Avsender: Landsforbundet Mot Stoffmisbruk (LMS)
Det er bra at høringsnotatet innledningsvis presiserer at «vurderingen av hvor pasienten skal få behandling og i hvilket omfang, skal ta utgangspunkt i en forsvarlighetsvurdering, og ikke som følge av finansieringsordninger.
Erfaring viser at forsvarlighet i behandlingen, kanskje særlig når det gjelder kostnadskrevende pasienter /brukere innen psykisk helse og rus, har en tendens til å befinne seg i et nedre sjikt. Det er viktig at kriterier for å være «utskrivningsklar» i størst mulig grad er konkrete og stiller krav om kvalitet for å hindre at forsvarlighetsbegrepet tøyes i for stor grad.
Det er avgjørende at det etableres finansieringsordninger som motiverer til samarbeid og sikrer at forvaltningsnivåene ikke tjener på å trenere. Det er å håpe at inkludering av psykisk helse og ruspasienter i kommunal betalingsplikt kan bedre tilbudene til disse sårbare pasient/brukergruppene.
Det er vår erfaring, som pårørendeorganisasjon på rusfeltet, at psykiskhelsepasienter med sammensatte behov, altfor ofte forblir i spesialisthelsetjenesten lenge etter at de ferdigbehandlet fordi kommunene trenerer å ta imot kostnadskrevende pasienter. Mens behandlingstiden i TSB snarere har en tendens til å kortes ned og at utskrivning skjer for tidlig uten at nødvendige sosialfaglige tiltak er gjennomført og på plass før utskrivning. Utfordringer vil derfor være ulike for disse to pasientgruppene. ROP pasienter er i en særlig utsatt situasjon og vil ofte være kostnadskrevende pasienter for kommunene og derfor særlig utsatte for å forbli i døgnbehandling altfor lenge.
Det er derfor avgjørende at størrelsen på «boten» må være så vidt høy at kommunene ikke fristes til å velge å betale boten og utsette for eksempel etablering av dyre omsorgsplasser/botilbud med bemanningsbehov. I høringsnotatet foreslås det at «boten» settes lik prisen for pasienter i somatiske døgnavdelinger. Det bør vurderes om kommunen fortsatt «tjener» på å la være å samarbeide dersom prisen i døgnavdelingene viser seg å være lavere enn etableringskostnadene og drift av tilrettelagte boliger. Dersom det fortsatt ofte er et sprik, kan man oppnå de uønskede vridningseffektene høringsnotatet drøfter og ønsker å unngå.
Det er også bra at høringsnotatet presiserer at det i forskriften §9 skal tydeliggjøres at det er et krav at døgninstitusjonene innen psykisk helsevern og TSB skal ta tidlig kontakt med hjemkommunen for at arbeidet med oppfølgingsplan og samarbeidsplan mellom aktuelle tjenester skal være påbegynt før pasienten kan defineres som «utskrivningsklar».
Imidlertid oppleves kravene til etablert samarbeid før en pasient kan defineres som utskrivningsklar å være for upresise, for lite forpliktende og på et for sent tidspunkt. Etter vår mening, bør samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunal helse og omsorgstjeneste initieres allerede ved innleggelse. Nødvendig sosialfaglig og medisinsk oppfølging i kommunen bør være etablert og startet opp før utskrivning. Rus - og psykisk helse pasienter er for eksempel ofte uten egnet bolig. Ruspasienter har, i tillegg, som konsekvens av en livsstil preget av rus, uoversiktlig og ofte omfattende økonomisk gjeldsbyrde. Uløste økonomiske utfordringer vil kunne være en negativ faktor som kan redusere vellykket tilfriskning og mestring. Dersom det benyttes tilstrekkelige ressurser til å rydde av veien slike behov før utskrivning, vil dette kunne utgjøre en samfunnsøkonomisk gevinst ved at faren for reinnleggelser reduseres.
Det er også prisverdig at behovet for IP og nytten av Individuell plan fremheves. Det er vår erfaring at det fortsatt er langt igjen før disse pasientgruppene har IP med et reelt forpliktende materielt innhold. Fortsatt er det også slik at pårørende i svært liten grad trekkes inn i arbeidet med IP på tross av at de ofte er en ressurs i tilfriskningen.
