Artistorganisasjonen GramArt

GramArt er landets største interesseorganisasjon for artister, med rundt 3000 medlemmer over hele landet. Vårt formål er å ivareta utøvende artisters rettigheter og økonomiske interesser. GramArt snakker artistenes sak og jobber for at artistene skal ha best mulig vilkår. GramArt tilrettelegger, veileder, inspirerer og påvirker til det beste for norske artistenes i alle relevante fora. GramArt er den naturlige støttespilleren for både etablerte og uetablerte artister.

Vi viser til høring om forslag til Europakommisjonens forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om opphavsrett i det digitale indre marked (COM (2016) 593). Artistorganisasjonen GramArt ønsker med dette å kommentere Kommisjonens forslag.

GramArt har vært gjennom sitt engasjement i IAO (International Artist Organization), vært involvert i lobbyarbeid og diskusjoner med Europakommisjonen. Vi setter pris på at kommisjonen uttrykker ambisjoner om å styrke rettighetene til skapende og utøvende kunstnere. Dette er helt i tråd med Kulturdepartementets ønske om å styrke rettighetshaverne i forslaget til ny åndsverkslov. Samtidig kan det nok spørres om de virkemidler kommisjonen har valgt er godt nok utformet til å at forslagene vil få en reell praktisk betydning.

Vi vil i det følgende kommentere de deler av forslagene som er av særlig betydning for GramArts medlemmer. Dette vil begrenses til å gjelde bestemmelsene i Avsnitt IV, Kapittel 2 og 3.

Det er et uttrykt mål med de foreslåtte reguleringene å skulle bidra til å styrke rettighetene til skapende og utøvende kunstnere. For GramArt er det særdeles viktig med et lovverk som sikrer en rimelig balanse mellom skapende- og utøvende kunstnere og de som utleder sine rettigheter fra disse. Her er det etter vårt syn fortsatt store rom for forbedringer, både på nasjonalt og internasjonalt nivå.

Vi anser signalene fra Kommisjonen som positive, men det må samtidig pekes på noen av de fallgruvene vi ser foreligger.

Vi deler oppfatningen om at on demand-tjenester har potensialet til å spille en avgjørende rolle i formidlingen av verk og innspillinger. Slike tjenester er allerede blant de viktigste kildene til online innhold. I Norge har slike tjenester allerede blitt den viktigste måten forestå tilgjengeliggjøring av musikk.

Youtube er i dag den aktøren som står for størst spredning av musikk på nett. Tjenesten er i stor grad basert på brukergenerert innhold. Det er sjeldent at slikt innhold på forhånd klareres med rettighetshaverne. Det er derfor gledelig at kommisjonen foreslår videre tiltak, og at forpliktelsene også skal gjelde når leverandørene av informasjonssamfunnstjenester er omfattet av ansvarsfritakelsen i artikkel 14 i direktiv 2000/31/EU.

Dette er ikke bare viktig for å sikre inntekter til rettighetshaverne. Det er også av betydning for å sikre balanse mellom de ulike nettjenestene. Det bør ikke være slik at likeartede tjenester behandles forskjellig mht. rettighetsklarering. Bestemmelsen i artikkel 13.1, som pålegger leverandørene av informasjonssamfunnstjenester å sikre avtaler med rettighetshaverne eller forhindre tilgjengeliggjøring av ikke-klarert identifisert innhold, anses derfor å være av stor betydning.

Det kan imidlertid spørres hvor store praktisk betydning bestemmelsen vil få. Ordlyden uttrykker at tiltak skal være ”passende og forholdsmessige” . GramArt ser gjerne at det bes om en presisering av det nærmere innholdet i disse begrepene. Det kan være grunn til å frykte at leverandørene vil hevde at de pålagte tiltakene ikke er forholdsmessig anvendt på den enkelte «tilgjengeliggjører». Hver av disse vil nødvendigvis normalt stå for en svært liten del av de samlede verk og innspillinger som tilgjengeliggjøres på slike tjenester. Totalt er det derimot tale om et voldsomt volum.

Det utvikles stadig ny teknologi som letter denne type identifisering og således også rapportering og avregning av vederlag. Vi mener det derfor er et rimelig krav at informasjonssamfunnstjenester forpliktes til å benytte passende teknologi, for å på best mulig måte sikre identifisering av innhold. Det er et viktig og nødvendig skritt at ansvaret for å sikre avtaler med rettighetshavere, eller fjerning av innhold som ikke er klarert, ligger hos leverandørene av informasjonssamfunnstjenestene.

Et krav om økt transparens har vært et mantra fra utøver- og opphaverhold også i Norge i de siste årene. De nye digitale distribusjonsformene har vist seg å skape visse utfordringer i så måte. Det er derfor positivt at kommisjonen fremmer forslag som søker å bøte på disse.

