Utdanningsforbundet

Språket i utredningen er til en viss grad preget av kost- nytte perspektiver mer enn etiske forpliktelser og medmenneskelighet. Vi har forståelse for at det er viktig å begrunne betydningen av utdanning og jobb for å bli inkludert i samfunnet på linje med andre både sosialt og økonomisk. Våre menneskerettslige forpliktelser overfor flyktningene må likevel veie tyngre enn at det har en økonomisk kostnad. Det er derfor viktig at arbeidet med å forbedre Norge som mottaksland for flyktninger og asylsøkere preges av et språk som inkluderer og som viser at man ønsker å møte nyankomne med verdighet.

Asylsøkerne er mennesker i nød, som har vært på flukt lenge og som har erfart grusomheter tett på. Språk betyr definisjonsmakt, f.eks. når man omtaler vårt sosial- og trygdesystem som ‘generøse velferdsordninger’, som nyankomne er ‘så heldig’ å få ta del i. Med slike språklige vendinger tar man ikke flyktningenes perspektiv, men har det norske samfunnets fellesideologi som utgangspunkt; Man skal gjøre seg fortjent gjennom arbeid og skatteseddel for å få ta del i ‘godene’. Et slikt perspektiv går rett inn i den politiske debatten om hvordan vi kan klare å beholde velferdsstaten slik vi kjenner den. Dette perspektivet er ikke bare uheldig, men det kan også være farlig, fordi det gjør noe med folks holdninger og det kan bidra til å spre misnøye overfor grupper som trenger vår solidaritet og medfølelse .

Dette kommer utvalget inn på i kapittel 9 om samhold og tillit.

Utdanningsforbundet er enig i beskrivelsene av hva som kjennetegner Norge som samfunn generelt og som velferdsstat. Samfunnet er preget av høy grad av tillit innbyggerne imellom og mellom innbyggere og politikere og andre myndighetsutøvere. Selv om det aldri har vært så mange barn (ca 200.000) som lever i lavinntektsfamilier, så er samfunnet generelt preget av økonomisk likhet. Det er begrunnet i universelle velferdsordninger som barnetrygd, støtte til studier gjennom lånekassen og relativt sett jevnt høye lønninger uansett stilling og utdanningsbakgrunn. Arbeidsledigheten er relativt lav, hvilket betyr at de langt fleste er i arbeid og dermed kan bidra gjennom skatt til å opprettholde gode velferdsordninger. Det er karaktertrekk ved det norske samfunnet som majoriteten ønsker å bevare.

Med økt innvandring settes samfunnets karaktertrekk på prøve. Arbeidsinnvandringen kan presse lønningene ned og en større andel asylsøkere og flyktninger enn tidligere kan bidra til økt press på velferdsgodene. Utvalget peker på at det er vanskeligere for flyktninger å komme i jobb, de har kompetanse fra hjemlandet som er vanskelig å konvertere og verifisere i Norge, og de bruker vanligvis lengre tid for å tilegne seg norsk språk. Fluktbakgrunn og opprinnelsesland har betydning for om integreringen lykkes.

Norge er forpliktet til å jobbe for å nå bærekraftmålene. Blant disse er fattigdomsbekjempelse, god utdanning, likestilling mellom kjønn, mindre ulikhet og fred og rettferdighet. I Integrasjon og tillit berøres disse målene. Det påpekes at flyktninger og innvandrere ikke får den utdanningen eller opplæringen, som de trenger for raskt å komme i arbeid, slik at de kan forsørge seg og sine på en god måte. Mange er i delstillinger og har kortidsarbeidskontrakter, og en langt mindre andel av innvandrerkvinnene er i lønnet arbeid sammenliknet med kvinner generelt i befolkningen. Dette påvirker familienes økonomi og tall viser at de fleste barn som lever i lavinntektsfamilier er innvandrerbarn. Dette kan i et lengre tidsperspektiv bety større økonomiske forskjeller, som vil bli oppfattet som urettferdig.

Utdanning er avgjørende og skolen har en nøkkelposisjon i integreringsarbeidet, hevder utvalget. Det betyr at om vi lykkes med å imøtekomme utdanningsbehov som den enkelte og som samfunnet har, så vil vi være langt på vei med å lykkes med bærekraftmålene og med å styrke velferdssamfunnet og de modellene, som trygger oss som arbeidstakere og borgere.

