Dato: 17.01.2025 Svartype: Med merknad Høringssvar fra Agder tingrett til «Utredning av samordning mellom barneloven og barnevernsloven» fra UiO, Institutt for offentlig rett v/ Kirsten Sandberg. Innledning: Agder tingrett er av den oppfatning at forslaget til samordning av de to lovverkene, løser mange av de utfordringene domstolene opplever ved dagens tosporede system. Dette er svært ønskelig med tanke på de barna og foreldrene som disse sakene gjelder. En slik samordning medfører imidlertid en del kompliserte og sammensatte juridiske problemstillinger som det er viktig at man har tenkt nøye igjennom konsekvensene av før lovendringer vedtas. Agder tingrett opplever utredningen som grundig, hvor det er tatt høyde for de fleste problemstillinger og praktiske forhold. Også foreldreansvar etter dødsfall når barnet er under offentlig omsorg, er et område hvor det er behov for klare og gjennomtenkte føringer for hvordan dette skal håndteres. Vi vil i dette høringssvaret påpeke mindre forhold vi er uenige i, samt gi en vurdering av hvilket av de to alternative løsningene i forslag 2 og 3 vi mener på en best mulig måte vil skape mest effektive, rettssikre og forutsigbare prosesser til barnets beste. Forslag 1: Agder tingrett støtter en ordning med mulighet for bostedsoverføring i nemnda når vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt. Dette er en hensiktsmessig og effektiv rettsprosess som sparer partene og barna for mange ekstrabelastninger. Dagens ordning med egne prosesser etter barneloven når omsorgen skal overtas, fremstår som oppkonstruert og vanskelig for partene, og ikke minst for barna, å forstå. Agder tingrett er imidlertid av den oppfatning at nemda også bør ha kompetanse til bostedsoverføring selv om nemnda finner at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke er til stede. Saken vil i slike tilfeller kunne være godt belyst i nemnda, slik at denne har et forsvarlig beslutningsgrunnlag for å avgjøre hvem av foreldrene som er det beste bostedsalternativet for barnet. Det vil være lite prosessøkonomisk å måtte starte ny sak i tingretten etter barneloven, med langt på vei den samme bevisførselen som i nemnda, for å få avklart fast bosted for barnet. Agder tingrett deler ikke utredningens oppfatning om at nemnda på denne måten ville kunne bli et alternativ til tingretten for å få løst foreldretvister. Kommunen v/barnevernstjenesten vil ved en slik løsning bli en silingsmekanisme, hvor disse vil ha vurdert at vilkårene for omsorgsovertakelse, og dermed vilkårene for å fremme sak for nemnda, er oppfylt. Det fremgår klart av barnevernsloven at kommunen ikke skal fremme sak for nemnda hvis de ikke mener at vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede. Agder tingrett kan ikke se at barnevernstjenesten skulle ha noen interesse av å fremme saker for nemnda med det merarbeidet dette medfører, dersom de ikke mente at vilkårene for omsorgsovertakelse var til stede. Innsendelse av sak til nemnda vil følgelig være utenfor foreldrenes kontroll og mulighet for å påvirke. Nemnda vil dermed ikke få flere saker til behandling enn i dag, men vil kunne løse saken hvor de finner at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke er til stede, mer prosessøkonomisk, og dermed i tråd med barnets beste. Prosessene for familiene vil gå vesentlig raskere ved at man slipper å reise egen sak for tingretten etter barneloven, og barn og foreldre vil bli spart for store belastninger i form av utredninger av ny sakkyndig, rettsdager i retten, og høring av barn. Alternativet er at i de sakene nemnda kommer til at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke er til stede, vil barnet måtte bli boende i en marginal omsorgssituasjon i det minste til ny sak er reist og behandlet av tingretten etter barnelovens regler, og muligens også mer permanent hvis den andre forelderen ikke oppfyller vilkårene for fri sakførsel og ikke har økonomi til å reise sak etter barneloven. Samværsfastsettelse ved bostedsoverføring: Agder tingrett deler utredningens synspunkt om at samværet ved bostedsoverføring må fastsettes etter barnelovens regler. Dette for å holde en ryddighet etter hvilket lovverk man opererer under, og dermed gjøre bestemmelsene lettere å praktisere. Den praktiske fastsettelsen av samværsomfanget skal imidlertid etter begge lovverk fastsettes etter en konkret vurdering om hva som er til det enkelte barns beste. Ved fastsettelse av samvær for en foreldre som ikke kan gi barnet forsvarlig omsorg, vil dette i de fleste tilfeller medføre et samvær som er