Om forslag om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger
Ang. § 1 Virkeområde og formål
UiA vil foreslå følgende justeringer i denne paragrafen:
I tredje ledd, andre setning foreslås det å erstatte «kjennetegnes» med «anerkjennes».
Første del av følgende setning strykes: «Den skal sammen med retningslinjene sikre at utdanningene forholder seg til de standarder og kriterier som gjelder for helse- og sosialfaglige utdanninger og imøtekommer samfunnets nåværende og framtidige behov for kompetanse.» Setningens siste del (fra «imøtekommer samfunnets…») føyes til forutgående setning. Dette gir følgende formulering:
[…] Forskriften skal sammen med retningslinjene sikre at norske helse- og sosialfagutdanninger anerkjennes nasjonalt og internasjonalt som kvalitativt gode profesjonsutdanninger i høyere utdanning, og den skal sikre at utdanningene imøtekommer samfunnets nåværende og framtidige behov for kompetanse.
Ang. § 2 Felles læringsutbytte
UiA vil innledningsvis bemerke at forslaget til felles læringsutbytte er svært omfattende og ambisiøst, særlig i forhold til utdanninger på bachelornivå.
For øvrig har UiA som utgangspunkt at forskriftens felles læringsutbytte gir en svært generell ramme for alle utdanningene som må spisses, tydeliggjøres og tilpasses den enkelte utdanning i de nasjonale retningslinjene.
Det må tydelig framgå at læringsutbyttebeskrivelsene (LUBene) i § 2 er å oppfatte som et minste felles multiplum. LUBene bør reflektere tydeligere at de ulike utdanningsgruppene forventes å oppnå bestemte ferdigheter gjennom utdanningen. Dette er praktiske ferdigheter som går ut over å kunne vurdere og veilede.
Mange av læringsutbyttebeskrivelsene anses svært omfattende og komplekse. Det foreslås følgende forenklinger og omformuleringer:
- har kulturkompetanse, et helhetlig syn på mennesket og respekt for menneskets integritet og rettigheter slik at kandidaten sikrer likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet
- har relasjons-, kommunikasjons- og veiledningskompetanse som gjør kandidaten i stand til å forstå og håndtere situasjoner med brukere, pasienter eller pårørende
Videre vil vi mene at omtalen av samers rettigheter og status som urfolk kan anses dekke under punkt 2 om kulturkompetanse.
Det foreslås at en formulering om kritisk refleksjon tas inn i punkt 10.
I punkt 10 bør «også» utgå i siste setning.
I punkt 11 bør «også» utgå i siste setning.
Ang. § 3 Praksisstudier
UiA stiller spørsmål ved andre ledd i denne paragrafen: «Utdanningsinstitusjonen har ansvar for at studentene møter kunnskapsbaserte tjenester på praksisstedet». Det er vanskelig å se hvordan utdanningsinstitusjonene skal kunne ha ansvar for at studentene møter kunnskapsbaserte tjenester i praksis og hvordan et slikt krav skal kunne følges opp fra UH-institusjonenes side. Dette ansvaret må ligge på praksisinstitusjonen. UiA foreslår at andre ledd strykes. Det vises for øvrig til forslag til endring fra UHR. UHR foreslår følgende formulering av første punkt: «Ved utvelging av praksissteder, skal utdanningsinstitusjonene forsikre seg om at praksisstedet kan tilby relevante læresituasjoner, kunnskapsbaserte tjenester og kompetente veileder.» UiA mener at denne formuleringen bedre dekker det ansvaret UH-institusjonene faktisk kan påta seg.
UiA vil understreke viktigheten av praksisveileders kompetanse. Kravene til denne må ivaretas på en hensiktsmessig måte.
Retningslinjene for den enkelte utdanning bør inneholde felles læringsutbytter som også omfatter ekstern praksis. Det må også komme klart fram hvordan en praksisplass defineres.
Ang. § 4 Nasjonale retningslinjer
Det går fram av forslaget til forskrift at retningslinjene kan stille krav til praksisdelen av utdanningene. UiA foreslår å endre kan til skal i denne sammenheng. Dette gir følgende formulering: « Retningslinjene skal også stille krav til praksisdelen av utdanningene .» UiA mener det blir en viktig oppgave for programgruppene å vurdere krav til praksis, og derigjennom sikre lik kvalitet og likt nivå i praksisstudier.
Programgruppene må være av en slik størrelse at utdanningsinstitusjonene får tilstrekkelig innflytelse i prosessen. UiA ønsker også å påpeke viktigheten av å ha med representanter fra det utøvende praksisfelt, samt representanter fra brukergruppen. Videre mener UiA at én av representantene fra utdanningen bør være leder av det aktuelle profesjonsrådet i UHR. Leder av profesjonsrådene har regelmessig kontakt med representanter fra alle studiestedene og vil kjenne til hver enkelt institusjon, dessuten vil hver enkelt institusjon kunne følge med i og påvirke hva som diskuteres i programgruppene.
UiA mener det er viktig at brukerstemmen tydeliggjøres i programgruppene. Det bør vurderes en presisering om at relevante brukergrupper skal være høringsinstans i forbindelse med fastsetting og revidering av retningslinjer. For at programgruppene ikke skal bli for store forslår vi ikke at de skal delta i gruppene, men at de skal være høringsinstans i tillegg til at gruppene skal være i dialog med brukergrupper.
Det stilles spørsmål om det bør fastsettes en syklus for revisjon av nasjonale retningslinjer. Dette kan være med å skape en forutsigbarhet i systemet.
Videre stiller UiA spørsmål om hvem som skal fastsette de nasjonale retningslinjene.
