårlig livskvalitet.
Folkehelseloven har i dag en bestemmelse i §4, 3. ledd som sier at kommunen skal legge til rette for samarbeid med frivillig sektor. Dette er etter Idrettsforbundets mening utrolig viktig. I høringen står det: «Det trekkes særlig fram behov for kontakt- og informasjonsmuligheter innad i kommunen for frivilligheten og at kommuner bør ha en arena for kontinuerlig dialog med frivillig sektor. En slik arena kan være frivillighetsforum/frivillighetsråd, der alle frivillige organisasjoner i kommunen inviteres til å delta.»
NIF mener at dette er for lite forpliktende. NIF mener loven bør forsterke og formalisere samarbeidet med de frivillige organisasjonene i kommunen, for idrettens del gjennom regelmessige og gjerne avtalefestede møtepunkter med idrettsrådet.
Samtidig mener NIF at det bør være et kommunisert og kjent kontaktpunkt i kommunen som skal være bindeleddet mellom kommunen og de frivillige organisasjonene i det daglige.
I høringen skriver departementet at deltakelse i frivillige organisasjoner og i frivillighet i seg selv kan spille en viktig rolle for god livskvalitet gjennom livet. I tillegg til at idrett gir fysisk aktivitet i hverdagen og bidrar til gode vaner når det gjelder fysisk aktivitet gjennom livet, gir deltakelsen i idrett også inngangen til gode sosiale miljøer med voksne som «bryr seg». Dette idrettsfellesskapet inkluderer, gir god fysisk og psykisk helse og bidrar til den livskvaliteten folkehelsearbeidet tilstreber. Idrett og fysisk aktivitet gir år til livet og liv til årene.
Idrettsorganisasjonen gir mulige store positive konsekvenser for individ og samfunn. Potensialet for å øke fysisk aktivitet i befolkningen gjennom idrett er stort, men de helsegevinstene dette medfører som konsekvens. I tillegg representerer som sagt, idretten og idrettslagene arenaer for sosial deltakelse og gode fellesskap, noe som styrker lokalsamfunnets potensial for sosial bærekraft.
Det er derfor med en viss undring at NIF registrerer at fysisk inaktivitet i så liten grad er nevnt som en selvstendig risikofaktor for sykdom og tidlig død, eller er spesielt tatt opp i lovforslaget. Helt fra WHO til Norges idrettshøgskole trekkes fysisk inaktivitet fram som en selvstendig risikofaktor, og økt fysisk aktivitet fram som et viktig og omfattende virkemiddel for å forebygge en rekke ikke-smittsomme sykdommer og som en faktor for å forhindre tidlig død.
Departementet trekker selv fram at gode helsevaner som etableres tidlig i livet, påvirker sjansene for å lykkes både i skole og i arbeidsliv. NIF ønsker å forsterke dette ved å peke på at gode idretts- og aktivitetsvaner også vil øke evnene til bevegelsesmestring, gi varig glede ved å være i fysisk aktivitet og forsterke mulighetene til engasjement i lokalsamfunnene.
Norges idrettsforbund ønsker at departementet inkluderer idrett og fysisk aktivitet på en tydeligere måte i loven, både i beskrivelsen av faktorer som påvirker folkehelsen og i forslagene til tiltak på alle forvaltningsnivå.
Det er prisverdig at høringen trekker fram og at departementet vil foreslå at kommunen skal iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens folkehelseutfordringer. En understøttelse av idrett og idrettsorganisasjoners arbeid i kommunen vil etter NIFs mening bidra til å avhjelpe flere av disse utfordringene, blant annet fysisk inaktivitet, overvekt og fedme og psykisk uhelse. Deltakelse i idrett vil forsterke lokale fellesskap og forhindre utenforskap, som i seg selv kan være en kilde til dårlig livskvalitet.
Folkehelseloven har i dag en bestemmelse i §4, 3. ledd som sier at kommunen skal legge til rette for samarbeid med frivillig sektor. Dette er etter Idrettsforbundets mening utrolig viktig. I høringen står det: «Det trekkes særlig fram behov for kontakt- og informasjonsmuligheter innad i kommunen for frivilligheten og at kommuner bør ha en arena for kontinuerlig dialog med frivillig sektor. En slik arena kan være frivillighetsforum/frivillighetsråd, der alle frivillige organisasjoner i kommunen inviteres til å delta.»
NIF mener at dette er for lite forpliktende. NIF mener loven bør forsterke og formalisere samarbeidet med de frivillige organisasjonene i kommunen, for idrettens del gjennom regelmessige og gjerne avtalefestede møtepunkter med idrettsrådet.
Samtidig mener NIF at det bør være et kommunisert og kjent kontaktpunkt i kommunen som skal være bindeleddet mellom kommunen og de frivillige organisasjonene i det daglige.
I høringen skriver departementet at deltakelse i frivillige organisasjoner og i frivillighet i seg selv kan spille en viktig rolle for god livskvalitet gjennom livet. I tillegg til at idrett gir fysisk aktivitet i hverdagen og bidrar til gode vaner når det gjelder fysisk aktivitet gjennom livet, gir deltakelsen i idrett også inngangen til gode sosiale miljøer med voksne som «bryr seg». Dette idrettsfellesskapet inkluderer, gir god fysisk og psykisk helse og bidrar til den livskvaliteten folkehelsearbeidet tilstreber. Idrett og fysisk aktivitet gir år til livet og liv til årene.
Idrettsorganisasjonen gir mulige store positive konsekvenser for individ og samfunn. Potensialet for å øke fysisk aktivitet i befolkningen gjennom idrett er stort, men de helsegevinstene dette medfører som konsekvens. I tillegg representerer som sagt, idretten og idrettslagene arenaer for sosial deltakelse og gode fellesskap, noe som styrker lokalsamfunnets potensial for sosial bærekraft.