Dato: 18.12.2024 Svartype: Med merknad Innleiing Haukeland universitetssjukehus sitt høyringssvar er utarbeidd etter eit høyringsmøte der representantar frå alle einingar ved sjukehuset var invitert, samt tillitsvalde, verneteneste, Brukarutvalet og Ungdomsrådet. Handtering av teieplikta er eit tema som engasjerer, og helsepersonell har mange erfaringar med at regelverket ikkje er alltid er så lett å bruke i dei situasjonane dei står i til dagleg. Eit regelverk som gjer det lett å gjere rett er etterspurt. Det er heilt avgjerande for pasienttryggleiken at helsepersonell har tilgang til helseopplysningar om pasientane når dei skal gje helsehjelp. Tilgang til helseopplysningar er også viktig for å forbetre tenestene våre, for å lære og for å kunne hjelpe anna helsepersonell med å yte forsvarleg helsehjelp. Det er derfor bra at det blir løfta fram i høyringnotatet at det er eit mål at endringane skal gjere reglane om teieplikt enklare å forstå og bruke. Det er viktig at vi ikkje kjem i ein posisjon der helsepersonell let vere å gjere oppslag i pasientjournalen når dei treng det for å gi helsehjelp av god kvalitet, fordi det oppstår usikkerheit om kva som er lovlege oppslag. Haukeland universitetssjukehus har organisert sine konkrete innspel etter forslaget til ny struktur av reglane om teieplikt. Til slutt vil vi knyte nokre kommentarar om dei teknologiske moglegheitene vi har til systematisk loggkontroll, og til ei så finmaska tilgangsavgrensing som lovforslaget legg opp til. Hovudregel om teieplikt - § 21 Haukeland universitetssjukehus støtter presiseringa om at opplysningar underlagt teieplikt ikkje skal utnyttast til personellet sine eigne føremål. Vi meiner det er eit viktig prinsipp at det pasientjournalsystemet som sjukehuset stiller til rådigheit for personellet, berre skal brukast når personellet utfører oppgåver som sjukehuset har eit ansvar for. Det er også bra at Helse- og omsorgsdepartementet omtalar problemstillinga knytt til teieplikt for personar som tek kontakt med medisinsk nødmeldingsteneste. Vi er likevel usikre på om formålet med regelendringa; at alle utan fare for straffeforfølging skal kunne kontakte medisinsk nødmeldeteneste for å varsle om situasjonar der det er akutt behov for helsehjelp, vil bli oppfylt utan at ein også endrar akuttmedisinforskrifta § 20. I den saka det blir referert til i høyringsnotatet under punkt 4.2.1, er det pasienten som har meldt innringjar for eit alvorleg straffbart forhold. Så lenge pasienten framleis vil ha rett til innsyn i opplysningane om innringjar, legg vi til grunn at det vil også være opp til pasienten å dele opplysningane med politiet. Vi er usikre på om ny helsepersonellov § 21 tredje ledd i eit slikt tilfelle vil gjere at opplysningar om innringjar ikkje kan nyttast som bevis i ein domstol. Det er også viktig å vere klar over at i enkelte miljø vil innringjar kunne bli utsett for represaliar, dersom pasienten eller nokon i omgangskrinsen får vite kven som ringde inn. Bortfall av teieplikt ved samtykke - § 22 For at eit samtykke til bortfall av teieplikta skal vere gyldig, foreslår departementet at samtykket må innfri samtykkedefinisjonen i EU si personvernforordning artikkel 4 nr. 1. Haukeland universitetssjukehus meiner det vil vere ei uheldig innstramming dersom presumert samtykke ikkje lenger vil vere eit tilstrekkeleg grunnlag for bortfall av teieplikta. Dersom det er i pasienten si interesse at opplysningar blir delte, men vedkommande ikkje er i stand til samtykke, bør helsepersonell framleis kunne utlevere opplysningane på bakgrunn av ei vurdering av den antatte viljen til pasienten. Et eksempel kan være at det er behov for å ringe barnehage og besteforeldre når en bevisstlaus pasient har mindreårige barn som må bli tatt vare på. Eit anna eksempel er når pasienten er bevisstlaus etter ei kriminell handling. Ofte vil det då vere i pasienten si interesse at politiet raskt kan setje i verk etterforskinga. På