Innspill til utredningens innhold
Vi ønsker å kommentere enkelte forhold og tall som nevnes i utredningens kapittel 18.7.2 - Bruk av årsgebyr for overvann som økonomisk insentiv.
For å si noe om de administrative kostnadene knyttet til et variabelt årsgebyr, har det i dette kapitlet i utredningen, som et tankeeksperiment, blitt trukket paralleller til matrikkelen.
Det er riktig at en endring i den typen informasjon som lagres i matrikkelen vil medføre behov for endringer i IT-løsninger og arbeidsprosesser. Det er også riktig at både kommunene og Kartverket vil bli berørt av slike endringer. I tillegg må private systemleverandører gjøre tilpasninger i bl.a. matrikkelklienter disse leverer. For tiden vil dette være relevant for to leverandører utenom Kartverket.
I tillegg ville endringene også nødvendiggjort endringer i matrikkelregelverket, bl.a. i bestemmelser om hvilken informasjon matrikkelen skal inneholde og hvordan denne informasjonen skal behandles. Det er også slik at IT-systemer, herunder grensesnitt for informasjonsflyt til/fra systemet, må holdes vedlike og videreutvikles.
Men det er feil når det i kapittel 18.7.2 vises til årsrapporten til Kartverket fra 2012 og at driften av matrikkelen det året kostet ca. 392 millioner kroner. I 2012 budsjetterte Kartverket med ca. 52 millioner kroner knyttet til matrikkelområdet. Dette inkluderte vårt administrative påslag. Matrikkel er et av flere «hovedoppdrag» Landdivisjonen i Kartverket har ansvaret for. Summen på 392 millioner kroner var hele Landdivisjonens portefølje.
I 2012 var vi fortsatt i fasen for gjennomføring av «matrikkelreformen» og hadde i forbindelse med dette stor aktivitet på flere områder, bl.a. innenfor videreutvikling av matrikkelsystemet og opplæring / brukerstøtte for kommunene. Budsjetter for matrikkelområdet har vært lavere i årene etter 2012.
Kartverket har selv utviklet matrikkelsystemet, og drifter og videreutvikler dette i egen regi. I hovedsak går derfor disse pengene til lønnsutgifter til arbeidet med spesifisering, testing, utvikling og drift knyttet til systemet. Videre brukes midlene til opplæring og brukerstøtte knyttet både til system og regelverk, tilsyn med kommunene som matrikkelfører og annen oppfølging av kommunene samt andre viktige aktører. Det betyr at disse utgiftene også omfatter kostnader til rådgivning og veiledning. I utredningen er slike kostnader omtalt særskilt i siste avsnitt i kapittel 18.7.2.
Utgifter knyttet til føringen av informasjon i matrikkelen skal i utgangspunktet dekkes av gebyrene kommunene er gitt hjemmel til å kreve inn i matrikkelregelverket, og er derfor ikke en del av Kartverkets utgifter.
I samme kapittel fremgår det at « Kommunal- og moderniseringsdepartementet opplyser at det var ca. 2,7 millioner eiendommer registrert i matrikkelen ved inngangen til 2014 og nærmere 4 millioner bygninger. » Vi vil i den forbindelse legge til at tallet i dag er ca. 3 millioner matrikkelenheter («eiendommer») og ca. 4 millioner bygninger. I tillegg inneholder matrikkelen ca. 2,3 millioner adresser.
For å si noe om de administrative kostnadene knyttet til et variabelt årsgebyr, har det i dette kapitlet i utredningen, som et tankeeksperiment, blitt trukket paralleller til matrikkelen.
Det er riktig at en endring i den typen informasjon som lagres i matrikkelen vil medføre behov for endringer i IT-løsninger og arbeidsprosesser. Det er også riktig at både kommunene og Kartverket vil bli berørt av slike endringer. I tillegg må private systemleverandører gjøre tilpasninger i bl.a. matrikkelklienter disse leverer. For tiden vil dette være relevant for to leverandører utenom Kartverket.
I tillegg ville endringene også nødvendiggjort endringer i matrikkelregelverket, bl.a. i bestemmelser om hvilken informasjon matrikkelen skal inneholde og hvordan denne informasjonen skal behandles. Det er også slik at IT-systemer, herunder grensesnitt for informasjonsflyt til/fra systemet, må holdes vedlike og videreutvikles.
Men det er feil når det i kapittel 18.7.2 vises til årsrapporten til Kartverket fra 2012 og at driften av matrikkelen det året kostet ca. 392 millioner kroner. I 2012 budsjetterte Kartverket med ca. 52 millioner kroner knyttet til matrikkelområdet. Dette inkluderte vårt administrative påslag. Matrikkel er et av flere «hovedoppdrag» Landdivisjonen i Kartverket har ansvaret for. Summen på 392 millioner kroner var hele Landdivisjonens portefølje.
I 2012 var vi fortsatt i fasen for gjennomføring av «matrikkelreformen» og hadde i forbindelse med dette stor aktivitet på flere områder, bl.a. innenfor videreutvikling av matrikkelsystemet og opplæring / brukerstøtte for kommunene. Budsjetter for matrikkelområdet har vært lavere i årene etter 2012.
