Dato: 29.10.2025 Svartype: Med merknad Til mottaker av høringsinnspill (bfk.no og kld.dep.no) Om Fagerli Stølssameige. Grunneiere som nevnt i verneforskrift av 1981 § 1 under Ullensvang kommune. Fagerli Stølssameiga ligg i eit kupert fjellområde nord-vest for Hårteigen i Hardangervidda nasjonalpark. Stølen inneheld ca 20 bygningar (stølshus) inkludert sel og steinbuer. I området rundt stølen er det forekomster av fangstgroper og buestille som vitner om menneskelig aktivitet langt tilbake i tid. Fagerli Stølssameige tilhøyrer gardane Øvre Børve og Sandstå langs Sørfjorden. På gardane er det kartlagt hellerisnningar, oldfunn og steinalderfunn av solhjul hogd i fjell, ofreholer (grop hogd i berg eller stein og benytta i rituale i forbindelse med ofring til guder), kolmiler i terrenget og funn av spinnehjul og gjenstander i stein og flint brukt i gamal tid. Disse funna viser at det har vore folk på garden for ca 4 000 – 5 000 år sidan. Det er slike busetningar i randsona av Hardangervidda som i årtider har gjort sin hevd av bruken av vidda gjennom stølsdrift og jakt/fangst. Folk har drevet jakt og fiske på Hardangervidda i over 8 000 år. Fangstgroper, buestillinger langs villreinen sine trekkruter og funn av pilspisser er prov på dette. Den gong, som no, var det bønder og gardbrukere i randsona av Hardangervidda som dreiv denne aktiviteten. Bruken av Hardangervidda i moderne tid har vore dynamisk, den har endra med seg over tid i takt med trendar. Stølsdrift med mjølkekyr og tilhøyrande produksjon av meieriprodukt som prim og rømme vart avvikla i 1947. Like etter, på midten av 1950-åra vart det sett opp hegne for sau og lam. Kapasiteten var på fleire hundre sau og hegna er nytta den dag i dag. Før hegna måtte saueflokken gjetes manuelt av folk, noko som må ha vore svært upraktisk. I tillegg til sau, har kyr igjen beita på stølen dei siste 7-8 sommerane. Før 1995 var det få observasjonar av elg i området, men etterkvart etablerte det seg ei god stamme og det vart frå dette året innført jakt på elg. Dette var eit nytt fenomen og ein ny ressurs å hauste for oss grunneigere. Stølshusa slik dei er i dag er sett opp på ca 1970-talet. Dette er relativ små enkle bygg som ikkje tilfredstiller dagens krav til byggestandard. Størrelsen er typisk 25 – 40 kvm. Bygningene er ofte dårlig isolert, dei har i liten grad vindsperre og kan derfor oppleves kalde og trekkfulle. Vinterstid er klimaet på Hardangervidda barskt med 10-20 kuldegrader, sterk vind og snø. Uten innlagt vatn og straum er dette bygg med enkel standard som ikkje tilfredstiller folk flest sine krav til komfort etter dagens krav. Vinterstid må man gjerne fyre i vedovnen frå ein står opp til ein legg seg. Vår, sommar og haust er det mykje nedbør på Vestlandet. Vedfyring er nødvendig for å halde varme i bua og for å tørke våte klær. Stølen ligg på ca 1050 m.o.h, langt over tregrensa og det er ingen ved å finne i terrenget. All veden som trengs til fyring ein sesong, må køyres inn på vinteren med snøscooter. Til matlaging er bygga utstyrt med kokeapparat for propan eller komfyr på propan. Slik propan/butangass, typisk stålflasker med 11 kg gass veier 22 -23 kg og kan ikkje fraktes inn på annen måte enn med snøscooter. Det er forbudt å frakte slike gassbeholdere luftveien, hverken i helikopter eller sjøfly er dette tillatt. Og dei er alt for tunge til å bære med seg i ei bør på ryggen. I tillegg til matlaging brukes slike gassflasker også til kjøleskap og oppvarming. Eit stølsbygg har dermed normalt 2-3 gassflasker i bruk samtidig. I tillegg må ein ha ubrukte gassflasker i reserve (beredskap) i tilfelle nokon går tomme. Oppbevaring av ved og gass er ein utfordring på så lite areal som stølshusa har. Dei skal jo primært fungere som opphaldsrom og overnatting. Då er det lite igjen til oppbevaring. Vinterstid må til og med drikkevatn transporterast med snøscooter, ettersom vassdrag er dypfryst. Til tross for enkel standard er bygga hyppig i bruk i kortare eller lengre opphald. Ofte er både to og tre generasjoner samla samtidig. Dette er viktig for kunnskapsoverføring mellom generasjoner og videreføring av tradisjonar med stølsliv, beitekultur, jakt, fiske og friluftsliv for å takle, erfare og tilpasse seg dei klimatiske forholda på vestvidda. Med dette som bakteppe skal vi svare ut to høyringar, begge med omfattende vedlegg og dokumentasjon. Tiltaksplan villrein Høringsnotat – forslag til tiltaksplaner etter kvalitetsnorm for villrein for Hardangervidda og Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei villreinområde. Dokumentet er på 37 sider. Forslag til tiltaksplan for Hardangervidda villreinområde er på 59 sider og inneheld 57 foreslåtte tiltak. Høring om felles sti-og løypeplan for Hardangervidda Høringsutkast del 1 er på 36 sider og del 2 Bakgrunn og vurderinger er på 56 sider. Det fremkommer av høringsbrev fra bfk.no: For at planen skal bli så treffsikker som mulig, er det viktig å få tilbakemeldinger fra dere som har kunnskap om bruk