Dato: 15.01.2025 Svartype: Med merknad Oslo tingretts høringsuttalelse til utredning 9. desember 2024 fra Universitetet i Oslo, institutt for offentlig rett om samordning mellom barneloven og barnevernsloven Innledning Det er bare i et fåtall av sakene Oslo tingrett behandler at det pågår parallell foreldretvist og barnevernssak. De såkalte dobbeltsporsakene oppleves derfor ikke som et utstrakt problem i praksis, noe som bekreftes av tall innhentet i forbindelse med særdomstolsutvalgets utredning. Oslo tingrett slutter seg derfor til departementets forutsetning om at det lave antallet saker ikke kan begrunne omfattende organisatoriske endringer. Som vi kommer tilbake til avslutningsvis, mener vi også at det er mulig å håndtere sakene tilfredsstillende innenfor gjeldende regelverk – eventuelt i kombinasjon med enkelte lovendringer og fortrinnsvis en veileder som kan gi støtte til rettsanvenderne. Oslo tingrett stiller ellers spørsmål ved hva som egentlig skal anses som en dobbeltsporsak. Innledningsvis i utredningen defineres dette som saker som behandles samtidig og saker som behandles nært i tid . Utredningen drøfter ikke hvordan saker som behandles nært i tid (men ikke samtidig) skal kunne behandles i samme sak. Oslo tingrett mener at dette fremstår vanskelig, og reiser også spørsmål ved om saker som behandles «nært i tid» inngår i tallgrunnlaget det er vist til i mandatet. Dersom det er tilfellet, tilsier det at antallet saker som faktisk behandles samtidig, og som det reelt sett er snakk om å samordne, er enda lavere. Overordnet er Oslo tingrett enig i at det i de tilfellene der det verserer helt parallelle prosesser for domstol og nemnd, og det er aktuelt å overføre bostedet fra den forelderen en omsorgsovertakelse retter seg mot til den andre forelderen, er viktig at dette kan gjøres parallelt eller samtidig som barnevernssaken står for nemnda. Fordelene med dette er grundig belyst i utredningen som er på høring. Samtidig viser utredningen at forslagene til samordning reiser en rekke til dels nye og kompliserte, særlig prosessuelle, men også materielle, problemstillinger. Utredningen bygger også på faktiske forutsetninger rundt den forelderen som det er aktuelt å overføre omsorgen til, som etter vår erfaring ikke stemmer med det som ofte er situasjonen i praksis. Selv om Oslo tingrett er enig i at det er viktig å få til bedre samordning mellom sakene, er vi derfor likevel skeptisk til om forslagene i utredningen er nødvendige og egnet til å oppnå dette. Oslo tingrett vil ikke kommentere alle de detaljerte forslagene, men konsentrere sin uttalelse om noen overordnede og prinsipielle bemerkninger til utredningen. Konklusjonen er at vi samlet sett er skeptiske til om forslagene i utredningen medfører at dobbeltsporsakene løses bedre enn i dag, og at hensynene som begrunner oppdraget realiseres. Vi oppfatter at utredningen reiser mange veldig komplekse og juridiske prosessuelle spørsmål som det er vanskelig å se for seg hvordan skal håndteres i praksis. I den forbindelse peker vi på at det er betenkelig – og prosessdrivende – hvis regelverket blir så komplisert at det blir vanskelig tilgjengelig for både parter og de som opptrer som advokater i disse sakene. Som vi kommer nærmere tilbake til mener vi at det langt på vei er mulig å oppnå en bedre samordning av dobbeltsporsakene innenfor gjeldende regelverk i kombinasjon med retningslinjer og veiledninger – eventuelt også en pilot – som gjelder spesielt for disse sakene. Overordnet målsetting om færrest mulig prosesser og raskest mulig avklaring av hensyn til barnet/barna sakene gjelder I utredningen punkt 1.2.2 er oppdraget og rammene for dette gjengitt slik: Formålet med utredningen er se på muligheten for å få til bedre samordning av dobbeltsporsaker, av hensyn til de involvertes behov for en felles løsning for sin livs- og omsorgssituasjon veier tyngst, og av hensyn til bedre bruk av ressurser (prosessøkonomi). I punkt 3 heter det om ressursbruken: Hensynet til statens ressursbruk taler for at de aktuelle spørsmålene kan avgjøres gjennom så få prosesser som mulig. […] Samordning av sakene kan føre til mindre forsinkelser nettopp ved at det blir færre prosesser og at prosessen i det ene systemet ikke trenger å vente på utfallet av den andre. Oslo