Tolkebruk i asylmottak
I NOU 2024: 17 nevnes tolkebruk flere ganger i kapittel 10, om asylmottak. Blant annet: “Det vil i de fleste tilfellene være behov for å benytte tolk i dialog mellom asylsøkeren og asylmottaket, UDI og andre offentlige tjenester. Tolk er nødvendig for å sikre likeverdige tjenester, og for å sikre at beboerne blant annet får god tilgang til offentlige tjenester.” (NOU 2024: 17, s. 203) og at “Mangelfull bruk av tolk kan få store konsekvenser for den enkelte asylsøker da det kan være helt avgjørende for om asylsøkeren kan få formidlet sine behov.” (NOU 2024: 17, s. 205). Det nevnes og at bruken av tolk i asylmottak kan være vanskelig å måle, men at UDI har utarbeidet en veileder som blant annet omfatter bruk av tolk, og at “Tolk er en egen budsjettpost i mottaksbudsjettene, og vil kunne gi UDI noen indikasjon på i hvor stor grad mottaket bruker kvalifisert tolk.” (NOU 2024: 17, s. 205).
Vi i Tolkene i Akademikerforbundet (TiA) støtter opp under behovet for å bruke tolk i dialog mellom asylsøkere og andre instanser, og understreker, slik NOU 2024: 17 gjør, viktigheten av tolkebruk for å sikre likeverdige tjenester. Både mangelfull bruk av tolk, og utstrakt bruk av ukvalifiserte personer til tolkeoppdrag, kan føre til manglende tilgang på velferdstjenester og påvirke rettssikkerheten til de som ikke har mulighet til gjensidig kommunikasjon på norsk talespråk. Vi i TiA mener også at det ikke er tilstrekkelig at budsjettposten tolk kan gi “en indikasjon på i hvor stor grad mottaket bruker kvalifisert tolk” (NOU 2024: 17, s. 205) men at det må være systemer på plass for å fange opp og tallfeste i hvilken grad mottakene benytter seg av ukvalifisert arbeidskraft. Dette er spesielt viktig i og med innføringen av tolkeloven (2021, §7), som lovfester at offentlige organer plikter å bruke kvalifisert tolk.
Det er dispensasjon fra kravet om bruk av kvalifisert tolk til 31.12.26, og det finnes unntak fra loven som holdes gjeldende også etter 31.12.26, ved spesielt tungtveiende hensyn (tolkeloven, 2021, §7). TiA ønsker å understreke tydelig at dispensasjonstiden ut 2026 ikke bør brukes som en hvilepute for offentlige organer, deriblant velferdstjenestene som NOU 2024: 17 tar for seg, men at tiden heller bør brukes til å få på plass gode systemer for etterfølgelse av tolkeloven. Vi vil sterkt oppmode offentlige organer til å heller ikke i dag bruke ukvalifiserte personer til tolking, med mindre de kan vise til unntakene i tolkelovens §7. Dette fordi bruk av ukvalifiserte personer til tolkeoppdrag kan ha store konsekvenser for tjenesteytingen til minoritetsspråklige. Dersom tolkingen ikke fungerer, kan det påvirke både rettsvernet, samt liv og helse for minoritetsspråklige.
