Større oppgaver til kommunene
Stortinget har tidligere sluttet seg til forslag om oppgaveoverføringer til kommunene. I høringsnotatet av 1. juni beskrives de enkelte oppgavene, som skal overføres, og de konkrete og nødvendige lovendringer i tilknytning til dette.
IMDis samfunnsoppdrag er å styrke innvandrernes og deres barns muligheter til å delta og bidra i det norske samfunnet, gjennom å styrke innvandreres mulighet til å delta i arbeids- og samfunnsliv. Oppgaveløsningen på integreringsfeltet fordrer en helhetlig velferdstilnærming på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.
De foreslåtte forslagene i høringsnotatet dreier seg etter om relativt små justeringer i oppgavefordelingen, og i mindre grad om utviklingsoppgaver for kommunene. I de øvrige pågående prosessene, utover lovforslagene, vurderes større og tyngre oppgaveoverføring. Den oppgaveoverføringen vil trekke i retning av mer helhetlig oppgaveansvar og et behov for vesentlig større kommuner. Alternativet til sterke velferdskommuner med det samme oppgaveansvar over hele landet, vil være en utvikling mot mer interkommunalt samarbeid, med mer oppgavedifferensiering og/eller sentralisering av oppgaveansvar til staten eller fylkeskommunen. Dette vil være en forvaltningsutvikling som er i strid med kommunereformens mål om mer egenregi og direkte demokrati i oppgaveløsningen og det finansielle ansvarsprinsipp.
Fra IMDis ståsted er ikke dagens kommunestruktur optimal, for å løse integreringsutfordringene. Vi støtter derfor både forslag om større kommuner (der forholdene ligger til rette for det), og at disse også får ansvaret for større velferdsoppgaver.
IMDis samfunnsoppdrag er å styrke innvandrernes og deres barns muligheter til å delta og bidra i det norske samfunnet, gjennom å styrke innvandreres mulighet til å delta i arbeids- og samfunnsliv. Oppgaveløsningen på integreringsfeltet fordrer en helhetlig velferdstilnærming på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.
De foreslåtte forslagene i høringsnotatet dreier seg etter om relativt små justeringer i oppgavefordelingen, og i mindre grad om utviklingsoppgaver for kommunene. I de øvrige pågående prosessene, utover lovforslagene, vurderes større og tyngre oppgaveoverføring. Den oppgaveoverføringen vil trekke i retning av mer helhetlig oppgaveansvar og et behov for vesentlig større kommuner. Alternativet til sterke velferdskommuner med det samme oppgaveansvar over hele landet, vil være en utvikling mot mer interkommunalt samarbeid, med mer oppgavedifferensiering og/eller sentralisering av oppgaveansvar til staten eller fylkeskommunen. Dette vil være en forvaltningsutvikling som er i strid med kommunereformens mål om mer egenregi og direkte demokrati i oppgaveløsningen og det finansielle ansvarsprinsipp.
Fra IMDis ståsted er ikke dagens kommunestruktur optimal, for å løse integreringsutfordringene. Vi støtter derfor både forslag om større kommuner (der forholdene ligger til rette for det), og at disse også får ansvaret for større velferdsoppgaver.
Færre statlige boligvirkemidler for etablering av flyktninger
I høringsbrevet inngår et forslag om å overføre tilskudd på det boligsosiale området fra Husbanken til kommunene, ved at tilskuddene for hhv. etablering og utbedring skal inngå i rammetilskuddet for kommunene. Departementet foreslår å lovfeste at det skal være en kommunal oppgave å gi hjelp til boligetablering og boligtilpasning. Det betyr at kommunen får en plikt til å vurdere søknader om finansiering. Kommunene vil nå selv ha ansvar for eventuelt å benytte de tidligere statlige virkemidlene. Lovmessig skal det plasseres som et eget kapittel i bostøttelovgivningen. Gjennom bestemmelsen i lovgivningen etableres et kommunalt sørge for-ansvar, som innebærer at bestemmelsene ikke gir rettigheter til enkeltindivider. I stedet får kommunen har en plikt til å vurdere søknader om finansiering. Kommunene er gitt en skjønnsfrihet i denne vurderingen. Det betyr at kommunene i utgangspunktet selv skal vurdere og avgjøre om en søknad bør innvilges uten å risikere å bli overprøvd av klageinstansen eller en domstol, som kanskje vurderer søkerens behov annerledes. De står imidlertid ikke helt fritt i skjønnsutøvelsen: Kommunen kan bare legge vekt på saklige og relevante hensyn, og heller ikke forskjellsbehandle søkerne på usaklig måte.
Tilskudd til etablering gis til personer med lav inntekt som ikke klarer å opparbeide seg egenkapital eller som har andre vanskeligheter med å etablere seg i egen bolig var i underkant av 400 mill. kr. Tilskuddet ble gitt til nærmere 1500 husstander i 2016. Vi legger til grunn at en betydelig del av tilskuddsmottakerne er IMDis målgrupper, dvs. husholdninger med innvandrere som har hatt kort botid i landet. Videre er arbeidsinnvandrere og flyktninger de gruppene som har de dårligste boforholdene, og de dårligste økonomiske betingelsene for boligetablering.