og forvaltning av Hardandgervidda. Hvem har vel bedre forutsetninger for å komme med innspill en vi grunneiere som kjenner topografien, fauna og klima, og som bruker vestvidda årlig til beiteområder for husdyr, jakt og fiske. Og som er avhengige av å kunne ferdes med helikopter og snøscooter for å utføre mange av våre nøkterne gjøremål og aktiviteter knyttet til stølen vår. Videre innspill og svar vil følge nummereringen ovenfor med undernummerering til den enkelte høring. Alle innspill knyttet til Tiltaksplan villrein vil derfor starte på 1, underkapittel 1.1, 1.2. osv. Innspill knyttet til høring om felles sti- og løypeplan vil starte på 2, underkapittel 2.1, 2.2 osv. Rettslig grunnlag Forskrift om vern av Hardangervidda nasjonalpark av 1982 oStortingsmelding nr. 43 (1978–79) “Om Hardangervidda” oTilhørende forarbeider oTilhørende NOU Forskrift av 1991 om naudsynt motorferdsle innanfor Ullensvang kommune sin del av Hardangervidda nasjonalpark, Hordaland oVed avgjerda om noko er naudsynt skal ein vurdere om utstyret kan berast i ei bør, ut frå vekt og transportavstand. Felles transport skal nyttast der det er mogleg. Forskrift av 1991 om motorferdsel innanfor Hardangervidda Nasjonalpark, Buskerud, Telemark og Hordaland. Midlertidig forskrift av 1988 for motorferdsel ved reinsjakt på Hardangervidda, ulike kommuner, Buskerud og Hordaland. Høringsinnspill – Tiltaksplan villrein Som grunneier på Hardangervidda støtter vi mål om en levedyktig villreinstamme. Samtidig vil vi understreke at tiltaksplanen må respektere grunneiernes rettigheter etter verneforskriften og fjellrettigheter, sikre landskapets bæreevne og prioritere begrensning av kommersiell turistaktivitet fremfor å pålegge ytterligere restriksjoner for grunneiere. Jakt vs. fredning Det er etter vår oppfatning uforståelig at jakt aksepteres og utøves på en rødlistet art som villrein, med en antatt bestand på knappe 6 000 dyr på Hardangervidda. I moderne tid har det vært to fredningsperioder, den første i 1901 - 1905. Den andre i 1973 – 1978. Begge fredningsperiodene hadde stor positiv effekt og under sistnevnte fredningsperiode økte bestanden til over 10 000 dyr og videre til mellom 15 000 og 20 000 dyr på 1980-talet. På det høyeste ligger anslagene rundt 1985-1987 med ca 28 000 dyr ifølge tellinger gjort av Statens Naturoppsyn SNO og forsker Egil Reimers (UiO). Hardangervidda var da selve hovedbastionen for villrein i verden. Etter dette har menneskenes forsøk på forvaltning resultert i en bestandsutvikling som har gått opp og ned. Og dessverre de siste årene i helt gal retning. Fredningskorridor ved Hansbu ble innført i 2013 og antas å ha hatt positiv effekt på villreinens mobilitet og bruk av større beiteområder enn før etableringen av korridor. Som en forlengelse av dette har Fagerli stølssameige frivillig valgt/bestemt fredning f.o.m.2025. Vi finner det underlig at et initiativ til fredning må komme fra oss grunneiere, ettersom dette tradisjonelt innføres etter vedtak fra myndighetene. Vårt initiativ, og Statens manglende initiativ, viser at forvaltningen er overmoden for å innføre fredning som tiltak. Vi foreslår totalfredning av villrein i nasjonalparken i en fem års periode fra 2026 – 2031. Har forvaltningen gått for langt? Det går en grense mellom hva som er menneskene sitt ansvar og hva naturen selv ordner opp i. Hvorfor så stort fokus på en art (reinsdyr) og hjortevilt når så mye er uklart rund proteinprionet CWD. Mye testing er utført. Få funn eller få positive prøver over mange år tyder på at dette prionet kanskje ikke er så smittsomt som antatt? Det er generelt mye som er uklart og usikkert rundt dette. På Hardangervidda er det tett på 1 000 salteplasser for saltstein for husdyr. Alle disse har det blitt satt opp en innhegning rundt. Hvem har forsket på diameteren av den sirkelformede innhegningen? Og hvem vet effekten av en slik innhegning? Har den noe som helst effekt overhodet? Saltepunktene har vært der i årevis. Kanskje proteinprionet også? Hvem vet? Ingen vet det, det er mye antakelser og synsing. Men det finnes ingen kurer eller medisin eller vaksine mot prionet/sykdomen. Og menneskene kan ikke utslette en hel villreinstamme eller all elg og hjort i randsonen bare for å unngå at naturen går sin gang. Disse 1 000 innhengningene utgjør i dag en visuell forsøpling av ellers vakker natur, og det må være lov å stille spørsmål om hvor lenge disse skjemmende innhegningene skal stå i terrenget? Er det tilstrekkelig med 5 år, 10 år eller er tanken å la disse stygge stålgjerdene stå der til evig tid?? Slik ser det ut tre ulike steder: Fagerli Solheimedalen Kinsekvelv Den offentlige forvaltning ønsker nå å redusere all trafikk på vestvidda, både fotturisme og motorisert ferdsel. Men den offentlige forvaltning bør se seg selv i kortene og vurdere sin egen praksis. Avrundet til 1 000 saltstein-innhegninger krever hver av disse minst tre flyturer pr innhegning, altså over 3 000 helikopterturer; En flytur inn på vidda med