Nasjonalbiblioteket

Nasjonalbiblioteket har kommentarer til noen av tiltakspunktene i denne delen av utredningen, det gjelder:

-Deponering i vitenarkiv lokalt og nasjonalt

-Bedre funksjonalitet for deponering

-Etablering av styringsgruppe

Å integrere deponeringen i vitenarkiv i arbeidet med resultatbasert finansiering kan være et godt insitament for å få til en mer fullstendig avlevering enn det vi ser i dag. Samtidig er det viktig å se en slik deponering i sammenheng med Nasjonalbibliotekets aktiviteter innen pliktavlevering og samlingsutvikling, og på denne måten sikre en sammenheng mellom egenarkiverte artikler og publiserte utgaver av de samme artiklene. For å sikre at arbeidet med deponering i et eget arkiv skjer ressurseffektivt, er det et fornuftig forslag at eksisterende lokale vitenarkiv sentraliseres.

Et sentralt vitenarkiv kan etableres på ulike måter, men det er to institusjoner som har omfattende aktiviteter på dette området, og som peker seg ut som sentrale aktører i etableringen: Bibsys og Nasjonalbiblioteket.

Bibsys driver i dag det desidert største vitenarkivet på vegne av flere institusjoner. Nasjonalbiblioteket bruker løsninger fra Bibsys som katalog- og bibliografisystem. I tillegg er det et utstrakt samarbeid mellom Bibsys og Nasjonalbiblioteket innen områder som er viktige for å etablere gode tjenester innen dette feltet, da tenkes det spesielt på autoritetsregistre, tildeling av standardnumre (ISBN, ISSN, ISNI og DOI), merking av materiale for bruk i ulike bibliografiske sammenhenger og implementering av bibliografiske standarder i Norge.

Kommende automatiserte avleveringsløyper for digitalt materiale i NB vil sikre en jevn og oppdatert metadatastrøm, og de bibliografiske metadataene vi på denne måten får avlevert fra utgivere, og som vi så beriker med nødvendige opplysninger, vil kunne utnyttes i systemene Bibsys leverer. Å utvikle nye avleverings- og lagringssystemer for digitalt materiale og tilhørende metadata på siden av det som eksisterer og det som skal utvikles i Nasjonalbiblioteket, framstår som lite ressurseffektivt.

Nasjonalbiblioteket støtter fullt ut behovet for bedre funksjonalitet for deponering, og dette bør bygge på de fil- og metadatastrømmene som håndteres av Nasjonalbiblioteket og Bibsys. CRIStins rolle bør i større grad utvikles til å bli en utnytter av data som skapt og lagret hos andre, noe som for så vidt er tilfelle allerede i dag når det gjelder artikkelreferanser fra vitenskapelige tidsskrift. På oppdrag av CRIStin indekserer NB en rekke tidsskrift. Referansene eksporteres både til CRIStin og Bibsys. Framtidige løyper i NB vil kombinere disse artikkelreferansene med mottatt digitalt materiale fra utgiverne, og NBs vil da ha selve artikkelen i papirutgave (dersom en slik eksisterer) og i digital utgave, og nødvendige metadata vil være lagret i NBs systemer.

Metadataene vil inkludere koblinger mot ulike autoritetsdata og unike identifikatorer. De behovene CRIStin har for oppfølging og statistikk, vil kunne etableres som et tilleggsdatasett der grunndataene hentes hos NB.

Dette vil også lette langtidsbevaringen av materialet og metadatene, siden dette er datasett som inngår i NBs digitale langtidsbevaringsstrategi. Institusjonen arkiverer allerede over 7 petabyte med data som skal bevares i et tusenårsperspektiv, og det er få andre kulturarvsinstitusjoner i Norge som har et like langt bevaringsperspektiv på digitalt og analogt materiale.

Et moment som kan vurderes i forhold til dette området er om det er mulig å sikre en mer fullstendig avlevering av materiale publisert i utlandet, da både i analogt og digitalt utgave. Ved å arkivere de utenlandske publikasjonene som inneholder artikler fra norske forskere i Nasjonalbiblioteket, vil en automatisk ha sikret langtidsbevaring av dette materialet. NB har i mange ti-år arbeidet med å spore opp utenlandsk materiale med relevans for Norge (Norvegica Extranea), men spesielt i forhold til enkeltnumre av utenlandske tidsskrift er dette en krevende oppgave. Dersom det det er ønskelig å ha en tilnærmet komplett samling av originalmateriale med publiseringer av norske forskere, vil dette naturlig være en oppgave som bør håndteres av NB, og en oppgave der tett kontakt mellom forskningssamfunnet og NB vil kunne sikre et mer komplett tilfang av materiale enn det som er tilfelle i dag..

Dersom det opprettes en styringsgruppe for oppfølging av tiltakene i denne rapporten, er det viktig at alle de sentrale institusjonene er representert. Nasjonalbiblioteket bør derfor være representert i styringsgruppen, og det er trolig også fornuftig å vurdere om Bibsys bør inkluderes som en viktig aktør på systemsiden innen UH-sektoren.

