Dato: 17.01.2025 Svartype: Med merknad Høring - Utredning om bedre samordning av barnevernsloven og barneloven, Høringsfrist: 17.01.2025 Svar fra Menneskerettighet MR-N, organisasjonsnummer 913682637 Barne- og familiedepartementet sendte 07.10.2024 ut på høring en ekstern utredning om bedre samordning av barnevernsloven og barneloven. Utredningen er utarbeidet av Universitetet i Oslo, Institutt for offentlig rett v/professor Kirsten Sandberg, på oppdrag fra departementet. Departementets referanse er 24/3582. Utredningen ser på saker der barn og foreldre er involvert i både en foreldretvistsak etter barneloven og en sak om tvang etter barnevernsloven, såkalte «dobbeltsporsaker». Vi vil innledningsvis slå fast at vi anser de nye reglene i barneloven om likestilt foreldreansvar og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd som et stort og nødvendig fremskritt. Etter vår mening må denne lovendringen få lov til å tre i kraft og virke over tid før man legger opp til dramatiske endringer. Vi vil også innledningsvis peke på at norsk barnevern fortsatt er inne i det vi ser som en dramatisk krise. Norge er dømt for menneskerettsbrudd i barnevernssaker 24 ganger i EMD, og en rekke nye saker er tatt inn til behandling ved domstolen. Norsk barnevern kan slett ikke «friskmeldes», og det norske systemet sliter med høy «turn-over» og høyt sykefravær. «Masterkravet» har ikke på noen måte løst de alvorlige underliggende problemene. Fjeld-utvalget i Bergen som la fram sin gransking våren 2020, pekte på alvorlig svikt i 90% av sakene de hadde sett på, og konkluderte ved presentasjonen av rapporten for Bergen kommunestyre i juni 2020 at disse sakene ganske sikkert ville ha ført til fellelse om de var tatt opp ved EMD. Dette 90% av sakene de hadde sett på. Halvparten av sakene var det barnevernet i Bergen selv som hadde presentert for utvalget. De grunnleggende alvorlige problemene i systemet er fortsatt ikke løst, selv om de ansvarlige politikerne forsøker å gi inntrykk av det. Vi mangler fortsatt den store granskingen av norsk barnevern, der man er villig til å se på hvordan systemet faktisk har fungert og om omsorgsovertakelser fungerer til barnets beste. De beste forsøkene så langt er undersøkelsen av institusjonsbarnevernet og noen lokale gjennomganger. Barnevernet omsetter årlig for enorme beløp – antydningsvis 30 milliarder, men kontrollen er svært mangelfull. Statistikken er slett, sakene går bak lukkede dører, sakene dokumenteres dårlig, og det er grundig fastslått at rettssikkerheten i disse sakene er skremmende dårlig. Det er altså rikelig med utfordringer å gripe fatt i! De siste månedene er det kommet en rekke nye og sjokkerende avsløringer om alvorlig svikt i barnevernssystemet. Statsråden har stadig vært nødt til å beklage og love nye grep og økt innsats. Vi ser også at regjeringen sender veiledere inn til Ministerkomiteen med formål å få lukket sakene med de fellende dommene mot Norge fra EMD, og de holder på å arbeide med en veileder om samværskvalitet. Ingen av disse veilederne inneholder krav og fokus på gjenforeningsformålet som ligger til grunn både i norsk og øvrige europeiske rett. En ser også at Fosterhjemsforeningen får gjennomslag for tiltak som ikke er i samsvar med gjenforeningsformålet. Dette viser oss at Regjeringen ikke har til hensikt å lage noen gjennomtenkt reform i forhold til barnevernet, men handler vilkårlig og for å «slukke branner». En bør ikke blande sammen sporene barnevern og barnelov av hensyn til barnas beste. Når det er foreslått at Barnevern og helsenemnda skal ha kompetanse for midlertidige avgjørelser etter barneloven må vi få peke på at disse så langt IKKE har maktet å stoppe lovbrudd fra barneverntjenesten etter EMK. Vi bør unngå å plassere slik kompetanse hos et organ som dokumentert stadig har trådt feil, og som vi da frykter lett vil trå feil og ensidig vektlegge hva barneverntjenesten sier også i fortsettelsen. Vi trenger et system som begår færre feil, ikke et som