NOU 2024: 17 påpeker også noen faktorer ved asylmottakenes tolkebestillinger som kan føre til uheldige konsekvenser, ved at asylsøkerne kan være: “... avhengige av tolk, noe som det er asylmottakets ansvar å formidle. Dette setter de mottaksansatte (driftsoperatøren) i en maktposisjon overfor asylsøkerne, og også overfor UDI.” (NOU 2024: 17, s. 204). Det påpekes også at tolketjenester som inngår i samme konsern som asylmottaket kan føre til krysspress om asylsøkeren ønsker å uttrykke sin misnøye over tilbudet. (NOU 2024: 17, s. 204). NOU 2024: 17 foreslår videre å “Regulere tilleggstjenester og aktiviteter innenfor konsernlignende strukturer som kan gi uheldige bindinger. Dette kan eksempelvis være en utfordring innenfor dagens system for tolketjenester hvor driftsoperatør og tolketjeneste inngår i samme konsern.” (NOU 2024: 17, s. 224). Vi i TiA deler bekymringen som fremsettes i NOU 2024: 17 med tanke på fare for krysspress og uheldige bindinger innad i konsern som drifter både asylmottak og tolketjenestene som asylmottaket benytter seg av. Vi understreker behovet for å føre tilsyn med og regulere tilleggstjenester slik som tolketjenester, for å sikre at slike bindinger ikke får uheldige konsekvenser. Et ledd i dette vil være at UDI ikke kun får “... noen indikasjon på i hvor stor grad mottaket bruker kvalifisert tolk.” (NOU 2024: 17, s. 205), men at UDI har større grad av regulering og oversikt når det gjelder mottakenes etterfølgelse av tolkeloven.
Vi i Tolkene i Akademikerforbundet (TiA) støtter opp under behovet for å bruke tolk i dialog mellom asylsøkere og andre instanser, og understreker, slik NOU 2024: 17 gjør, viktigheten av tolkebruk for å sikre likeverdige tjenester. Både mangelfull bruk av tolk, og utstrakt bruk av ukvalifiserte personer til tolkeoppdrag, kan føre til manglende tilgang på velferdstjenester og påvirke rettssikkerheten til de som ikke har mulighet til gjensidig kommunikasjon på norsk talespråk. Vi i TiA mener også at det ikke er tilstrekkelig at budsjettposten tolk kan gi “en indikasjon på i hvor stor grad mottaket bruker kvalifisert tolk” (NOU 2024: 17, s. 205) men at det må være systemer på plass for å fange opp og tallfeste i hvilken grad mottakene benytter seg av ukvalifisert arbeidskraft. Dette er spesielt viktig i og med innføringen av tolkeloven (2021, §7), som lovfester at offentlige organer plikter å bruke kvalifisert tolk.
Det er dispensasjon fra kravet om bruk av kvalifisert tolk til 31.12.26, og det finnes unntak fra loven som holdes gjeldende også etter 31.12.26, ved spesielt tungtveiende hensyn (tolkeloven, 2021, §7). TiA ønsker å understreke tydelig at dispensasjonstiden ut 2026 ikke bør brukes som en hvilepute for offentlige organer, deriblant velferdstjenestene som NOU 2024: 17 tar for seg, men at tiden heller bør brukes til å få på plass gode systemer for etterfølgelse av tolkeloven. Vi vil sterkt oppmode offentlige organer til å heller ikke i dag bruke ukvalifiserte personer til tolking, med mindre de kan vise til unntakene i tolkelovens §7. Dette fordi bruk av ukvalifiserte personer til tolkeoppdrag kan ha store konsekvenser for tjenesteytingen til minoritetsspråklige. Dersom tolkingen ikke fungerer, kan det påvirke både rettsvernet, samt liv og helse for minoritetsspråklige.
NOU 2024: 17 påpeker også noen faktorer ved asylmottakenes tolkebestillinger som kan føre til uheldige konsekvenser, ved at asylsøkerne kan være: “... avhengige av tolk, noe som det er asylmottakets ansvar å formidle. Dette setter de mottaksansatte (driftsoperatøren) i en maktposisjon overfor asylsøkerne, og også overfor UDI.” (NOU 2024: 17, s. 204). Det påpekes også at tolketjenester som inngår i samme konsern som asylmottaket kan føre til krysspress om asylsøkeren ønsker å uttrykke sin misnøye over tilbudet. (NOU 2024: 17, s. 204). NOU 2024: 17 foreslår videre å “Regulere tilleggstjenester og aktiviteter innenfor konsernlignende strukturer som kan gi uheldige bindinger. Dette kan eksempelvis være en utfordring innenfor dagens system for tolketjenester hvor driftsoperatør og tolketjeneste inngår i samme konsern.” (NOU 2024: 17, s. 224). Vi i TiA deler bekymringen som fremsettes i NOU 2024: 17 med tanke på fare for krysspress og uheldige bindinger innad i konsern som drifter både asylmottak og tolketjenestene som asylmottaket benytter seg av. Vi understreker behovet for å føre tilsyn med og regulere tilleggstjenester slik som tolketjenester, for å sikre at slike bindinger ikke får uheldige konsekvenser. Et ledd i dette vil være at UDI ikke kun får “... noen indikasjon på i hvor stor grad mottaket bruker kvalifisert tolk.” (NOU 2024: 17, s. 205), men at UDI har større grad av regulering og oversikt når det gjelder mottakenes etterfølgelse av tolkeloven.
