Framtiden i våre henders innspill til Norges klimamål 2035
Framtiden i våre hender takker for muligheten for å komme med innspill til Norges nye klimamål for 2035, som vil komme som en endring til Klimaloven. Som Norges største miljøorganisasjon med over 48 000 medlemmer erfarer vi at de vi representerer etterlyser et økt tempo i klimaomstillingen, og ser på Norges innmelding av klimamål til Nationally Determined Contributions under Parisavtalen som en mulighet for et nødvendig taktskifte.
De farlige klimaendringene er allerede i gang. De skaper allerede uvær så sterkt at det ødelegger og dreper, sender folk på flukt fra sine hjem, og lager ustabile værforhold som gjør det vanskeligere å produsere nok mat. Særlig rammes land rundt ekvator, men klimaendringene setter også allerede spor i Europa og i Norge. Dette får konsekvenser for hele samfunnet, og kommer til å eskalere, særlig om utslippene ikke kuttes tilstrekkelig.
Miljødirekoratet kom for et år siden med det faglige kunnskapsgrunnlaget “Et 2035-bidrag som sikrer omstilling nasjonalt”. Der råder de regjeringen å melde inn et mål om å redusere utslippene i 2035 tilsvarende minst 80 prosent av nasjonale utslipp i 1990, hvorav 60 må tas som nasjonale utslippskutt, mens 20 kan tas ved hjelp av internasjonalt samarbeid. Her vil vi minne om at Klimautvalget 2050 påpeker at Norge løper en sosial og økonomisk risiko ved å utsette omstillingen gjennom å lene seg på fleksible mekanismer. Jo lenger vi utsetter omstilling innenlands, jo bråere og mer uforutsigbar vil den bli.
Mulighetsrommet til å gjøre en styrt og gradvis omstilling ligger i tiåret mot 2035. Framtiden i våre hender er derfor tvilende til om det er klokt å legge opp til at så mye som 20% utslippskutt skal kunne tas med fleksible mekanismer. Det er neppe er gunstig for den norske befolkningen, fordi kuttene etter 2035 da må bli mer drastiske, men vi aksepterer at det åpnes opp for det som en midlertidig nødløsning i tilfeller hvor man dermed kan unngå miljøskadelige overgangsløsninger. Vi vil også stille oss kritiske til Klima- og miljødepartementets høringsnotats omtale av Artikkel 6-kvoter. Om disse skal tas i bruk, må det være for å overoppfylle målene, slik som regjeringen har til intensjon med gjennomførte kjøp annonsert i Baku på klimatoppmøtet. Vi vil sterkt fraråde bruk av Artikkel 6-kvoter for å oppnå egne klimamål.
De farlige klimaendringene er allerede i gang. De skaper allerede uvær så sterkt at det ødelegger og dreper, sender folk på flukt fra sine hjem, og lager ustabile værforhold som gjør det vanskeligere å produsere nok mat. Særlig rammes land rundt ekvator, men klimaendringene setter også allerede spor i Europa og i Norge. Dette får konsekvenser for hele samfunnet, og kommer til å eskalere, særlig om utslippene ikke kuttes tilstrekkelig.
Miljødirekoratet kom for et år siden med det faglige kunnskapsgrunnlaget “Et 2035-bidrag som sikrer omstilling nasjonalt”. Der råder de regjeringen å melde inn et mål om å redusere utslippene i 2035 tilsvarende minst 80 prosent av nasjonale utslipp i 1990, hvorav 60 må tas som nasjonale utslippskutt, mens 20 kan tas ved hjelp av internasjonalt samarbeid. Her vil vi minne om at Klimautvalget 2050 påpeker at Norge løper en sosial og økonomisk risiko ved å utsette omstillingen gjennom å lene seg på fleksible mekanismer. Jo lenger vi utsetter omstilling innenlands, jo bråere og mer uforutsigbar vil den bli.
