Fredrikstad Kino viser til høringsbrev sendt til utvalgte aktører i bransjen fra Kulturdepartementet datert 01.03.16 vedrørende utkast til endring i film- og videogramloven med forskrifter.
I tråd med høringsbrevene fra Kulturdepartementet og Norsk filminstitutt, sender Fredrikstad Kino separate høringssvar.
Kinoene sto ikke på listen over de som ble invitert til å uttale seg, heller ikke kommunene. Vi mener begge burde vært invitert, forskriftene vil få stor betydning for kinoene, og et flertall av kinoene er fortsatt eid av kommunene. De fleste kinoene subsidieres over kommunenes kulturbudsjett, og for alle kinoer er avgiften på kinobillettene en vesentlig budsjettpost. Det er derfor viktig for kinoene at det man får tilbake samsvarer med det man betaler inn.
En viktig innvending mot filmmeldingen var punktet om plattformnøytraliteten. Inntil avgiften blir plattformnøytral, dvs at alle parter bidrar med avgift, uavhengig av plattform, kan ikke midlene brukes plattformnøytralt. De som bidrar med midler må være de som får nyte godt av tiltakene. Derfor var det bra at filmforliket i Stortinget la til grunn at plattformnøytraliteten utsettes inntil nettplattformene også bidrar med midler. I forliket står det: « Komiteen støtter i utgangspunktet regjeringens forslag om å gjøre støtteordningene plattformnøytrale, men ber regjeringen utsette gjennomføringen av dette frem til det er avklart hvordan de ulike leddene i verdikjeden som tjener penger på å formidle norsk film og audiovisuelt innhold, vil bidra til å finansierenytt audiovisuelt innhold». Det er derfor overraskende å lese som følger i forslaget fra KUD: «Stortinget stilte seg bak regjeringens forslag om mer fleksible tilskuddsordninger som er uavhengig av plattformen filmen lanseres på…». Vi er av den oppfatning at dette ikke sammenfaller med forliket som ble inngått på Stortinget og at dette må endres i tråd med komiteens vedtak. Eksempelvis står det på side 3, andre avsnitt: «Distribusjonsplattform skal ikke lenger være førende for de enkelte tilskuddsordningene», hvilket ikke sammenfaller med filmforliket.
Vi har følgende merknader til forskriften:
Fredrikstad Kino støtter KUDs fokus på bredt og variert tilbud og at tilbudet skal nå et stort publikum i Norge, men man må også huske på det lokale og regionale kinotilbudet. KUD burde tatt inn et punkt f): Tilskuddene skal bidra til å opprettholde den desentraliserte kinostrukturen og bidra til film- og kinokultur over hele landet.
Barn og unge nevnes i merknadene, men ikke i forskriftsteksten. Etter vår mening bør dette punktet også løftes inn i forskriftene i et nytt punkt.
Det er bra at teksten fra Stortingsforliket gjentas i merknadene. I det faktiske forslaget til punkt i forskriften foreslår vi her å legge til følgende i teksten: «Tilskudd til filmformidling skal bidra til at publikum i hele Norge får tilgang til et bred og variert tilbud av norske og utenlandske filmer av god kvalitet. Særlig når det gjelder visningsformer i det offentlige rom av stor viktighet for den desentraliserte kinostrukturen…..»
Avslutningsvis ønsker jeg å komme med noen kommentarer om tilskudd til filmproduksjon. Norske filmer er svært viktige for kinoene. Ser man på hvilke år som har vært ekstra gode kinoår vil det nesten alltid sammenfalle med årene det har kommet store norske filmer. En eller to norske suksesser kan redde budsjettet for norske kinoer. Norsk film er for tiden i en unik situasjon: Publikum vil ha norske filmer, kinoene vil ha norske filmer og produsenter og regissører vil gjerne lage norske filmer.