denne bakgrunnen er det ikkje uvanleg at helsepersonellet utleverer nødvendige opplysningar til politiet på bakgrunn av eit presumert samtykke. Vi ser at det er vist til reglane om samtykkekompetanse pasient- og brukarrettslova, men trur det kan verke forvirrande for helsepersonell, sidan det her ikkje vil vere snakk om å gje helsehjelp utan samtykke, men å dele opplysningar. Vi tenker av den grunn at også nogjeldande 22, 3 ledd bør oppretthaldast. Haukeland universitetssjukehus meiner vidare at det ikkje vil vere ei god løysing at samtykket skal utgjere behandlingsgrunnlag etter personvernforordninga artikkel 6 og 9. Dersom innhaldet i samtykkekravet blir bestemt på EU-nivå i staden for nasjonalt, kan vi risikere at det blir stilt andre og strengare krav enn det som følgjer av nasjonal lovgiving (helsepersonelloven § 22). Dette kan føre til at nødvendig – og nokre tilfelle livsviktig – behandling av helseopplysningar for å yte forsvarleg helsehjelp og samarbeid med andre, blir ulovleg, fordi samtykka som er gitt ikkje lenger blir rekna som gyldige. Dette kan t.d. følgje av at EU/EØS-rettslege kjelder som praksis frå EU-domstolen, det europeiske personvernrådet mv. tilseier ei strengare tolking av samtykket enn det som følgjer av dagens samtykkedefinisjon i vår helselovgiving. Vi understrekar at det avgjerande i denne samanhengen, er at det framleis er tolkinga av dei norske lovene og forskriftene som er gjeldande for spørsmålet om samtykket er gyldig. Tilgjengeleggjering av opplysningar for å gje helsehjelp - § 23 Helsepersonell er heilt avhengig av å ha relevant og nødvendig informasjon om pasienten tilgjengeleg for å kunne ta gode avgjerder i pasientforløpet. Det er derfor positivt at Helse- og omsorgsdepartementet er så tydelege på at det er det helsepersonellet som skal behandle pasienten, som må vurdere kva opplysningar som er nødvendige og relevante i den konkrete situasjonen, for å yte forsvarleg helsehjelp til pasienten. Dette er eit signal om kor viktig det er for pasienttryggleiken at helsepersonell har tilgang til korrekte og oppdaterte helsehelseopplysningar når dei skal yte helsehjelp. Vi er på den andre sida i tvil om det er eit godt grep å flytte regelen om retten pasienten har til å motsette seg deling av opplysningar frå pasient- og brukarettslova § 5-3 inn i dei ulike reglane i helsepersonellova. Etter vårt syn bryter dette med den etablerte ordninga der ein finn pasientane sine rettar i pasient- og brukarrettslova, mens helsepersonellet sine pliktar er regulert i helsepersonellova mv. Det er eit fåtal av våre pasientar som brukar retten til å motsette seg deling av helseopplysningar, og dei som gjer det vil som regel at tilgangen til pasientjournalen skal bli sperra for enkeltpersonar i sjukehuset som dei har ein privat relasjon til. Vår bekymring er knytt til dei få pasientane som ber om sperring for heile pasientjournalen sin for alle tilsette ved sjukehuset. Dette er ofte pasientar som har behov for helsehjelp både innan psykisk helsevern, rusmedisin og somatikk, og der det er vanskeleg å vurdere om dei fullt ut forstår konsekvensen av slik omfattande sperring. Eit eksempel på ei slik sak er ein pasient som bli tilvist for vurdering av omfattande ortopedisk kirurgi, der ein veit at etterleving av råd i den postoperative fasen er heit avgjerande for eit vellukka resultat. Vidare vil operasjonen medføre smerter som treng lindring med legemiddel. Dersom pasienten har sperra sin journal vil kirurgen mangle viktig informasjon for å kunne gjere ei forsvarleg og effektiv vurdering av om pasienten vil ha nytte av den omfattande ortopediske kirurgien. Dei problemstillingane som oppstår i slike saker, burde i større grad ha blitt omtalt i høyringsnotatet. Det bør mellom anna takast opp risiko knytt til omfattande sperring av pasientjournal, i kva grad helsepersonell kan avvise pasienten dersom dei ikkje får sette seg inn i sjukehistoria, og kva plikt