Det er vanskelig å se at en karensperiode på tre dager vil bedre muligheten for at kommunen skaffer til veie et boligtilbud med tilstrekkelig kvalitet. Det er bra at høringsnotatet vektlegger at spesialisthelsetjenesten skal ha en plikt til å varsle kommunen tidlig dersom de er kjent med at pasienten vil stå uten egnet og tilrettelagt bolig. Men dersom kommunens plikt til å skaffe boliger til vanskeligstilte ikke tydeliggjøres og spisses i Helse – og omsorgstjenesteleloven, er det en fare for at disse pasientene i stor grad vil ende opp med et dårlig boligtilbud som igjen kan svekke rehabiliteringen. Derimot virker det fornuftig å gi kommunene en overgangsperiode før betalingsplikten innføres. Dette vil kunne gi kommunene en anledning til å kartlegge kommunale behov for kostnadskrevende rus - og psykisk helse pasienter.
Videre støtter LMS at høringsnotatet foreslår å endre begrepet «helsefaglig» til «helsefaglig og psykosial vurdering». LMS støtter også at fagkretsen som kan avgjøre om pasienten er utskrivningsklar også foreslås å inkludere psykolog.
LMS understreker at dette er pasientgrupper der man bør ha inn en bredde av perspektiver og faglige synspunkter i avgjørelsen om pasienten er utskrivningsklar, nettopp fordi denne gruppen har behov for tverrfaglige tjenester. Det ville kunne styrke forsvarligheten i tjenestene til pasientene dersom man fikk en plikt til å trekke inn andre relevante tjenesteytere før faglig ansvarlig/psykolog treffer avgjørelsen av om pasienten er utskrivningsklar. Det bør også presiseres i større grad at bruker, så langt helsetilstanden tilsier det, må medvirke i denne vurderingen.
LMS støtter også at det presiseres at det er oppholdskommunen som er betalingspliktig. Forslaget støttes fordi dette er pasientgrupper som ikke holder orden på folkeregistermeldinger og ofte er mobile og bostedsløse. Dette er symptom på lidelsene. Vurdering av hvilken kommune som bør regnes som oppholdskommune bør vurderes individuelt og i samarbeid med de berørte kommunene.
Erfaring viser at forsvarlighet i behandlingen, kanskje særlig når det gjelder kostnadskrevende pasienter /brukere innen psykisk helse og rus, har en tendens til å befinne seg i et nedre sjikt. Det er viktig at kriterier for å være «utskrivningsklar» i størst mulig grad er konkrete og stiller krav om kvalitet for å hindre at forsvarlighetsbegrepet tøyes i for stor grad.
Det er avgjørende at det etableres finansieringsordninger som motiverer til samarbeid og sikrer at forvaltningsnivåene ikke tjener på å trenere. Det er å håpe at inkludering av psykisk helse og ruspasienter i kommunal betalingsplikt kan bedre tilbudene til disse sårbare pasient/brukergruppene.
Det er vår erfaring, som pårørendeorganisasjon på rusfeltet, at psykiskhelsepasienter med sammensatte behov, altfor ofte forblir i spesialisthelsetjenesten lenge etter at de ferdigbehandlet fordi kommunene trenerer å ta imot kostnadskrevende pasienter. Mens behandlingstiden i TSB snarere har en tendens til å kortes ned og at utskrivning skjer for tidlig uten at nødvendige sosialfaglige tiltak er gjennomført og på plass før utskrivning. Utfordringer vil derfor være ulike for disse to pasientgruppene. ROP pasienter er i en særlig utsatt situasjon og vil ofte være kostnadskrevende pasienter for kommunene og derfor særlig utsatte for å forbli i døgnbehandling altfor lenge.
Det er derfor avgjørende at størrelsen på «boten» må være så vidt høy at kommunene ikke fristes til å velge å betale boten og utsette for eksempel etablering av dyre omsorgsplasser/botilbud med bemanningsbehov. I høringsnotatet foreslås det at «boten» settes lik prisen for pasienter i somatiske døgnavdelinger. Det bør vurderes om kommunen fortsatt «tjener» på å la være å samarbeide dersom prisen i døgnavdelingene viser seg å være lavere enn etableringskostnadene og drift av tilrettelagte boliger. Dersom det fortsatt ofte er et sprik, kan man oppnå de uønskede vridningseffektene høringsnotatet drøfter og ønsker å unngå.
