Statsforvalteren i Østfold, buskerud, Oslo og Akershus

Vi er enig i at det skillet, som er i dagens regelverk, mellom personlige og økonomiske forhold ofte ikke reflekterer den faktiske jobben vergen gjør knyttet til oppgaven/mandatet. Et vergeoppdrag med et personlig mandat kan være like krevende som et med økonomi. At alle verger får en lik sats uavhengig av mandat virker som en god løsning.

Det er foreslått en samlet fast årlig sats for alminnelige verger på kr 5 000 pr. år og kr 10 000 pr. år for faste verger. For de oppdragene som tidligere bare har omfattet personlige eller økonomiske forhold vil dette innebære en økning. Tilsvarende for alminnelige verger som tidligere hadde oppdrag både av personlig og økonomisk art. For faste verger med fullt mandat, vil ikke endringen føre til noen økning av godtgjøringssatsen. Vergegodtgjøringen har for denne gruppen verger dermed stått stille siden 2013. Noen av vergene vil etter søknad kvalifisere til den foreslåtte forhøyede satsen på kr 15 000. Det er likevel ikke til å legge skjul på at en prisjustering av vergegodtgjøring på kr 10 000 fra 2013 og frem til og med 2023 ifølge SSBs priskalkulator ville gitt en justert sum på kr 13 514. For øvrig er timesatsen heller ikke foreslått økt.

Vi har forståelse for en restriktiv holdning når det gjelder godtgjøringens størrelse, og at det i utgangspunktet ikke er ønskelig å påføre de som har fått oppnevnt verge økte kostnader. Vi kan likevel vanskelig forstå at vergene reelt sett skal få dårligere betalt nå enn ved innføring av vergemålsreformen i 2013. Våre faste verger gjør en viktig og samfunnsnyttig jobb, og vi som vergemålsmyndighet er helt avhengig av dem for at personer med ulike hjelpebehov får en egnet verge. Det er stor frustrasjon blant flere av våre faste verger som følge av at de foreslåtte endringene ikke inkluderer en oppjustering av de faste satsene.

Vårt forslag er at den faste satsen på kr 5 000/kr 10 000 og timesatsen kr 200/kr 400 oppjusteres i henhold til den prisstigningen som har vært fra 2013 til 2024, og at den nye forhøyde satsen justeres tilsvarende.

Vi ser svært positivt på at departementet ønsker å endre satsene årlig. Departementet skriver i høringsnotatet punkt 3.1.4.2. at det «tas sikte på å justere godtgjøringen årlig i tråd med prisjusteringen av posten på statsbudsjettet». Vi mener at årlig regulering, bør komme frem av en bestemmelse i loven. Det vil gi vergen økt forutberegnelighet for sin økonomiske situasjon og gi personen med verge grunnlag for å vurdere fremtidige kostnader.

Vergenes mulighet til å søke om timegodtgjøring er foreslått videreført og vi støtter dette. Å kunne tilkjenne timegodtgjøring er helt nødvendig. Selv om det innføres en forhøyet sats, så vil ikke dette fjerne behovet for timegodtgjøring. Dette gjelder for eksempel midlertidig vergeoppdrag ved tilrettelagt avhør, forskudd på arv og andre oppdrag med kortere varighet. En forholdsvis andel av den faste satsen vil, i mange tilfeller, gi en svært lav betaling. Selv om varigheten er kort, kan det likevel være mye arbeid i oppdraget. Det samme gjelder svært krevende oppdrag, der den nye forhøyede satsen heller ikke gir rimelig dekning for det arbeidet, som vergen har. Å skulle få verger til disse oppdragene vil være svært vanskelig uten timegodtgjøring. Vi er avhengig av å ha dyktige tilgjengelige verger i alle oppdrag, men det er spesielt viktig i disse sakene. Vi mener derfor at det er nødvendig å videreføre muligheten for timegodtgjøring.