innhegningen. En flytur inn med mannskap som skal montere innhegningen. Og senere en flytur for å hente mannskapet ut av terrenget eller frakte disse videre til neste innhegning. Tre tusen er et svært forsiktig anslag, det reelle antallet turer er nok høyere fordi det er eksempler på at innhegninger har blir forlagt på feil sted og senere må flyttes til riktig lokasjon. To sesonger pågikk dette arbeidet. Og påfølgende sesonger krever nye flyturer for å utføre tilsyn og vedlikehold (for disse utsettes for naturkrefter og store snømengder) av innhegningen. Enten tusen nye flyturer eller noen sammenhengende flyturer med flere lokasjoner på samme flytur? Uansett er omfanget betydelig. Og den dagen disse innhegningene skal fjernes, (for det må de) da er det nye flytur inn med mannskap for demontering, en flytur ut med innhegning og en flytur ut av terrenget med mannskap (eller videre til neste lokasjon). Nye 3 000 flyturer på oppryddingen av den visuelle forsøplingen. Og så skal vi grunneiere, nøkterne og fornuftige folk som må tenke kost-nytte og ikke har et utømmelig budsjett; Vi skal bli nektet færre helikopterturer og helst fases over på sjøfly? Det finner vi oss ikke i. Vi har veloverveide grunner til å søke transportløyve og benytte oss av disse. Det er ikke fritt frem med motorisert ferdsel i dag, det er et søknadsregime med et fåtall tildelte turer. Man må overveie nøye hvordan og når disse benyttes og disponeres. Det er også et kontrollregime ved benyttelse av løyve eller at men kjører i riktig løype/trasé. Kvalitetsnorm for villrein burde handle om forsvarlig antall dyr, god kondisjon og forfatning på dyra og tilstrekkelig beitegrunnlag. 1.2Tiltak 15 Betydelig redusert helikopterbruk. Vi motsetter oss tiltak 15 . Vi finner oss ikke i innsnevring av dagens allerede restriktive praksis knyttet til å søke og nøye overveie bruken av tildelte løyver. Et forslag som kan redusere helikopterbruken betydelig er at det offentlige revurdere sin metodikk ved GPS-merking. Det er dårlig dyrevelferd å jage dyr med helikopter og dersom slik merking er nødvendig bør den finne sted til fots og innenfor ordinær jakttid, altså på barmark på høsten. Del A : Redusere helikopterbruk: stramme inn praksis/revidere forvaltningsplan. Vi er kritiske til ordlyden nederst på side 19 og øverst på side 20: «Med henvisning til både det verneforskriften åpner opp for og den liberale praksisen som observeres i området, fremstår det som at mye av motorferdselen ikke kan anses som «nødvendig». For eksempel fremstår dagens praksis ved bruk av helikopter til transport av personer, bagasje m.m. inn til hytter, støler og tilsvarende ikke være innenfor tolkningen av hva som kan tillates». Sitatet er provoserende lesning fordi det rokker ved vår etterlevelse av en restriktiv praksis og intensjon om nødvendig transport. Løyve til landing med helikopter er tidsavgrenset til mellom 15. juni – 15. oktober. Det er provoserende at dette omtales som liberal praksis all den tid det må søkes om landingsløyve og behov begrunnes. Det innvilges et fåtall turer pr. sesong. Løyve kontrolleres av pilot, som personlig risikerer straff hvis ikke løyve er i orden. Det er ingenting ved denne praksisen som kvalifiserer til å omtales som liberal. Tvert imot, det er allerede strengt og restriktivt. Noen ytterligere innsnevring av muligheten til å benytte helikopter som transportmåte, aksepteres ikke. Stølen Fagerli ligger ca 2 mil fra nærmeste bilvei (Hjølmoberget) og det er begrenset hva man kan bære med seg i en bør over en så lang distanse i kupert terreng preget av myr og stigninger. Ordlyden transport av ‘personer og bagasje’ fremstår som et ønske fra observatør om å framstille slik helikoptertransport som noe unødvendig og fritidspreget/formålsløst. Et helikopter har plass til pilot og hjelpeperson, samt 4 passasjerer. Når man første bestiller en nødvendig tur er det ønskelig å fylle opp flyet. Det ville vært råflott for en person alene å bestille en tur inn dit og droppe å ta med seg bagasje. Selvfølgelig vil man fylle opp de tilgjengelige seteplassene og ta med seg proviant, ryggsekker, ved og andre ting man trenger til et opphold. Ikke sjelden slår man seg da sammen og spleiser på et helikopter i den hensikt å fylle det opp og kunne dele på kostnaden. Uttalelsen/begrepet «Inn til hytter» gir inntrykk av luksus og komfort, men våre stølsbuer er enkle og må språklig ikke forveksles med fritidsbolig slik publikum bruker ordet ‘hytte’. Del B : Forbedre metoder for villreinforvaltning/redusere forvaltningens bruk av helikopter Forvaltningen må avslutte bruken av helikopter ved forvaltningsoppgaver knyttet til villrein. Det vises til teknologiske virkemidler som bruk av satellittdata og droneteknologi. Forskningsmerking bør skje til fots, ved hjelp av drone og innenfor ordinær vedtatt jakttid for villrein. Vi kunne ikke vært mer enige! Forvaltningen må betrakte sin egen utstrakte bruk av helikopter før det gjøres forsøk på å redusere grunneiernes