Statsforvalteren i Troms og Finnmark

Departementet mener at det ikke er hensiktsmessig at modellen har som premiss at det ytes forskjellige satser for oppdrag som omfatter henholdsvis økonomiske og personlige forhold. Vi støtter dette og viser til departementets begrunnelse. Vi vil tilføye at arbeidet med FUFINN Vergemål-prosjektet også har synliggjort visse ulikheter embetene imellom i tolkingen av hva som hører til det "økonomiske" eller "personlige".

Departementet foreslår at det innføres én fast årlig sats for godtgjøring til vergen i ordinære vergemål og én forhøyet fast sats for vergemål der oppdraget er "særskilt krevende". Departementet ser det foreløpig slik at hva som vil være særskilt krevende ikke er egnet til detaljregulering i forskriften, men "bør vurderes og eventuelt følges opp av Statens sivilrettsforvaltning (...)".

Etter vår vurdering er det ingen som helst tvil om at dette skillet, på en eller måte, må omtales og reguleres nærmere, før regelverket trer i kraft. Dette gjelder ikke minst sett i lys av de ulikheter i praktisering av dagens regelverk, som er en del av departementets analyse og en viktig bakgrunn for endringsforslagene.

Bestemmelsene om timesgodtgjøring beholdes og vi støtter dette. Her viser vi også til vårt uttalelse i 2020. Timesgodtgjøring er hensiktsmessig ved helt kortvarige oppdrag eller der vergen over tid bare har avgrensede oppgaver fra tid til annen.

Timesgodtgjøring må imidlertid også kunne gis i unntakstilfeller, der vergen har særdeles mye arbeid. Departementet legger også opp til det, mens det samtidig heter at "ved å å innføre en høyere fast sats for særskilt krevende oppdrag, forventer departementet at bruken av timegodtgjøring vil reduseres noe". Vi kan imidlertid ikke se at forslaget til regelverk tydeliggjør hvor skillet går mellom ny høyere fast sats og timesgodtgjøring. Dette må være bedre avklart før endringene trer i kraft.

I hørinsnotatet heter det at "av om de om lag 25 000 voksne som har alminnelig eller fast verge, anslås det at statsforvalteren dekker godtgjøringen i om lag halvparten av sakene". Vi tillater oss å stille spørsmålstegn ved om dette kan være riktig. I vår forrige høringsuttalelse, pekte vi på mulige feilkilder i analysen, men som nevnt over kjenner vi ikke nærmere til den analysen som nå er foretatt. Vi vil mene at det er oftere er personen med verge selv som betaler og at det av hensyn til personene det gjelder, selvfølgelig er et poeng å holde godtgjøringen på et rimelig nivå.

Samtidig skal vergene ha en tilfredsstillende kompensasjon, og det er overmodent å få justert opp satsene, som har vært på samme nivå siden 1.7.2013.

Alle de foreslåtte satser kan diskuteres, men fra vår side er vi ihvert fall kritisk til satsen på kr 10 000 til faste verger, for vanlige oppdrag. Vi har ikke statistikk for dette, men det er grunn til å tro at vi i vårt fylke oftere innvilger nåværende sats til faste verger for både økonomiske og personlige oppgaver (kr 10 000), enn for bare økonomiske (kr 7 500). I disse sakene vil ikke den faste vergen få endring i satsen i det hele tatt. Så kan det sies at vergen kan søke om høyere sats (kr 15 000), men dette skal begrenses til "særskilt krevende oppdrag". Det kan også sies at de faste vergene får høyere sats (kr 10 000), der det tidligere bare var "økonomisk" sats (kr 7 500) og slik sett i sum få mer godtgjøring for alle sine oppdrag. Men her risikerer en helt tilfeldige utslag, avhengig av hvilke oppdrag vergene i utgangspunktet har.

Departementet tar sikte på å justere godtgjøringen årlig i tråd med prisjusteringen av posten på statsbudsjettet. Etter vår vurdering bør det fremkomme i forskriften at en årlig justering skal foretas.

Dagens regelverk legger opp til en økonomisk vurdering for at statsforvalteren kan dekke vergegodtgjøringen. Forslaget nå legger opp til at statsforvalteren også kan betale, hvis en "finner det urimelig at en mindreårig skal dekke godtgjøringen til egen verge". Vi støtter dette.