vesentlig mindre enn «vanlig samvær» som fremgår i barneloven § 43. Som en mulig tilleggsordning kunne man tenke seg at nemnda i denne type saker kunne ha fastsatt tilsyn under samvær som et tvunget hjelpetiltak, jf. barnevernsloven § 3-4. Det ville gi rom for et langt mer omfattende samvær med tilsyn enn tilsynsordningene etter barneloven § 43a gir mulighet for. Diverse under forslag 1: Agder tingrett finner det lite treffende at kommunen i sin begjæring skal «kreve» bostedsoverføring som et prinsipalt eller subsidiært tiltak. Formelt sett bør det vel bare være den foreldrene som skal få bosted overført til seg, som skal kunne «kreve» dette, da en slik løsning forutsetter at denne forelderen ønsker det. Kommunen bør kunne «anbefale» bostedsoverføring når de finner det forsvarlig. Videre er Agder tingrett kritiske til at foreldre skal nektes å avtale endring av bosted etter barnelovens regler når det er fremmet sak om omsorgsovertakelse for nemnda. Utredningen foreslår at slike avtaler eventuelt må godkjennes av nemnda. Dette fremstår som et vesentlig avvik fra helt grunnleggende prinsipper om at foreldre har full avtalefrihet etter barnelovens regler, mens det offentlige må benytte seg av barnevernslovens regler dersom man ønsker å gripe inn i den omsorgssituasjonen barnet befinner seg i. Selv om utredningen bygger på en samordning av disse regelverkene, er det viktig å ikke bryte med de grunnleggende prinsippene innenfor det enkelte regelverket. Når det gjelder utredningens forslag om at foreldre uten fast bosted som ikke har vært en del av saken om omsorgsovertakelse, skal kunne fremme krav om tilbakeføring før «sperrefristen» på et år, er Agder tingrett enig i dette. Det er imidlertid et behov for at tingretten på samme måte som nemndleder, jf. barnevernsloven § 14-3 og § 14-16, skal kunne gis adgang til forenklet behandling av disse kravene dersom de er «helt ubegrunnet». De samme hensyn som begrunner en slik ordning for nemnda, gjør seg gjeldene for tingretten når disse sakene bringes videre for overprøving. Dette behovet gjør seg for øvrig gjeldende for alle type tilbakeføringskrav som nemndleder i dag har anledning til å undergi en forenklet behandling, i motsetning til tingretten som må behandle disse kravene med hovedforhandling og meddommere selv om saken har vært undergitt forenklet behandling i nemnda. Forslag 2 og 3: I valget mellom forslag 2 og 3, heller Agder tingrett i retning av forslag 2. Dette innebærer et foreløpig vedtak om bostedsoverføring med påfølgende prøveperiode, som deretter ender opp i et vedtak om endelig bostedsoverføring, eller omsorgsovertakelse. Dette vil etter Agder tingretts syn være å foretrekke i stedet for forslag 3 som innebærer at det først treffes vedtak om omsorgsovertakelse og foreløpig plassering hos den andre forelderen med påfølgende prøveperioder, som deretter ender opp i enten et vedtak om bostedsoverføring og opphevelse av omsorgovertakelse, eller plassering i fosterhjem. Ved bruk av forslag 2 unngår man unødvendige omsorgsovertakelser som i seg selv er stigmatiserende og belastende for barn og foreldre. Både alternativ 2 og 3 er ment for de situasjonene hvor ikke nemda er «trygg på at barnet skal ha fast bosted hos den andre forelderen, men den kan anse det forsvarlig å la barnet bo der i en prøveperiode, med støtte fra barnevernstjenesten». Dette forutsetter at nemnda mener at forelderen som nemnda foreløpig overfører bosted til, på overføringstidspunktet kan gi barnet forsvarlig omsorg. Det vil følgelig ikke være grunnlag for omsorgsovertakelse når barnet bor hos denne forelderen, og forslag 3 vil derfor fremstå som unødvendig med tanke på mildeste inngreps prinsipp i barnevernsloven § 1-5 andre ledd. Fordelen med forslag 3 vil være at det automatisk inntrer en rekke plikter for barnevernstjenesten i forhold til oppfølgning av barn og foreldre når overtakelse av omsorgen er vedtatt, men dette kan avhjelpes under forslag 2 ved særskilt regulering som også foreslått i utredningen. Hva gjelder lengden på prøveperioden etter forslag 2 (eventuelt forslag 3), mener Agder tingrett at 6 måneder, med mulighet for forlengelse, gir forutsigbarhet for partene og tilstrekkelig tid til å prøve ut fast bosted hos den andre, samtidig som man får en relativt rask avklaring både for barn og foreldre om hvor fast bosted skal bli i fremtiden. Overprøving av den foreløpige bostedsoverføringen: Utredningens forslag om at krav om overprøving av midlertidig bostedoverføring (alternativ 2) bør stanses i tingretten i påvente av nemndas