Mulighetsrommet til å gjøre en styrt og gradvis omstilling ligger i tiåret mot 2035. Framtiden i våre hender er derfor tvilende til om det er klokt å legge opp til at så mye som 20% utslippskutt skal kunne tas med fleksible mekanismer. Det er neppe er gunstig for den norske befolkningen, fordi kuttene etter 2035 da må bli mer drastiske, men vi aksepterer at det åpnes opp for det som en midlertidig nødløsning i tilfeller hvor man dermed kan unngå miljøskadelige overgangsløsninger. Vi vil også stille oss kritiske til Klima- og miljødepartementets høringsnotats omtale av Artikkel 6-kvoter. Om disse skal tas i bruk, må det være for å overoppfylle målene, slik som regjeringen har til intensjon med gjennomførte kjøp annonsert i Baku på klimatoppmøtet. Vi vil sterkt fraråde bruk av Artikkel 6-kvoter for å oppnå egne klimamål.
Framtiden i våre hender mener oppsummert at:
Klimamål for forbruket Framtiden i våre hender mener det er et sterkt behov for å inkludere et nytt klimamål for forbruket i Norges nationally determined contributions og i Klimaloven. Hensikten med målet må være å kutte utslippene vi forårsaker globalt, men kutt i forbruk vil også være til hjelp for å nå territorielle klimamål. Produksjon og etterspørsel etter varer og tjenester henger tett sammen. Konsekvensen av det er at det trengs politikk både på produksjonssiden og etterspørselssiden. For å sitere Priyadarshi Shukla fra FNs klimapanels arbeidsgruppe om hvordan kutte klimagassutslipp:
“Having the right policies, infrastructure and technology in place to enable changes to our lifestyles and behaviour can result in a 40-70% reduction in greenhouse gas emissions by 2050. This offers significant untapped potential”
Hver enkelt av oss tar valg om vår egen livsstil, men disse valgene er sterkt påvirket av hvilke alternativer vi har rundt oss. Politiske rammevilkår som går i favør av å gjøre grønne løsninger mer tilgjengelig og grå løsninger mindre tilgjengelig vil være en viktig bidragsyter for at folk skal ta grønne valg. Et klimamål for forbruket vil sikre at dette legges til grunn.
I tillegg til å styrke den norske klimaomstillingen kan et klimamål for forbruket bidra til å hindre karbonlekkasje. Slik lekkasje kan følge av utflagging av næringsliv og kan også følge av utflagging av utslipp, som for eksempel ved at en eventuell omlegging av norsk landbruksproduksjon erstattes av økt import av utenlandske landbruksvarer.
Gjenværende karbonbudsjett må være autoritativt for nye mål Gjennom Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), som også er en del av Norges menneskerettighetslov, er vi allerede forpliktet til å regne på gjenværende karbonbudsjett. Dette ble prøvd ut i Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) tidligere i år, da den sveitsiske miljøorganisasjonen KlimaSeniorinnen tok ut sak mot staten Sveits på grunn av manglende handling for å få ned klimagassutslippene - både de territorielle og de importerte. KlimaSeniorinnen fikk medhold i at dette var et brudd med EMKs artikkel 8. Selv om det er Sveits som er dømt, er dommen også autoritativ for Norge, ettersom Norge også har ratifisert EMK.
Forpliktelsene i EMK har forrang over Norges nasjonale lover, og er ikke isolert til klimapolitikken, men gjelder for hele staten. Norge må dermed sette i gang handling for å følge opp EMK-forpliktelsen, som nå er slått fast i EMD gjennom dommen mot Sveits at innebærer ansvar for de importerte utslippene:
“[...] the GHG emissions attributable to Switzerland through the import of goods and their consumption formed a significant part of the overall Swiss GHG footprint. It would thus be difficult, if not impossible to discuss Switzerland’s responsibility for the effects of its GHG emissions on the applicants’ rights without taking into account ‘embedded emissions’.”
Også Norsk institusjon for menneskerettigheter påpeker i sine anbefalinger til ny klimalov at Norge har plikt til å fastsette et karbonbudsjett mot 2050. I motsetning til hva blant andre Danmark og EU har gjort i sine forarbeider til anbefalinger om klimamål mot 2035 og 2040, har Norge så langt ikke gjort noen offentlige analyser av vårt gjenværende karbonbudsjett. Dette gjør at beslutningen om klimamål mot 2035 skjer på et utilstrekkelig kunnskapsgrunnlag, et grunnlag som må utbedres innen regjeringen overleverer sin proposisjon. I analysene fra det danske Klimarådet konkluderes det med at Danmark ikke vil overholde karbonbudsjettet sitt med kun 70% utslippskutt mot 2030. Klimarådet anbefaler dermed å forsterke klimamålet mot 2030, og mener Danmark bør nå netto null utslipp innen 2040 og mellom 80 og 90 % innenlands mot 2035. Det er usannsynlig at en tilsvarende analyse for Norge ville konkludere med mindre dramatiske behov for utslippskutt enn Danmark.