tingrett mener at hensynet til færrest mulig prosesser og en raskest mulig avklaring av de prosessene som innledes, er svært viktige hensyn i saker som omhandler eller involverer barn. Det er belastende for barn å være involvert i (gjentatte) domstolprosesser/domstollignende prosesser (nemndsbehandling), og pågående prosesser skaper vanligvis uro og usikkerhet rundt deres omsorgssituasjon. Dette gjør seg særlig gjeldende for barn som har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Disse barna trenger skjerming mot den uro og utrygghet blant annet gjentatte rettsprosesser skaper . Allerede innenfor gjeldende regelverk åpnes det for stadige saker både om omsorgen for barna (omsorgsovertakelse og opphevelse av omsorgsovertakelse), samvær etter barnevernsloven og nye foreldretvister enten om fast bosted eller om fast bosted og samvær – og noen ganger også om foreldreansvaret. Oslo tingrett har i tidligere høringsuttalelser til endringer i barnevernsloven og barneloven tatt til orde for at det av hensyn til barna burde vært flere regler om sperrefrist for nye saker og/eller strengere vilkår for å reise ny sak etter kort tid. I utredningen er det gitt en grundig redegjørelse for og drøftelse av de ulike hensyn og problemstillinger som gjør seg gjeldende i dobbeltsporsakene. Forslaget om å gi nemnda hjemmel for «bostedsoverføring» har også være drøftet i tidligere utredninger, der det har vært delte meninger om forslaget er egnet til å oppnå målsettingene om færre, raskere og mer skånsomme prosesser, slik det også vises til i utredningen. Også i foreliggende utredning punkt 3 er det pekt på sentrale hensyn som dels taler mot og dels taler for løsningen med «bostedsoverføring». Selv om utredningen konkluderer med å foreslå at nemnda bør gis hjemmel til «bostedsoverføring», heter det blant annet avslutningsvis i punkt 3: Når man går ned i detaljene i dette, viser det seg likevel å være mer utfordrende enn man kanskje skulle tro å skape en god samordnet løsning. Det skyldes nettopp at det dreier seg om to systemer med forskjellige formål og ulik logikk. Systemet etter barneloven er lagt opp for å løse konflikter mellom de private partene. En rettssak etter barneloven kommer opp fordi foreldrene ikke klarer å bli enige seg imellom. Saken skal avgjøres ut fra barnets beste, men settes ikke i gang av hensyn til barnet. Den avgjøres til fordel for den ene forelderen uansett om begge egentlig er uegnet til å ha omsorg for barnet. Barnevernssaken settes derimot i gang av hensyn til barnet, for å beskytte barnet mot dårlig behandling hos foreldrene eller den ene av dem. En forelder som er uegnet til å ta seg av barnet, vil bli fratatt omsorgen. Prosessen etter barnevernsloven dreier seg om det offentliges inngrep overfor foreldrene og har følgelig en helt annen innretning enn prosessen etter barneloven. I jakten på gode løsninger, som i de rettslige enkeltspørsmålene stort sett må velges fra det ene eller andre systemet, støter man hele tiden på utfordringen med systemenes ulike logikk. Oslo tingrett er enig i dette, og mener at flere av drøftelsene i utredningen nettopp illustrerer og bekrefter de mange utfordringene som ligger i å samordne to ulike systemer. Det fremstår usikkert om forslaget faktisk vil medføre færre og raskere prosesser, eller om det snarere er prosessdrivende ved at færre foreldretvister vil bli løst i minnelighet, fordi det vil bli flere avgjørelser som blir gjenstand for overprøving og/eller det oppstår flere og nye prosessuelle problemstillinger som også må avgjøres av domstolen (prosessdrivende). Dette underbygges av at utredningen er omfattende med mange komplekse drøftelser som tar utgangspunkt i flere ulike forutsetninger. Sannsynligvis vil det også oppstå enda flere og andre spørsmål i praksis. Vår erfaring er at barnevernssakene allerede reiser en rekke materielle, men også prosessuelle, problemstillinger som må avgjøres av domstolene. Dette er prosesser som på en eller annen måte ofte også involverer barna sakene gjelder. Et eksempel på dette er spørsmålet knyttet til rettslig prøving av nemndsvedtak som omtales i utredningen punkt 5.8.2: I det følgende tas derfor utgangspunkt i at saken ved rettslig prøving fortsetter i barnevernssporet. Dette gjelder iallfall de delene av saken