Endringer i barneloven – høringsuttalelse fra Norges Høyesterett
Høyesterett viser til høringsbrev 2. november 2016 om endringer i barneloven mv. om bedre beskyttelse av barn. Ved departementets brev 7. desember 2016 er høringsfristen forlenget til 5. januar 2016.
Høyesterett er kjent med at blant andre Domstoladministrasjonen, Den norske dommerforening og flere domstoler har grunnleggende innvendinger mot sentrale deler av forslaget. Høyesterett kan forstå at det er grunnlag for slike innvendinger.
Forslaget til ny barnelov § 64 d innebærer at tingrettene av eget tiltak skal reise sak om fradømmelse av foreldreansvar, fast bosted og samvær. Det er et alminnelig og grunnleggende prinsipp at domstolene bare trer i funksjon når en sak er reist av en privat eller offentlig part. Domstolene tar utelukkende stilling til de kravene som er reist, og partene står fritt til å trekke saken. Det følger av tvisteloven § 11-4 at dette i det vesentlige også gjelder i saker der partenes rådighet er begrenset, som i saker etter barneloven. I saker som omfattes av utkast til § 64 d, vil det normalt ikke foreligge noen forutgående eller parallell barnefordelingssak mellom foreldrene. I den grad de er enige om at det ikke bør gjøres inngrep i rettighetene og pliktene etter barneloven, vil retten bli den reelle motpart . Dette fører til en ny og problematisk rolle for domstolene, som – i den grad et slikt markert brudd med grunnleggende prinsipper i vår rettergangsorden overhode kan være aktuelt – må forbeholdes helt særegne situasjoner, som for eksempel der den ene forelderen har forvoldt den andres død.
Videre bygger forslaget på at domstolene får det primære ansvaret for sakens opplysning, og i stor utstrekning må foreta egne undersøkelser som grunnlag for den avgjørelsen som skal treffes. Det følger av tvisteloven § 21-3 at retten i saker hvor partene har begrenset rådighet, har et selvstendig ansvar for at bevisføringen gir et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Forslaget innebærer imidlertid at retten vil måtte foreta undersøkelser og innhente bevis i vesentlig større grad enn dette. I og med at det er den samme rett som også skal treffe avgjørelse i saken, vil en slik utstrakt undersøkelsesplikt undergrave tilliten til rettens nøytralitet og upartiskhet, jf. her Grunnloven § 95 andre ledd, jf. første ledd.
Som det fremheves i høringsnotatet, er retten til familieliv en grunnleggende menneskerett som er nedfelt i Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs barnekonvensjon. Fratakelse av foreldreansvar, daglig omsorg og samvær vil både for barnet og foreldrene innebære et inngrep i denne retten. Dette gjelder selv om hensynet til barnets beste også er et grunnleggende hensyn etter Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen artikkel 3. Avgjørelser som innebærer inngrep i grunnleggende menneskeretter, må – som et minimum – bygge på en forsvarlig saksbehandling, jf. her også Grunnloven § 95 første ledd og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6. Det er grunn til uro med hensyn til om de saksbehandlingsregler som er foreslått, ivaretar dette behovet. Høyesterett peker på kombinasjonen av at saken initieres av retten, at det er retten som i praksis vil måtte sørge for å opplyse saken, at partene ikke vil få rettshjelp fra det offentlige og at avgjørelsen normalt forutsettes å skulle treffes etter en fullt ut skriftlig behandling. Det er spørsmål om hensynet til sakens opplysning, til kontradiksjon og til at retten skal ha et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, er tilfredsstillende sikret. Høyesterett minner for øvrig om at i saker etter de regler som forslås, har barna rett til å bli hørt, jf. Grunnloven § 104 første ledd andre punktum og barnekonvensjonen artikkel 9 og 12.
Høyesterett 2. januar 2017
Høyesterett er kjent med at blant andre Domstoladministrasjonen, Den norske dommerforening og flere domstoler har grunnleggende innvendinger mot sentrale deler av forslaget. Høyesterett kan forstå at det er grunnlag for slike innvendinger.
Forslaget til ny barnelov § 64 d innebærer at tingrettene av eget tiltak skal reise sak om fradømmelse av foreldreansvar, fast bosted og samvær. Det er et alminnelig og grunnleggende prinsipp at domstolene bare trer i funksjon når en sak er reist av en privat eller offentlig part. Domstolene tar utelukkende stilling til de kravene som er reist, og partene står fritt til å trekke saken. Det følger av tvisteloven § 11-4 at dette i det vesentlige også gjelder i saker der partenes rådighet er begrenset, som i saker etter barneloven. I saker som omfattes av utkast til § 64 d, vil det normalt ikke foreligge noen forutgående eller parallell barnefordelingssak mellom foreldrene. I den grad de er enige om at det ikke bør gjøres inngrep i rettighetene og pliktene etter barneloven, vil retten bli den reelle motpart . Dette fører til en ny og problematisk rolle for domstolene, som – i den grad et slikt markert brudd med grunnleggende prinsipper i vår rettergangsorden overhode kan være aktuelt – må forbeholdes helt særegne situasjoner, som for eksempel der den ene forelderen har forvoldt den andres død.
Videre bygger forslaget på at domstolene får det primære ansvaret for sakens opplysning, og i stor utstrekning må foreta egne undersøkelser som grunnlag for den avgjørelsen som skal treffes. Det følger av tvisteloven § 21-3 at retten i saker hvor partene har begrenset rådighet, har et selvstendig ansvar for at bevisføringen gir et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Forslaget innebærer imidlertid at retten vil måtte foreta undersøkelser og innhente bevis i vesentlig større grad enn dette. I og med at det er den samme rett som også skal treffe avgjørelse i saken, vil en slik utstrakt undersøkelsesplikt undergrave tilliten til rettens nøytralitet og upartiskhet, jf. her Grunnloven § 95 andre ledd, jf. første ledd.
Som det fremheves i høringsnotatet, er retten til familieliv en grunnleggende menneskerett som er nedfelt i Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs barnekonvensjon. Fratakelse av foreldreansvar, daglig omsorg og samvær vil både for barnet og foreldrene innebære et inngrep i denne retten. Dette gjelder selv om hensynet til barnets beste også er et grunnleggende hensyn etter Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen artikkel 3. Avgjørelser som innebærer inngrep i grunnleggende menneskeretter, må – som et minimum – bygge på en forsvarlig saksbehandling, jf. her også Grunnloven § 95 første ledd og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6. Det er grunn til uro med hensyn til om de saksbehandlingsregler som er foreslått, ivaretar dette behovet. Høyesterett peker på kombinasjonen av at saken initieres av retten, at det er retten som i praksis vil måtte sørge for å opplyse saken, at partene ikke vil få rettshjelp fra det offentlige og at avgjørelsen normalt forutsettes å skulle treffes etter en fullt ut skriftlig behandling. Det er spørsmål om hensynet til sakens opplysning, til kontradiksjon og til at retten skal ha et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, er tilfredsstillende sikret. Høyesterett minner for øvrig om at i saker etter de regler som forslås, har barna rett til å bli hørt, jf. Grunnloven § 104 første ledd andre punktum og barnekonvensjonen artikkel 9 og 12.
Høyesterett 2. januar 2017