Høyring - NOU 2017 2 Integrasjon og tillit Dato: 23.06.2017 Svartype: Med merknad Dykkar ref.: 17/1131 - ALI Vår dato: 23.06.2017 Vår ref.: 2017/4097 Arkivnr.: 008 Justis- og beredskapsdepartementet Postboks 8005 Dep. 0030 OSLO Høyring - NOU 2017: 2 Integrasjon og tillit Fylkesmannen viser til høyringsbrev av 23.03.2017. Utgreiinga NOU 2017: 2 gir ei svært brei og grundig skildring og analyse av innvandring til Noreg over tid og dei ulike former for innvandring nasjonen har opplevd gjennom tidene. Vi har ikkje merknader til denne del av utgreiinga. Heller ikkje til analysen av årsaker til at flyktningar og asylsøkjarar har særskilde vanskar med å bli integrerte og delta i samfunnet, særleg arbeidsdeltaking, og at deltaking i arbeidslivet flatar ut eller går ned etter 5-10 års butid i landet. Dette er likevel særskilt viktige opplysningar, med stor vekt for vidare integreringsarbeid og målretting av tiltak. Utgreiinga byggjer dessutan på tidlegare rapportar både frå inn- og utland, særleg frå dei nordiske landa. Føremålet med og mandatet til utgreiingsarbeidet er først og fremst å gje eit framtidsbilete av korleis det norske samfunnet best skal kunne takle høge innvandringstal, som til dømes i 2015. Erfaringar frå denne perioden, både negative og positive, gir eit godt utganspunkt for analysen. Sjølv om vi er i ein heilt anna situasjon no med særs låg ankomst av flyktningar og redusert yrkesinnvandring, kan det likevel bli aktuelt å ta imot større mengder flyktningar i tida som kjem. Konfliktane og andre hendingar som utløyser flyktningstraumar, er på langt nær over. Noreg må vere budde på å ta sin del av flyktningemengda, og langtidsplanlegging er derfor heilt nødvendig. Talet på flyktningar kan likevel langt på veg styrast. Avgrensande tiltak må baserast på politiske avvegingar. Utgreiinga går ikkje inn i vurdering av kva innvandringspolitikk som er best. Utvalet peikar likevel på alle dei dilemma og utfordringar høg innvandring skaper og lanserer i denne samanheng ei rekkje alternative tiltak for betre integrasjon og tilpassing til det norske samfunnet. Hovudspørsmålet er likevel kor mykje samfunnet er villige til å betale for å hjelpe personar på flukt frå krig, konfliktar og naud og kva innverknad høge og aukande kostnader har på samfunnsøkonomien, og ikkje minst på haldningar til nye innvandrarar/flyktningar. Utgreiinga gir ikkje fasitsvar. Mange av tiltaka er alt prøvde ut med varierande resultat. Utgreiinga tilrår på mange vis meir av tiltak som verkar, utan å foreslå revolusjonerande nye. Arbeidslina står sterkt. Alle er samde om at arbeid så raskt som mogleg er det beste tiltaket for god integrering, og i dette ligg kvalifisering for arbeid. Arbeidstrening i bedrift med lønstilskot er eit slikt tiltak. Vidare bør kvalifiseringsprogram opne for større fleksibilitet når det gjeld utdanning anten i bedrift eller i utdanningsinstitusjon. Språk er grunnleggjande og ordforrådet blir fortare styrka når det er knytt til praksis. Rask analyse av kva kvalifikasjonar den enkelte har må til, slik at kvalifiseringsordningane blir meir målretta. Dei fleste flyktningar har lite relevant kompetanse med seg frå heimlandet, og dette gjer det ekstra vanskeleg å skaffe desse arbeid. Kvalifiseringsprogram må komme tidleg i gang, også før opphaldsløyve er avgjort, særleg gjeld dette barn og unge. For flyktningar med høgare utdanning, er det særs viktig at denne kompetansen rask blir dokumentert og godkjend for norske forhold, eventuelt vurdert kva tilleggskompetanse som trengs. Utvalet peikar også på utfordringar knytt til lang ventetid før busetjing, og særleg for mindreårige. Vi er samde i dette. Ved høge ankomsttal vil ikkje kommunane kunne makte å dekke behovet så raskt som ønskjeleg. Det er derfor behov for beredskapstiltak. Vi opplever likevel at kommunane i stor grad, rett nok på litt sikt, meistrar å dekke behovet. Her kan også rettleiing- og rådgjevingsapparatet styrkast, gjerne med hjelp av fylkesmennene. Fylkesmannen har frå før god oversikt over kompetansen i den einskilde kommunen Vi er også samde med utvalet i at busetjing bør i større grad sjåast i samanheng med arbeidsmarknaden og behovet for arbeidskraft og kompetanse. Arbeid , kvalifisering og rask busetjing er, etter vårt syn dei aller viktigaste stikkorda for integrering, deltaking, meistring og tillit m.m. Det er likevel heilt utenkjeleg at dette løyser ei akutt flyktningekrise, som vi opplevde i 2015. Til det vil vi mangle både ressursar og kapasitet. Særleg vanskeleg er dette i periodar med problem på arbeidsmarknaden, også for nordmenn. Vi må akseptere og leve med at denne innvandrargruppa treng stønad i lange periodar, ja gjerne heile livet. Dette set, som utgreiinga påpeikar, velferdsgodene våre under stort press, og kan føre til auka skattebyrde for dei som er i arbeid. Utgreiinga reiser også spørsmålet om det bør etablerast særordningar for flyktningar, som til dømes krav om butid for å oppnå velferdsytingar, og/eller endra skattereglar for å stimulere til deltaking i arbeidslivet. Av omsyn til likeverd og likskap og for å unngå diskriminerande haldningar, er vi skeptiske til å innføre omfattande særordningar for denne innvandrargruppa. For å sikre likeverdige levekår, kan dette likevel over tid vere nødvendig. I det store og heile gir utgreiinga eit godt utgangspunkt for vurdering og val av tiltak og politikkutforming. Utgreiinga gir, som nemnt, likevel ikkje svar på alle spørsmål høge flyktningetal reiser. Vi kan ikkje vente at alle flyktningar skal kunne yte positivt til samfunnsrekneskapen. Dette må vi leve med. Noreg kan ikkje unnlate å ta sin del av ansvaret for å løyse flyktningproblemet i verda av den grunn. Med helsing Magnhild Meltveit kleppa. Harald Thune ass. fylkesmann Dokumentet er elektronisk godkjent og har derfor ikkje underskrift Arbeids- og inkluderingsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