Konklusjonene som rådene i både Danmark og EU trekker av sine analyser er at Danmark og EU, i tillegg til å forsterke egne mål, må bidra med andre tiltak for utslippskutt globalt ettersom de ikke vil lykkes med tilstrekkelige utslippskutt innenfor egne territorielle grenser. Vi kan med rimelig sikkerhet fastslå at Norge ikke overholder vårt gjenværende karbonbudsjett mot 2050. Det er derfor avgjørende at vi utvider våre klimastyringsverktøy til også å omfatte andre måter Norge påvirker globale klimagassutslipp og andre tiltak vi kan gjøre for å begrense dette.
Framtiden i våre hender har i rapporten Options for reducing lifestyle emissions in Norway estimert et personlig karbonbudsjett mot 2035 for avtrykket av nordmenns forbruk. Selv uten å justere for historisk ansvar og økonomisk kapasitet, er resultatet omfattende: Det trengs en fotavtrykksreduksjon på 82 % for norsk forbruk om vi skal kutte i tråd med 1,5 grader, og 66 % for godt under 2 grader global oppvarming. Norge bør altså ut fra et 1,5-graders-scenario sette seg som mål å kutte forbruksbaserte utslipp i samme takt som Miljødirektoratet råder regjeringen å kutte i territorielle utslipp, dvs med minst 80% mot 2035. En stor andel av forbruksbaserte utslippskutt vil følge naturlig av vellykkede utslippskutt i den nasjonale klimaomstillingen, og en god del vil følge av den globale klimaomstillingen. Det vil imidlertid være behov for nye tiltak som retter seg spesielt mot forbruket vårt og utslippene vi forårsaker i utlandet for å nå målet. Nye tiltak kan blant annet ha særlig fokus på å forsterke den nasjonale omstillingen, på å unngå karbonlekkasje og på å bidra til å skalere opp klimaomstillingen globalt gjennom å justere og stille krav i vår etterspørsel. Framtiden i våre hender viser til Klimarådet i Danmarks drøfting av et tilsvarende mål for danske myndigheter, der rådet konkluderer med å anbefale et klimamål for forbruket. Vi noterer oss at klimarådet i sitt (enkle) estimat antyder en målsetning på 50-60 % reduksjon innen 2035 sammenlignet med det danske nivået i 2020. En målsetning på feltet bør med andre ord ha en vesentlig ambisjon.
Tilgjengelig statistikk Å sette et eget klimamål for forbruket er etter vårt syn en naturlig måte å følge opp våre internasjonale forpliktelser på dette feltet. Et slikt mål fordrer at det er tilstrekkelig statistikk tilgjengelig for å måle fremgang og oppnåelse. Vi er derfor glade for at CaFEAN 2: Updated Analysis of the Carbon Footprint of the Economic Activity of Norway nylig utkom – denne gang med en inntektsdimensjon, som synliggjør klimaulikhet. Som i våre naboland, forventer vi at den forbruksbaserte utslippstatistikken oppdateres årlig.
Gjennom samarbeidet i Nordisk Ministerråd har Norge allerede i flere år hatt en felles nordisk forpliktelse til å kutte forbruksbaserte utslipp mot 2030. Vi anbefaler at regjeringen starter arbeidet ved å identifisere særlig vesentlige utslippskilder og identifiserer tiltak som kan bidra til å kutte disse utslippene. Det bør jobbes med å utvikle forbruksindikatorer som kan gjør det mulig å følge utviklingen fra år til år , på tross av at utslippsstatistikken er noe forsinket. Det er relevant å se dette arbeidet i sammenheng med regjeringens arbeid på sirkulærøkonomi og regjeringens arbeid med bærekraftsmålene.