Utdanningsforbundet mener at tallmaterialet og analysene gir nyttig informasjon for å kunne bidra til å utvikle utdanningssektoren til beste for elever og foreldre og for å målrette kompetansebehov og ressurser til sektoren. Utvalget peker også på at forskningen på enkelte områder innen utdanningsfeltet er mangelfull. Utdanningsforbundet mener det er bra at utvalget sier tydelig fra om det.

Utdanningsforbundet mener at utdanning er et gode i seg selv. Barnekonvensjonen gir alle barn under 18 år en rett til skolegang og opplæring. Brochmann-utvalgets utredning ser på utdanning som et middel til å oppnå jobb og selvforsørgelse og å støtte opp under velferdsstaten. Samtidig er utdanningssystemet myndighetenes viktigste virkemiddel for å påvirke befolkningens kompetanse, og dermed et virkemiddel som kan bidra til å opprettholde tillit og sysselsetting og fremme sosial utjevning i en situasjon med fortsatt høy innvandring. (4.1) Dette belyses med beregninger som viser at dersom flyktninger i Norge ikke får en fullverdig skolegang, vil det koste samfunnet 3.8 mill. 2015-kroner per individ, eller ca 27 mrd. kr. dersom alle de 7000 barna som kom i 2015, får opphold, men mangelfull utdanning.

For andre innvandrede er kostnaden 2.6 mill. De beregnede kostnadene er relatert til at mangelfull utdanning gir dårligere tilknytning til arbeidsmarkedet. I tillegg kommer ikke-verdsatte kostnader knyttet til forhold som tillit, samfunnsdeltakelse og sosial mobilitet.

Det er på dette grunnlaget at utvalget mener det er nødvendig å legge større vekt på utdanning og kvalifisering som ledd i en langsiktig integrasjonsstrategi. For ungdom med innvandrerbakgrunn kan det å lykkes i skole og høyere utdanning være særlig viktig, fordi de ofte står svakere enn majoritetsungdom når det gjelder nettverk og andre ressurser («kulturell og sosial kapital»). Studier viser også at både innvandrere og deres etterkommere som kan skilte med høyere utdanning fra Norge, i mindre grad enn andre opplever negativ forskjellsbehandling på arbeidsmarkedet.

Utdanningsforbundet slutter seg til utvalgets vurderinger om at utdanning er et av de viktigste virkemidlene for å redusere sosiale og økonomiske forskjeller i samfunnet. Samtidig er utdanning viktig for den enkelte for å kunne få utfolde sine evner og anlegg, skape seg et godt liv og oppleve seg verdsatt. Vi mener det er viktig at Norge ser på flerspråklig kompetanse som en ressurs både for den enkelte og for samfunnet, og legge til rette for å utvikle denne ressursen i befolkningen. Språklig og kulturelt mangfold må anses som en naturlig og positiv del av dagens barnehage og skole.

Utdanningsforbundet vil understreke at kompetanse i norsk som andre språk er en forutsetning for dem som underviser barn, unge og voksne med ulik språkbakgrunn .

Flerspråklighet har stor verdi for det enkelte mennesket og vil samtidig kunne styrke Norges muligheter for å lykkes i et globalt arbeidsmarked.

Det er nødvendig å styrke både særskilt norskopplæring, morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring. Det er dokumentert at tilbudet om og kvaliteten på særskilt norskopplæring, morsmålsopplæring og tospråklige fagopplæring er sterkt varierende i kommunene og ofte ikke oppfyller lovens krav. I dag fungerer morsmål dessverre mest som et instrument for utviklingen i norsk. Dette går også klart fram av læreplanen i morsmål for språklige minoriteter.

Utdanningsforbundet mener morsmålsopplæring har en stor egenverdi og at den har stor positiv effekt i utviklingen av flerspråklighet og tilegnelse av gode ferdigheter i norsk. Det bør derfor i større grad enn i dag åpnes for at elever kan velge morsmål som et fag gjennom hele skoleløpet som alternativ eller tillegg til fremmedspråk.

Utdanningsforbundet mener langvarig andrespråksopplæring er viktig og at slik kompetanse er en verdi i seg selv, ikke bare som støtte til læring av norsk. Det innebærer at det bør gjøres endringer i §§ 2-8 og 3-12 i opplæringsloven slik at elever som blir overført til ordinær læreplan i norsk, fortsatt skal kunne ha rett til særskilt norskopplæring, morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring.