lager flere. Dersom barnevernstjenesten tar en sak om omsorgsovertakelse inn i nemnda og det er uavklart hvor barnet skal bo, har rettspraksis allerede løst dette problemet. Det er ikke nødvendig å avklare hvor barnet skal bo før en tilbakeføringssak, og begge foreldre er dermed sikret bistand fra barneverntjenesten. Nemnda har ikke noe behov for avklaring av hvor barnet skal bo i en dobbeltsporsak. Dette vil heller ikke være til barnets beste da det vil være uforholdsmessig belastende for barnet å måtte ta stilling ikke bare til barnevernssaken, men også barnelovsaken i en og samme sak. Det bør heller stilles større krav til meklingsprosessen enn til en nemnd som ikke en gang har kontroll på det området de allerede har kompetanse på. Vi mener derfor at nemnda ikke skal få enda mer ansvar. Med dette som bakgrunn - et barnevern i krise og utenfor kontroll - skjønner vi ikke at det nå vil være fornuftig å øke barnevernets ansvar, og særlig ikke når vi nettopp har fått en ny barnelov som vil kunne gi radikale forbedringer og som må få tid til å virke. Vi føler at det i den foreliggende innstillingen underforstått ligger et ønsker om å forenkle og forene prosesser for å gjøre dem billigere for det offentlige. Norge er et av Verdens rikeste land, men bruker en stadig mindre andel av sine ressurser på rettsvesenet og domstolene. I 2025 ligger Norge nest nederst blant Europas land med hensyn på ressursbruk til domstolsystemet. Vi har også sett at tallet på sivile saker i Norge faller, rimeligvis fordi kostnadene ved slike saker er blitt enorme og resultatet for mange kan synes vilkårlig. Nå har vi rundt 14000 sivile saker i året i en befolkning på 5,6 millioner, eller 2,5 sak per 1000 innbygger per år. Det er langt lavere enn land vi normalt sammenligner oss med. Dette svekker rettssikkerheten og det i en tid der det norske rettssystemet er i krise, jfr de mange fellene dommene mot Norge i EMD, avsløringene av systematiske feil i NAV-saker og avsløringene av en serie med justismord. Tvisteloven fra 2005 har i paragraf 13.7 bestemmelser om dokumentering og arkivering i form av lyd- og bildeopptak fra alle forhandlinger i norske domstoler. Etter 20 år er vi ikke i nærheten av å ha fått dette enkle og billige grepet gjennomført. Jurister fra andre land blir nærmest målløse når de blir kjent med at Norge gjennomfører sine rettssaker UTEN dokumentasjon av forhandlingene. Det bør ikke overraske noen at denne mangelen svekker rettssikkerheten i dramatisk grad. Når vi så i tillegg har utbredt bruk av lukkede dører, er den kontrollen av domstolene og rettsvesenet som skal sikres gjennom innsyn og åpenhet, heller ikke til stede. I Norge blir barnevernssaker dårlig dokumentert og skal holdes sperret for innsyn i 100 år. I EMD går de samme sakene for åpne dører, og rettsavgjørelsene ligger åpent på nett. Vi mener at barneloven og barnevernsloven må holdes adskilt av hensyn til at barneloven regulerer forhold mellom private parter, mens barnevernsloven regulerer forhold mellom det offentlige og privat parter. Barneverntjenesten er allerede beryktet for hvor lett de blander sine roller og vi ser at de allerede regulerer forholdet mellom private parter mye mer enn de burde. Vi er også bekymret over å måtte konstatere at ulike barneverntjenester behandler bekymringsmeldinger i dobbeltsporsaker så ulikt. Noen undersøker saken og henlegger med begrunnelse om at det er en barnelovsak, andre går inn og lager konflikten om til en høykonfliktsak med sine bidrag og vi har utallige ganger sett at de har presset foreldrene til ikke å samarbeide om barna. Det siste er svært bekymringsverdig og slett ikke til «barnas beste», og det fører til en rekke omsorgsovertakelser som framstår som åpenbart unødvendige. En svært høy andel av konfliktene i barnelovsaker ligger i økonomi. En part kan gi støtte til barnevernet til totalt unødvendige omsorgsovertakelser for å slippe å betale barnebidrag, eller fordi de er blitt lovet svært mye samvær fra