HAR VI SOVET…..?
Vårt kjære land raser av gårde i stor fart.
Det er så vidt vi klarer å følge med.
Er dette en styrt og gjennomtenkt utvikling og et bevisst ønske i å forme landet vårt
- eller et resultat av at vi har gått over på autopilot?
Med hvilke kriterier skal vi måle vår eventuelle suksess?
BNP, arbeidsplasser, barnehagedekning, sykehjem, kvinneandel etc?
Men hva er det egentlige vitnesbyrd på om landet vårt er på rett vei?
Det er selvsagt hvorledes det står til med våre kjæreste og deres fremtid i
«verdens lykkeligste land»!
Skal vi prøve oss og være dønn ærlige og uhildet?
Vel vitende om at det da trakkes på en gjeng av forståsegpåere som er en
massemønstring av folk uten grunngitte premisser eller opplyst målsetting.
Et konglomerat av tåkete agendaer.
Barna har det ikke bra!
Å hevde noe annet er en fiksjon.
Se hva vi har beredt dem.
Et familieliv i fullstendig oppløsning med resultat at titusenvis av barn hvert år
Psykiske problemer, vold, mobbing og selvmord.
De er overrepresentert i alle negative statistikker.
Tusenvis faller ut av skolen og blir uføre. Like mange kan ikke lese ordentlig.
De vil aldri komme i arbeid!
Undersøkelser avslører et stort savn etter sine foreldre og at titusenvis hevder
å ikke ha en bestevenn.
Våre barn topper verdensstatistikken i diabetes og europa-toppen i smerter.
Hvem skulle tro dette for en generasjon siden.
Men vi burde jo ha visst. Det manglet ikke på advarsler!
At titusenvis av samlivsbrudd hvert år ville resultere i utallige negative
konsekvenser var selvsagt.
Spesielt når familielovene skjøv far ut i periferien.
Det politikerstyrte konfliktregime mellom kjønnene ble en trussel.
Det ble advart mot økende partnervold og bortføringer uten at noen ville høre.
Det var tydelig at målet helliget middelet. Men hva var målet?
Skal vi våge å si det høyt? Det er som å banne i kirken.
Til og med forkjemperen og nestoren Berit Ås har beklaget at barna måtte betale regningen.
Men har vi tenkt å stoppe denne oppløsningen mellom barna og deres foreldre?
Vi fortsetter ufortrødent videre.
«Full barnehagedekning» er blitt et honnørord!
Det skal muligens også bli obligatorisk fra 1ste leveår og gratis. Hvor kommer dette fra?
Hvem står bak dette historiske eksperiment - og hva er begrunnelsen?
Jeg har aldri hørt et saklig argument på hvorfor det skal være så fantastisk for barna å bli adskilt fra sine foreldre.
Sågar kvinneaktivisten Torild Skard ønsker å gi barna 3 år før de tas vekk fra foreldrenes hjemlige omsorg.
Å fjerne alternativene er også på god vei, slik som kontantstønad og barnetrygd.
Det gjelder å tukte økonomisk de som ikke adlyder denne tsunamien.
Et søkt premiss er at på denne måten skal innvandrermødre tvinges ut av hjemmet.
En siste rest av tradisjonelt familieforhold? Øvrige mødre har allerede gitt opp
ettersom et klart flertall svarer at de ville foretrukket å være hjemme med
sine barn dersom mulighet for det.
Det må være betimelig å spørre om hvilken moral som er herskende.
Det er i hvert fall ikke nestekjærlighet!
Har vi helt glemt vår barnetro? Vi vet jo hva som er rett og galt!
Hvorfor debatteres og diskuteres alt annet enn vår stigende moralske forvillelse?
Hvorfor stilles det aldri spørsmål til oss voksnes sviktende verdier.
Vel, vi har sovet i timen! Det er helt tydelig!
Vi hørte ikke på alle advarslene og valgte heller å ofre våre barn…
Nå er det for sent å oppmuntre til å klemme hverandre.
Det er for sent å rope på empati og inkludering.