Tolkebruk i andre velferdstjenester
TiA ønsker videre å poengtere at det ikke er kun i asylmottak det er behov for å benytte tolk. I alle områdene nevnt i NOU 2024: 17 forekommer det tolkebruk. Det vil si at også i barnevern, barnehage, skole, arbeidsmarkedstiltak, spesialisthelsetjenesten og eldreomsorgen er det behov for å benytte tolk for å yte forsvarlige tjenester for minoritetsspråklige og alle som av ulike årsaker ikke forstår muntlig norsk. Det være seg flyktninger og andre immigranter, så vel som døve og hørselshemmede. Det er viktig å få frem at tolkebruk ikke kun er nødvendig i en ankomstfase for flyktninger og andre immigranter, men at mange har behov for tolk i lang tid etter bosettelse. Vi viser til tolkeloven (2021, §6): “I vurderingen av om bruk av tolk er nødvendig, skal det blant annet legges vekt på om samtalepartene kan kommunisere forsvarlig uten tolk, og på sakens alvorlighet og karakter.” Hvor alvorlig en situasjon er, og hvor preget pasienten er, kan også påvirke norskevnene negativt og føre til behov for tolk[1]. Vi poengterer også at for døve og hørselshemmede vil ikke tolkebehovet bortfalle med tiden, og at behovet for bruk av tolk for denne gruppen må ses i et livsløpsperspektiv.
Vi ønsker videre å få frem at maktubalanse mellom den minoritetsspråklige og tjenesteyter er et faktum som står seg uavhengig av om tjenestene er i offentlig, ideell eller kommersiell drift, og kan forekomme på alle velferdsområdene NOU 2024: 17 tar for seg. Dette kommer av at det uavhengig av driftsform er tjenesteyter som har ansvar for og plikt til å bestille tolk. I tillegg til at offentlige organer skal “... bruke tolk når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste.” (tolkeloven, 2021, §6) legger også pasient- og brukerrettighetsloven (1999) føringer for at informasjonen som gis av helsepersonell, forstås av mottaker: “Personellet skal så langt som mulig sikre seg at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av informasjonen.” (pasient- og brukerrettighetsloven, 1999, §3-5).
Det er ikke gitt at denne plikten blir fulgt opp, av ulike årsaker. En årsak kan være den økonomiske, når tjenesteyter selv bekoster tjenesten. Denne risikoen kan tenkes å være større i de tilfellene der tjenesten er i kommersiell drift, og der bruk av tolk blir en merkostnad som kan påvirke lønnsomheten negativt. Samtidig er budsjetthensyn også en faktor som kan påvirke tolkebruk i offentlige tjenester. Det er verdt å merke at konsekvensene av budsjetthensyn ikke kun trenger å være manglende tolkebruk, men at tjenesteytere velger å benytte seg av tolker med lavere kvalifiseringsgrad fremfor høyt kvalifiserte tolker, da lavere kvalifiserte tolker kan lønnes med lavere takst. Dette kan igjen påvirke kvaliteten på tjenestene som gis. I en del tilfeller er det ikke nødvendigvis kostnaden av tolketjenesten som fører til mangelfull bruk av tolk, men heller uvitenhet rundt tolkebestilling og tolkebruk blant ansatte i velferdstjenestene. Tidspress i tjenestene kan også tenkes å føre til at tolkebestillinger ikke blir fulgt opp. Uvitenhet rundt tolkebruk, og tidspress i tjenestene, er to faktorer som står seg uavhengig av tjenestenes driftsform.