som er barnevernsrelatert. […]. Alle de som var parter i saken for nemnda, forblir parter ved domstolens behandling, herunder kommunen. For overføringen av fast bosted oppstår likevel en del spørsmål om forholdet til barnelovsporet. Det kan dessuten være behov for nyansering med hensyn til de avgjørelsene nemnda har truffet om det som kan kalles rene barnelovspørsmål – særlig samvær for den andre forelderen, eventuelt også foreldreansvar. Også drøftelsen i punkt 5.8.4 følgende illustrerer at det oppstår flere (nye) prosessuelle spørsmål knyttet til blant annet spørsmål om kumulasjon, partsstilling, dokumentinnsyn, søksmålskompetanse og rettens kompetanse ved rettslig prøving av saker som også omfatter «bostedsoverføring». Den faktiske forutsetningen om at den andre forelderen fungerer som ny omsorgsperson, slår ofte ikke til i praksis Videre er vår erfaring at det ikke er uvanlig at den forelderen det er aktuelt å overføre bostedet til, likevel ikke er i stand til eller villig til å følge opp denne plasseringen. I punkt 5.8.4.3 omtales situasjonen hvor en forelder som har fått bostedet overført til seg i nemndsvedtaket, ombestemmer seg under domstolsbehandlingen: Det kan skape problemer hvis barnet i mellomtiden har flyttet til denne forelderen, men det må søkes løst ved en myk overgang. Det foreligger ikke lenger noen foreldretvist og ingen dobbeltsporsak. For domstolene løses sjelden spørsmål mellom parter i konflikt ved «myk overgang». Situasjonen som omtales reiser både faktiske og prosessuelle problemstillinger utredningen ikke gir noen (tilfredsstillende) løsning på. Når barnevernstjenesten ikke lenger er inne i saken, og den faktiske situasjonen endres, er det blant annet en risiko for at barnevernssaken må begynne mer eller mindre på nytt fordi det tar tid å få oversikt over den faktiske situasjonen, det kan være nye saksbehandlere og/eller ny barnevernstjeneste som nå har ansvaret for saken (for eksempel på grunn av flytting). Dette er faktiske omstendigheter som kan komme i veien for ivaretakelsen av barnet. Når det gjelder den faktiske siden av forslaget – at nemnda gis kompetanse til å overføre barnets faste bosted til den andre forelderen – forutsetter dette at den forelderen som ikke tidligere har hatt denne rollen/oppgaven, både er klar for å bli ny omsorgsperson og beholde/stå i omsorgsoppgaven over tid. Videre at vedkommende er i stand til dette. Vår erfaring er at det i de fleste tilfeller der vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt overfor den forelderen barnet bor hos, i det minste vil være usikkert om den andre forelderen er egnet som barnets omsorgsperson og om det er til barnets beste å flytte til denne. I praksis antar derfor Oslo tingrett at forslaget i punkt 6.1 som omtales som alternativ 2 (lovfeste en midlertidig prøveperiode), vil bli hovedregelen. Det vil vanligvis både være behov for å avklare/utrede omsorgssituasjonen hos den andre forelderen, og dessuten ha en prøveperiode før barnets faste bosted kan bestemmes med endelig virkning. Dette er prosesser som tar tid både fordi det vil være behov for å engasjere en sakkyndig og for å prøve ut ulike løsninger. I lovforslaget vises det til at prøveordninger er vanlig i foreldretvistene, og at også barnevernsloven åpner for dette gjennom samtaleprosessen. Oslo tingrett finner grunn til å peke på at barnevernssakene skiller seg vesentlig fra de fleste foreldretvistene ved at de gjelder barn som har levd under alvorlig omsorgssvikt over tid. Forutsetningen etter alternativ 2 er også at vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt, se punkt 6.2.1. Det haster derfor med en avklaring av barnets omsorgssituasjon, og hensynet til stabilitet og forutsigbarhet fremheves vanligvis i domstolenes begrunnelser for omsorgsovertakelse. Videre er det grunn til å fremheve at det er noen omstendigheter som er typiske for de sakene der barnevernstjenesten har konkludert med at det skal foreslås omsorgsovertakelse uten at den andre forelderen har tatt tilstrekkelige skritt ved å beskytte/ivareta barnet, typisk ved å anlegge sak med krav om midlertidig avgjørelse av foreldretvist. Vår erfaring er at det er ganske vanlig at den andre forelderen har hatt liten eller begrenset kontakt med barnet. Dette vil være relevant på