UiA vil foreslå følgende justeringer i denne paragrafen:
I tredje ledd, andre setning foreslås det å erstatte «kjennetegnes» med «anerkjennes».
Første del av følgende setning strykes: «Den skal sammen med retningslinjene sikre at utdanningene forholder seg til de standarder og kriterier som gjelder for helse- og sosialfaglige utdanninger og imøtekommer samfunnets nåværende og framtidige behov for kompetanse.» Setningens siste del (fra «imøtekommer samfunnets…») føyes til forutgående setning. Dette gir følgende formulering:
[…] Forskriften skal sammen med retningslinjene sikre at norske helse- og sosialfagutdanninger anerkjennes nasjonalt og internasjonalt som kvalitativt gode profesjonsutdanninger i høyere utdanning, og den skal sikre at utdanningene imøtekommer samfunnets nåværende og framtidige behov for kompetanse.
Ang. § 2 Felles læringsutbytte
UiA vil innledningsvis bemerke at forslaget til felles læringsutbytte er svært omfattende og ambisiøst, særlig i forhold til utdanninger på bachelornivå.
For øvrig har UiA som utgangspunkt at forskriftens felles læringsutbytte gir en svært generell ramme for alle utdanningene som må spisses, tydeliggjøres og tilpasses den enkelte utdanning i de nasjonale retningslinjene.
Det må tydelig framgå at læringsutbyttebeskrivelsene (LUBene) i § 2 er å oppfatte som et minste felles multiplum. LUBene bør reflektere tydeligere at de ulike utdanningsgruppene forventes å oppnå bestemte ferdigheter gjennom utdanningen. Dette er praktiske ferdigheter som går ut over å kunne vurdere og veilede.
Mange av læringsutbyttebeskrivelsene anses svært omfattende og komplekse. Det foreslås følgende forenklinger og omformuleringer:
- har kulturkompetanse, et helhetlig syn på mennesket og respekt for menneskets integritet og rettigheter slik at kandidaten sikrer likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet
- har relasjons-, kommunikasjons- og veiledningskompetanse som gjør kandidaten i stand til å forstå og håndtere situasjoner med brukere, pasienter eller pårørende
Videre vil vi mene at omtalen av samers rettigheter og status som urfolk kan anses dekke under punkt 2 om kulturkompetanse.
Det foreslås at en formulering om kritisk refleksjon tas inn i punkt 10.
I punkt 10 bør «også» utgå i siste setning.
I punkt 11 bør «også» utgå i siste setning.
Ang. § 3 Praksisstudier
UiA stiller spørsmål ved andre ledd i denne paragrafen: «Utdanningsinstitusjonen har ansvar for at studentene møter kunnskapsbaserte tjenester på praksisstedet». Det er vanskelig å se hvordan utdanningsinstitusjonene skal kunne ha ansvar for at studentene møter kunnskapsbaserte tjenester i praksis og hvordan et slikt krav skal kunne følges opp fra UH-institusjonenes side. Dette ansvaret må ligge på praksisinstitusjonen. UiA foreslår at andre ledd strykes. Det vises for øvrig til forslag til endring fra UHR. UHR foreslår følgende formulering av første punkt: «Ved utvelging av praksissteder, skal utdanningsinstitusjonene forsikre seg om at praksisstedet kan tilby relevante læresituasjoner, kunnskapsbaserte tjenester og kompetente veileder.» UiA mener at denne formuleringen bedre dekker det ansvaret UH-institusjonene faktisk kan påta seg.
UiA vil understreke viktigheten av praksisveileders kompetanse. Kravene til denne må ivaretas på en hensiktsmessig måte.
Retningslinjene for den enkelte utdanning bør inneholde felles læringsutbytter som også omfatter ekstern praksis. Det må også komme klart fram hvordan en praksisplass defineres.
Ang. § 4 Nasjonale retningslinjer
Det går fram av forslaget til forskrift at retningslinjene kan stille krav til praksisdelen av utdanningene. UiA foreslår å endre kan til skal i denne sammenheng. Dette gir følgende formulering: « Retningslinjene skal også stille krav til praksisdelen av utdanningene .» UiA mener det blir en viktig oppgave for programgruppene å vurdere krav til praksis, og derigjennom sikre lik kvalitet og likt nivå i praksisstudier.
Programgruppene må være av en slik størrelse at utdanningsinstitusjonene får tilstrekkelig innflytelse i prosessen. UiA ønsker også å påpeke viktigheten av å ha med representanter fra det utøvende praksisfelt, samt representanter fra brukergruppen. Videre mener UiA at én av representantene fra utdanningen bør være leder av det aktuelle profesjonsrådet i UHR. Leder av profesjonsrådene har regelmessig kontakt med representanter fra alle studiestedene og vil kjenne til hver enkelt institusjon, dessuten vil hver enkelt institusjon kunne følge med i og påvirke hva som diskuteres i programgruppene.
UiA mener det er viktig at brukerstemmen tydeliggjøres i programgruppene. Det bør vurderes en presisering om at relevante brukergrupper skal være høringsinstans i forbindelse med fastsetting og revidering av retningslinjer. For at programgruppene ikke skal bli for store forslår vi ikke at de skal delta i gruppene, men at de skal være høringsinstans i tillegg til at gruppene skal være i dialog med brukergrupper.
Det stilles spørsmål om det bør fastsettes en syklus for revisjon av nasjonale retningslinjer. Dette kan være med å skape en forutsigbarhet i systemet.
Videre stiller UiA spørsmål om hvem som skal fastsette de nasjonale retningslinjene.