HØRING- BRUK AV TVANG OVERFOR MISTENKTE ELLER TREDJEMANN FOR Å FÅ TILGANG TIL INNHOLD I DATASYSTEM VED BRUK AV BIOMETRISK AUTENTISERING Dato: 12.02.2017 Svartype: Med merknad Det vises til Justis- og beredskapsdepartementets høringsbrev av 14. desember 2016. Politijuristene avgir med dette høringsuttalelse i saken. Vi kan fullt ut tiltre departementets syn på behovet for en klar hjemmel til enklere tilgang til datasystemer som åpnes ved biometrisk autentisering. Den formidable fremvekst og utvikling av ulike typer datasystemer medfører utvilsomt utfordringer knyttet til sikring av elektroniske bevis, og det er maktpåliggende at politi og påtalemyndighet ikke blir "hengende etter". Det er prisverdig at departementet har tatt initiativ til en hurtig lovendring på dette praktisk viktige området. I likhet med departementet er vi av den oppfatning at en ny bestemmelse naturlig hører hjemme i straffeprosessloven § 199a, og at bestemmelsen bør gjøres teknologinøytral. Adgangen til å gi et pålegg gir som kjent ikke hjemmel til å gjennomføre det aktuelle tiltaket ved bruk av tvang, jf. blant annet HR-2016-1833-A avsnitt 23. Pålegget og bruken av tvang er således to ulike størrelser. I lovforslaget er hjemmelen til å gi pålegg regulert i paragrafens første ledd, mens adgangen til å bruke tvang er regulert i annet ledd. I lovforslaget er det – både med hensyn til siktede og tredjemann – full parallellitet mellom pålegg og bruk av tvang overfor objektet for ransaking. Når objektet er et annet enn det pålegget retter seg mot, skiller imidlertid de ulike reglene lag: Departementets syn er at dersom tredjemann (for eksempel en systemansvarlig) kan åpne siktedes datasystem med sitt fingeravtrykk, bør politiet kunne gi personen pålegg om å gjøre dette. Imidlertid konkluderer departementet under tvil med at det ikke bør gis hjemmel for å gjennomføre autentiseringen med tvang. Etter vårt syn er det liten realitet i et pålegg dersom manglende etterkommelse ikke kan møtes med bruk av tvang. Videre kan ikke vi se at departementet har gitt noen egentlig begrunnelse for hvorfor det i denne vurderingen sondrer mellom tilfellene hvor tredjemanns datasystem selv er gjenstand for ransaking eller ei. Det er for oss vanskelig å se at det er mer inngripende at tredjemann blir tvunget til å åpne siktedes datasystem enn at han blir tvunget til å åpne sitt eget – snarere tvert imot. På denne bakgrunn mener vi at tvangshjemmelen bør "speile" påleggshjemmelen, slik at tvang kan benyttes overfor enhver som har befatning med datasystemet. Vi har vurdert om siktedes nærstående burde være unntatt fra bestemmelsen, slik at adgangen til å gi pålegg og bruke makt ikke gjelder overfor disse. Departementet har ikke berørt spørsmålet. Etter gjeldende rett er det ikke forbudt å beslaglegge dokumenter som inneholder informasjon som siktedes nærstående kan nekte å forklare seg om, jf. Rt. 2015 side 1435 avsnitt 17. Videre er det full adgang til å foreta både husransaking, så vel som personransaking overfor siktedes nærstående, jf. Bjerke, Keiserud og Sæther, Straffeprosessloven (4. utgave 2011) side 682. Vi kan ikke se at hensynene bak fritaksretten skulle tilsi at ikke siktedes nærstående skal kunne pålegges – og eventuelt tvinges til – å åpne siktedes datasystem. Det er i denne sammenheng naturlig å se pålegget og bruken av tvang som en forlengelse av ransakingen og/eller beslagleggelsen. Og som departementet peker på i relasjon til siktedes vern mot tvungen selvinkriminering, er det ingen analogi mellom spørsmålet om forklaringsplikt og spørsmålet om å underkaste seg biometrisk autentisering. På denne bakgrunn finner vi ikke grunn til å foreslå at det gjøres unntak for siktedes nærstående. Kompetansen til å treffe beslutning om bruk av tvang bør etter vår oppfatning legges til påtalemyndigheten. I den forbindelse vises det til at det er påtalemyndigheten som har sekundærkompetansen ved beslutning om ransaking og primærkompetansen ved beslutning om beslag, og at hensynet til sammenheng og konsekvens i regelverket tilsier at beslutningsnivået bør ligge der også for den metodebruken som er til drøftelse her. Maktutøvelsen må vurderes under iakttagelse av forholdsmessighetskravet, og det er naturlig at påtalemyndigheten foretar denne vurderingen, eventuelt samtidig som beslutningen om ransaking og/eller beslag blir truffet. Politiet bør imidlertid gis hastekompetanse for de tilfellene hvor det er fare ved opphold. Med hilsen Sverre Bromander Johan Petter Bærland Leder for Politijuristene Kst påtalsjef, Innlandet politidistrikt Region Vestoppland Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