flere måter; hva er årsaken til dette, hvilken relasjon foreligger da mellom denne forelderen og barnet, og hva betyr dette for om forelderen varig og stabilt er i stand til å overta ansvaret for barnet. At en forelder som nå vurderes som barnets omsorgsperson ikke har tatt aktive grep tidligere, vil kunne være en indikasjon på at vedkommende heller ikke har tilstrekkelig ansvarsevne med tanke på barnets spesielle situasjon (barnet har ifølge barnevernstjenesten levd under alvorlig sviktende omsorgsbetingelser). En prøveordning på inntil 6 måneder, slik det foreslås, fremstår derfor problematisk. Det vises i den forbindelse til at premisset for forslaget er at «nemnda i første omgang kan være usikker på om barnet bør bo hos den andre som en fast ordning», jf. punkt 6.4.1. Videre at midlertidig bostedsoverføring ifølge utredningen også skal kunne gjennomføres i de tilfellene den andre av foreldrene trenger tett oppfølging fra barnevernstjenesten/forholdsvis omfattende hjelpetiltak for å kunne gi barnet et tilfredsstillende omsorgstilbud, se punkt 6.4.2. Dette er konsekvenser av lovforslaget som Oslo tingrett mener at lovgiver bør vurdere grundig opp mot barnets beste og våre menneskerettslige forpliktelser. Vi peker også på at barnevernstjenesten i utgangspunktet er avhengig av at den midlertidige bostedsforelderen samtykker til eventuelle hjelpetiltak i prøveperioden, noe som også kan være problematisk ut fra hensynet til barnets beste. Forslaget går videre ut på at det ikke skal være adgang til å bringe den foreløpige avgjørelsen (del 1 av nemndsvedtaket/behandlingen) inn for rettslig prøving ved at domstolen pålegges å stanse et eventuelt slikt søksmål, se punkt 6.7. Det anerkjennes riktignok at dette kan være «betenkelig» ut fra rettssikkerhetshensyn. Oslo tingrett er svært skeptisk til en ordning der et inngripende tvangsvedtak ikke skal kunne prøves av domstolen før etter lengre tid. Særlig for små barn vil en «forsinkelse» på flere måneder være inngripende, og i praksis kanskje også bestemmende/begrensende for hvilke løsninger man faktisk kan velge ut fra barnets beste. Vår erfaring er at det tidspunktet hvor barnevernstjenesten griper inn og flytter barnet fra den forelderen som har vært barnets omsorgsperson, er et avgjørende/definerende tidspunkt for sentrale vurderinger i den videre behandlingen av saken. Selve inngrepet vil også få direkte betydning for den faktiske situasjonen som rettsreglene senere skal anvendes på. I tillegg har vi følgende mer konkrete merknader til utredningen punkt 6.7: De fleste barnevernssaker berammes raskere enn 6 måneder i Oslo tingrett. I tingrettens interne retningslinjer heter det at barnevernssaker som hovedregel skal berammes innen 2 – 3 måneder etter at stevningen er mottatt (1 – 2 måneder for akuttvedtak). Vi er som nevnt skeptiske til forslaget om at vedtaket ikke skal kunne prøves rettslig i fase 1 av nemndsbehandlingen. Men dersom forslaget likevel vedtas, mener vi at det i stedet for at domstolen skal pålegges å stanse slike søksmål – noe som i utgangspunktet er i strid med lovens krav om rask saksbehandling av barnevernssaker/at de skal prioriteres – bør tas inn en egen bestemmelse om at slike avgjørelser ikke kan angripes rettslig. Forutsetningen for (midlertidig) bostedsoverføring er at vilkårene om omsorgsovertakelse overfor dagens bostedsforelder er oppfylt. Slik Oslo tingrett forstår utredningen skal heller ikke denne delen av vedtaket – vilkårene for omsorgsovertakelse – eller den delen av vedtaket som fastsetter samvær for den forelderen som omsorgen fratas, kunne kreves rettslig prøvd før etter at prøveperioden er utløpt. Dette fremstår særlig problematisk ut fra et rettssikkerhetsperspektiv. Dersom det åpnes for en adgang til å angripe det midlertidige vedtaket rettslig, slik det skisseres i nest siste avsnitt i punkt 6.7, reiser vi spørsmål ved om forslaget faktisk er egnet til å oppnå målsettingen om færre (parallelle) rettslige prosesser. Situasjonen der den som har fått bostedet overført til seg ombestemmer seg underveis, eller likevel ikke fremstår aktuell som omsorgsperson, reiser også prosessuelle problemstillinger. Bortfaller denne delen av tvangsvedtaket av seg selv eller må tingretten likevel prøve spørsmålet? Har domstolen i et slikt