1. Innledning
FINN.no ble stiftet i 1999 og har sin virksomhet innenfor markedsplass- og mediemarkedet. Schibsted ASA er største aksjonær.
Selskapet er en betydelig aktør i det norske markedet. Merkenavnet FINN er godt likt av det norske folk og ligger i toppen av flere omdømmekåringer. Gjennomsnittsnordmannen bruker årlig over 26 timer på våre tjenester, og det formidles varer og tjenester for over 570 milliarder kroner hvert år på våre plattformer.
FINN.no har løsninger i markedet som faller innenfor utvalgets definisjon av delingsøkonomi. Dette gjelder spesielt våre tjenester innenfor Feriehus, Småjobber og Utleie av bolig. Disse tjenestene er også omtalt i utredningen.
Selskapet er en betydelig aktør i det norske markedet. Merkenavnet FINN er godt likt av det norske folk og ligger i toppen av flere omdømmekåringer. Gjennomsnittsnordmannen bruker årlig over 26 timer på våre tjenester, og det formidles varer og tjenester for over 570 milliarder kroner hvert år på våre plattformer.
FINN.no har løsninger i markedet som faller innenfor utvalgets definisjon av delingsøkonomi. Dette gjelder spesielt våre tjenester innenfor Feriehus, Småjobber og Utleie av bolig. Disse tjenestene er også omtalt i utredningen.
2. Rapporteringsplikten
Utvalget diskuterer flere steder hvilken rapporteringsplikt som skal legges på plattformene som opererer i markedet, og i anbefalingen pålegger man plattformene et omfattende ansvar for innrapportering av blant annet inntekter:
Det innføres en opplysningsplikt for den som formidler utleie eller betalte tjenester over digitale plattformer (side 22).
Vi er ikke motstandere av en slik rapporteringsplikt på generelt grunnlag, men vi ser at dette rent praktisk kan få en del uheldige og utilsiktede konsekvenser.
2.1 Plattformenes tilgang til informasjon er begrenset
Utvalget legger til grunn at delingsøkonomiplattformene har inngående kunnskap om alle sider av tjenestene som formidles:
I og med at bestilling og oppgjør mellom oppdragstaker, kunde og delings- og formidlingsselskaper skjer digitalt, ligger det imidlertid teknisk sett til rette for en enkel rapportering til skattemyndighetene fra plattformene (side 18).
Dette er ikke en riktig forutsetning.
«Delingsøkonomiplattform» er et svært vidt begrep og inneholder mange ulike varianter. Noen plattformer tar et stort ansvar for hele tjenesteformidlingsprosessen, mens andre kun formidler kontakt mellom aktørene. Dette betyr at flere plattformtjenester aldri vil ha informasjon om hvilke parter som inngikk avtalen, hvorvidt tjenesten faktisk ble gjennomført eller hvilken inntekt som ble generert.
Innenfor for eksempel bolig til leie har FINN tilrettelagt for en markedsplass hvor utleier og potensielle leietakere lett kan komme i kontakt med hverandre. Vår oppfatning er at dette i dag fungerer som en god delingstjeneste. Men vår tjeneste er ikke utformet på en slik måte at vi har opplysninger om hvem som er leietaker, hva som er leieforholdets varighet, hva som er avtalt leiepris eller andre detaljer rundt avtaleforholdet mellom utleier og leietaker.
Vi finner det urimelig å pålegge aktørene en opplysningsplikt som krever at man må innhente opplysninger som går langt utover det som er nødvendig for å tilrettelegge for gode tjenester i markedet. Dette vil medføre en vesentlig svekkelse av den verdiskapningen delingsplattformer kan bidra med.
2.2 Rapporteringsplikten kan få konkurransevridende effekter
Allerede i dag opererer flere norske aktører i konkurranse med utenlandske aktører som er underlagt helt andre rammebetingelser. Facebook og Google er to ofte nevnte eksempler på aktører som kun i liten grad yter skatt på de inntekter som de opptjener i det norske markedet. Dette er åpenbart konkurransevridende.