Det er også bra at høringsnotatet presiserer at det i forskriften §9 skal tydeliggjøres at det er et krav at døgninstitusjonene innen psykisk helsevern og TSB skal ta tidlig kontakt med hjemkommunen for at arbeidet med oppfølgingsplan og samarbeidsplan mellom aktuelle tjenester skal være påbegynt før pasienten kan defineres som «utskrivningsklar».
Imidlertid oppleves kravene til etablert samarbeid før en pasient kan defineres som utskrivningsklar å være for upresise, for lite forpliktende og på et for sent tidspunkt. Etter vår mening, bør samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunal helse og omsorgstjeneste initieres allerede ved innleggelse. Nødvendig sosialfaglig og medisinsk oppfølging i kommunen bør være etablert og startet opp før utskrivning. Rus - og psykisk helse pasienter er for eksempel ofte uten egnet bolig. Ruspasienter har, i tillegg, som konsekvens av en livsstil preget av rus, uoversiktlig og ofte omfattende økonomisk gjeldsbyrde. Uløste økonomiske utfordringer vil kunne være en negativ faktor som kan redusere vellykket tilfriskning og mestring. Dersom det benyttes tilstrekkelige ressurser til å rydde av veien slike behov før utskrivning, vil dette kunne utgjøre en samfunnsøkonomisk gevinst ved at faren for reinnleggelser reduseres.
Det er også prisverdig at behovet for IP og nytten av Individuell plan fremheves. Det er vår erfaring at det fortsatt er langt igjen før disse pasientgruppene har IP med et reelt forpliktende materielt innhold. Fortsatt er det også slik at pårørende i svært liten grad trekkes inn i arbeidet med IP på tross av at de ofte er en ressurs i tilfriskningen.
Det er vanskelig å se at en karensperiode på tre dager vil bedre muligheten for at kommunen skaffer til veie et boligtilbud med tilstrekkelig kvalitet. Det er bra at høringsnotatet vektlegger at spesialisthelsetjenesten skal ha en plikt til å varsle kommunen tidlig dersom de er kjent med at pasienten vil stå uten egnet og tilrettelagt bolig. Men dersom kommunens plikt til å skaffe boliger til vanskeligstilte ikke tydeliggjøres og spisses i Helse – og omsorgstjenesteleloven, er det en fare for at disse pasientene i stor grad vil ende opp med et dårlig boligtilbud som igjen kan svekke rehabiliteringen. Derimot virker det fornuftig å gi kommunene en overgangsperiode før betalingsplikten innføres. Dette vil kunne gi kommunene en anledning til å kartlegge kommunale behov for kostnadskrevende rus - og psykisk helse pasienter.
Videre støtter LMS at høringsnotatet foreslår å endre begrepet «helsefaglig» til «helsefaglig og psykosial vurdering». LMS støtter også at fagkretsen som kan avgjøre om pasienten er utskrivningsklar også foreslås å inkludere psykolog.
LMS understreker at dette er pasientgrupper der man bør ha inn en bredde av perspektiver og faglige synspunkter i avgjørelsen om pasienten er utskrivningsklar, nettopp fordi denne gruppen har behov for tverrfaglige tjenester. Det ville kunne styrke forsvarligheten i tjenestene til pasientene dersom man fikk en plikt til å trekke inn andre relevante tjenesteytere før faglig ansvarlig/psykolog treffer avgjørelsen av om pasienten er utskrivningsklar. Det bør også presiseres i større grad at bruker, så langt helsetilstanden tilsier det, må medvirke i denne vurderingen.
LMS støtter også at det presiseres at det er oppholdskommunen som er betalingspliktig. Forslaget støttes fordi dette er pasientgrupper som ikke holder orden på folkeregistermeldinger og ofte er mobile og bostedsløse. Dette er symptom på lidelsene. Vurdering av hvilken kommune som bør regnes som oppholdskommune bør vurderes individuelt og i samarbeid med de berørte kommunene.