Det er med andre ord for sent å male over de røde hundene…
Det er så vidt vi klarer å følge med.
Er dette en styrt og gjennomtenkt utvikling og et bevisst ønske i å forme landet vårt
- eller et resultat av at vi har gått over på autopilot?
Med hvilke kriterier skal vi måle vår eventuelle suksess?
BNP, arbeidsplasser, barnehagedekning, sykehjem, kvinneandel etc?
Men hva er det egentlige vitnesbyrd på om landet vårt er på rett vei?
Det er selvsagt hvorledes det står til med våre kjæreste og deres fremtid i
«verdens lykkeligste land»!
Skal vi prøve oss og være dønn ærlige og uhildet?
Vel vitende om at det da trakkes på en gjeng av forståsegpåere som er en
massemønstring av folk uten grunngitte premisser eller opplyst målsetting.
Et konglomerat av tåkete agendaer.
Barna har det ikke bra!
Å hevde noe annet er en fiksjon.
Se hva vi har beredt dem.
Et familieliv i fullstendig oppløsning med resultat at titusenvis av barn hvert år
Psykiske problemer, vold, mobbing og selvmord.
De er overrepresentert i alle negative statistikker.
Tusenvis faller ut av skolen og blir uføre. Like mange kan ikke lese ordentlig.
De vil aldri komme i arbeid!
Undersøkelser avslører et stort savn etter sine foreldre og at titusenvis hevder
å ikke ha en bestevenn.
Våre barn topper verdensstatistikken i diabetes og europa-toppen i smerter.
Hvem skulle tro dette for en generasjon siden.
Men vi burde jo ha visst. Det manglet ikke på advarsler!
At titusenvis av samlivsbrudd hvert år ville resultere i utallige negative
konsekvenser var selvsagt.
Spesielt når familielovene skjøv far ut i periferien.
Det politikerstyrte konfliktregime mellom kjønnene ble en trussel.
Det ble advart mot økende partnervold og bortføringer uten at noen ville høre.
Det var tydelig at målet helliget middelet. Men hva var målet?
Skal vi våge å si det høyt? Det er som å banne i kirken.
Til og med forkjemperen og nestoren Berit Ås har beklaget at barna måtte betale regningen.
Men har vi tenkt å stoppe denne oppløsningen mellom barna og deres foreldre?
Vi fortsetter ufortrødent videre.
«Full barnehagedekning» er blitt et honnørord!
Det skal muligens også bli obligatorisk fra 1ste leveår og gratis. Hvor kommer dette fra?
Hvem står bak dette historiske eksperiment - og hva er begrunnelsen?
Jeg har aldri hørt et saklig argument på hvorfor det skal være så fantastisk for barna å bli adskilt fra sine foreldre.
Sågar kvinneaktivisten Torild Skard ønsker å gi barna 3 år før de tas vekk fra foreldrenes hjemlige omsorg.
Å fjerne alternativene er også på god vei, slik som kontantstønad og barnetrygd.
Det gjelder å tukte økonomisk de som ikke adlyder denne tsunamien.
Et søkt premiss er at på denne måten skal innvandrermødre tvinges ut av hjemmet.
En siste rest av tradisjonelt familieforhold? Øvrige mødre har allerede gitt opp
ettersom et klart flertall svarer at de ville foretrukket å være hjemme med
sine barn dersom mulighet for det.
Det må være betimelig å spørre om hvilken moral som er herskende.
Det er i hvert fall ikke nestekjærlighet!
Har vi helt glemt vår barnetro? Vi vet jo hva som er rett og galt!
Hvorfor debatteres og diskuteres alt annet enn vår stigende moralske forvillelse?
Hvorfor stilles det aldri spørsmål til oss voksnes sviktende verdier.
Vel, vi har sovet i timen! Det er helt tydelig!
Vi hørte ikke på alle advarslene og valgte heller å ofre våre barn…
Nå er det for sent å oppmuntre til å klemme hverandre.
Det er for sent å rope på empati og inkludering.
Det er med andre ord for sent å male over de røde hundene…