Ny barnevernslov Dato: 30.01.2017 Svartype: Med merknad Forslag til ny barnevernlov – høringsuttalelse fra Høgskolen i Innlandet – Studiested Lillehammer Denne høringsuttalelsen sendes fra tidligere Høgskolen i Lillehammer - fra 1. januar 2017 fusjonert inn i Høgskolen i Innlandet. Uttalelsen er utarbeidet av våre fagmiljøer innenfor barnevern og sosialt arbeid ved Avdeling for pedagogikk og sosialfag. Generelle kommentarer Forslag til ny barnevernlov er gjennomgående godt. Det er gjort mange gode grep for å forbedre gjeldende lovtekst. Inndelingen/struktureringen av loven fremstår mer ryddig og systematisk, blant annet ved at hensynet til barnet, tiltak mm kommer først i loven og administrative bestemmelser kommer til slutt. I gjeldende lov er dette motsatt. Videre er lovstrukturen god ved at den følger gangen i en barneversak. Forslaget innebærer at barnevernloven kommer mer i takt med barnekonvensjonen og Grunnloven. Særlig gjelder dette barnets mer overordnede rett til et godt liv i § 2 og de konkrete individuelle rettighetene i § 3. Forslaget ivaretar interessene til de som berøres på en balansert måte. Barnets rolle som eget, selvstendig rettssubjekt er styrket. Det går tydelig frem at barnets interesser skal veie tyngst når det foreligger interessekonflikter. Det er positivt at momenter i en barnets beste-vurdering er presisert gjennom strekpunkter – disse gir en god oppsummering av gjeldende fagdiskurs om hva som er grunnleggende viktig for barn. Både av lovtekstens form og innhold understrekes betydningen av at dette er en barnevernlov, ikke en foreldrevernlov. Vi støtter den endrede begrepsbruken, for eksempel at «atferdsvansker» er erstattet ned «utsetter sin egen helse og utvikling for alvorlig fare». Det er bra at rettssikkerheten i saksbehandlingen styrkes, særlig ved begrunnelse for henleggelser av meldinger og undersøkelser, og at utredningsplikten og plikt til å føre journal er tydeliggjort. Mye forskning og ulike tilsynsrapporter bekrefter mangler ved barneverntjenestens saksbehandling, og dette er et område som både må styrkes ved økte kompetansekrav til ansatte og ved økte krav til dokumentasjon. Når det gjelder kompetansekrav, vil vi benytte anledningen til å gi uttrykk for at slike bør konkretiseres, men vi tar ikke stilling til om kompetansekrav bør innarbeides i lovteksten. Kanskje er det mer naturlig å utarbeide egen forskrift for dette. Av mer spesifikke positive endringer i forslag til ny lov nevner vi: Grundigere behandling i fylkesnemnda ved hastevedtak. Familie og nettverk skal alltid vurderes som fosterhjem - fint at foreldrenes situasjon styrkes på denne måten. Mer oppfølging av foreldrene, veiledning og rådgivning. Bedre tilrettelegging for at omsorgen kan tilbakeføres. Arbeid rettet mot barn løftes på et høyere nivå, blant annet ved at kommunestyret skal lage en plan for arbeidet rettet mot barn og samordne arbeidet. Positivt at barneverntjenesten/kommunens arbeid skal samordnes etter tilsvarende modell som lov som helse- og omsorgstjenesteloven, jfr. samordning av tjenester. Positivt at barneverntjenesten alltid skal være tilgjengelig. Vi støtter forslaget om en støtteperson for foreldre i en krevende og sårbar situasjon. Blant annet kan dette kan være viktig med tanke på det overordnede prinsippet om tilbakeføring til hjemmet. Kommentarer til spesifikke paragrafer 2 1. ledd – Om rett til forsvarlig omsorg og at barn bør vokse opp i trygghet og kjærlighet. Det er noe uklart hvordan «rett» og «bør» skal forstås. Uklarheten knytter seg til to faktorer: forholdet mellom «rett» og «bør» i 1. ledd, og forholdet mellom «rett» i § 2 og «rett» i § 3. Forholdet mellom «rett» og «bør» i 1. ledd: Det sies først at «Barn har rett til forsvarlig omsorg og beskyttelse», og dernest at «Barn bør vokse opp i trygghet, kjærlighet og forståelse, helst i egen familie». Begrepet «bør» er kjent fra relevante andre lovtekster. Det harmonerer med den norske oversettelsen av barnekonvensjonen, og annet norsk lovverk, jfr. Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven), Vedlegg 8 - FNs konvensjon om barnets rettigheter med protokoller (norsk oversettelse). I FNs konvensjon om barnets rettigheter av 20. november 1989, står det «De stater som er part i denne konvensjon, … - som erkjenner at barn bør vokse opp i et familiemiljø, i en atmosfære av glede, kjærlighet og forståelse for å sikre full og harmonisk utvikling av deres personlighet, … - er blitt enige om følgende…». Dette «bør», uttrykker en verdinorm som har allmenn tilslutning, og er som sådant ikke for svakt. Men konteksten i lovutkastet gjør at «bør» kan oppfattes som svakt, misvisende eller uklart, ettersom det først slås fast en «rett». Vi forstår det slik at 2. setning er ment å være en presisering av 1. setning, og at hele § 2 gir uttrykk for en etisk bærebjelke. Men det er likevel uklart om barnet har den samme overordnede rett (der det står «bør») til å vokse opp i trygghet, kjærlighet og forståelse, som den uttalte retten til omsorg og beskyttelse. Det kan skape en usikkerhet om den emosjonelle delen av omsorgen vi finner i 2. setning har et svakere rettsvern enn den vi finner i 1. setning. 2. setning fungerer derfor dårlig som presisering. Muligens kan setningene med fordel byttes om, og gjøre «rett» til en konsekvens av «bør»: «Barn bør vokse opp i trygghet, kjærlighet og forståelse, helst i egen familie. De har derfor rett til forsvarlig omsorg og beskyttelse». Om rekkefølgen av setningene blir stående, bør det vurderes å endre 2. setning til «Barn har rett til å vokse opp i trygghet, kjærlighet og forståelse, og helst i egen familie.» Forholdet mellom «rett» i § 2 og «rett» i § 3. Det er positivt at barn har «rett» til forsvarlig omsorg og beskyttelse, men vi er usikre på om begrepet «rett» i denne sammenheng kan misforstås, ettersom altså «rett» i denne paragrafen ikke er, slik vi forstår det, ment å skulle gi barnet et rettskrav på omsorg. Dette i motsetning til «rett» anvendt i § 3, som er ment å skulle gi barnet rettskrav på medvirkning. Det er etter vår mening uheldig at det opereres med to ulike forståelser av begrepet rett. ledd – Om voldsbegrepet. Vi støttet forslaget om at vold blir eksplisert på denne måten, men mener at presiseringen om vold som ledd i oppdragelse med fordel kan utgå. Dette kunne heller ha vært presisert i for eksempel i lovens forarbeider og senere i rundskriv. ledd – Om barnet beste . Positivt at barnets beste er flyttet frem i loven og at det tydelig fremgår at barnets beste er avgjørende når det vurderes å iverksette tiltak. Momentlista er også inspirert av barnekonvensjonen. Begrepet «blant annet» er bra og åpner for individuelle, skjønnsmessige vurderinger. 3 1. ledd – Om barnets rett til tiltak. Som nevnt over, vurderes det her at barnet har et rettskrav, i motsetning til «rett» i § 2. Ellers er dette en god presisering av barnets rett til å medvirke. ledd – Om barnets rett til medvirkning. Det er positivt at barnets rett til medvirkning er hjemlet. Fint at det skal fremgå av vedtaket/journalnotat, jfr. § 81, i hvilken grad og hvordan barnet har medvirket, og at aldersgrensene er fjernet når det gjelder medvirkning. Videre mener vi det er fornuftig å unngå å gi eksempler på ulike hjelpetiltak. Her er fagfeltet i store endringer, og konkretiseringer kan gi en lovtekst som krever hyppige revideringer. 4 – Om krav til barnevernets virksomhet. Det er positivt at mildeste inngreps prinsipp er direkte hjemlet i lovteksten, kombinert med et skånsomhetskrav. 7 b – Om at etater – uten taushetsplikt – har plikt til å gi opplysninger til BV-tjenesten når det er mistanke om at et barn utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare. I den grad denne paragrafen omfatter plikt til å varsle barnevernet, mener vi den trenger en presisering. Det finnes en rekke helsemessige problemer som kan ramme unge mennesker, og som fører til at de utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare, selv om de lever innenfor omsorgsfulle og trygge rammer. I slike tilfeller vil Barnevernstjenesten ikke være rette instans. Teksten bør nyanseres slik at plikten til å melde i slike tilfeller bare gjelder dersom det er mistanke om at barnets behov for hjelp ikke ivaretas av foreldrene og/eller helsevesenet. Den samme nyanseringen bør også komme til uttrykk § 19 om opphold i bosted eller i institusjon etter samtykke, i § 20 om opphold i institusjon uten samtykke, og dessuten i § 35 om hastevedtak om bosetting i institusjon dersom barnet utsetter sin egen helse eller utvikling for alvorlig fare. § 16 og 17 – Om at Fylkesnemnda kan vedta å gi samtykke til at et barn kan gis nødvendig helsehjelp/spesialundervisning. Kan «gi samtykke til» med fordel strykes? 