Etter vårt syn er det imidlertid også saker med opprettelse av vergemål for voksne, der statsforvalteren bør betale selv om personen strengt tatt har økonomi til det. Vi sikter til saker der særlovgivning "pålegger" en person å ha verge. Oppnevning av verge etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 er det mest praktiske eksempelet. Videre er det dessverre tilfeller der en verge ikke har ivaretatt sine oppgaver på en god måte og det må foretas et vergebytte. Etter vår vurdering er det ikke rimelig at personen med verge skal måtte betale for det oppryddings- og undersøkelsesarbeid ny verge eventuelt må foreta. Her bør statsforvalteren betale for dette merarbeidet, ut fra vårt ansvar som vergemålsmyndighet og vårt ansvar for å ha oppnevnt en verge som viste seg å ikke være egnet.

Departementet mener det kan være gode grunner til å vurdere barns plikt til å betale for egen verge annerledes enn voksne. Det heter at "en vesentlig forskjell fra ordinære vergemål for voksne, er at mindreårige ikke samtykker til opprettelsen av vergemålet". Vi vil peke på at dette også gjelder for flere voksne, som ikke er i stand til å mene noe fra eller til om vergemålet. En del av dem har et behov for vergemål hele livet og det kan stilles spørsmål ved om det er riktig og rimelig at de må betale for å få ivaretatt sine interesser på lik linje med andre, også sett opp mot CRPD. Vi skjønner at det på et visst punkt vil bli vanskelig å sette klart skille mellom hvem som bør betale eller ikke. Men det bør vurderes om det ikke også i forhold til denne problemstillingen bør åpnes for rimelighetsvurderinger i vergemål for voksne.

Vi kan ikke se at det så langt er foreslått noe om ikrafttreden, men regner med at det vil komme på plass. Vi antar da at de nye satsene også skal brukes i gjeldende vergemål. Når vi i Troms og Finnmark treffer løpende vedtak om godtgjøring (der vergehaver selv betaler) har vi formulert at vergen er innvilget "den til enhver tid gjeldende sats for godtgjøring og utgiftsdekning". En overgang i disse sakene skal derfor kunne håndteres greit, men selvfølgelig kreve godt informasjonsarbeid fra vår side.

Samtidig vil verger allerede ha løpende vergemål som er "særskilt krevende" og på landsbasis må vi forvente en betydelig mengde søknader om ny høyere sats. Dette må det tas hensyn til i forhold til ressurser og rimelig tid til å få det håndtert. Vi vil kommentere at departementet skriver at etter forslaget "er det også tenkt at endringen i godtgjøringen skal gjelde fra det tidspunkt statsforvalteren treffer sin beslutning". Vi er ikke enig i dette. Forutsatt at vilkåret er oppfylt, må i hvert fall satsen kunne innvilges fra den dato søknad er fremmet. Hvis ikke, vil søknader som kommer først i køen for behandling, bli usaklig tilgodesett.

Til slutt vil vi, i likhet med i vår uttalelse av 2020, stille spørsmål ved om ikke et stykkprissystem for store, vanlige vergeoppgaver hadde vært en bedre vei å gå. I bunn kunne en hatt faste årlige satser og så fikk vergen ekstra beløp for vanlige store ekstraoppgaver; oppstart av vergemålet, kjøp og salg av eiendom, arbeid med gjeldsforhandling og -ordning, bistand ved skifte- og arveoppgjør og sikkert noen oppgaver til. Arbeidet fra sak til sak vil selvfølgelig variere, men vi vil mene at særlig faste verger med mange oppdrag vil slå seg til ro med slike variasjoner og kanskje også jobbe mer effektivt med oppgavene, siden stykkprisen vil være lik uansett.

En klar fordel med stykkprissystem synes å være at statsforvalteren i liten grad vil være i tvil om vilkåret for ekstra godtgjøring er oppfylt.

En høyere fast sats for særskilt krevende oppdrag, kunne da vært forbeholdt vergemål der personen med verge tar svært mye kontakt med vergen, foretar stadig disposisjoner som vergen må følge opp og håndtere, samt saker med stor konflikt i familien til vergehaver, som vergen må forholde seg til over tid. I tillegg kunne den omfatte annet særskilt krevende arbeid som en ikke har fanget opp i stykkprisene.