Forverring for norsk innhold
Mange av forslagene til ny åndsverklov vil klart forverre betingelsene for mediebedrifter som utgir opphavsrettslig beskyttet materiale. Det gjelder særlig forslagene om ny tolknings- og bevisbyrderegel, som i praksis vil gi opphaveren medhold i alle tvister der det er tvil eller uklarhet rundt rettighetsovergangen; forslaget om rett til å kreve tilbakeført rettigheter som ikke er utnyttet innen tre år og endringen i prinsippet om overgang av rettighet i ansettelsesforhold. Sammen med nye og strammere regler om straff og erstatning, vil dette medføre en uakseptabel innsnevring i medienes rettigheter, og vesentlig forringede og mer usikre rammebetingelser på området. Når departementet foreslår en rekke endringer for å styrke den originære opphaveren på bekostning av rettighetserververen, må dette derfor bero på et feilaktig bilde av den reelle markedssituasjonen, styrkeforholdet mellom partene og manglende innsyn i de konsekvenser forslaget vil ha for mediebransjen. For å legge til rette for og stimulere til produksjon av norsk innhold må flere av forslagene endres. Det kommer vi tilbake til.
Utgangspunktet for en rekke av endringene synes å være at verk først og fremst skapes av enkeltstående kunstnere som selv har ideen, utfører og skaper verket, for så alene å gå ut og tilby dette i markedet til store og dominerende aktører. I mediebransjen er det ikke slik. Verk skapes i all hovedsak på bestilling, enten i arbeidsforhold eller på oppdrag. Det er bestiller som investerer og tar risikoen, opphaveren mottar lønn eller honorar/vederlag og har ingen risiko for etterfølgende inntjening. Samtidig er opphavere på mange, og stadig flere områder organisert. Avtalene som inngås er ofte tariffavtaler, rammeavtaler eller lignende som er fremforhandlet mellom to likeverdige parter. I mange tilfeller er også opphaveren den sterkeste part, gjerne representert av en organisasjon med tilnærmet monopolstilling. Opphavers rettigheter innenfor mediebransjen er derfor allerede svært godt ivaretatt gjennom lov og avtaler, og noen begrunnelse for de foreslåtte endringene er heller ikke gitt.
Tvert imot står mediebedrifter i en helt annen og hardere konkurranse i dag enn for bare få år siden. Det tilsier at rettighetserververs betingelser bør styrkes. Den teknologiske utviklingen har ført til at tilgangen til utenlandsk medieinnhold er større enn noen gang, og mediebedrifter er i daglig konkurranse med utenlandske aktører. Gigantiske internasjonale aktører, som enten i bare liten grad eller ikke i det hele tatt produserer innhold, har tatt store markedsandeler på det norske innholds- og annonsemarkedet. Det dreier seg om aktører som Netflix og HBO Nordic innenfor markedet for film og serier, og Google og Facebook innenfor både annonsemarkedet og innholdsmarkedet (hvor særlig Facebook er en stor distributør). En ytterligere styrking av opphavers rettigheter på bekostning av rettighetserverver vil svekke norske mediebedrifters mulighet til å konkurrere med disse aktørene. På sikt vil det også påvirke opphavere innenfor mediebransjen negativt, gjennom at det vil kunne bli færre arbeidsplasser og færre oppdrag.
Samtidig foregår det også utstrakt samarbeid med utenlandske aktører, både når det gjelder å skape innhold og for å kunne tilby nye og bedre tjenester i det norske markedet. Både konkurransen og samarbeidet krever forutsigbarhet og rammebetingelser for norske mediebedrifter som ikke er dårligere enn det bedrifter i andre land har. Med en rekke særnorske reguleringer vil det være vanskelig for norske mediebedrifter å delta i konkurransen med utenlandske innholdsleverandører. Departementet har ved tidligere lovendringer fremhevet viktigheten av nordisk rettsenhet. Slik markedet og mediebransjen har utviklet seg er dette blitt enda viktigere enn før. Det er derfor nødvendig å begrense særnorske reguleringer til et minimum, gjennom å etterstrebe nordisk rettsenhet og størst mulig harmonisering med EUs regelverk.