En omfattende rapporteringsplikt kan forsterke denne vridningen ytterligere dersom reglene ikke utformes likt og håndheves konsekvent for alle aktører som opererer i konkurranse med hverandre i det norske markedet.
Det avgjørende blir her hvordan kontrollen med aktørenes praksis rent faktisk gjennomføres.
Det innføres en opplysningsplikt for den som formidler utleie eller betalte tjenester over digitale plattformer (side 22).
Vi er ikke motstandere av en slik rapporteringsplikt på generelt grunnlag, men vi ser at dette rent praktisk kan få en del uheldige og utilsiktede konsekvenser.
2.1 Plattformenes tilgang til informasjon er begrenset
Utvalget legger til grunn at delingsøkonomiplattformene har inngående kunnskap om alle sider av tjenestene som formidles:
I og med at bestilling og oppgjør mellom oppdragstaker, kunde og delings- og formidlingsselskaper skjer digitalt, ligger det imidlertid teknisk sett til rette for en enkel rapportering til skattemyndighetene fra plattformene (side 18).
Dette er ikke en riktig forutsetning.
«Delingsøkonomiplattform» er et svært vidt begrep og inneholder mange ulike varianter. Noen plattformer tar et stort ansvar for hele tjenesteformidlingsprosessen, mens andre kun formidler kontakt mellom aktørene. Dette betyr at flere plattformtjenester aldri vil ha informasjon om hvilke parter som inngikk avtalen, hvorvidt tjenesten faktisk ble gjennomført eller hvilken inntekt som ble generert.
Innenfor for eksempel bolig til leie har FINN tilrettelagt for en markedsplass hvor utleier og potensielle leietakere lett kan komme i kontakt med hverandre. Vår oppfatning er at dette i dag fungerer som en god delingstjeneste. Men vår tjeneste er ikke utformet på en slik måte at vi har opplysninger om hvem som er leietaker, hva som er leieforholdets varighet, hva som er avtalt leiepris eller andre detaljer rundt avtaleforholdet mellom utleier og leietaker.
Vi finner det urimelig å pålegge aktørene en opplysningsplikt som krever at man må innhente opplysninger som går langt utover det som er nødvendig for å tilrettelegge for gode tjenester i markedet. Dette vil medføre en vesentlig svekkelse av den verdiskapningen delingsplattformer kan bidra med.
2.2 Rapporteringsplikten kan få konkurransevridende effekter
Allerede i dag opererer flere norske aktører i konkurranse med utenlandske aktører som er underlagt helt andre rammebetingelser. Facebook og Google er to ofte nevnte eksempler på aktører som kun i liten grad yter skatt på de inntekter som de opptjener i det norske markedet. Dette er åpenbart konkurransevridende.
En omfattende rapporteringsplikt kan forsterke denne vridningen ytterligere dersom reglene ikke utformes likt og håndheves konsekvent for alle aktører som opererer i konkurranse med hverandre i det norske markedet.
Det avgjørende blir her hvordan kontrollen med aktørenes praksis rent faktisk gjennomføres.
3. Oppsummering
De fleste tjenesteplattformer har vesentlig mindre informasjonstilgang enn hva utvalget legger til grunn. Vi finner det urimelig å pålegge aktørene en opplysningsplikt som krever at man må innhente opplysninger som går langt utover det som er nødvendig for å tilrettelegge for gode tjenester i markedet
Vi ber om at rapporteringsplikten utformes nærmere i tett dialog med aktørene i delingsøkonomien slik at man får gode og praktisk gjennomførbare løsninger og unngår negative utilsiktede konsekvenser i form av konkurransevridning til fordel for aktører utenfor Norge.
Administrerende direktør
Vi ber om at rapporteringsplikten utformes nærmere i tett dialog med aktørene i delingsøkonomien slik at man får gode og praktisk gjennomførbare løsninger og unngår negative utilsiktede konsekvenser i form av konkurransevridning til fordel for aktører utenfor Norge.
Administrerende direktør