Utdanningsforbundet mener primært at det bør innføres en individuell rett til morsmålsopplæring for minoritetsspråklige elever i grunnskolen og videregående skole. Vi mener at retten til morsmål ikke bør være knyttet til og avgrenset av hvor god eleven er i norsk.

Da det kom uvanlig mange asylsøkere til Norge på kort tid høsten 2015 var verken myndigheter eller mottak rustet for dette. Det var samtidig slik at myndighetene ønsket å få avklart raskt hvem som ikke var berettiget opphold i Norge og prioriterte dette arbeidet framfor å kartlegge alle de nyankomnes ressurser og behov. Vi vet at mange syrere, som antakelig ville få flyktningstatus ble flyttet fra mottak til mottak uten at noen spurte dem om hva slags arbeidserfaring og kompetanse de hadde.

Utdanningsforbundet støtter utvalget når de sier at ventetiden i mottakene må benyttes til å kartlegge kompetanse, gi språkopplæring og kunnskap om norske samfunnsforhold .

At statsråd Haugli på en nordisk konferanse om integrering av flyktninger i arbeidslivet denne uken ga uttrykk for tilsvarende gir positive forventninger til framdrift på feltet:

«Flyktningenes kompetanse skal kartlegges i mottak, slik at deres ressurser raskere kan benyttes i arbeidsmarkedet. Kompetanse er ferskvare, den må utøves og videreutvikles for ikke å forringes!» [1]  

Utdanningsforbundet mener at satsing på god lærerkompetanse og kvalifiserte lærere må gå som en synlig råd tråd gjennom voksenopplærings- og kompetansepolitikk uavhengig av hvilke instanser og aktører som koordinerer opplæringen. Kvalifiserte lærere er like viktig i voksen-opplæring som i grunnopplæring for barn og unge. Det helt sentralt at lærernes kompetanse og erfaringer veier tungt i arbeidet med å bedre helheten innenfor voksenopplæringsfeltet og med å få til en bedre sammenheng mellom undervisning etter opplæringsloven og intro-duksjonsloven .

Utdanningsforbundet mener det bør innføres en rett til kontaktlærer for voksne som får undervisning etter opplæringsloven og introduksjonsloven. I dag har elever i grunnopp-læringen rett til kontaktlærer, mens elever i voksenopplæringen ikke har samme rettighet.

Det må bli lettere å ta etter- og videreutdanning for lærere i voksenopplæringen. Lærere som underviser voksne etter introduksjonsloven bør komme inn under videreutdanningsstrategien Kompetanse for kvalitet eller ordninger med liknende innretning. Videreutdanningstilbudene i voksenpedagogikk og norsk som andrespråk skal også være rettet mot lærere som underviser etter introduksjonsloven. Vi mener det er viktig at disse lærerne også får ta del i en ordning som er like ambisiøs og forpliktende som den gjelder for lærere i ordinær grunnopplæring.

Undervisning etter introduksjonsloven er faglig, fagdidaktisk og pedagogisk krevende. Det krever spesifikk voksenpedagogisk innsikt og erfaring i tillegg til fagdidaktisk spisskompetanse i begynneropplæring i norsk. I mange tilfeller må dette kombineres med grunnleggende lese- og skriveopplæring (alfabetisering). God tilgang til relevante kompetansehevingstilbud for disse lærerne vil være et svært viktig tiltak for bedre integrering av innvandrere, ikke minst fordi kartlegginger viser at mange av lærerne mangler slik kompetanse.

Utvalget viser til at OECD anbefaler Norge å prioritere tidlig innsats og at barrierer mot deltakelse i barnehage må fjernes. Utvalget mener myndighetene må fortsette arbeidet med å sikre at innvandrerbarn får samme mulighet som andre barn til å delta i barnehage av hensyn til språklig og sosial utvikling. Barnehagen har i dag en viktig rolle i utdanningssystemet og i arbeidet med sosial utjevning og tidlig innsats.

Utdanningsforbundet har særlig engasjert seg i barns rettigheter når de kommer til Norge, og da særlig de minste barna som bor i mottak og som ikke får et godt tilrettelagt pedagogisk tilbud, slik andre barn i Norge får. Barnekonvensjonens artikkel 2 om ikke-diskriminering brytes år etter år av norske myndigheter når det gjelder retten til barnehageplass.