muligheter til slik nødvendig transport. Det er betimelig å stille spørsmål om enkeltpersoner i forvaltningen har egeninteresse i å fly hyppig med helikopter i jobbsammenheng, under påskudd av forskning. GPS-merking av villrein vinterstid med helikopter er en praksis som aldri skulle ha funnet sted og snarest må avvikles. På folkemunne er det mye kritisk prat om forvaltningens metoder og dette er ikke bra for omdømmet til forvaltningen. I et demokratisk land som Norge er det neppe folkets vilje at forvaltningen skal fly med helikopter etter en rødlistet art på en sårbar tid av året hvor dyrene er drektige. Trekker man parallellen til husdyr som jages av hund, da kan dyrene springe til de er helt utmattet. Dyrene vil da være så utslitte og andpustne at det skummer frådende fra luftveiene/lungene. Dyr som jages på den måten tåler gjerne ikke påkjenningen og dør. Det er ikke utenkelig at enkelte reinsdyr heller ikke tåler påkjenningen av å bli jaget på slikt vis med helikopter. At jaging kan tillates lovlig utført av forvaltningen, er helt uforståelig, selv med mye godvilje til intensjonen bak med forskning og kartlegging. Del C : Avslutte helikoptertransport av villreinslakt og jegere under villreinjakt i Hardangervidda nasjonalpark Vårt overordnede syn og forslag er å totalfrede villreinen i fem år. Når jakten skal gjenopptas anbefaler vi at utenbygds jegere forbys/begrenses og at det ikke selges jaktkort til slike aktører. Jakten bør utføres av grunneiere og lokale innbyggere med tilhørighet til eller bosatt i kommune i randsonen til nasjonalparken. På denne måten vil både jakttrykket bli redusert, slik at det forblir forsvarlig og bærekraftig stamme framover, samt at helikoptertransport av jegere og slakt på denne måten blir betydelig redusert. Vi grunneiere jakter også elg i vårt terreng og har behov for helikoptertransport til dette. Andre elgjegere i andre områder utenfor nasjonalpark kan benytte jernhest eller ATV for å få elgslakt ut av terrenget. Vi ville neppe fått tillatelse til å bruke slike maskiner. Terrenget er dessuten svært ujevnt og kupert med myr og steinurer som gjør det lite egnet til å bruke slike maskiner. I tillegg ville det blitt synlige spor i urørt natur. Helikopter er helt skånsomt, det gir ikke noe avtrykk og er svært tidseffektivt. Elgjakten 2025 er et godt eksempel på samarbeid mellom ulike grunneierlag, hvor samme helikopter hentet 5 dyr i to ulike jaktvald. Slik transport skjer med langline under helikopteret. Transporten samordnes for å redusere flytiden og dermed spare penger. Det framkommer forslag om endring til å forby bruk av helikopter i forbindelse med villreinjakt, inkludert bruk av langline under helikopter. Et slikt forslag kan vi ikke støtte, dette motsetter vi oss. Grunnen er at langline under helikopter er eneste måte å transportere elg ut av Fagerli. Forholdet til sjøfly: Det framkommer at «en del helikopterbruk vil nok bli erstattet ved økt bruk av sjøfly. Bruken av sjøfly ble avviklet/utfaset på slutten av 1970, starten av 1980-talet. Etter dette overtok helikopter som en revolusjonerende nyvinning. Topografien langs Sørfjorden og stadig tåke, høye bratte fjell gjorde det risikofylt å fly sjøfly inn på vestvidda. Kastevinder, turbulens, sidevind ved landing, landing på små fjellvann. Alt dette utgjør en risiko og det har vært flere ulykker som en konsekvens av dette. Ikke finnes det erfarne fjell-sjø-flygere i dag. Ikke finnes kommersielle aktører som kan utføre slike turer. Og ikke er det et interessant tilbud å benytte seg av for oss grunneiere. Sjøflyets tid er forbi og den kommer nok heller ikke til å få noe ny storhetstid. Lasteevnen er minimal på et sjøfly sammenlignet med helikopter. Flytransport med fly eller helikopter skal jo være nødvendig. Og da må man frakte utstyr og ting. Sjøfly har vesentlig lavere praktisk nyttelast sammenlignet med helikopter i denne type operasjoner, noe som medfører betydelig flere landinger/avganger (mer trafikk) for å frakte samme mengde utstyr/folk. Et sjøfly har kapasitet til pilot, passasjerer og drivstoff. Små sjøfly opererer ofte nær nyttelastgrensen i fjelloperasjoner, spesielt med to-timers fuelkrav. Utover det er lasteevnen så liten som 50-100 kg. Et helikopter løfter tilsvarende flere hundre kilo og flytiden er mye raskere. Helikopter er også en mye tryggere flyving enn sjøfly. Sjøfly er ikke noe alternativ for oss i Fagerli. Det ville dessuten blitt langt flere turer med sjøfly for å få transporter samme mengde varer/gods som helikopter har mulighet til. Ustabilt vestlandsvær med tett tåke i fjordene er ille nok i forhold til å planlegge og gjennomføre flyving med helikopter. I praksis gjør lokalklimatiske og topografiske forhold (tåke i fjordarmene, raske værskift) sjøflyoperasjoner særlig risikable. Sjøflylandinger i fjordarmene er belastet av tåkeinnfylling og krevende tilnærminger; det finnes få piloter med erfaring på slike sektorer i dag, og historiske ulykker viser behov for forsiktighet. Økt sjøflytrafikk ville dermed både øke risikoen og føre til større total trafikk (flere avganger) enn samme oppdrag utført med helikopter. Av hensyn til både trafikksikkerhet og villreinens ro bør sjøflytrafikk til små fjellvatn ikke fremmes som alternativ til helikopter for driftsoppdrag. 