helsepersonellet har til å forsikre seg om at pasienten har forstått konsekvensen av sperring. Det bør også bli vurdert korleis helsepersonell skal handtere saka dersom det oppstår usikkerheit knytt til om pasienten har forstått konsekvensensen av sperring. Vidare er vi betenkte over at det er understreka i høyringsnotatet at det ikkje skal vere krav til skriftleggjering av krav om sperring. Haukeland universitetssjukehus praktiserer i dag at pasientar som krev omfattande sperring av sin journal, må skrive under på at dei aksepterer risikoen knytt til sperringa. Det er bra at § 23, 4. ledd, siste punktum opnar for at tilgjengeleggjering likevel kan skje dersom tungtvegande grunner talar for det. Vi er likevel bekymra for om dette unntaket er for snevert, og om regelen er utforma på ein måte som gjer helsepersonell usikre på korleis dei skal bruke unntaket i konkrete situasjonar. Tilgjengeleggjering av opplysningar utan behandlarrelasjon - § 24 Tilgjengeleggjering av opplysningar for å støtte anna helsepersonell i å treffe avgjersler om helsehjelp og for å kunne gi helsehjelp til andre er ein praktisk viktig regel i sjukehuset. Våre innspel knytt til pasienten sin rett til å motsette seg slik tilgjengeleggjering, gjer seg også til ein viss grad gjeldande her. Sjølve lovteksten opnar heller ikkje for at opplysningane likevel kan gjerast tilgjengeleg dersom tungtvegande grunner talar for det. Dersom departementet meiner § 24 skal samsvare med regelen i § 23 slik det står i høyringsnotatet, bør også teksten vere lik i begge paragrafane. Eventuelt bør ein vurdere å behalde § 5-3 i pasient- og brukarrettslova slik den er i dag, ref innspelet over. I § 24, 3. ledd står det at opplysningar etter første og andre ledd så langt det er mogleg skal gis utan pasientens namn og fødselsnummer. I høyringsnotatet punkt 4.3 står det at det generelle kravet om at tilgjengeleggjeringa skal skje «etter anmodning» blir oppheva. Slik vi les forslaget vil helsepersonell som har tilgangsrett til journalsystemet, kunne gjere oppslag i journalen til ein pasient dersom personellet har behov for opplysningane for å kunne behandle ein annan pasient. Ved slike oppslag vil pasientens namn og fødselsnummer kome fram, og vi er usikre på om det er formålstenleg at det blir oppstilt ein hovudregel om personavidentifisering som det for svært mange tilfelle ikkje vil være mogleg å oppfylle. Vår erfaring er at rettsreglar skapar ei forventning hos pasientar, og at dei mister tillit til oss som helseteneste når dei opplever at det som står som ein hovudregel i liten grad blir oppfylt. Når det gjeld forslaget om at det berre er helsepersonell med autorisasjon som kan gjere oppslag i journal til å yte helsehjelp til andre pasientar, til eiga læring eller til forbetringsarbeid, gjer vi merksam på at dette blant anna vil ramme sjukehuset si laboratorieverksemd. Der jobbar det ei stor gruppe molekylærbiologar der dei fleste ikkje har helsefagleg utdanning med autorisasjon. Desse medarbeidarane gjer eit svært viktig arbeid knytt til tolking av genetiske variantar, for å avgjere om det er sannsynleg at variantane kan gi sjukdom eller ikkje. For å kunne gjere slike vurderingar treng dei å kunne samanlikne med tidlegare tolkingar gjort med andre pasientar sine genetiske variantar. Tilsvarande problemstillingar er knytt til bioinformatikarar og enkelte av våre genetiske rettleiarar. I ei tid da vi i aukande grad ser at vi har problem med å behalde og rekruttere helsepersonell i helsetenesta, er det viktig at lovgivinga ikkje legg hinder i vegen for å tilsette personell utan autorisasjon, når dette er hensiktsmessig og forsvarleg. Tilgjengeleggjering av opplysningar til kvalitetsforbetring, undervisning, digital bistand, internkontroll mv § 26 Haukeland universitetssjukehus meiner forslaget til ny § 26 er komplisert å få oversikt over, med sin oppramsing av ni alternativ der opplysningar underlagt teieplikt kan bli gjort