Faste verger påtar seg i dag ulike oppdrag, men vi kan oppleve at enkelte kvier seg for oppdrag som kan oppfattes som mer krevende. Det er derfor positivt at det foreslås en høyere fast sats i slike tilfeller. Dette kan gjøre det lettere å få gode verger til å ta oppdrag som krever spesiell kompetanse eller som fordrer mer omfattende oppfølging fra vergen enn vanlig.

Hva som kvalifiserer til den forhøyede satsen er ikke foreslått detaljregulert i forskriften, men vil i stedet bli fulgt opp og vurdert av Statens sivilrettsforvaltning. Vi ønsker oss noen klare føringer, men ser at det kan være vanskelig å detaljregulere dette i en forskrift. Vi legger likevel til grunn at Rundskrivet om godtgjøring mv. fra 2014 kommer i revidert versjon senest når endringene trer i kraft.

Forslaget åpner for at Statsforvalteren kan dekke kostnaden til verge, når det vil være urimelig at mindreårige skal dekke godtgjøringen. Vi ser svært positivt på at forslaget åpner for en rimelighetsvurdering. Men vi mener statsforvalteren bør dekke godtgjøringen og utgiftene til oppnevnt verge i alle saker hvor vergemålet ikke er frivillig, herunder alle mindreårigsaker. Alternativt bør unntaksregelen åpne for en bredere rimelighetsvurdering. Når det gjelder begrunnelsen for hvorfor mindreårige med oppnevnt verge ikke skal betale for egen verge, vises det til vårt høringssvar av 11.09.2020, punkt 1.3.8. Som det fremkommer vedrørende omfang av aktuelle saker, i høringsnotatet s. 15, er det antatte lave økonomiske og administrative kostnader ved en unntaksregel som innebærer at staten dekker godtgjøringen i alle saker hvor barn har oppnevnt verge.

Endringen som foreslås åpner for at Statsforvalteren kan fravike utgangspunktet om at vergehaver selv skal betale godtgjøring der det slår særlig urimelig ut for vergehaver .

Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus har erfart at saker hvor det oppnevnes verge etter tvisteloven § 2-2 reiser noen særlige utfordringer når det gjelder godtgjøring, og benytter anledningen til å synliggjøre dette.

Slik vi forstår regelverket, og Sivilrettsforvaltningens brev av 18.03.2021, så er utgangspunktet også i disse sakene at vergehaver skal dekke vergens godtgjøring og utgiftsdekning med mindre vergehavers inntekt og formue er lavere enn de grensene som er fastsatt i vergemålsforskriften § 19, jf. vergemålsloven § 30. Når vergens mandat omfatter representasjon/bistand i forbindelse med rettssak, skal altså vergehaver som hovedregel dekke vergens godtgjøring og utgifter i saken selv. Dette gjelder selv om vergen er oppnevnt på grunnlag av rettens beslutning etter tvisteloven § 2-2 (4), og ikke på grunnlag av vergemålsloven § 20 annet ledd.

Hvis vergehaver vinner saken, vil vergehaver kunne ha krav på å få dekket sine sakskostnader fra motparten etter hovedregelen i tvisteloven 20-2 (1). Det er domstolen som tar stilling til om også utgifter/godtgjøring til vergen skal omfattes.

I saker der personen med verge har krav på fri sakførsel etter reglene i rettshjelploven § 16, vil utgiftene/godtgjøringen til vergen anses som en sideutgift som omfattes av rettshjelpbevillingen, jf. rettshjelploven § 22 første ledd.

Det ovennevnte innebærer at vergen må sende krav om godtgjøring til statsforvalteren på vanlig måte, for å få dekket godtgjøring for arbeidet som verge, og utgifter knyttet til oppdraget. Vi anbefaler at vergen sender oss søknad så fort som mulig etter oppstart av oppdraget, for å få avklart tidlig om det er vergehaver eller statsforvalteren som skal dekke vergekostnadene.