1.3Tiltak 16 Revisjon av verneforskriften slik at adgang til motorferdsel strammes inn Det nevnes spesifikt helikopter i forbindelse med storviltjakt, garnfiske og andre formål, slik som «transport av eldre og uføre» som er særlig tilknytta nasjonalparkområdet. Verdien av at flere generasjoner kan samhandle på stølen må ikke undervurderes. Det er viktig at flere generasjoner deler kunnskap seg imellom. Unge som vokser opp i dag må ta del i slik aktivitet. Teknikker og kunnskap skal læres. Digitalisering blant de yngste gjør at dette ikke faller seg like naturlig som før. Derfor er det viktig at unge kan læres opp av eldre. Eldre kan være dårlige til beins, men huske godt og fortelle om hvordan ting ble gjort før i tiden eller vise hvordan det bør gjøres i dag. Stølens beliggenhet, langt fra nærmeste bilvei, og der korteste sti er ca 2 mil, gir utfordringer for flere enn de eldste. De yngste, de som skal læres opp og ta del i grunneieraktivitetene, de har heller ikke forutsetninger til å gå den lange veien før i en viss alder. Familier med små barn har dermed like stort behov for helikoptertransport som eldre. Folk i dag lever travle liv hvor jobb er en del av dette. Skal man rekke å vedlikeholde bygningen en helg med beising/maling eller skifte slitt kledning. Da må dette typisk gjøres en helg. Hvis man skal bruke en dag på å gå inn til stølen og en dag til å gå hjem igjen. Da er det knapt nok tid igjen til vedlikehold og utføre nødvendig arbeid. Det samme gjelder tilsyn av husdyr i beiteperioden. Vi har synliggjort at vi har nødvendig behov for motorferdsel, både vinterstid med snøscooter og i sommerhalvåret med helikopter. Som grunneiere aksepterer vi ikke at adgang til motorferdsel strammes inn. Adgangen må minst være som i dag. 1.4Tiltak 33 Regulere motorferdsel for å sikre kalvingstrekk Tilsynsutvalget (TUV) sender i dag ut sms-varsling til grunneiere ved observasjon av reinsdyr nærheten av snøscooterløyper med utgangspunkt i RV 7. Hovedsakelig er det Garen i Eidfjord som benyttes til Fagerli, men unntaksvis også Våkavad. Vinteren 2024/2025 er et godt eksempel på at alternativruten Våkavad – Fagerli ble nødvendig å benytte. Det ligger i grunneiernes interesse å bruke den korteste løypa, det er Garen. Men denne vinteren kom nedbøren sammen med mange lavtrykk rundt null grader. Det var mye nedbør, men den kom tilfeldigvis som regn i stedet for snø. Når perioden med mye nedbør og dårlig vær var over, var vi allerede langt ut på våren. Helga før Palmesøndag var for de fleste den første og eneste mulighet for å transportere nødvendige ting som ved, propan og proviant inn til Fagerli. Og på Garen som ligger lavere var det ikke nok snø å kjøre på. Vi måtte opp i høyden for å finne nok snø og da var Våkaved et godt alternativ. Vi kommer tilbake til dette i pkt 1.8 også, men RV7 er det eneste realistiske utgangspunktet for snøscooter til Fagerli. Topografien langs Sørfjorden går fra null til 1100-1200 m.o.h og det er bratte, steile og uframkommelige fjellsider som ikke egner seg som utgangspunkt for snøscooterturer til Fagerli. Det ville innebære høy risiko og fare for ulykker å ta utgangspunkt i Heng eller Kleivane. Kinsarvik og Lofthus er begge helt urealistisk i forhold til Garen eller Våkavad langs RV7. Garen har en stor parkeringsplass og det er det klart beste utgangspunktet for snøscooter til Fagerli. Våkavad har en tilstrekkelig parkering og fungerer godt som nødløsning i snøfattige sesonger eller dersom man skal trekke store tunge lass, f.eks i forbindelse med bygge-prosess. Det er en flatere og mindre kupert løype med utgangspunkt i Våkavad. Ingen steder langs Sørfjorden egner seg som utgangspunkt i snøscooter transport til Fagerli grunnet den brattlendte topografien som ikke er tilrettelagt på noen måte for bil/tilhenger og snøscooter. Det er helt utopisk å bruke Heng eller Kleivane. Da hadde flere benyttet seg av det den dag i dag. Det ville jo vært en mye kortere kjøretur fra Øvre Børve til Lofthus eller Kinsarvik, med siden det ikke er realisme bak disse lokasjonene kjører man heller frivillig den mye lengre bilturen til Eidfjord og Maurset. Også fra disse foreslåtte utfartspunktene Heng og Kleivane ville man uansett risikert å havne i konflikt med villrein og støte på flokker. Så man ville oppnådd nå bedre beskyttelse mot kalvetrekkene med økt trafikk, fra i dag tilnærmet null. Ordningen med meldinger fra TUV fungerer utmerket. Meldingene respekteres og etterleves og grunneiere som ferdes med snøscooter opptrer varsomt og viser hensyn. Varslingskanalen til TUV kan med fordel bli enda tydeligere ut mot øvrige brukere/publikum. Kommunikasjonen fra TUV bør nå ut til hele befolkningen, slik at alle som ferdes kan innordne seg og vise hensyn. 