Dessverre er det to problemer:
Svært mange av de norske filmene som kunne nådd et bredt publikum får ikke støtte, siden det normalt deles ut støtte til 3-5 filmer etter markedsvurdering pr år, hvor halvparten ofte går til barnefilm. Barnefilm burde skilles ut med en egen pott og egne kriterier, og budsjettet for filmer som får støtte etter markedsvurdering bør økes betraktelig. Det er rom for minst åtte norske barnefilmer pr år, forutsatt at de spres over flere typer barnefilm (film for de helt minste, de litt større, brede underholdningsfilmer, smalere filmer mm) og det burde komme minst én bred norsk film for ungdom og/eller voksne pr måned. Nå kan man i verste fall oppleve at det bare kommer én bred norsk film for voksne i løpet av et helt år, og det er selvsagt for lite. (Her er det grunn til å minne på at Bølgen først fikk støtte da en planlagt Tordenskjold-film ble utsatt, det var bare flaks som gjorde at en av tidenes største norske filmsuksesser ble realisert.) Det er i dag et klart misforhold mellom antall smalere filmer som får støtte og antall filmer som får støtte etter markedsvurdering. Skal man sammenligne med bokbransjen støttes det nå 8-10 diktsamlinger i året, mens man bare støtter en eller to krimbøker. Vi trenger både smale filmer og brede filmer, men antallet publikumsfilmer bør økes betraktelig. Dette vil også gi plass til flere filmer for ungdom, dette er i dag en målgruppe som får lite norsk film, siden de er for gamle til familiefilmene og ikke så interessert i drama og dokumentarer.
Det andre problemet er at norske filmer spres svært ujevnt gjennom kinoåret. I 2015 kom det fem norske familiefilmer, som er et OK antall, men alle fem kom fra august til desember, mens det ikke kom en eneste norsk familiefilm fra januar til juli. Samme år kom det åtte smale norske filmer (drama og dokumentarer) i løpet av fem uker fra februar til mars, som måtte konkurrere med hverandre og med rushet av Oscarfilmer. Dette har kinoene gjentatte ganger tatt opp med filmdistributører og filmprodusenter, uten at det har gitt nevneverdige resultater. Siden produsentene ikke synes å kunne ta ansvaret for en god fordeling av de norske premierene, bør det vurderes om NFI skal kunne stille krav til medbestemmelse på premieredato på filmer som får støtte fra NFI.
I tråd med høringsbrevene fra Kulturdepartementet og Norsk filminstitutt, sender Fredrikstad Kino separate høringssvar.
Kinoene sto ikke på listen over de som ble invitert til å uttale seg, heller ikke kommunene. Vi mener begge burde vært invitert, forskriftene vil få stor betydning for kinoene, og et flertall av kinoene er fortsatt eid av kommunene. De fleste kinoene subsidieres over kommunenes kulturbudsjett, og for alle kinoer er avgiften på kinobillettene en vesentlig budsjettpost. Det er derfor viktig for kinoene at det man får tilbake samsvarer med det man betaler inn.
En viktig innvending mot filmmeldingen var punktet om plattformnøytraliteten. Inntil avgiften blir plattformnøytral, dvs at alle parter bidrar med avgift, uavhengig av plattform, kan ikke midlene brukes plattformnøytralt. De som bidrar med midler må være de som får nyte godt av tiltakene. Derfor var det bra at filmforliket i Stortinget la til grunn at plattformnøytraliteten utsettes inntil nettplattformene også bidrar med midler. I forliket står det: « Komiteen støtter i utgangspunktet regjeringens forslag om å gjøre støtteordningene plattformnøytrale, men ber regjeringen utsette gjennomføringen av dette frem til det er avklart hvordan de ulike leddene i verdikjeden som tjener penger på å formidle norsk film og audiovisuelt innhold, vil bidra til å finansierenytt audiovisuelt innhold». Det er derfor overraskende å lese som følger i forslaget fra KUD: «Stortinget stilte seg bak regjeringens forslag om mer fleksible tilskuddsordninger som er uavhengig av plattformen filmen lanseres på…». Vi er av den oppfatning at dette ikke sammenfaller med forliket som ble inngått på Stortinget og at dette må endres i tråd med komiteens vedtak. Eksempelvis står det på side 3, andre avsnitt: «Distribusjonsplattform skal ikke lenger være førende for de enkelte tilskuddsordningene», hvilket ikke sammenfaller med filmforliket.