Statistikken kan i tillegg bli et verktøy for å utforme politikk som gjør det mulig for den norske befolkningen å leve mer bærekraftig. Om lag to tredjedeler av forbruksbaserte utslipp kommer fra husholdningene. Vi kan dele utslippene inn i store kategorier som er gjenkjennelige i hverdagen, slik som mat, transport, bolig (inkl. energiforbruk) og forbruksvarer (som klær og elektronikk). Mye av norsk klimapolitikk har hittil dreid seg om industrielle tiltak og tiltak som handler om teknologiskifte, slik som for eksempel elbilpolitikken. Færre tiltak har dreid seg om å skape endringer i måten vi lever på og forbruksnivået vårt. Den kunnskapen vi har om klimaendringer og naturtap i dag viser oss imidlertid at ny teknologi tar oss et stykke på vei, men ikke langt nok. Vi kommer ikke utenom at klimaomstillingen også vil berøre oss i hverdagen, og må bidra til å endre forbruket vårt innenfor mat, transport, bolig og andre forbruksvarer.
Flere av klimatiltakene som ville bidratt sterkest for å kutte utslipp på både kort og lang sikt er tiltak som handler om forbruk. Dette ser vi blant annet gjenspeilet i Miljødirektoratets kunnskapsgrunnlag “Klimatiltak i Norge mot 2030”, der tiltaket med aller mest kuttpotensial er målt til å være å få nordmenn til å spise i tråd med gjeldende nasjonale kostråd. For å få effektive utslippskutt fra matsektoren er det altså ikke gjeldende klimapolitikk som metanhemmere i fôr som er det mest effektive, men heller å få ned volumet av kjøttforbruket.
Begrense klimaulikhet Å se på klimagassutslippene gjennom en forbrukslinse kan også bidra til en mer økonomisk rettferdig omstilling , som i sin tur er avgjørende for klimapolitikkens legitimitet i befolkningen. I vår rapport Klimaulikhet i Norge fra 2023 går vi nærmere inn på hvilken påvirkning folks inntekt og formue har på klimagassutslippene de står bak, og finner blant annet ut at dersom klimafotavtrykket til de 20 prosent rikeste husholdningene reduseres til samme nivå som gjennomsnittet blant de resterende 80 prosentene, vil de alene kunne redusere Norges totale klimafotavtrykk med ca. 19% fra 2019, og likevel ha en god levestandard. Dersom de 20 prosent husholdningene med lavest inntekt halverer sitt klimafotavtrykk vil dette kun bidra med et utslippskutt på 4%.
Klimapolitikken må altså ta hensyn til ulikhet for å virke effektivt – og ved å se klimaomstilling i et forbruksperspektiv kan man samtidig bruke muligheten til å adressere og utjevne ulikhet. Klimaulikhet skiller seg fra økonomisk ulikhet, og har anledning til å forene flere politiske fløyer, gjennom av klimasaken har en klar avgrensing. Der venstresiden om økonomisk ulikhet vil si “vi må fordele godene bedre innenfor denne kaka” vil høyresiden parere med at “vi må heller bake kaka større slik at flere får godene de trenger uten at det går på bekostning av andre”. Å bake kaka større er ikke et alternativ når det gjelder klimagassutslipp. Vi har det karbonbudsjettet vi har å forholde oss til, og kan ikke overskride det. Hvilke mennesker og hvilke sektorer som skal få slippe ut det som gjenstår, er en politisk oppgave å bestemme.
Noe annet forbrukslinsa gir er en mer solidarisk måte å kutte utslipp på. Våre forbruksbaserte utslipp inkluderer både territorielle utslipp og importerte utslipp. Ved å kutte disse, vil vi i større grad ta ansvar for at vårt overforbruk driver opp utslippene i andre land. Nå sender vi nemlig ansvaret videre til fattigere land for mye av utslippene våre. For eksempel er det slik at dersom en t-skjorte kjøpes i Norge, av en norsk forbruker, vil klimagassutslippene knyttet til produksjon og til dels transport av denne varen havne på klimaregnskapet til land som Bangladesh.
Å kutte utslipp på en solidarisk måte henger godt sammen med prinsippet om historisk ansvar. Norge har siden 70-tallet tjent store penger på å utvinne, eksportere og bruke store mengder olje, kull og gass. Der vi sitter igjen med penger og velferd, sitter fattigere land igjen med klimaendringer. Særlig blant land i det globale sør er det en vanlig utfordring at selv om landet har hatt lavt energiforbruk og materielt forbruk og dermed selv bidratt minimalt til klimakrisa, gjør de geografiske og klimatiske forholdene at de likevel er blant landene som vil rammes hardest av klimaendringene. Dette skjer samtidig som de er blant de fattigste landene i verden og dermed har svært begrenset mulighet til å sikre seg fra disse.