1.5Tiltak 37 Stenge Torehytten og legge ned tilhørende stisystem. Ny selvbetjent hytte vurderes etablert vest for Torehytten. Vi støtter forslaget om å stenge Torehytten og legge ned tilhørende stisystem. Ikke bare Torehytten bør stenges ned. Samtlige turisthytter i nasjonalparken bør som en prøveordning stenges og hele stinettet legges ned. Skilt bør fjernes. DNT bør nektes å markedsføre turer på Hardangervidda og allemannsretten som prinsipp bør skrotes og avvikles innenfor nasjonalparken. Grunneier, andre rettighetshavere og lokale innbyggere i randsone-kommuner tillates å ferdes til fots på eksiterende stinett. For å håndheve dette ferdselsforbudet for allmennheten uten grunneierrettigheter, bør parkvoktere kontrollere ferdselen. Det foreslås å innføre Grunneierbevis/rettighetsbevis eller dokumentasjon på kommunal tilhørighet til rand-sone-kommune. Andre blir bortvist eller nektet adgang. Skoleklasser eller andre kan søke kommunen om løyve til begrenset bruke av stinettet. Vi motsetter oss ny selvbetjent hytte, uansett lokasjon. Det er ikke rom for å sett opp flere turisthytter eller etablere nye stier som tiltrekker seg turistfølger. 1.6Tiltak 39 Regulere tilkomst på og bruk av veien til Hjølmoberget for allmennheten Tiltaket med regulering av trafikken med bomsystem med tilkomst for grunneiere/rettighetshavere støttes 100 prosent. En slik bom bør på plass nederst der veien til Hjølmoberget starter i Øvre Eidfjord. Bomsystemet kan fungere på den måten at grunneiere, rettighetshavere og eventuelt andre lokale innbyggeres telefonnummer registreres i Eidfjord kommune. Innmeldte telefonnummer kan da ringe bommen slik at den åpner seg. Trafikk ut åpner bommen ved hjelp av sensor i vegbanen. Sånn fungerer bomsystemer i moderne hyttefelt, og det bør fungere på samme måten på nevnte veg. Investering og finansiering av bom i Eidfjord kommune antas å spares raskt inn i form av redusert behov for vedlikehold som følge av betydelig redusert trafikk i form av bobiler og tilreisende turister. 1.7Tiltak 40 Stenge Hadlaskard turisthytte vinterstid. Forslaget støttes. Men ikke bare Hadlaskard. Og ikke bare vinterstid. Samtlige turisthytter i nasjonalparken bør som en prøveordning stenges og da hele året. 1.8Tiltak 45 Kanalisere vintertransport fra riksvei 7 til Heng og Kleivane som innfallsporter Som beskrevet ovenfor i pkt 1.4 er RV7 (Eidfjord) det eneste realistiske utgangspunktet for snøscooter transport til Fagerli. Hardangervidda er ikke ett homogent flatevidde-område — topografien er bratt fra fjordarmene (Sørfjorden mv.) opp til vidda, med høydedrag opp mot 1200 moh. Dette gjør at snøscooterferdsel fra andre områder i praksis ikke er en realistisk sammenhengende tilkomst — de naturlige innfartsårene (Eidfjord-retningen etc.) er de eneste rimelige traseene for effektiv transport. Tiltaksplanen må anerkjenne dette og gi grunneiere og driftsansvarlige nødvendige unntak/tilganger for helårsforvaltning og beredskap. 1.9Tiltak 56 Stenge eller redusere bruken av Hellevassbu turisthytte i sommerbeiteperioden Forslaget støttes. Men ikke bare for Hellevassbu. Og ikke bare for sommerbeiteperioden. Samtlige turisthytter bør som en prøveordning stenges hele året. Høringsinnspill – Felles sti- og løypeplan Av høringsbrev fra bfk.no avsnitt ‘Formålet med felles sti- og løypeplan’ fremkommer følgende: «Innenfor rammene av hva som er forsvarlig av hensyn til villrein, kan det legges til rette for reiseliv og friluftsliv». Og videre på side 14 i forslag til Tiltaksplan med Tiltakspakke 2 fremkommer tiltak 22: Vår tilnærming til dette sitatet og tiltaket er at det overhodet ikke må legges til rette for reiseliv. Tilrettelegging og markedsføring av guidede reiselivsopplevelser må forbys i nasjonalparken. Idylliske bilder på Instagram og andre SoMe-kanaler er med på å skape et selvforsterkende ønske blant turister i inn- og utland om å oppleve den vakre naturen. Det vil skap en enda større pågang av fotturister som ikke er forenlig med forslagene om å stenge turisthytter, legge ned stier, fjerne skilting og forby ferdsel i utvalgte løyper. Reiseliv er noe som hører hjemme i bygd og by med tilgjengelig infrastruktur og fasiliteter som parkeringsplasser og toaletter. Det er ikke rom for guidede, organiserte turfølger med horder av turister som påfører naturen slitasje og forstyrrer villreinen. Allmennhetens friluftsliv mener vi også må være et underordnet ønske/behov i forhold til vårt nødvendige behov for ferdsel, transport, tilsyn og beredskap. Verneforskriften Det fremkommer av § 2 at Føremålet med Hardangervidda nasjonalpark er å verne ein del av eit særleg verdifullt høgfjellsområde på ein slik måte at landskapet med planter, dyreliv, natur- og kulturminne og kulturmiljøet elles vert bevart, samstundes som området skal kunne nyttast for landbruk, naturvenleg friluftsliv og naturoppleving, jakt og fiske og undervisning og forsking. Videre følger det av verneforskriften