I saker hvor vi oppnevner verge etter tvl. § 2-2 (4) kan det være usikkert om personen har betalingsevne. Oppnevning av verge etter tvisteloven § 2-2 er ikke valgfritt for personen det gjelder. Til tross for et element av tvang skal vedkommende likevel betale for vergens arbeid, slik det også er i saker hvor vergehaver («helt» eller delvis) fratas sin rettslige handleevne. Statsforvalteren mener at det er uheldig. Kan man ikke velge å avstå fra hjelpen bør man heller ikke ha noen kostnader knyttet til dette.

Manglende prosessdyktighet, som er et vilkår for å få oppnevnt en verge etter bestemmelsen i tvisteloven, tilsier at vergehaver ikke vil være i stand til å håndtere eventuelle krav om godtgjøring, som vergen ikke har lykkes med å få dekket på annet vis. Dersom vergen skal tvangsinndrive kravet er sannsynligheten stor for at vergehaver da må få oppnevnt en ny verge med hjemmel i tvisteloven § 2-2. Konsekvensen er at mange verger ikke går til det skritt å inndrive kravet, og da heller ikke får godtgjort arbeidet. Det er viktig at en lovendring tar høyde for denne problematikken, som ikke bare rammer vergehaver , men også vergen, ref. formuleringen i forslaget.

Utfordringene knyttet til å få godtgjort arbeidet, i kombinasjon med at dette gjerne er krevende enkeltsaker, har gjort det svært vanskelig å rekruttere og beholde gode verger til vergemålssaker etter tvisteloven. Fra vergens ståsted vil det være en tilfeldig fordel om godtgjøring kan dekkes som en del av motpartens sakskostnader eller ikke.

Det har stor betydning det for domstolene, og deres mulighet til å få gjennomført rettsmøter som planlagt, at det raskt kan oppnevnes verge etter tvisteloven § 2-2. For at det skal være mulig er det viktig at vergene som oppnevnes har forutberegnelighet når det gjelder muligheten til å få tilkjent godtgjøring.

Det vil lette arbeidsmengden for statsforvalterne om det er klare regler i disse sakene. Det foreslås derfor at det settes som en hovedregel at staten dekker godtgjøring for personer som fratas rettslig handleevne og personer som får oppnevnt verge etter tvisteloven § 2-2. Dekningen gjelder den delen av vergeoppdraget, som omhandler rettsaken. For å unngå urimelige utslag kan det eventuelt være en unntaksbestemmelse for de tilfellene hvor det vil gi urimelige utslag.

De foreslåtte endringene støttes.

Vi bemerker for øvrig at endring i satser i vergemålsloven og vergemålsforskriften, bør sees i sammenheng med godtgjøringsreglene for representanter og at det bør vurderes endringer i samsvar med dette også i disse bestemmelsene, jf. utlendingsloven § 98 f og utlendingsforskriften §§ 17-34 og 17-35.

Vi forventer et økt antall søknader om godtgjøring i forbindelse med det nye regelverket. Mange verger vil søke om den nye forhøyde satsen og også de, som har gyldige vedtak fra tidligere. Hvor stor denne økningen vil være er vanskelig å fastslå. Et nytt regelverk vil også medføre et større behov for veiledning. Vi forventer at det blir bevilget ressurser til både behandling av et økt antall saker og til veiledning om endringene.

I forslaget skal endringen i godtgjøringssatsen gjelde fra det tidspunktet Statsforvalteren fatter vedtak. Vi mener at tidspunktet for endring i stedet bør være når søknaden er sendt inn. Dette for å unngå at søknader blir usaklig forskjellsbehandlet ut ifra når de blir behandlet. Saksbehandlingstiden varierer både fra embete til embete og også i løpet av året.

Søknadskjema for godtgjøring må være tilpasset det nye regelverket og klart fra ikrafttredelse. Det medfører mye ekstraarbeid dersom dette ikke er på plass. Etter vårt syn, bør statsforvalteren tas med på råd ved utarbeidelsen slik at skjemaene inneholder de opplysningene vi trenger for å behandle søknaden.

Fungerende avdelingsdirektør

Sttsforvalteren i Øtsfold, Buskerud, Oslo og Akershus

Dokumentet er elektronisk godkjent