tilfelle prosessuell adgang til å plassere barnet i et nøytralt fosterhjem selv om dette alternativet ikke har vært vurdert av nemnda? Skal tingretten også fastsette samvær (etter barnevernsloven) for den som trekker seg som ny bostedsforelder underveis selv om dette ikke var tema i nemnda? Hva med samværet for andre enn foreldrene – kan dette inngå i nemndssaken og/eller tingrettssaken? Dette er eksempler på spørsmål som vi må anta at oppstår i å praksis, og som vi ikke kan se at er løst i utredningen. Videre er dessverre vår erfaring fra flere saker at den forelderen som får omsorgen overført til seg – når de rettslige prosessene er ferdige – ofte enten ikke overtar omsorgen i realiteten, men fortsetter å la den andre forelderen helt eller delvis utøve omsorgsrollen og/eller fører omsorgen tilbake til den andre forelderen når rettssaken er avsluttet. I noen tilfeller overlates omsorgen i praksis til besteforeldre eller andre i den nye bostedsforelderens nettverk. Barnet faller dermed «mellom to stoler» når det i et slikt tilfelle ikke foreligger noe vedtak om omsorgsovertakelse og barnevernstjenesten ikke kan pålegge den nye bostedsforelderen oppfølging eller tiltak. Dette forutsetter frivillighet fra den nye bostedsforelderen, og vil uansett ikke treffe dersom det helt eller delvis er andre som ivaretar omsorgen for barnet. Oppsummering – og et alternativt forslag Oppsummert er altså Oslo tingrett skeptisk til om forslagene i utredningen faktisk vil realisere formålet om færre prosesser og raskere avklaring av barnets omsorgssituasjon. Vi er også usikre på i hvilken grad nye regler som de foreslåtte vil føre til at det blir langt flere formaliserte” dobbeltsporsaker”, med den følge at kompliserte prosessuelle spørsmål vil få mye større utbredelse enn forutsatt i utredningen. Dette vil i så fall medføre at forutsetningene for denne ikke lenger er valide for analysen. Etter vår vurdering foreligger det – langt på vei – tilstrekkelige hjemler og virkemidler innenfor dagens regelverk til raskt å håndtere de spørsmålene som oppstår og som må avgjøres i dobbeltsporsakene. Ved ikke å sammenblande de to sporene – tvangsvedtak og privatrettslig foreldretvist – holder man seg innenfor de prosessuelle rammene som er velkjente og utprøvde. Det mener vi at er et svært viktig hensyn i saker som allerede reiser mange prosessuelle spørsmål. Dersom det haster med å overta omsorgen for et barn, kan dette skje ved et akuttvedtak. Dette er et etablert regelverk. Sakene behandles raskt i nemnda og prøves raskt av domstolene. Behovet for prøveordninger kan skje ved (midlertidig) fosterhjemsplassering hos den andre forelderen. Da forblir saken i barnevernssporet i prøveperioden, og barnevernstjenesten rår over de nødvendige virkemidlene/tiltakene. Dette sikrer at barnets omsorgssituasjon ivaretas også i prøveperioden. Tvister håndteres dessuten i barnevernssporet. I saker der barnevernstjenesten mener at det er grunnlag for å overføre det faste bostedet fra den ene forelderen til den andre – enten ved sakens oppstart eller etter en prøveperiode – kan dette behandles raskt av tingretten innenfor gjeldende regelverk og parallelt med barnevernssaken. Også i dag avgjør tingrettene saker om fast bosted i løpet av kort tid der det haster med en avklaring/endring. Samhandlingen mellom nemnda og tingretten bør likevel styrkes, og handlingsrommet innenfor gjeldende regelverk og praksis bør trolig også beskrives i en veileder eller retningslinje som sikrer at disse sakene behandles raskt og på riktig og hensiktsmessig måte av domstolen. Det kunne vært hensiktsmessig å etablere et prøveprosjekt – en pilot – for eksempel mellom Barneverns- og helsenemnda i Oslo og omegn og Oslo tingrett for dobbeltsporsakene – med en mindre gruppe spesialiserte nemndledere og dommere, – som kunne resultere i en nasjonal veileder eller retningslinje og eventuelt noen konkrete lovforslag. Antakelig vil det for eksempel være hensiktsmessig at det innføres adgang til å forene sakstypene i tingretten. Videre at det ble gitt en egen hjemmel i rettshjelpsloven som gir tingrettene adgang til ut fra en konkret vurdering å dispensere fra inntekts- og formuesgrenser i dobbeltsporsakene. Barne- og familiedepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