at rettstilhøvet gjeld to parter: Grunneiere eller andre med retter Allmenheten (dette må forstås som alle andre) Dette fremkommer av § 3 hvor det heter at Grunneigarar og andre rettshavarar skal framleis ha eigedomsrett og bruksrett i nasjonalparken, og kan nytte rettane i den grad det ikkje kjem i strid med verneformålet. Det same gjeld bruk av allmenningsrettar etter fjellova. Fra forarbeida framkommer flere prinsipp og avklaringer som angår hvilke retter grunneiere fikk, og hvordan disse skulle ivaretas i verneregler: Eigendomsrett og bruksrett Forarbeida understrekar at vern ikkje skal frata grunneier eigedomsrett eller den tradisjonelle bruksrett som dei hadde før vern. Grunneierane skulle fortsatt kunne disponere eigedomen sin og ha bruk av den, så lenge bruken ikkje går i strid med verneføremålet. Dette ble også innarbeidd i forskriften (rettstilhøvet). Bruksrett inneber at tradisjonelle næringar som beite, seterdrift, jakt og fiske skulle kunne fortsette i ein naturleg form. Forarbeida drøftar korleis denne bruken kan tilrettelegast utan å skada verneverdiane. Hensynet til vern vs. hensynet til grunneier og lokale brukarar Ein viktig del av forarbeida handlar om å balansere vern (natur, landskap, kulturminne) med behov for bruk — ikkje berre naturvitenskaplege verdiar, men også kultur- og landbruksverdier. Dette inkluderer at vernereglar må ta omsyn til eksisterande bruk og tradisjonell drift. Det var ein forventning om at vernereglar skulle vere restriktive når det gjelder nye inngrep, men at eksisterande bruk ikkje skulle rammes unødig. For eksempel at grunneiere skulle ha rett til å fortsette sine bruk, så lenge dei ikkje motstridde verneføremålet. Forvaltning, lokalt medvirkning og myndigheitsdelegering Forarbeida tar opp spørsmålet om korleis forvaltninga skal organiserast — med lokal medverknad. Grunneierinteresser og lokale brukarar skulle høre til i forvaltninga og ha medvirking, slik at vernereglane blir forankret lokalt. Dette vises bl.a. i at tilsynsutvalg (eller tilsvarande organ) skulle oppnemnast som del av forvaltninga, med representasjon fra involverte kommuner og grunneierinteresser. Restriksjonar og vilkår Selv om forarbeidet gir grunneiere retter, er eit klart prinsipp at desse rettane må utøvast under vilkår som ikkje svekker verneverdiene. Det betyr at nye tiltak som bygningar, vei, tekniske inngrep etc. kunne bli regulert eller nektet når dei utfordra verneformålet. Forarbeida drøftar også kva som skulle vere tillate unntak og dispensasjonar — t.d. mindre utvidingar, restaureringar, vedlikehold av eksisterende bygninger, merking av løyper, m.m. Dette for å sikre at tradisjonell bruk og kulturhistoriske bygninger kan bevares/bli brukt. Forutsetninger for vern I forarbeidet ble bruk og vern av Vidda sett som ein dynamisk situasjon — Hardangervidda var ikkje “villmark” i prinsippet, men et landskap med stor bruk og historisk aktivitet. Dette la grunnlaget for at vern skulle skje med respekt for eksisterande bruk, og at grunneiernes situasjon skulle vurderast særleg når det opprinnelig var intens bruk. Oppsummering/forslag/innspill Ved etableringen av nasjonalparken var det motstand mot dette. Det ble vurdert å betale grunneiere erstatning fordi vi ble påført ulemper. I ettertid framstår det klokt å etablere en nasjonalpark som vern mot inngrep og utbygging som ellers finner sted i urørt natur rundt om landet. Mye har skjedd siden 1981. Det har rent mye vann gjennom Veig siden den tid, for å omskrive Glomma-metaforen. Det er betydelig mer mobilitet blant befolkningen generelt enn den gang, ved etableringen. Transportmidler gjør at folk flytter seg og oppsøker naturen i pressperioder hvor «alle» har fri, typisk påske og fellesferie. Men det er ikke bare innenlands slik mobilitet og trafikk øker. Europeere kommer med biler og bobiler og turbusser i langt større omfang enn før. Hardanger er en turistmagnet og det vises tydelig på veiene i området at trafikken av utenlands registrerte kjøretøy utgjør en enorm gruppe allerede fra april og ut september. Trykket er jevnt fordelt utover, noen kommer for å se fruktblomstring tidlig på våren, noen vil oppleve fossene i smeltetiden, mens mange europeere har sin fellesferie etter vår egen, typisk i august. Trafikken spres dermed utover en lang periode. Tendensen er at perioden utvides i begge ender, våren starter tidligere og høsten varer lenger. Og trykket er høyt gjennom hele sommersesongen. Digitaliseringen har medført at forlokkende naturbilder deles på Instagram og andre SoMe-kanaler i stort tempo og stort omfang. Folk i inn og utland får lyst til å gå turer i fjellet og mange oppsøker den vakre naturen uten annet formål enn friluftsliv og naturopplevelser. Vi observerer at tålegrensen for slik trafikk mange steder er nådd. Turstiene blir så nedslitt at det må gjøres tiltak i form av å legge ut planker til å gå på over myrer eller at det legges sherpa-trapper av stein for å bedre framkommeligheten. Slik ønsker