barnevernet som «BELØNNING» for sitt «samarbeid». I slike tilfeller har vi sett at en forelder ikke gir støtte til tilbakeføring siden samvær er ca like mye som om barna bodde hos den andre. Vi har også ofte sett er at den som har daglig omsorg ofte driver med samværssabotasje. Barneverntjenesten krever av «prosesstaktiske» grunner at den med daglig omsorg gjør det og dermed bidrar barneverntjenesten til å øke konfliktnivået, noe som i neste omgang gjør det lettere for barnevernstjenesten å få til omsorgsovertakelse. Unødvendige omsorgsovertakelser er en uting, men svært mye brukt i Norge. Retten er nå svært observant på dette i barnelovsaker og i barnefordelingssaker slår de ofte hardt ned på å tilbakeholde barn fra samvær uten klart dokumenterte saklige grunner. Dette er enda en grunn for at det ikke er nødvendig med lovendring eller at nemnda skal kunne gjøre vedtak i barnelovsaker. Vår observasjon er at nemndsledere sjelden klarer å se at barnevernstjenesten driver med «urent trav» i dobbeltsporsaker. Derfor bør man gå motsatt vei og holde hele barneverntjenesten utenfor barnelovsaker. Når vi også har fått grundig dokumentert at svært mange barnevernstjenester heller ikke følger lovens bestemmelser om at omsorgsovertakelser skal være så kortvarige, og derfor ikke arbeider for tilbakeføring, og effektivt straffer foreldre som protesterer på dette, framstår en samordning som skissert i innstillingen som svært negativ. I stedet for at barnevernssystemet griper fatt i alle de problemene de reelt står overfor og som de er grundig avslørt for i en rekke rapporter de siste årene (f. eks. Samnanger og Bergen), skal deres ansvar økes? I stedet for lovendringer i en lov som fungerer, må lovgiver heller se på hvordan barnebidrag blir beregnet for at samværsforeldre ikke skal komme for uheldig ut. I mange saker blir bidrag etter vår mening satt for høyt. Det kan heller ikke være slik at en ny bidragsforelder først får en skyhøy regning for bidrag etter 6 måneder når saken er blitt behandlet slik at privatøkonomien knekker sammen. Satsene er høye og en kunne tro at barn i Norge må ha ny Iphone to ganger i året. En samværsforelder bør heller ikke være pliktig i å betale strøm i en annens husstand selv om barnet har fast bosted der. Å «bo» i en bag er ikke til barnets beste og skyhøye barnebidrag må ikke komme i veien for smidigere økonomiske løsninger enn hvordan bidrag blir beregnet i dag. Lovgiver bør heller se på bidragsordningen og hvordan barneverntjenesten saksbehandler dobbeltsaker, enn å sette i verk endringer nå. Dersom barnets foreldre dør må besteforeldre/slektninger kunne søke statsforvalter om å bli oppnevnt som verge. Denne ordningen bør fortsette og må gjelde uavhengig av om barnet er plassert hos fosterforeldre. Det er da ikke nødvendig med noen lovendring for at fosterforeldre får foreldreansvar. Barnesakkyndig kommisjon skal være kvalitetssikrende i både barnelovsaker og barnevernssaker. Vi er sterkt kritiske til dette. Psykologer som produserer rapporter for slike saker er økonomisk fullstendig avhengige av barnevernet, og det er det ikke vanskelig å se av disse rapportene. "Kvalitetssikringen" fra kommisjonens side består av noen minutters skumming av teksten, og det synes å være konklusjonene de leser med størst iver, og hvis konklusjonene er i overensstemmelse med barnevernets ønsker, vil rapportene normalt bli godkjent, uten at noen av sakens realiteter er vurdert. Når vi undersøker hva kommisjonen har påpekt, er det i hovedsak kommafeil og rene skrivefeil! Når så dette "kvalitetssikrede produktet" blir lagt frem i retten, vil retten som regel vise til at innholdet er kvalitetssikret, noe det ikke er. Dermed har kommisjonen bidratt til å sikre levebrødet til psykologer, men har svekket rettssikkerheten i slike saker ytterligere. Vår konklusjon er at dette er nok en innstilling som fortjener å bli parkert i nærmeste skuff! Barne- og familiedepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