tilgjengeleg. Kompleksiteten blir forsterka av at andre ledd bestemmer at pasienten kan motsette seg tilgjengeleggjering for 5 og eit halvt av desse alternativa, og ikkje i 3 og eit halvt av dei. I og med at lovendringa sitt formål er at reglane om teieplikt skal bli enklare å forstå og bruke, tenkjer vi at ein bør vurdere ein annan måte å organisere desse alternativa. Ei løysing kan vere å flytte alternativ h og i til for eksempel § 24. Også her er vi usikre på grepet om at pasienten sin rett til å motsette seg tilgjengeleggjering av helseopplysningar er flytta frå pasient- og brukarrettslova til helsepersonellova. Vidare trur vi det kan skape utfordringar at det slik § 26 no er formulert, ikkje er opning for tilgjengeleggjering dersom tungtvegande grunnar talar for det. Særleg meiner vi at ein må vurdere at eit slikt unntak bør gjelde for å tilgjengeleggjere opplysningar til Klinisk etikkomité, som alle sjukehus skal ha, jf. spesialisthelsetenestelova § 2-4 a. Den rivande medisinske utviklinga dei siste tiåra har ført med seg stadig fleire etiske dilemma. Helsepersonell treng støtte og råd når desse kjem på spissen, og etter vårt syn bør det vere ein klar heimel for tilgjengeleggjering av opplysningar som ikkje inneheld direkte identifiserbare opplysningar til Klinisk etikkomité når behandlingsansvarleg helsepersonell står i slike etisk utfordrande saker. Haukeland universitetssjukehus støttar forslaget til ein klar heimel for å gjere tilgjengeleg opplysningar for å identifisere pasientgrunnlag eller kontaktinformasjon til pasientar for inklusjon i forsking, som er ei av dei fire hovudoppgåvene til sjukehusa. Dette vil mellom anna lette det viktige arbeidet med å rekruttere pasientar til kliniske behandlingsstudiar. Teknologiske løysingar for å handtere loggkontroll, tilgangsbegrensing mv Haukeland universitetssjukehus ser at der vi finn ulovlege oppslag, så er det som regel pasientar, kollegaer eller leiarar som har oppdaga og meldt inn uvanlege oppslag. Vi har gjort forsøk på å gjere jamlege stikkprøver, men erfarer at dette i liten grad avdekkjer moglege avvik. Vi saknar ei grundigare drøfting i høyringsnotatet av om kravet til systematisk loggkontroll er hensiktsmessig, realistisk og om det vil stå i forhold til ressursbruken. Vi vil i den samanheng peike på at våre tillitsvalde har løfta fram bekymring knytt til at regelverket om kva som er lovlege oppslag er vanskeleg å handtere i praksis. Auka fokus i befolkninga om det som vert kalla «snoking» i pasientjournal, kan gjere at enkelte helsepersonell vegrar seg for å gjere oppslag i pasientjournal, som igjen kan medføre fare for pasienttryggleiken. Vidare saknar vi ei drøfting om i kva grad der er føremålstenleg ei så finmaska tilgangsbegrensing som utkastet til nytt regelverk legg opp til. Ein kan tenke seg pasientar som ønsker at deira opplysningar skal vere tilgjengeleg for helsepersonell som gir helsehjelp, men ikkje for Klinisk etikkomité eller for personell som har ytt helsehjelp tidlegare i forløpet. Vi er usikre på om slike ønsker let seg oppfylle på ein effektiv måte med det pasientjournalsystemet vi har tilgjengeleg. Oppsummert Den medisinske og samfunnsmessige utviklinga har ført til eit aukande behov for at helsepersonell samhandlar. Der helsetenesta før i mange tilfelle berre kunne tilby smertelindring og omsorg, har vi no metodar og legemiddel som kan gjere alvorleg sjuke pasientar friske. Men tilgangen til fleire metodar og legemidlar stiller også større krav til at helsepersonell har tilgang til korrekte og oppdaterte opplysningar om pasienten, slik at dei kan gjere gode val undervegs i forløpet. Det vil også vere behov for å diskutere pasientane med andre på tvers av fag og einingar, og ein treng å lære både av eigne og andre sine feil og der ein har lukkast. Dette må regelverket leggje til rette for på ein klar og tydeleg måte. Helse- og omsorgsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