Vi er imidlertid noe skeptiske til at det eksplisitt er bestemt at det skal tas hensyn til de administrative kostnadene i å innhente og avregne informasjon. Dette, sammenholdt med at bestemmelsen heller ikke har egne sanksjonsbestemmelser, gjør at vi ser det er en risiko for at de nye bestemmelsene vil kunne få mindre praktisk betydning. Det er en bekymring for at rettighetshavernes kontraktsparter vil bruke dette som en unnskyldning for å la være å fremlegge slik informasjon.

For øvrig er det gledelig at kommisjonen legger opp til en ordning som gir opphavere og utøvere rett til informasjon i alle ledd. Dette har i liten grad vært tilfelle tidligere. Det er derfor viktig at presiseringen i pkt. 40 i kommisjonens forslag blir stående: ” …Derfor er oplysninger fra deres kontraktpartnere eller dem, til hvem retten er overgået, vigtige for gennemsigtigheden og balancen i det system, hvorved vederlag til ophavsmænd og udøvende kunstnere fastlægges. ”

Forslaget om en avtalejusteringsordning i artikkel 15 kan komme til å bli en god hjelp for de som skaper verk og innspillinger. Det er imidlertid også visse utfordringer med å sikre at en slik ordning skal få særlig praktisk betydning. Særlig ser vi det som utfordrende at de selskapene som forvalter rettigheter på vegne av opphavere og utøvere, vil komme til å henvise til den praksis som har utviklet seg i bransjen de siste årene, selv om denne (etter de originære rettighetshavernes syn) ikke er rimelig. Det er derfor usikkert for oss i hvilken grad en slik ordning faktisk vil kunne komme til å føre til en mer rettferdig praksis, eller kun sementere de bestående ordningene.

I praksis kan det nok også stilles spørsmål ved om en slik ordning faktisk vil bli brukt av rettighetshaverne. Det er et kjent problem at de fleste opphavere og utøvere vegrer seg for å ta rettslige skritt mot sine kontraktsparter. Dette mye på grunn av den ubalansen i styrkeforhold som ofte foreligger mellom partene i denne type avtaleforhold. Etter vårt syn er det nok derfor fare for at en slik ordning vil bli forbehold ekstremtilfellene.

Kommisjonen foreslår i artikkel 16, at det skal etableres en frivillig tvisteløsningsmekanisme, for å løse tvister som måtte oppstå i forbindelse med gjennomsiktighetsforpliktelsen i art. 14 og avtalejusteringsordningen i art. 15. Ordlyden i bestemmelsen opplyser at denne skal være «alternativ», slik at den ikke er ment å erstatte alminnelig domstolsbehandling, kun supplere med en ytterligere mulighet for tvisteløsning.

GramArt er svært positive til dette. Forslaget er imidlertid taust med hensyn til om det å skulle få en avgjørelse fra et slikt organ, vil medføre kostnader for partene. Etter vårt syn er det i så fall et viktig poeng at nivået for kostnader legges på et vesentlig lavere nivå enn nivået for normal tvisteløsning for de alminnelige domstoler. Domstolsbehandling på dette feltet er sjeldent regningssvarende, da saksbehandlingskostnadene i de aller fleste tilfeller overstiger størrelsen på tvistesummen. Derfor er det også svært sjeldent at opphavere og utøvere tar rettslige skritt mot sine kontraktspartnere.

Av hensyn til kostnadsperspektivet, kunne det etter GramArts syn vært en fordel om tvisteløsning ved et slikt organ ble gjort obligatorisk, forutsatt at én av partene krevde det. Slik den står nå, må det foreligge enighet. Enes man ikke om dette, vil domstolsbehandling fortsatt være eneste løsning.

Alt i alt stiller GramArt seg positive til kommisjonens forslag, selv om vi som nevnt i dette høringsbrevet også ser utfordringer.

Det er imidlertid viktig for oss å påpeke at økt gjennomsiktighet (transparens) og en avtalejusteringsordning ikke løser alle utfordringer hos opphavere og utøvende kunstnere.

Et av de største problemene med markedet, slik det fungerer i dag, er at kun enkelte av de større aktørene (store plateselskaper og forlag) har gode nok systemer for å registrere faktisk bruk av verk og innspillinger. Mindre selskaper vil ikke i samme grad klare å fange opp all den bruk som skjer. Følgelig er det nok et ikke-utnyttet inntektspotensial for de mindre aktørene, samtidig nok det må kunne forventes at deler av dette potensialet i dag tilfaller andre enn de som faktisk burde ha krav på det.

For å bøte på denne ubalansen, er det etter vårt syn avgjørende at det snarest mulig etableres gode nasjonale registre, som gjøre det enklere å identifisere riktig verk og innspilling. Det må også sikres at det skjer en utveksling av slik informasjon mellom de forskjellige nasjonale registrene, slik at man sikrer at vederlag havner der det skal, uavhengig av hvor det aktuelle vederlaget er generert. Får man til dette, vil mange problemer være løst.

Oslo, 7. november 2016

elin@gramart.no /95919917