En forbruksbasert inngang til utslippskutt har dessuten den fordelen at det er bra for både klima og natur. Et redusert forbruk vil også innebære redusert materialuttak. Dersom det handles færre nye klær, vaskemaskiner, biler med videre, og disse designes og produseres for å kunne vare lengre og for å kunne repareres, vil dette tjene både sirkulærøkonomien og klimaet.
“Having the right policies, infrastructure and technology in place to enable changes to our lifestyles and behaviour can result in a 40-70% reduction in greenhouse gas emissions by 2050. This offers significant untapped potential”
Hver enkelt av oss tar valg om vår egen livsstil, men disse valgene er sterkt påvirket av hvilke alternativer vi har rundt oss. Politiske rammevilkår som går i favør av å gjøre grønne løsninger mer tilgjengelig og grå løsninger mindre tilgjengelig vil være en viktig bidragsyter for at folk skal ta grønne valg. Et klimamål for forbruket vil sikre at dette legges til grunn.
I tillegg til å styrke den norske klimaomstillingen kan et klimamål for forbruket bidra til å hindre karbonlekkasje. Slik lekkasje kan følge av utflagging av næringsliv og kan også følge av utflagging av utslipp, som for eksempel ved at en eventuell omlegging av norsk landbruksproduksjon erstattes av økt import av utenlandske landbruksvarer.
Gjenværende karbonbudsjett må være autoritativt for nye mål Gjennom Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), som også er en del av Norges menneskerettighetslov, er vi allerede forpliktet til å regne på gjenværende karbonbudsjett. Dette ble prøvd ut i Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) tidligere i år, da den sveitsiske miljøorganisasjonen KlimaSeniorinnen tok ut sak mot staten Sveits på grunn av manglende handling for å få ned klimagassutslippene - både de territorielle og de importerte. KlimaSeniorinnen fikk medhold i at dette var et brudd med EMKs artikkel 8. Selv om det er Sveits som er dømt, er dommen også autoritativ for Norge, ettersom Norge også har ratifisert EMK.
Forpliktelsene i EMK har forrang over Norges nasjonale lover, og er ikke isolert til klimapolitikken, men gjelder for hele staten. Norge må dermed sette i gang handling for å følge opp EMK-forpliktelsen, som nå er slått fast i EMD gjennom dommen mot Sveits at innebærer ansvar for de importerte utslippene:
“[...] the GHG emissions attributable to Switzerland through the import of goods and their consumption formed a significant part of the overall Swiss GHG footprint. It would thus be difficult, if not impossible to discuss Switzerland’s responsibility for the effects of its GHG emissions on the applicants’ rights without taking into account ‘embedded emissions’.”
Også Norsk institusjon for menneskerettigheter påpeker i sine anbefalinger til ny klimalov at Norge har plikt til å fastsette et karbonbudsjett mot 2050. I motsetning til hva blant andre Danmark og EU har gjort i sine forarbeider til anbefalinger om klimamål mot 2035 og 2040, har Norge så langt ikke gjort noen offentlige analyser av vårt gjenværende karbonbudsjett. Dette gjør at beslutningen om klimamål mot 2035 skjer på et utilstrekkelig kunnskapsgrunnlag, et grunnlag som må utbedres innen regjeringen overleverer sin proposisjon. I analysene fra det danske Klimarådet konkluderes det med at Danmark ikke vil overholde karbonbudsjettet sitt med kun 70% utslippskutt mot 2030. Klimarådet anbefaler dermed å forsterke klimamålet mot 2030, og mener Danmark bør nå netto null utslipp innen 2040 og mellom 80 og 90 % innenlands mot 2035. Det er usannsynlig at en tilsvarende analyse for Norge ville konkludere med mindre dramatiske behov for utslippskutt enn Danmark.