På generell basis føres det for lite kontroll med at velferdstjenestene faktisk bestiller tolk til personer de ikke kan kommunisere med på forsvarlig vis, og kontroll med at de benytter den best kvalifiserte tolken. Det trengs mer opplæring og bedre kontrollorganer for velferdstjenesters tolkebruk, for å sikre at tjenestemottaker får oppfylt sin rettssikkerhet, og får forsvarlig hjelp og tjeneste. Tolkelovens § 9 setter noen krav til offentlige organers tolkebruk: “Offentlige organer som jevnlig bruker tolk, skal ha retningslinjer for bestilling og bruk av tolk etter §§ 6 til 8.” (tolkeloven, 2021). Det er også sentralt at ansatte i tjenestene som møter minoritetsspråklige, er informert om retningslinjene for tolkebestilling, og bestiller tolk når det er behov for det. Manglende bruk av tolk gir ulik tilgang til velferdstjenester for minoritetsspråklige, noe som har vidtrekkende konsekvenser for dem det gjelder. Vi henviser til NOUen kapittel 16, s. 373: «Lik tilgang til velferdstjenester er avgjørende for å utjevne sosial ulikhet og sikre gode levekår, men også nødvendig for å sikre en høyt kompetent og frisk arbeidsstyrke.» Tolk for de som trenger det - og en kompetent tolk - ikke minst, er avgjørende for å sikre lik tilgang til velferdstjenestene. Manglende bruk av tolk kan i ytterste konsekvens være til fare for liv og helse i blant annet helsevesenet og eldreomsorgen, eller føre til språklige misforståelser som kan svekke de minoritetsspråkliges rettssikkerhet i blant annet barnevernet og som asylsøkere.
Det er viktig at velferdstjenestene drives av seriøse aktører. TiA ønsker også å understreke at selv om en tilbyder av en velferdstjeneste er en seriøs aktør, tilsier ikke det automatisk at tilbyderen av tolketjenesten de har tilknyttet seg er like seriøs. Markedet for tolketjenester består i høy grad av kommersielle aktører, som i siste ledd skal tjene på tolketjenestene de tilbyr. Ivaretakelse av tilknyttede tolker spesielt, og av tolkeloven generelt, kan variere stort fra byrå til byrå. Det er ikke kun nødvendig å «Regulere tilleggstjenester og aktiviteter innenfor konsernlignende strukturer som kan gi uheldige bindinger.» (NOU 2024: 17, s. 224) - det er en nødvendighet med regulering av og oppsyn med alle tilbydere av tolketjenester som velferdstjenestene benytter seg av, slik at man sikrer at tilbyderne de er tilknyttet er seriøse, og både tolkenes og tolkebrukernes rettigheter ivaretas.
[1] Bregård, 2024, “Tolk i helsetjenesten redder liv” https://sykepleien.no/fag/2024/01/tolk-i-helsetjenesten-redder-liv
Vi ønsker videre å få frem at maktubalanse mellom den minoritetsspråklige og tjenesteyter er et faktum som står seg uavhengig av om tjenestene er i offentlig, ideell eller kommersiell drift, og kan forekomme på alle velferdsområdene NOU 2024: 17 tar for seg. Dette kommer av at det uavhengig av driftsform er tjenesteyter som har ansvar for og plikt til å bestille tolk. I tillegg til at offentlige organer skal “... bruke tolk når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste.” (tolkeloven, 2021, §6) legger også pasient- og brukerrettighetsloven (1999) føringer for at informasjonen som gis av helsepersonell, forstås av mottaker: “Personellet skal så langt som mulig sikre seg at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av informasjonen.” (pasient- og brukerrettighetsloven, 1999, §3-5).
