barns samtykkekompetanse Dato: 18.04.2017 Svartype: Med merknad Vi vurderer det som noe bekymringsfylt at barn i 12-13 års alderen kan samtykke i deltakelse i «forskning» som i noen tilfeller (uten at barnet har perspektiv på det) vil gripe sterkt inn i livet deres og få store personlige og familiære konsekvenser ettersom «forskeren» vil være pliktig til å gå videre med informasjon som vurderes som alvorlig. Vi har erfart lignende problemstillinger i et tidligere forskningsprosjekt (PhD "angstprosjektet") hvor ungdom i intervjuer forteller om så alvorlige problemer at vi ble nødt til å gå videre med det til lærer og foreldre, men da hadde vi heldigvis foreldrene sitt samtykke til at barnet ble med i studien. Vi ville ikke likt situasjonen hvis foreldre var totalt uvitende om hva vi forsket på! En annen side ved dette er også at forsking på barn bør som oftest være basert på flere informanter fordi det ofte er svakt samsvar mellom info fra ulike informanter. Studier som bare baserer seg på info fra barnet har derfor også begrenset verdi slik vi ser det. Man kunne jo tenkte seg andre informanter (lærer etc), men da blir det veldig spesielt hvis mange aktører inngår i prosjektet mens foreldre bevisst holdes utenfor? Bakgrunnen for vår skepis til en slik utvidelse av samtykke kompetansen er nok basert på at vi sitter med en fot i klinikken også, så tenker vi litt mer på hvordan man skal kunne håndtere barn som kan komme i vanskelige situasjoner? Helse- og omsorgsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