Retten til barnehageplass har vært betinget av at familien er bosatt i en kommune. Ikke sjelden blir familier boende i mottak også etter at de har fått oppholdstillatelse. De eldste barnehage-barna, 4-5 åringene, har lenge hatt et førskoletilbud også i mottakene, mens de minste barna ikke har fått noe. Foreldrene har kunne få tilbud om barnepass for de minste barna, dvs ingen barnehagelærer eller et pedagogisk opplegg. I revidert budsjett i mai 2016 ble 3,6 millioner kroner omdisponert for å legge til rette for at kommunene fra barnehageåret 2016-2017, kunne tilby gratis kjernetid i barnehage til to- og tre-åringer som har fått opphold i Norge, men som fortsatt bor i asylmottak.

Utdanningsforbundet mener at asylmottakenes beskaffenhet burde tilsi at alle barna på mottak får et fulltids barnehagetilbud fra de er ett år. Det er det beste for barna, for foreldrene og for samfunnet.

Utdanningsforbundet mener at barns rett til barnehageplass må gjøres uavhengig av opp-holdsstatus, på samme måte som retten til å gå på skole. Dette er viktig for språkopplæringen og rask integrering. Barnehagen er dessuten et viktig velferdstilbud som medvirker til sosial utjevning ved å gi foreldre mulighet til kompetanseheving og yrkesdeltakelse.

Skolefritidsordningene er også et tilbud man betaler for. Noen steder er dette et dyrere tilbud enn barnehagen. Skolefritidsordningen burde også anses å være en viktig integreringsarena. Prisnivået er en barriere for det.  

Til tross for at bruken av kontantstøtten er redusert de siste årene, påpeker utvalget at innvandrere er sterkt overrepresentert blant kontantstøttemottakere. En rekke rapporter, utredninger og undersøkelser de siste årene dokumenterer at kontantstøtten bidrar til lavere deltakelse i barnehagen, svakere språkutvikling og at den motvirker høyere yrkesdeltakelse blant kvinner med innvandrerbakgrunn. Kontantstøtten marginaliserer barn fra innvandrer-familier med svak bakgrunn og forsterker gjeldende skjevhet i rekrutteringen til barnehagen. Dette er godt dokumentert.

Utdanningsforbundet mener at en naturlig konsekvens for å nå målsetningene i integreringspolitikken ville vært å avvikle kontantstøtten helt og i stedet styrke barnetrygden vesentlig ettersom realverdien har vært redusert over flere år.

Utdanning er et sentralt virkemiddel når det gjelder kvalifisering til, og mobilitet i, arbeidslivet, funksjonsdyktighet i samfunnet og utvikling av tillit hos den enkelte. Dette kan tyde på at påbygging av utenlandsk utdanning med noe utdanning fra Norge kan ha høy samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Utvalget anbefaler å satse på dette. Det er vesentlig at innvandrere får godkjent sin medbrakte utdanning.

Utvalget ser satsing på mer effektiv utdanning og kvalifisering som en nøkkelfaktor for å

øke sysselsettingen av flyktninger i norsk arbeidsliv, og i en del tilfeller vil dette kreve mer langsiktige utdanningsløp. Investering i kompetanse vil dermed også være en nøkkel til å bedre situasjonen for denne gruppen når det gjelder andre levekårsmål.

Utdanningsforbundet har merket seg at en større andel av innvandrere enn av den øvrige befolkningen har arbeidstid under 30 timer i uken. Dette gjelder særlig for innvandrere fra EU-land, fra Sentral- og Øst-Europa og Asia, Afrika mfl. Midlertidige stillinger er noe mer utbredt blant innvandrere enn blant den øvrige befolkningen. Organisasjonsgraden er lavere blant innvandrere, særlig arbeidsinnvandrere, enn i den øvrige befolkningen, men det er tegn til at organisasjonsgraden øker med tid i landet.

Det er derfor positivt at utdannings- og sysselsettingsaktiviteten blant unge etterkommere av innvandrere viser mange flere likhetstrekk med den øvrige befolkningen enn med unge innvandrere. Det er tegn til at enslige mindreårige flyktninger har aktivitetsrater som likner mye på unge uten innvandrerbakgrunn.