Konklusjonene som rådene i både Danmark og EU trekker av sine analyser er at Danmark og EU, i tillegg til å forsterke egne mål, må bidra med andre tiltak for utslippskutt globalt ettersom de ikke vil lykkes med tilstrekkelige utslippskutt innenfor egne territorielle grenser. Vi kan med rimelig sikkerhet fastslå at Norge ikke overholder vårt gjenværende karbonbudsjett mot 2050. Det er derfor avgjørende at vi utvider våre klimastyringsverktøy til også å omfatte andre måter Norge påvirker globale klimagassutslipp og andre tiltak vi kan gjøre for å begrense dette.
Framtiden i våre hender har i rapporten Options for reducing lifestyle emissions in Norway estimert et personlig karbonbudsjett mot 2035 for avtrykket av nordmenns forbruk. Selv uten å justere for historisk ansvar og økonomisk kapasitet, er resultatet omfattende: Det trengs en fotavtrykksreduksjon på 82 % for norsk forbruk om vi skal kutte i tråd med 1,5 grader, og 66 % for godt under 2 grader global oppvarming. Norge bør altså ut fra et 1,5-graders-scenario sette seg som mål å kutte forbruksbaserte utslipp i samme takt som Miljødirektoratet råder regjeringen å kutte i territorielle utslipp, dvs med minst 80% mot 2035. En stor andel av forbruksbaserte utslippskutt vil følge naturlig av vellykkede utslippskutt i den nasjonale klimaomstillingen, og en god del vil følge av den globale klimaomstillingen. Det vil imidlertid være behov for nye tiltak som retter seg spesielt mot forbruket vårt og utslippene vi forårsaker i utlandet for å nå målet. Nye tiltak kan blant annet ha særlig fokus på å forsterke den nasjonale omstillingen, på å unngå karbonlekkasje og på å bidra til å skalere opp klimaomstillingen globalt gjennom å justere og stille krav i vår etterspørsel. Framtiden i våre hender viser til Klimarådet i Danmarks drøfting av et tilsvarende mål for danske myndigheter, der rådet konkluderer med å anbefale et klimamål for forbruket. Vi noterer oss at klimarådet i sitt (enkle) estimat antyder en målsetning på 50-60 % reduksjon innen 2035 sammenlignet med det danske nivået i 2020. En målsetning på feltet bør med andre ord ha en vesentlig ambisjon.
Tilgjengelig statistikk Å sette et eget klimamål for forbruket er etter vårt syn en naturlig måte å følge opp våre internasjonale forpliktelser på dette feltet. Et slikt mål fordrer at det er tilstrekkelig statistikk tilgjengelig for å måle fremgang og oppnåelse. Vi er derfor glade for at CaFEAN 2: Updated Analysis of the Carbon Footprint of the Economic Activity of Norway nylig utkom – denne gang med en inntektsdimensjon, som synliggjør klimaulikhet. Som i våre naboland, forventer vi at den forbruksbaserte utslippstatistikken oppdateres årlig.
Gjennom samarbeidet i Nordisk Ministerråd har Norge allerede i flere år hatt en felles nordisk forpliktelse til å kutte forbruksbaserte utslipp mot 2030. Vi anbefaler at regjeringen starter arbeidet ved å identifisere særlig vesentlige utslippskilder og identifiserer tiltak som kan bidra til å kutte disse utslippene. Det bør jobbes med å utvikle forbruksindikatorer som kan gjør det mulig å følge utviklingen fra år til år , på tross av at utslippsstatistikken er noe forsinket. Det er relevant å se dette arbeidet i sammenheng med regjeringens arbeid på sirkulærøkonomi og regjeringens arbeid med bærekraftsmålene.
Statistikken kan i tillegg bli et verktøy for å utforme politikk som gjør det mulig for den norske befolkningen å leve mer bærekraftig. Om lag to tredjedeler av forbruksbaserte utslipp kommer fra husholdningene. Vi kan dele utslippene inn i store kategorier som er gjenkjennelige i hverdagen, slik som mat, transport, bolig (inkl. energiforbruk) og forbruksvarer (som klær og elektronikk). Mye av norsk klimapolitikk har hittil dreid seg om industrielle tiltak og tiltak som handler om teknologiskifte, slik som for eksempel elbilpolitikken. Færre tiltak har dreid seg om å skape endringer i måten vi lever på og forbruksnivået vårt. Den kunnskapen vi har om klimaendringer og naturtap i dag viser oss imidlertid at ny teknologi tar oss et stykke på vei, men ikke langt nok. Vi kommer ikke utenom at klimaomstillingen også vil berøre oss i hverdagen, og må bidra til å endre forbruket vårt innenfor mat, transport, bolig og andre forbruksvarer.