vi ikke å ha det. Som grunneiere har vi lovfestede rettigheter og behov som klart overgår allmenhetens bruk. Dette har blitt tydeligere og tydeligere med årene og vi har havnet i denne situasjonen vi står i nå, nemlig at myndighetene ønsker å begrense ferdsel i nasjonalparken. Omfanget av motorferdsel ønskes redusert. Turstier ønskes nedlagt, skilt fjernet og turisthytter stenges. Det er essensen av det høringen har som formål å oppnå. Og noe av dette kan vi som grunneiere si oss enige i. Våre rettigheter som grunneiere må i denne prosessen styrkes, ikke svekkes. Våre rettigheter må komme tydeligere frem og allmenhetens interesser må vike for våre interesser. Allmennhetens interesser må svekkes og mange av tiltakene legger opp til nettopp dette, ved å stenge eller legge ned utvalgte stier og løyper. I Norge er det nok av natur, fjell og fjorder, eksotiske turmål, fauna egnet for friluftsliv. Områder som er bedre egnet til camping, telt og friluftsliv, nærmere offentlig infrastruktur og muligheter til å fiske eller fyre bål. Organisert reiseliv i nasjonalparken vår må forbys . Det må bli slutt på markedsføring og tilrettelegging for grupper hvor eneste formål er vandring/fottur og muligheten til å sikre seg bilder, selfie og video av og i vakker natur. For allmennheten er det mange fine turmuligheter rett utenfor nasjonalpark-grensen. Trolltunga i Tyssedal og Dronningstien mellom Lofthus og Kinsarvik er eksempler på populære turruter for både norske og utenlandske turister. Med turister mener vi alle som ikke er fastboende i randsonen av nasjonalparken, men tilreisende. Trolltunga og Dronningstien er tilrettelagt for slik trafikk og det finnes tilbud om transport i form av buss, parkering, sikringsbuer og guiding. Forslag: Skrote allemannsretten som prinsipp innenfor nasjonalparkgrensa (med allmenheten mener vi turister både fra inn og utland). Innføre Grunneierbevis/rettighetsbevis. Grunneierbevis gir hjemmel til ferdsel og kan fremvises ved kontroll. Med grunneier menes også slektninger i rett opp og nedstigende linje. Grunneier kan utstede fullmakt til «andre brukere» eller disse kan ferdes lovlig i følge med grunneier. Av dette følger et generelt forbud mot fotturisme i alle former. Unntaket er grunneiere og «andre brukere» i følge med grunneiere. Avvikle salg av jaktkort til utenbygds jegere etter åpning av jakt etter forslått fredningsperiode. Dette vil redusere bruken av fly/helikopter fra de mest avsidesliggende områdene i nasjonalparken, kall det sentralvidda. Avvikle salg av fiskekort på inatur.no innenfor nasjonalparken. Det finnes nok av områder, natur og fiskemuligheter utenfor nasjonalparken. Kiting kan unntaksvis skje langs og i nærheten av RV7 og E134 på definerte lokasjoner. På lik linje med skiløpere, syklister, hundespann og andre brukere må disse sette seg inn i meldinger om løyper stengt for ferdsel, kommunisert av Tilsynsutvalget TUV. Meldinger fra Tilsynsutvalget fungerer utmerket. Meldingene følges og etterleves og lokale grunneiere respekterer stengte løyper og viser hensyn. Dette må gjelde alle andre brukere også, publikum generelt. Avslutningsvis vil vi påpeke at NRK nylig avslørte at Den Norske Turistforening (DNT) har betalt et kommunikasjonsbyrå for å utarbeide enn medie- og interessentstrategi innen temaet villrein. Strategien kartlegger og rangerer politikere, forskere og folk med sosial og kulturell kapital. Formålet med dokumentet er å påvirke utarbeidinga av stortingsmeldinga, som kom i fjor, og tiltaksplaner for de ulike villreinområdene. Link til medieoppslag: https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-oestnytt/sesong/202510/episode/DKIN98100825?t=150s Det er mange interessenter, mange meninger og ulike syn som vil komme frem i disse to høringene. Forarbeida til Hardangervidda-vernet fra ca. 1978–81 viser at lovgivar hadde som intensjon: At vern ikkje skulle fjerne grunneierens eiendomsrett eller tradisjonelle bruk, så lenge desse ikkje motarbeida verneformålet. At eksisterande bruk som beite, seterdrift, jakt, fiske og annet lokalt/næringsrelatert bruk skulle kunne fortsette under regulerte former. At det skulle vera lokal medverknad, og at vern skulle balansere mellom vern og bruk. At restriksjoner skulle konsentreres om nye inngrep eller tiltak som kunne skade natur- eller kulturverdier, og at det skulle vera muligheter for unntak og dispensasjon for nødvendige og tradisjonelle tiltak. Tiden som har gått viser at vi grunneiere ikke har motarbeida verneformålet. Tvert imot, vi har etterlevd og innfunne oss med alle restriksjoner og lovkrav. Nå forventer vi at vår lokale røst blir hørt og vi mener historien har vist oss tilliten verdig. Vi ønsker fredning av villrein , mindre reiseliv, færre turister, færre utenbys jegere, en nedtonet offentlig forvaltning og opprettholde muligheten til å bruke helikopter og snøscooter på dagens nødvendige nivå. på førehand, Takk Fogerli Stølssameige Klima- og miljødepartementet Til høringen Til toppen
