NLA Høgskolen

Det norske systemet åpner for tre kategorier av Universitet og Høyskoler eiet av enten det offentlige, private ideelle organisasjoner eller kommersielle høyskoler. Samfunnet har fokus på at utdanning skal være tilgjengelig for alle. Det offentlige har tradisjonelt gitt betydelig støtte til private ideelle høyskoler, og har derved åpnet for en variasjon i tilbud og alternative utdanninger. Dette er en vesentlig verdi som er med å skape mangfold i samfunnet. Vi ønsker alle at utdanning skal være tilgjengelig for alle, og til en rimelig pris. Når forskjellen i finansiering mellom ideelle høyskoler og offentlige høyskoler, mens de må levere på samme vilkår, utfordrer dette de ideelle høyskolenes økonomi. 

Det er stor forskjell på NTNU med over 35 000 studenter og de minste høyskolene som kan være mindre enn en middels videregående skole. Det sier seg selv at en må stille ulike krav til høyskoler som er så forskjellig. Det er etter vårt skjønn ikke et mål at vi bare skal ha mega-universitet. Mindre UH institusjoner er også nødvendig. Slik høyskolesektoren er satt sammen vil vi antagelig beholde noen etats-høyskoler og andre mindre høyskoler som den samiske høyskole. Samtidig går sektoren som helhet mot en rekke UH institusjoner i størrelsesordenen mellom Norges miljø og biovitenskapelige universitet og opp til de mellomstore høyskolene i området 5000-15000 studenter, og noen færre som er betydelig større enn dette. 

Også i privat sektor er det muligheter for og nødvendig med endringer i retning av fusjoner. Her er det en avveining mellom opprettholdelse av mangfold, og nødvendigheten av å få større enheter. I de senere år har vi sett flere fusjoner på dette området, deriblant VID vitenskapelige høyskole og NLA høyskolen, der noen mindre høyskoler og større høyskoler har gått sammen i nye og større enheter. For begge høyskolene har dette vært vellykket og det har ført til at mindre enheter blir større også lokalt. Vi mener at begge disse høyskolene har kommet styrket ut av disse fusjonene og at det ligger til rette for også videre fusjoner. 

Det er betydelige forskjeller mellom ulike private og ideelle høyskoler, både ideologisk og konfesjonelt. Vi mener at det er en styrke ved det norske samfunn at vi har gått fra å være et enhetssamfunn, der en religion og en konfesjon dominerte fullstendig, til å være en nasjon med åpenhet og like muligheter for mennesker med ulik konfesjonell og religiøs tilhørighet. Når en foreslår år begrense mulighetene for å få tilskudd, må en sørge for at dette ikke presser alle inn i en ideologisk boks og hindre åpenhet for nye høyskoler. 

Samtidig er det viktig at alle høyskoler leverer kvalitet. Det er åpenbart at høyskoler som er institusjonsakkreditert møter høyere standarder enn de som ikke er det. Når en høyskole har eksistert i en lengre periode uten å oppnå institusjonsakkreditering er det en utfordring. Det er derfor fornuftig å knytte tilskudd til institusjonsakkreditering. Vi mener likevel at det er nødvendig at det skapes en åpning for at nye høyskoler skal kunne oppstå. Det kan man oppnå ved å åpne for at en ved politisk vedtak kan gi oppstartsmidler til en høyskole som etableres, det vil si for en begrenset periode. 

Under denne forutsetning støtter vi forslaget til at institusjonsakkreditering skal være kriterium for statstilskudd. 

Den store forskjellen mellom ideelle høyskoler og offentlige høyskoler er ikke utbytte. De ideelle høyskolene gir ikke utbytte, men styrer økonomien tilbake i høyskolen. Den store forskjellen er finansieringen. De offentlige høyskolene har gjennomgående høyere basis-inntekter og de får i tillegg til dels store tilskudd til investeringer i infrastruktur. Slike søknader om tilskudd til infrastruktur kan i prinsippet også ideelle høyskoler få innenfor det eksisterende system. For oss er det viktig at dette er reelt. Det er også viktig at denne ordningen ikke faller bort ved innføring av et nytt system. Historisk har nesten 100% av bevilgningene til infrastruktur gått til offentlige UH institusjoner. Her etterspør ideelle høyskoler en større grad av likebehandling. Vi mener ikke at ideelle UH institusjoner skal behandles helt likt med de offentlige, men vi ønsker oss en bevegelse i retning av likebehandling, fordi forskjellen i dag er for stor. Det er viktig at de ideelle høyskolene ikke blir for billige for samfunnet, for når en underfinansierer for mye så kan det gå ut over kvalitet.