Audiovisuelle produksjoner forutsetter bidrag fra et stort antall rettighetshavere, og mediebedrifter er avhengige av bidrag fra ansatte, frilansere, produksjonsselskap og andre tjenesteytere. Produksjonene er avhengige av privat finansiering for å bli realisert. Kommersielle kringkastere investerer mellom 1 og 1,5 milliarder i slikt innhold årlig. Investeringene baserer seg på en forventning om fremtidige inntekter, og det er en stor utfordring, som for resten av medienæringen, at tradisjonelle inntektskilder blir borte samtidig som de digitale inntektene på langt nær dekker opp dette bortfallet.
Vi kan vanskelig se at de foreslåtte endringene vil bidra til målet om fleksibel og effektiv rettighetsklarering og oppfordre til investeringer i norsk innholdsproduksjon. Tvert imot vil forslaget gjøre det mindre attraktivt å investere i produksjoner o.l. med norsk innhold, det vil svekke nyskaping og bremse innovasjon og entreprenørskap.
Vi vil for øvrig vise til vår internasjonale organisasjon News Media Europe, som i forbindelse med det varslede endringsforslaget fra EU-kommisjonen har beskrevet hvordan en ny opphavsrettslovgivning må utformes for å sikre at mediene kan oppfylle sin samfunnsrolle i dagens digitale økonomi. http://www.newsmediaeurope.eu/news/copyright-buzz-gets-viral-in-brussels-what-would-a-good-reform-look-like-for-the-news-media-industry/
Utgangspunktet for en rekke av endringene synes å være at verk først og fremst skapes av enkeltstående kunstnere som selv har ideen, utfører og skaper verket, for så alene å gå ut og tilby dette i markedet til store og dominerende aktører. I mediebransjen er det ikke slik. Verk skapes i all hovedsak på bestilling, enten i arbeidsforhold eller på oppdrag. Det er bestiller som investerer og tar risikoen, opphaveren mottar lønn eller honorar/vederlag og har ingen risiko for etterfølgende inntjening. Samtidig er opphavere på mange, og stadig flere områder organisert. Avtalene som inngås er ofte tariffavtaler, rammeavtaler eller lignende som er fremforhandlet mellom to likeverdige parter. I mange tilfeller er også opphaveren den sterkeste part, gjerne representert av en organisasjon med tilnærmet monopolstilling. Opphavers rettigheter innenfor mediebransjen er derfor allerede svært godt ivaretatt gjennom lov og avtaler, og noen begrunnelse for de foreslåtte endringene er heller ikke gitt.
Tvert imot står mediebedrifter i en helt annen og hardere konkurranse i dag enn for bare få år siden. Det tilsier at rettighetserververs betingelser bør styrkes. Den teknologiske utviklingen har ført til at tilgangen til utenlandsk medieinnhold er større enn noen gang, og mediebedrifter er i daglig konkurranse med utenlandske aktører. Gigantiske internasjonale aktører, som enten i bare liten grad eller ikke i det hele tatt produserer innhold, har tatt store markedsandeler på det norske innholds- og annonsemarkedet. Det dreier seg om aktører som Netflix og HBO Nordic innenfor markedet for film og serier, og Google og Facebook innenfor både annonsemarkedet og innholdsmarkedet (hvor særlig Facebook er en stor distributør). En ytterligere styrking av opphavers rettigheter på bekostning av rettighetserverver vil svekke norske mediebedrifters mulighet til å konkurrere med disse aktørene. På sikt vil det også påvirke opphavere innenfor mediebransjen negativt, gjennom at det vil kunne bli færre arbeidsplasser og færre oppdrag.
Samtidig foregår det også utstrakt samarbeid med utenlandske aktører, både når det gjelder å skape innhold og for å kunne tilby nye og bedre tjenester i det norske markedet. Både konkurransen og samarbeidet krever forutsigbarhet og rammebetingelser for norske mediebedrifter som ikke er dårligere enn det bedrifter i andre land har. Med en rekke særnorske reguleringer vil det være vanskelig for norske mediebedrifter å delta i konkurransen med utenlandske innholdsleverandører. Departementet har ved tidligere lovendringer fremhevet viktigheten av nordisk rettsenhet. Slik markedet og mediebransjen har utviklet seg er dette blitt enda viktigere enn før. Det er derfor nødvendig å begrense særnorske reguleringer til et minimum, gjennom å etterstrebe nordisk rettsenhet og størst mulig harmonisering med EUs regelverk.