18 3. ledd – «forlenge vedtaket», kan erstattes med «forlenge vedtaksperioden». 31 – Om foreldres plikt til å betale for oppfostringen av barnet. Bør det presiseres om denne bestemmelsen gjelder også når foreldrene er fratatt foreldreansvaret? 32 – Om egenbetaling. Bør det sies noe om på hvilket grunnlag kan det kreves egenbetaling så lenge det ikke kan kreves dekning i «barnets formue, avkastning av denne, eller barnets egne, opparbeide midler»? 39 – Om begrensninger i retten til kontakt. Hva menes med «Klage fra andre enn barn med partsrettigheter, søsken og personer…., kan ikke behandles av fylkesnemnda uten nemndas samtykke.»? 48 – Om plan for gjennomføring av kontakt. Ser her ut til at det kan treffes vedtak om kontakt uten barnets samtykke. Det er ikke uproblematisk. 55 5. ledd – Om at kontroll med barnets kommunikasjon for øvrig ikke er ikke tillatt. Dette er fornuftig prinsipp, men det bør vurderes å åpne for kontroll med barnets kommunikasjon dersom det foreligger begrunnet mistanke om at kommunikasjonen kan påføre barnet stor belastning eller skade. 60 – Om generelle krav til institusjoner. Det kan være uheldig at barneverninstitusjoner skal ha en definert målgruppe, ettersom det kan være både uheldig og ofte umulig å kategorisere unge på denne måten. Det vil også være i strid med den uttalte motstanden fra bl.a. barnevernsbarna selv om å bli stemplet innenfor slike kategorier. 64 – Om institusjoner med hjem. Bør det presiseres hva som regnes som «institusjoner med hjem»? 78 – Om partsrettigheter. Partsrettigheter foreslås endret fra 15 til 12 år. På den ene siden er dette et positivt forslag – blant annet ved at barna får søksmålsrettigheter og at de dermed får styrket sin rettssikkerhet. Dessuten er forslaget i tråd med moderne syn på barn som rettssubjekter. På den andre siden kan det være uheldig at 12 åringer skal bli gitt dette ansvaret. Det kan være belastende, selv for eldre barn enn 12-åringer, å måtte «mene» noe. Dersom denne bestemmelsen blir stående, vil det kreves fagpersoner med rett kompetanse som kan ivareta barnet i slike situasjoner. Det er positivt at begge foreldre gjøres til part i saken. 79 – Om trygghetsperson. Gjeldende ordninger med tillitsperson, talsperson og tilsynsperson, slås sammen og erstattes av en nyordningen om en trygghetsperson. Slik trygghetsperson er beskrevet, ligger funksjonen nær opp til det som tidligere ble kalt tillitsperson. Det sies også at trygghetspersonen skal føre tilsyn, men spørsmålet er om tilsynsfunksjonen her er formulert tydelig nok. 80 – Om taushetsplikt og opplysningsrett. Her mangler «barnets beste»-perspektivet. Vi foreslår at dette innarbeides i tredje ledd: «BV-tjenestens adgang til å gi andre forvaltningsorganer opplysninger etter Fvl…, begrenses til der dette er nødvendig for å fremme barnets beste eller for å fremme oppgavene til bv-tjenestens….» 81 – Om plikt til å føre journal. Det er svært positivt at plikten til å skrive journal hjemles. Dette er med på å styrke rettssikkerheten til barn, og også foreldre, og fremme det at det fattes rettsriktige avgjørelser som senere blant annet kan etterprøves ved en eventuell klagebehandling. 112 – Om kommunens ansvar og oppgaver. Det er som nevnt positivt at kommunens ansvar for gode oppvekstsvilkår, samordning av tjenestetilbudet tjenestetilbud rettet mot barn og familier, og utarbeidelse av planverk, her lovfestes. Imidlertid er det uklart hvordan dette skal forstås i forhold til allerede eksisterende lovverk om samordning og koordinering innen oppvekstfeltet, jfr. Helse og omsorgstjenestelovens bestemmelser om barn og unge. Barnevernlovens krav om planverk og koordinering må ikke føre til fragmentering; for eksempel vet vi at barn- og unge-perspektivet blir tatt ut av planer for ulike kommunesektorer og lagt inn i en egen plan- og koordinerende enhet. Kanskje kunne man i denne paragrafen tydeliggjøre hva som kreves av kommunene når det gjelder samordning knyttet til den nye barnevernloven. Med hilsen Ingrid Guldvik dekan Avdeling for pedagogikk og sosialfag Grethe Netland, instituttleder, Institutt for sosialfag Barne- og familiedepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