Det er ikke gitt at denne plikten blir fulgt opp, av ulike årsaker. En årsak kan være den økonomiske, når tjenesteyter selv bekoster tjenesten. Denne risikoen kan tenkes å være større i de tilfellene der tjenesten er i kommersiell drift, og der bruk av tolk blir en merkostnad som kan påvirke lønnsomheten negativt. Samtidig er budsjetthensyn også en faktor som kan påvirke tolkebruk i offentlige tjenester. Det er verdt å merke at konsekvensene av budsjetthensyn ikke kun trenger å være manglende tolkebruk, men at tjenesteytere velger å benytte seg av tolker med lavere kvalifiseringsgrad fremfor høyt kvalifiserte tolker, da lavere kvalifiserte tolker kan lønnes med lavere takst. Dette kan igjen påvirke kvaliteten på tjenestene som gis. I en del tilfeller er det ikke nødvendigvis kostnaden av tolketjenesten som fører til mangelfull bruk av tolk, men heller uvitenhet rundt tolkebestilling og tolkebruk blant ansatte i velferdstjenestene. Tidspress i tjenestene kan også tenkes å føre til at tolkebestillinger ikke blir fulgt opp. Uvitenhet rundt tolkebruk, og tidspress i tjenestene, er to faktorer som står seg uavhengig av tjenestenes driftsform.
På generell basis føres det for lite kontroll med at velferdstjenestene faktisk bestiller tolk til personer de ikke kan kommunisere med på forsvarlig vis, og kontroll med at de benytter den best kvalifiserte tolken. Det trengs mer opplæring og bedre kontrollorganer for velferdstjenesters tolkebruk, for å sikre at tjenestemottaker får oppfylt sin rettssikkerhet, og får forsvarlig hjelp og tjeneste. Tolkelovens § 9 setter noen krav til offentlige organers tolkebruk: “Offentlige organer som jevnlig bruker tolk, skal ha retningslinjer for bestilling og bruk av tolk etter §§ 6 til 8.” (tolkeloven, 2021). Det er også sentralt at ansatte i tjenestene som møter minoritetsspråklige, er informert om retningslinjene for tolkebestilling, og bestiller tolk når det er behov for det. Manglende bruk av tolk gir ulik tilgang til velferdstjenester for minoritetsspråklige, noe som har vidtrekkende konsekvenser for dem det gjelder. Vi henviser til NOUen kapittel 16, s. 373: «Lik tilgang til velferdstjenester er avgjørende for å utjevne sosial ulikhet og sikre gode levekår, men også nødvendig for å sikre en høyt kompetent og frisk arbeidsstyrke.» Tolk for de som trenger det - og en kompetent tolk - ikke minst, er avgjørende for å sikre lik tilgang til velferdstjenestene. Manglende bruk av tolk kan i ytterste konsekvens være til fare for liv og helse i blant annet helsevesenet og eldreomsorgen, eller føre til språklige misforståelser som kan svekke de minoritetsspråkliges rettssikkerhet i blant annet barnevernet og som asylsøkere.
Det er viktig at velferdstjenestene drives av seriøse aktører. TiA ønsker også å understreke at selv om en tilbyder av en velferdstjeneste er en seriøs aktør, tilsier ikke det automatisk at tilbyderen av tolketjenesten de har tilknyttet seg er like seriøs. Markedet for tolketjenester består i høy grad av kommersielle aktører, som i siste ledd skal tjene på tolketjenestene de tilbyr. Ivaretakelse av tilknyttede tolker spesielt, og av tolkeloven generelt, kan variere stort fra byrå til byrå. Det er ikke kun nødvendig å «Regulere tilleggstjenester og aktiviteter innenfor konsernlignende strukturer som kan gi uheldige bindinger.» (NOU 2024: 17, s. 224) - det er en nødvendighet med regulering av og oppsyn med alle tilbydere av tolketjenester som velferdstjenestene benytter seg av, slik at man sikrer at tilbyderne de er tilknyttet er seriøse, og både tolkenes og tolkebrukernes rettigheter ivaretas.
[1] Bregård, 2024, “Tolk i helsetjenesten redder liv” https://sykepleien.no/fag/2024/01/tolk-i-helsetjenesten-redder-liv