En finansieringspakke av startlån og tilskudd til etablering har bidratt til at flere vanskeligstilte kan kjøpe seg bolig. Det vil nå være opp til kommunen å vurdere å gi slike tilskudd eller om en vil prioritere midlene på andre områder.
Det finnes gode argumenter for oppgaveoverføringen, men ved å kommunalisere boligvirkemidlene kan det utvikles større forskjeller mellom kommunene. Det kan gå utover den enkelte vanskeligstilte innbygger. Det vil ikke lenger være noen garanti for at kommuner vil bruke midler til framskaffelse av boliger for vanskeligstilte grupper, inkl. flyktninger. Det er samlet sett usikkert hvordan kommunalt skjønn og prioriteringer faktisk vil påvirke nyankomne og flyktningers mulighet til å skaffe seg bolig. Midler som faktisk stilles til disposisjon for boliger til vanskeligstilte og herunder flyktninger, kan bli lavere når det ikke lenger er øremerkede midler fra staten. Dette bør evalueres etter en tid.
I høringsnotatet heter det at «Husbanken fortsatt (skal) ha en rolle som veileder overfor kommunene på det boligsosiale området, blant annet gjennom tildeling av Husbankens lån og andre tilskudd, og gjennom Husbankens kommuneprogram». Også andre deler av Husbankens økonomiske virkemidler som kompetansetilskudd (statsbudsjettet for 2017) skal overføres til kommunene. Samlet innebærer dette at Husbankens og statens rolle i boligpolitikken blir svekket. Det reduserer betydningen av Husbankens programsatsing «Bolig for velferd» og kommuneprogram hvor IMDi også er samarbeidspartner. Det er etter IMDis vurdering opplagt en fare for at Husbankens kompetanse kan bli mindre etterspurt som følge av at disse tilskuddsordningene blir lagt inn i rammetilskuddet og ikke lenger gis via Husbanken.
Kommunene er svært ulike, og de små og mellomstore kommunene vil ha en betydelig utfordring når det gjelder å få til en helhetlig og samordnet boligsosial satsing. Uten strukturelle føringer og uten klare økonomiske incentiver er vi usikre på om kommunene i framtiden faktisk ønsker å prioritere boligpolitiske satsinger.
Tilskudd til etablering gis til personer med lav inntekt som ikke klarer å opparbeide seg egenkapital eller som har andre vanskeligheter med å etablere seg i egen bolig var i underkant av 400 mill. kr. Tilskuddet ble gitt til nærmere 1500 husstander i 2016. Vi legger til grunn at en betydelig del av tilskuddsmottakerne er IMDis målgrupper, dvs. husholdninger med innvandrere som har hatt kort botid i landet. Videre er arbeidsinnvandrere og flyktninger de gruppene som har de dårligste boforholdene, og de dårligste økonomiske betingelsene for boligetablering.
En finansieringspakke av startlån og tilskudd til etablering har bidratt til at flere vanskeligstilte kan kjøpe seg bolig. Det vil nå være opp til kommunen å vurdere å gi slike tilskudd eller om en vil prioritere midlene på andre områder.
Det finnes gode argumenter for oppgaveoverføringen, men ved å kommunalisere boligvirkemidlene kan det utvikles større forskjeller mellom kommunene. Det kan gå utover den enkelte vanskeligstilte innbygger. Det vil ikke lenger være noen garanti for at kommuner vil bruke midler til framskaffelse av boliger for vanskeligstilte grupper, inkl. flyktninger. Det er samlet sett usikkert hvordan kommunalt skjønn og prioriteringer faktisk vil påvirke nyankomne og flyktningers mulighet til å skaffe seg bolig. Midler som faktisk stilles til disposisjon for boliger til vanskeligstilte og herunder flyktninger, kan bli lavere når det ikke lenger er øremerkede midler fra staten. Dette bør evalueres etter en tid.
I høringsnotatet heter det at «Husbanken fortsatt (skal) ha en rolle som veileder overfor kommunene på det boligsosiale området, blant annet gjennom tildeling av Husbankens lån og andre tilskudd, og gjennom Husbankens kommuneprogram». Også andre deler av Husbankens økonomiske virkemidler som kompetansetilskudd (statsbudsjettet for 2017) skal overføres til kommunene. Samlet innebærer dette at Husbankens og statens rolle i boligpolitikken blir svekket. Det reduserer betydningen av Husbankens programsatsing «Bolig for velferd» og kommuneprogram hvor IMDi også er samarbeidspartner. Det er etter IMDis vurdering opplagt en fare for at Husbankens kompetanse kan bli mindre etterspurt som følge av at disse tilskuddsordningene blir lagt inn i rammetilskuddet og ikke lenger gis via Husbanken.
Kommunene er svært ulike, og de små og mellomstore kommunene vil ha en betydelig utfordring når det gjelder å få til en helhetlig og samordnet boligsosial satsing. Uten strukturelle føringer og uten klare økonomiske incentiver er vi usikre på om kommunene i framtiden faktisk ønsker å prioritere boligpolitiske satsinger.