Drøftingene gir en god oversikt over problemstillingene nasjonalt og internasjonalt på området. For Nasjonalbiblioteket er spesielt de delene som omhandler deponering og oppbygging av lokale og nasjonale vitenarkiv av interesse. Bakgrunnen for dette er som tidligere nevnt den potensielt store synergieffekten vi ser ved å se innsamling av materiale og drift av vitenarkiv i sammenheng med de lovpålagte oppgavene nasjonalbiblioteket utfører.

Dokumentene som skal inngå i et vitenarkiv vil ofte være en egen versjon av en publisert utgivelse. Den publiserte versjonen skal avleveres til Nasjonalbiblioteket i fysisk og digital versjon for norske utgivelser. For utenlandsk materiale prøver NB i størst mulig grad å anskaffe publikasjonene. Dette betyr at det vil være stor overlapp mellom grunnmetadataene for materialet som ligger i vitenarkivet og for materialet som ligger i NBs samlinger og kataloger. Det er derfor viktig å utnytte de mulighetene Pliktavleveringsloven gir til å forenkle arbeidet med vitenarkivet. Dette kan lettest skje ved at prosessen med avlevering og beskrivelse skjer i tilknytning til aksen Nasjonalbiblioteket-Bibsys, mens CRIStins rolle i større grad blir å utnytte det datagrunnlaget som skapes. Det kan tenkes at opplasting av artikler via CRIStin kan være en av flere inn-strømmer til et slikt vitenarkiv, men en slik opplasting vil i så fall bare være et supplement til hovedløypene som må bygges opp.

Et moment som ikke adresseres i rapporten, er spørsmålet om omfanget av vitenarkivet. Da tenker vi først og fremst på inkludering av de forskningsutførende institusjonene som ikke er omfattet av systemet med resultatbasert omfordeling av midler. Dersom Vitenarkivet er ment å skulle gi en mest mulig komplett tilgang til norske forskningspublikasjoner, må også disse institusjonene inkluderes i målgruppen.

Den nye pliktavleveringsloven m/forskrifter gjør det enklere å lage velfungerende avleveringsløyper for digitalt materiale, og i denne sammenhengen er det viktig at det også skal følge metadata med ved avlevering. Bestemmelsene i loven er ment å sikre tilgang til det pliktavleverte materialet for forskning og dokumentasjon. Slik tilgang vil framover si digital tilgang. Ved å se oppbyggingen av vitenarkiv i sammenheng med pliktavleveringen, vil det være enklere å sikre en sømløs tilgang for forskere på tvers av materiale som er deponert i vitenarkiv og materiale som er pliktavlevert.

I denne sammenheng er det et poeng at materiale som deponeres i vitenarkiv også er allment tilgjengelig, og som sådan avleveringspliktig. Nasjonalbiblioteket vil derfor uansett måtte se konkret på avleveringsløsninger for dette materialet.

Et viktig element i arbeidet med å ha kontroll på det som publiseres er standardnumre og autoritetsregistre. Nasjonalbiblioteket spiller en stadig større rolle på dette feltet. For ISSN og ISBN er Nasjonalbiblioteket den nasjonale noden i det internasjonale systemet, det vil si at nummertildelingen skjer i NB. I løpet av vinteren vil NB ta i bruk systemet med standardnummer for navn (ISNI) og tar sikte på å bli den nasjonale noden i dette systemet også. ISNI er et system som er kompatibelt med ORCHID, men som i motsetning til ORCHID er basert på kvalitetssjekking av dataene som legges inn i systemet. I tillegg er NB ansvarlig for det nasjonale autoritetsregisteret for navn. Dette autoritetsregisteret tas nå i bruk av alle norske bibliotek, noe som vil bidra til bedre datakvalitet i tjenester som bygger på materiale som er registrert i bibliotekskataloger. I forhold til det å gi god og presis tilgang til forskningspublikasjoner er standardnumre viktig. Det er bare på denne måten en kan sikre at publikasjoner fra enkeltforskere eller enkeltinstitusjoner kan gjenfinnes samlet på tvers av ulike kataloger og tjenester.

Rapporten går i liten grad inn på utfordringene som ligger i digital langtidsbevaring og det å gi tilgang til dette materialet i et lengre tidsperspektiv. For et vitenarkiv vil dette være en betydelig utfordring. Langsiktig tilgang til dette materialet er svært viktig, noe for eksempel de seneste årenes fokus på utnyttelse av eldre data til Tekst- og datamining i forskningssammenheng viser. Nasjonalbiblioteket har implementert en digital langtidsbevaringsstrategi, og håndterer allerede i dag store datamengder som skal bevares for evigheten. NB har også en digitaliseringsstrategi som sier at alt materiale i NB skal digitaliseres. Dette betyr at alle historiske forskningspublikasjoner som befinner seg i NBs samlinger vil foreligge i digital utgave etter hvert. Dette betyr at NBs digitale samling vil være det nærmeste en kommer et komplett norsk vitenarkiv i et historisk perspektiv.