behandling etter endt prøveperiode, støttes ikke av Agder tingrett. Dette fremstår som en uthuling av den opprinnelige bostedsforelderens grunnleggende rettssikkerhetsgarantier, hvilket er særdeles uheldig ved tvangsinngrep av en så alvorlig karakter som alternativ 2 innebærer. Dette vil også antagelig være i strid med EMK art. 6. Særlig urovekkende vil en slik løsning være dersom prøveperioden på 6 måneder forlenges med ytterligere 6 måneder slik at den opprinnelige bostedsforelderen i realiteten står uten mulighet for overprøving av nemndas vedtak i et år. Agder tingrett kan ikke se at det skulle medføre særlig store utfordringer i den praktiske gjennomføringen, at nemndas vedtak om foreløpig bostedoverføring skulle kunne overprøves av tingretten mens prøveperioden pågår. I de aller fleste sakene vil en slik overprøving ikke endre nemndas vedtak, men overprøvingen vil sørge for kvalitetssikring av nemdas vedtak slik at det finnes muligheter for å fange opp eventuelle uriktige vurderinger, som også kan skje i nemnda, eventuelt at det oppstår / kommer frem nye forhold kort tid etter nemndas vedtak som endrer omsorgssituasjonen hos den nye bostedsforelderen. Uansett vil det styrende for rettens avveininger alltid være barnets beste. Tingretten behandler pr. i dag overprøving av akuttvedtak parallelt med at hovedsaken om omsorgsovertakelse fremmes. Dersom tingretten ikke rekker å avholde rettsmøtet for behandling av overprøvingen av akuttvedtaket før det foreligger vedtak i nemnda i hovedsaken, bortfaller den rettslige interessen for overprøving av akuttvedtaket. Tilsvarende ville være situasjonen ved overprøving av foreløpig bostedsoverføring. Agder tingrett finner ikke at andre hensyn vil gjøre seg gjeldene ved overprøving av et akuttvedtak enn ved overprøving av en foreløpig bostedsoverføring. Rettshjelp ved bostedsoverføring: Som det fremgår av utredningen, vil nemndas behandling av bostedsoverføring utløse rett til fri sakførsel uten behovsprøving, jf. rettshjelpslovens § 16 nr. 2, da alle vedtak fra nemnda blir å betrakte som tvangstiltak etter kap. 36 i tvisteloven. Når de gjelder tingrettens (og lagmannsrettens) overprøving av de ulike sidene av vedtak etter forslag 1 og 2 (eventuelt 3), foreslås det i utredningen at man skal holde seg til det opprinnelige skille mellom barnevernssaker og foreldretvister hvor man i førstnevnte får fri sakførsel uten behovsprøving, mens i sistnevnt kun får fri sakførsel dersom man er innenfor gitte inntekts- og formuesgrenser, jf. rettshjelpsloven § 16 andre ledd. Selv ved forening av de to sakstypene til felles behandling, foreslås en slik løsning. Dette fremstår som kunstig og lite praktisk. Det vil være svært vanskelig å skille mellom hva som påløper av timer i de sidene av saken som er hjemlet i barnevernssaken, og de sidene av saken som er hjemlet i barnelovssaken. Advokatene vil avholde konferanser med klienter hvor alle sider av saken blir drøftet, og bevisene i sakene i barnevernssporet og barnelovssporet vil i det minste overlappe hverandre om de ikke vil være identiske. Urimeligheten fremgår også for det typeeksempelet hvor vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede, og nemnda kommer til bostedsoverføring, og fastsetter samvær for den opprinnelige bostedsforelderen etter barneloven. Dersom den opprinnelige bostedsforelderen vil kreve overprøving av samværsomfanget, vil dette skje for tingretten etter barnelovens regler, og forelderen vil da være avhengig av å oppfylle inntekts- og formues grensene for å få innvilget fri sakførsel. Dette fremstår lite rimelig da sakens opprinnelse er omsorgsovertakelse, og dersom opprinnelig bostedsforeldre hadde fått samvær fastsatt etter barnevernslovens regler, ville vedkommende hatt fri sakførsel uten behovsprøving ved en overprøving av samværsomfanget for tingretten. En slik forskjellsbehandling er en utilsiktet følge av de foreslåtte endringene, og har ingen gode grunner for seg. Foreldreansvar etter dødsfall for barn under omsorg: Agder tingrett tiltrer fullt ut at kompetansen til å ta stilling til hvem som skal ha foreldreansvar etter dødsfall hos foreldre til barn under offentlig omsorg, legges til nemnda. Tilsvarende at de behandler eventuelt krav om opphevelse av omsorgsovertakelsen i forbindelse med krav om foreldreansvar etter dødsfall. Dette skaper et helhetlig og oversiktlig system. 17. januar 2025 Skrevet av tingrettsdommer Anita Jarvoll Hekneby Leder av barnefaggruppen i Agder tingrett Barne- og familiedepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