Audiovisuelle produksjoner forutsetter bidrag fra et stort antall rettighetshavere, og mediebedrifter er avhengige av bidrag fra ansatte, frilansere, produksjonsselskap og andre tjenesteytere. Produksjonene er avhengige av privat finansiering for å bli realisert. Kommersielle kringkastere investerer mellom 1 og 1,5 milliarder i slikt innhold årlig. Investeringene baserer seg på en forventning om fremtidige inntekter, og det er en stor utfordring, som for resten av medienæringen, at tradisjonelle inntektskilder blir borte samtidig som de digitale inntektene på langt nær dekker opp dette bortfallet.
Vi kan vanskelig se at de foreslåtte endringene vil bidra til målet om fleksibel og effektiv rettighetsklarering og oppfordre til investeringer i norsk innholdsproduksjon. Tvert imot vil forslaget gjøre det mindre attraktivt å investere i produksjoner o.l. med norsk innhold, det vil svekke nyskaping og bremse innovasjon og entreprenørskap.
Vi vil for øvrig vise til vår internasjonale organisasjon News Media Europe, som i forbindelse med det varslede endringsforslaget fra EU-kommisjonen har beskrevet hvordan en ny opphavsrettslovgivning må utformes for å sikre at mediene kan oppfylle sin samfunnsrolle i dagens digitale økonomi. http://www.newsmediaeurope.eu/news/copyright-buzz-gets-viral-in-brussels-what-would-a-good-reform-look-like-for-the-news-media-industry/
Videre behandling av forslaget
En samlet mediebransje har ved flere anledninger henvendt seg til departementet og bedt om bedre tid til å sette seg inn i forslaget. Dette er blitt avslått av departementet.
Det er en vesentlig mangel ved høringsnotatet at det tar utgangspunkt i en feilaktig forståelse av markedet. En rekke av de mest problematiske bestemmelsene som foreslås er ikke begrunnet, ut over med det mer generelle ønsket om å styrke den originære opphavers stilling. Det mangler også drøfting av mothensyn til de foreslåtte bestemmelsene, og konsekvensutredninger av disse forslagene. Videre burde man også foretatt mer overordnede vurderinger av viktige rettsprinsipper, for eksempel forholdet til ytringsfriheten, alminnelige erstatningsrettslige prinsipper og behovet for straff. Lovforslaget vil ha betydelig innvirkning på mediebransjens rammevilkår og konsekvensene av forslagene må derfor utredes skikkelig.
Det er også varslet at EU-kommisjonen vil legge frem sine forslag til endringer i september, og fra departementets side gjenstår ikke minst utredning rundt forslagets kap. 7.
Dette tilsier at departementet ikke fremmer lovforslag nå, men foretar de konsekvensutredninger og vurderinger som er etterlyst over og deretter gjennomfører en ny høring.
Det er en vesentlig mangel ved høringsnotatet at det tar utgangspunkt i en feilaktig forståelse av markedet. En rekke av de mest problematiske bestemmelsene som foreslås er ikke begrunnet, ut over med det mer generelle ønsket om å styrke den originære opphavers stilling. Det mangler også drøfting av mothensyn til de foreslåtte bestemmelsene, og konsekvensutredninger av disse forslagene. Videre burde man også foretatt mer overordnede vurderinger av viktige rettsprinsipper, for eksempel forholdet til ytringsfriheten, alminnelige erstatningsrettslige prinsipper og behovet for straff. Lovforslaget vil ha betydelig innvirkning på mediebransjens rammevilkår og konsekvensene av forslagene må derfor utredes skikkelig.
Det er også varslet at EU-kommisjonen vil legge frem sine forslag til endringer i september, og fra departementets side gjenstår ikke minst utredning rundt forslagets kap. 7.
Dette tilsier at departementet ikke fremmer lovforslag nå, men foretar de konsekvensutredninger og vurderinger som er etterlyst over og deretter gjennomfører en ny høring.
Med vennlig hilsen