En av de store forskjellen mellom private og offentlige høyskoler er altså forskjellen i tilskudd til infrastruktur. Etter vårt skjønn må det her en reell omfordeling til. Dette kan etter vårt skjønn gjøres på ulike måter.

Etter vårt skjønn er omfanget som er foreslått på 50 mill svært lite i forhold til de behov som nå seiler opp innenfor sektoren. De store fusjonene i offentlig sektor har utløst betydelige midler til infrastruktur, men de private fusjonene, som jo har vært mye mindre, har utløst relativt sett mye mindre midler til slik infrastruktur. Dette er tilfelle også når en justerer for størrelse på institusjonene. 

Det viktigste for NLA høgskolen er ikke hvorvidt en velger alternativ en eller to som beskrevet ovenfor. Det viktigste er at en slik ny finansiering av ideelle og private høyskoler bringer inn nye og friske midler som fører til en reell styrking av økonomien for de ideelle høyskolene. 

 Vårt generelle ønske er en større likhet med offentlige høyskoler. Innenfor det nåværende regimet har en funnet en fornuftig ordning med tilskudd basert på produksjon av studiepoeng. Det er viktig at et nytt regime ikke fratar private høyskoler muligheten for å få skolepenger, uten at en øker tilskuddet fra det offentlige tilsvarende. Det er truende for økonomien i denne delen av sektoren dersom det kommer plutselige negative endringer innkommende pengestrøm fra ett år til ett annet. 

Vi er glad for at høyskoler som driver med relativt lave skolepenger får det samme tilskuddet basert på studiepoeng som de statlige. Vi vil frarå at en går bort fra dette prinsippet om likebehandling. Dette er det eneste området der det er relativ likhet mellom offentlige og ideelle høyskoler. Vi ønsker dette videreført. 

Det er viktig for fleksibiliteten til de ideelle høyskolene at det er den gjennomsnittlige inntekten av skolepenger pr student som blir kriteriet. Handlingsrommet for private og ideelle høyskoler ligger i to faktorer: 1) innsatsbaserte tilskudd, som vi kan påvirke gjennom å tiltrekke oss studenter, gi god utdanning og skape mer forskning. 2) muligheten for å ta skolepenger om en starter nye studieløp som en ikke har fått basisfinansiering til. Disse to virkemidlene har ført til et betydelig antall studieplasser som er svært billige for det offentlige, og gir en fleksibilitet for de ideelle høyskolene. De kan derved møte samfunnets behov raskt. Gode nye studieløp som er finansiert slik, og som studentene vil ha, bør siden kunne bli gjenstand for bevilgning av nye studieplasser, med dertil følgende endringer i skolepengene. 

Det er en forutsetning at en, ved en gjennomgang av tilskuddssatsene, ikke svekker muligheten for å likebehandles med offentlige høyskoler, dvs. at en ikke svekker økonomien til høyskoler som gjennomgående tar lave studieavgifter og som i dag likebehandles med de offentlige høyskolene. En endring på dette område kan særlig ramme studier innenfor humaniora, helsefag, lærerutdanning, mm. der betalingsviljen til studentene er lav og konkurransen om studenter tilsvarende utfordrende. 

Vi tror at det er funnet en politisk løsning på ulike tilskudd for ulike høyskolekategorier og tilrår at dagens ordning videreføres på dette området – slik at en viderefører tilskuddssatser på 100%, 70%, 50% og 30%.

Det er positivt om alle studier blir tildelt resultatbaserte tilskudd. Her mener vi det er viktig at en ikke bruker en slik endring til omfordeling mellom private høgskoler, men at en behandler hele høyskolesektoren som en samlet størrelse. Det er viktig at dette ikke ytterligere svekker basistilskuddet til ideelle høyskoler. Det er også viktig at vi ikke innfører nye særskilte satser for ideelle høyskoler, men at en viderefører de eksisterende satsene slik disse også er i offentlig sektor. 

Når det gjelder endringer i tilskuddene mellom ulike institusjoner og utdanningstilbud er dette en svært utfordrende øvelse. I utgangspunktet mener vi at fordelingen mellom de private og ideelle høyskolene ikke bør endres. Det er imidlertid viktig at den private og ideelle delen av UH sektoren styrkes, slik at de store forskjellene mellom offentlige og ideelle høyskoler blir noe mindre. Dette er særlig viktig at økonomien til ideelle høyskoler som gir viktige bidrag til profesjonsutdanningen innenfor helse og skole ikke svekkes, fordi disse høyskolene er svært viktige for en god utvikling i skole- og helse-Norge.