Flere av klimatiltakene som ville bidratt sterkest for å kutte utslipp på både kort og lang sikt er tiltak som handler om forbruk. Dette ser vi blant annet gjenspeilet i Miljødirektoratets kunnskapsgrunnlag “Klimatiltak i Norge mot 2030”, der tiltaket med aller mest kuttpotensial er målt til å være å få nordmenn til å spise i tråd med gjeldende nasjonale kostråd. For å få effektive utslippskutt fra matsektoren er det altså ikke gjeldende klimapolitikk som metanhemmere i fôr som er det mest effektive, men heller å få ned volumet av kjøttforbruket.
Begrense klimaulikhet Å se på klimagassutslippene gjennom en forbrukslinse kan også bidra til en mer økonomisk rettferdig omstilling , som i sin tur er avgjørende for klimapolitikkens legitimitet i befolkningen. I vår rapport Klimaulikhet i Norge fra 2023 går vi nærmere inn på hvilken påvirkning folks inntekt og formue har på klimagassutslippene de står bak, og finner blant annet ut at dersom klimafotavtrykket til de 20 prosent rikeste husholdningene reduseres til samme nivå som gjennomsnittet blant de resterende 80 prosentene, vil de alene kunne redusere Norges totale klimafotavtrykk med ca. 19% fra 2019, og likevel ha en god levestandard. Dersom de 20 prosent husholdningene med lavest inntekt halverer sitt klimafotavtrykk vil dette kun bidra med et utslippskutt på 4%.
Klimapolitikken må altså ta hensyn til ulikhet for å virke effektivt – og ved å se klimaomstilling i et forbruksperspektiv kan man samtidig bruke muligheten til å adressere og utjevne ulikhet. Klimaulikhet skiller seg fra økonomisk ulikhet, og har anledning til å forene flere politiske fløyer, gjennom av klimasaken har en klar avgrensing. Der venstresiden om økonomisk ulikhet vil si “vi må fordele godene bedre innenfor denne kaka” vil høyresiden parere med at “vi må heller bake kaka større slik at flere får godene de trenger uten at det går på bekostning av andre”. Å bake kaka større er ikke et alternativ når det gjelder klimagassutslipp. Vi har det karbonbudsjettet vi har å forholde oss til, og kan ikke overskride det. Hvilke mennesker og hvilke sektorer som skal få slippe ut det som gjenstår, er en politisk oppgave å bestemme.
Noe annet forbrukslinsa gir er en mer solidarisk måte å kutte utslipp på. Våre forbruksbaserte utslipp inkluderer både territorielle utslipp og importerte utslipp. Ved å kutte disse, vil vi i større grad ta ansvar for at vårt overforbruk driver opp utslippene i andre land. Nå sender vi nemlig ansvaret videre til fattigere land for mye av utslippene våre. For eksempel er det slik at dersom en t-skjorte kjøpes i Norge, av en norsk forbruker, vil klimagassutslippene knyttet til produksjon og til dels transport av denne varen havne på klimaregnskapet til land som Bangladesh.
Å kutte utslipp på en solidarisk måte henger godt sammen med prinsippet om historisk ansvar. Norge har siden 70-tallet tjent store penger på å utvinne, eksportere og bruke store mengder olje, kull og gass. Der vi sitter igjen med penger og velferd, sitter fattigere land igjen med klimaendringer. Særlig blant land i det globale sør er det en vanlig utfordring at selv om landet har hatt lavt energiforbruk og materielt forbruk og dermed selv bidratt minimalt til klimakrisa, gjør de geografiske og klimatiske forholdene at de likevel er blant landene som vil rammes hardest av klimaendringene. Dette skjer samtidig som de er blant de fattigste landene i verden og dermed har svært begrenset mulighet til å sikre seg fra disse.
En forbruksbasert inngang til utslippskutt har dessuten den fordelen at det er bra for både klima og natur. Et redusert forbruk vil også innebære redusert materialuttak. Dersom det handles færre nye klær, vaskemaskiner, biler med videre, og disse designes og produseres for å kunne vare lengre og for å kunne repareres, vil dette tjene både sirkulærøkonomien og klimaet.