Norge har et arbeidsmarked med høye kompetansekrav. Utdanningsforbundet deler utvalgets bekymring for at innvandreres medbrakte kompetanse synes å bli lite verdsatt i det norske arbeidslivet, og overkvalifisering er langt mer vanlig blant utenlandsfødte enn innenlands-fødte.

Utvalget mener myndighetene bør vurdere om det kan utvikles alternative dokumentasjonsformer for arbeidspraksis fra land der det ikke er mulig å oppdrive slik dokumentasjon. Det bør også vurderes om det kan bli mulig å avgi eksamen på andre språk enn norsk.

Utdanningsforbundet deler regjeringens vurdering av arbeid som nøkkelen til deltakelse og økonomisk selvstendighet. Vi er også enig i at grunnleggende kvalifisering og bedre bruk av innvandrernes kompetanse i arbeidslivet er avgjørende for å lykkes. Vi mener det derfor er viktig å tette sysselsettingsgapet som eksisterer mellom innvandrere og befolkningen for øvrig og at det er en hovedutfordring å øke sysselsettingen blant innvandrere, særlig kvinner, fra land i Asia og Afrika.

Det må opprettes spesialteam i regi av Nav som raskt matcher flyktningenes kompetanse og virksomhetenes behov.

De nyankomne flyktningenes må inkluderes i partenes og regjeringens arbeid med inkluderende arbeidsliv.

Utdanningsforbundet er bekymret over at særlig gutter med minoritetsspråklig bakgrunn har større problemer enn andre med å få læreplass. Dette er både et problem for den enkelte ungdom som ikke får anledning til å fullføre et fagopplæringsløp, og for samfunnet. Det er behov for at flere unge velger yrkesfag og det er særlig viktig at vi viser ungdom med minoritetsbakgrunn at de er ønsket i hele arbeidslivet. Vi kan ikke opprettholde et system som gjør det mulig for enkeltbedrifter å velge bort elever med minoritetsbakgrunn. Det bør etableres et system som gjør det mulig for alle, uansett kjønn og bakgrunn, å få en læreplass. Utdanningsforbundet mener at det tilskuddsordningen for lærlinger med særskilte behov, også omfatter lærlinger med svake norskferdigheter og kort botid i Norge.

Den røde tråden i utvalgets utredning er betydningen av utdanning for å sikre integrering av nyankomne:

«Når det gjelder å sikre at etterkommere av innvandrere ikke stiller med et dårligere utgangspunkt enn majoritetens barn, vil utdanning være avgjørende. Skolen vil fortsette å ha som viktig funksjon å sikre kunnskap som jevner ut mulighetene for samfunnsdeltakelse og læring samt sørge for verdi- og normmessig forankring som skal styrke følelsen av gjensidig tillit og tilhørighet. For ungdom med innvandrer-bakgrunn kan det å lykkes i utdanningen være særlig viktig, fordi de kan stå svakere enn majoritetsungdom når det gjelder nettverk og andre ressurser («kulturell og sosial kapital»)» (ibid s.185)

Utvalget mener også at gode og inkluderende fellesarenaer som skole, arbeidsplass og nabolag er nøkkelfaktorer i arbeidet med å hindre radikalisering. Men utvalget peker også på at dette er en toveisoppgave; fellesarenaene må faktisk være og oppfattes som inkluderende. Utvalget plasserer ansvaret for dette blant annet hos politiske og religiøse ledere. Det trekkes fram hvilke betingelser som skal til for å skape segregerte og ‘parallelle’ samfunn; manglende oppslutning om felles verdier, historie og språk, og også mangelfull integrering, vedvarende sosioøkonomisk underutvikling, fattigdom og religiøse og kulturelle parallellsamfunn kan gi grobunn for mistro og fiendebilder.

Inkludering av nykommere i utdanning og arbeidsliv, sammen med tiltak for kvalifisering

og mot diskriminering, har vært sentralt for å motvirke en slik utvikling i Norge. Utvalget

mener at utjevning av levekår gjennom arbeid og utdanning stadig bør være en hovedtilnærming for å fremme likeverdig deltakelse mellom majoritet og minoriteter. Samtidig kan det argumenteres for at utviklingen har vist at dette ikke er tilstrekkelig i seg selv. Det anses i økende grad som legitimt å fastsette noen kriterier for hva som er akseptabel atferd på samfunnets felles arenaer. Utvalget mener at en god politikk for å skape tillit og dempe potensialet for konflikt og polarisering bør inneholde flere elementer. Ett av disse er grunnleggende utdanning, tilgang til språkopplæring og samfunnskunnskap, og kvalifisering som tar hensyn til individuelt utgangspunkt.