Vi har følgende merknader til forskriften:
Fredrikstad Kino støtter KUDs fokus på bredt og variert tilbud og at tilbudet skal nå et stort publikum i Norge, men man må også huske på det lokale og regionale kinotilbudet. KUD burde tatt inn et punkt f): Tilskuddene skal bidra til å opprettholde den desentraliserte kinostrukturen og bidra til film- og kinokultur over hele landet.
Barn og unge nevnes i merknadene, men ikke i forskriftsteksten. Etter vår mening bør dette punktet også løftes inn i forskriftene i et nytt punkt.
Det er bra at teksten fra Stortingsforliket gjentas i merknadene. I det faktiske forslaget til punkt i forskriften foreslår vi her å legge til følgende i teksten: «Tilskudd til filmformidling skal bidra til at publikum i hele Norge får tilgang til et bred og variert tilbud av norske og utenlandske filmer av god kvalitet. Særlig når det gjelder visningsformer i det offentlige rom av stor viktighet for den desentraliserte kinostrukturen…..»
Avslutningsvis ønsker jeg å komme med noen kommentarer om tilskudd til filmproduksjon. Norske filmer er svært viktige for kinoene. Ser man på hvilke år som har vært ekstra gode kinoår vil det nesten alltid sammenfalle med årene det har kommet store norske filmer. En eller to norske suksesser kan redde budsjettet for norske kinoer. Norsk film er for tiden i en unik situasjon: Publikum vil ha norske filmer, kinoene vil ha norske filmer og produsenter og regissører vil gjerne lage norske filmer.
Dessverre er det to problemer:
Svært mange av de norske filmene som kunne nådd et bredt publikum får ikke støtte, siden det normalt deles ut støtte til 3-5 filmer etter markedsvurdering pr år, hvor halvparten ofte går til barnefilm. Barnefilm burde skilles ut med en egen pott og egne kriterier, og budsjettet for filmer som får støtte etter markedsvurdering bør økes betraktelig. Det er rom for minst åtte norske barnefilmer pr år, forutsatt at de spres over flere typer barnefilm (film for de helt minste, de litt større, brede underholdningsfilmer, smalere filmer mm) og det burde komme minst én bred norsk film for ungdom og/eller voksne pr måned. Nå kan man i verste fall oppleve at det bare kommer én bred norsk film for voksne i løpet av et helt år, og det er selvsagt for lite. (Her er det grunn til å minne på at Bølgen først fikk støtte da en planlagt Tordenskjold-film ble utsatt, det var bare flaks som gjorde at en av tidenes største norske filmsuksesser ble realisert.) Det er i dag et klart misforhold mellom antall smalere filmer som får støtte og antall filmer som får støtte etter markedsvurdering. Skal man sammenligne med bokbransjen støttes det nå 8-10 diktsamlinger i året, mens man bare støtter en eller to krimbøker. Vi trenger både smale filmer og brede filmer, men antallet publikumsfilmer bør økes betraktelig. Dette vil også gi plass til flere filmer for ungdom, dette er i dag en målgruppe som får lite norsk film, siden de er for gamle til familiefilmene og ikke så interessert i drama og dokumentarer.
Det andre problemet er at norske filmer spres svært ujevnt gjennom kinoåret. I 2015 kom det fem norske familiefilmer, som er et OK antall, men alle fem kom fra august til desember, mens det ikke kom en eneste norsk familiefilm fra januar til juli. Samme år kom det åtte smale norske filmer (drama og dokumentarer) i løpet av fem uker fra februar til mars, som måtte konkurrere med hverandre og med rushet av Oscarfilmer. Dette har kinoene gjentatte ganger tatt opp med filmdistributører og filmprodusenter, uten at det har gitt nevneverdige resultater. Siden produsentene ikke synes å kunne ta ansvaret for en god fordeling av de norske premierene, bør det vurderes om NFI skal kunne stille krav til medbestemmelse på premieredato på filmer som får støtte fra NFI.
Med vennlig hilsen