Behov for nasjonale kutt
Mens for eksempel EU har kuttet utslippene med 24 prosent siden 1990, har de norske utslippene økt med rundt fire prosent. Til nå har Norge brukt betydelige midler på å kjøpe kvoter i andre land, mens de norske utslippene har ligget nokså stabilt. Blir EUs forslag en realitet, skal Norge kutte 40 prosent av utslippene i ikke-kvotepliktig sektor, som omfatter transport, landbruk, bygg og avfallshåndtering, innen 2030.
Unio er derfor opptatt av at forslaget som regjeringen skal fremme på basis av budsjettforliket i Stortinget, tydelig plasserer ansvar hos dem har mulighet til å gjennomføre konkrete tiltak. Unio stiller seg ikke negative til kvotekjøp, men dette må kombineres med kutt her hjemme. Regjeringen bør parallelt med å vektlegge kvotekjøp, også erkjenne at klimatiltak innebærer å investere i produksjon og infrastruktur.
Målet er klart; Å oppnå en balanse mellom menneskelige utslipp og opptak. Unio ber derfor Regjeringen om å definere tydeligere hva som menes med et «lavutslippssamfunn”, etter mønster fra andre nordiske land. I budsjettavtalen er det enighet om å presisere 2050-målet med en henvisning til EU-målet fra 2007, om 80-95 % reduksjon fra 1990-nivå, der man tar hensyn til effekten av norsk deltakelse i det europeiske kvotesystemet (EU ETS). Dette er ikke nødvendigvis et godt grunnlag for en definisjon av et lavutslippssamfunn da det jo ikke gir direkte føringer på at utslippene på norsk territorium skal reduseres. I tillegg er målet nesten 10 år gammelt og var basert på hva som var beste tilgjengelige kunnskap den gang. Unio ber derfor regjeringen om en tallfesting av 2050-målet som er mer i tråd med Paris-avtalen.
Det vises videre til at forslagets §§ 2 og 3 ikke nødvendigvis innebærer at Norge tar sin del for å oppfylle Paris-avtalens dynamiske tilnærming der mål jevnlig fastsettes basert på oppdatert kunnskap om det globale klimaarbeidet – i lys av vitenskapelig kunnskap og vurderinger av rettferdig fordeling av klimainnsatsen.
Unio er derfor opptatt av at forslaget som regjeringen skal fremme på basis av budsjettforliket i Stortinget, tydelig plasserer ansvar hos dem har mulighet til å gjennomføre konkrete tiltak. Unio stiller seg ikke negative til kvotekjøp, men dette må kombineres med kutt her hjemme. Regjeringen bør parallelt med å vektlegge kvotekjøp, også erkjenne at klimatiltak innebærer å investere i produksjon og infrastruktur.
Målet er klart; Å oppnå en balanse mellom menneskelige utslipp og opptak. Unio ber derfor Regjeringen om å definere tydeligere hva som menes med et «lavutslippssamfunn”, etter mønster fra andre nordiske land. I budsjettavtalen er det enighet om å presisere 2050-målet med en henvisning til EU-målet fra 2007, om 80-95 % reduksjon fra 1990-nivå, der man tar hensyn til effekten av norsk deltakelse i det europeiske kvotesystemet (EU ETS). Dette er ikke nødvendigvis et godt grunnlag for en definisjon av et lavutslippssamfunn da det jo ikke gir direkte føringer på at utslippene på norsk territorium skal reduseres. I tillegg er målet nesten 10 år gammelt og var basert på hva som var beste tilgjengelige kunnskap den gang. Unio ber derfor regjeringen om en tallfesting av 2050-målet som er mer i tråd med Paris-avtalen.
Det vises videre til at forslagets §§ 2 og 3 ikke nødvendigvis innebærer at Norge tar sin del for å oppfylle Paris-avtalens dynamiske tilnærming der mål jevnlig fastsettes basert på oppdatert kunnskap om det globale klimaarbeidet – i lys av vitenskapelig kunnskap og vurderinger av rettferdig fordeling av klimainnsatsen.