Utvalget legger også stor vekt på at tillit ofte er et resultat av samhandling, felles arenaer og felles problemløsning. Og utvalget anbefaler å satse tungt på sosialisering, kvalifisering og inkludering gjennom det norske arbeids- og velferdssystemets viktigste institusjoner.

Utdanningsforbundet deler utvalgets vurderinger og anbefalinger på dette området. Utdanningssystemets rolle og betydning når det gjelder sosialisering, kvalifisering og integrering er helt sentralt, og høyst sannsynlig det enkeltområdet som betyr mest når det gjelder å bygge og bevare tillitsnivået i vårt samfunn.

Utdanningsforbundet viser til at den utdanningspolitiske tenkningen i Norge i stor grad har gått ut på en harmonisering av ulikhet og motsetninger og dermed en utjevning av potensielle konfliktområder, gjennom idealer om likhet og rettferdighet og i et felles verdigrunnlag for skolen. Dype motsetninger mellom grupper er egnet til å skape mistillit. Et sentralt ideal i norsk utdanning har vært å legge grunnlaget for en skole som skal gi et tilbud til alle, uavhengig av økonomisk og sosial bakgrunn, kjønn, etnisk tilhørighet, evner og anlegg. Skolen skal være et møtested og en læringsarena der barn og ungdom skal inkluderes og integreres. Idealet er en fellesskole der barn og unge ved å omgås hverandre og lære hverandre bedre å kjenne, utvikler aksept for menneskelige forskjeller og et prinsipp om likeverd.

Utdanningsforbundet vil videre peke på at det er godt belagt i forskningslitteraturen at det er en positiv sammenheng mellom utdanning og tillit. Det er en vanlig forestilling at utdanning både åpner horisonter og skaper nye kontakter mellom mennesker. Grunnleggende verdi-orientering, inkludert generalisert tillit, formes i relativ ung alder og forblir nokså stabil gjennom livsløpet. Utdanningsløpet er en avgjørende katalysator for hvorvidt ungdommer blir tillitsfulle som voksne.

Grunnlaget for et barns tillit legges i barnets nære relasjoner. Som oftest skjer dette i hjemmet. Barnehage og skole er for de fleste barns vedkommende de samfunnsinstitusjonene de først stifter bekjentskap med. For at tilliten skal opprettholdes, må den hente næring fra tradisjoner, samfunnsstrukturer og ordninger som både er stabile og som er innrettet mot en rettferdig fordeling av goder og der lover og regler har til hensikt å ivareta barns rettigheter. Mange barn møter skolen med en rimelig intakt grunnleggende tillit.

Utdanningsforbundet vil understreke at lærerens krevende oppgave blir å møte det enkelte barnets og foreldrenes forventninger til skolen som institusjon. Det enkelte barn har en forventning om å bli sett og lyttet til, og til å bli fulgt opp i undervisningen. Særlig kan lærerens innsats bli avgjørende når det gjelder barn som mangler stabile relasjoner i hjemmet.

Barns væremåte er ofte spontan tillit. Dette gjør barnet ekstra sårbart overfor tillitssvikt, fordi det bare i liten grad har lært å reservere seg. Ved å være til å stole på, opptre rettferdig og ha øye til enkeltbarnet, kan læreren både imøtekomme barnets tillit og videreutvikle den. Ivaretakelse er særlig avgjørende på de laveste klassetrinnene. Også på de høyeste trinnene når barns tillit er blitt mer differensiert og forbeholden, viser forskning at lærere kan spille en sentral rolle når det gjelder barns og unges tillit til seg selv, sine muligheter og til verden omkring.

Tillit i klasserommet vil være spesifikk og være knyttet til enkeltlærere og et spesielt klassemiljø. Det er likevel en erfaring som barnet tar med seg videre mot voksenlivet og som kan prege deres syn på omverden og seg selv. Et godt klassemiljø kan motvirke mistro og skepsis ved at fordommer og forestillinger om andre ikke får anledning til å utvikle seg.