Kartverket har selv utviklet matrikkelsystemet, og drifter og videreutvikler dette i egen regi. I hovedsak går derfor disse pengene til lønnsutgifter til arbeidet med spesifisering, testing, utvikling og drift knyttet til systemet. Videre brukes midlene til opplæring og brukerstøtte knyttet både til system og regelverk, tilsyn med kommunene som matrikkelfører og annen oppfølging av kommunene samt andre viktige aktører. Det betyr at disse utgiftene også omfatter kostnader til rådgivning og veiledning. I utredningen er slike kostnader omtalt særskilt i siste avsnitt i kapittel 18.7.2.
Utgifter knyttet til føringen av informasjon i matrikkelen skal i utgangspunktet dekkes av gebyrene kommunene er gitt hjemmel til å kreve inn i matrikkelregelverket, og er derfor ikke en del av Kartverkets utgifter.
I samme kapittel fremgår det at « Kommunal- og moderniseringsdepartementet opplyser at det var ca. 2,7 millioner eiendommer registrert i matrikkelen ved inngangen til 2014 og nærmere 4 millioner bygninger. » Vi vil i den forbindelse legge til at tallet i dag er ca. 3 millioner matrikkelenheter («eiendommer») og ca. 4 millioner bygninger. I tillegg inneholder matrikkelen ca. 2,3 millioner adresser.
Innspill til utredningens konkrete forslag til lov- og forskriftsendringer
Nytt tredje punktum i kart- og planforskriften § 5 første ledd:
«Kartgrunnlaget skal omfatte både fysiske og administrative forhold i kommunen, som terrengformer og grunnforhold, vassdrag og avrenningslinjer, bebyggelse og veier, vegetasjon og blågrønn infrastruktur, eiendomsgrenser, adresser og stedsnavn.
Kartverket stiller seg bak dette forslaget.
Ny plan- og bygningslov § 27-6:
«Offentlig vann- og avløpsanlegg som lovlig er lagt på privat eiendom har rett til å bli liggende, selv om rettigheten ikke er tinglyst.»
Kartverket forstår kapittel 15.3.5 slik at utvalgets forslag er motivert av et ønske om å lovfeste at en rett til å ha offentlige vann- og avløpsanlegg liggende på privat eiendom ikke har behov for tinglysing for å ha rettsvern og dermed ikke kan ekstingveres av fremtidig erverver av eiendommen som er i god tro.
Vi ønsker på denne bakgrunn å påpeke at bestemmelsens foreslåtte ordlyd etter vårt syn ikke klart regulerer spørsmålet om rettsvern. Etter vår vurdering synes ordlyden kun å angi at tinglysing ikke skal være et gyldighetsvilkår for at vann- og avløpsanlegg skal kunne ligge på en eiendom.
Rettsvernsakten er ikke et gyldighetsvilkår med mindre dette er særskilt bestemt. Dersom det foreligger gyldig avtale mellom det offentlige og en eiendomsinnehaver, har det offentlige dermed også i dag rett til å ha anlegget plassert på privat eiendom selv om rettigheten ikke tinglyses. Imidlertid vil ikke slike rettigheter ha rettsvern uten tinglysing etter dagens regler.
Kartverket anbefaler på bakgrunn av dette at bestemmelsen får en ordlyd som mer direkte regulerer rettsvernsspørsmålet. Vi viser i den forbindelse til bestemmelsen om legalpant i panteloven § 6-1 fjerde ledd.
Vi anbefaler også at det i ordlyden tas klart stilling til om bestemmelsen skal gjelde for alle avtaler om vann- og avløpsanlegg, eller kun for eldre avtaler. Dersom det kun skal gjelde eldre avtaler, anbefaler vi at det spesifiseres nærmere hvilke avtaler om dette som skal ha rettsvern uten tinglysing, enten med tidsavgrensning eller på annen hensiktsmessig måte.
Vi anbefaler også at det presiseres i bestemmelsen hvilke anlegg som skal anses «lovlig … lagt på privat eiendom», og derfor har rettsvern uten tinglysing. Dersom mulig, ved at det inntas en henvisning til de rettsregler som danner grunnlag for lovligheten. Alternativt at begrepet blir utdypet i merknadene til bestemmelsen.
«Kartgrunnlaget skal omfatte både fysiske og administrative forhold i kommunen, som terrengformer og grunnforhold, vassdrag og avrenningslinjer, bebyggelse og veier, vegetasjon og blågrønn infrastruktur, eiendomsgrenser, adresser og stedsnavn.
Kartverket stiller seg bak dette forslaget.
Ny plan- og bygningslov § 27-6:
«Offentlig vann- og avløpsanlegg som lovlig er lagt på privat eiendom har rett til å bli liggende, selv om rettigheten ikke er tinglyst.»
Kartverket forstår kapittel 15.3.5 slik at utvalgets forslag er motivert av et ønske om å lovfeste at en rett til å ha offentlige vann- og avløpsanlegg liggende på privat eiendom ikke har behov for tinglysing for å ha rettsvern og dermed ikke kan ekstingveres av fremtidig erverver av eiendommen som er i god tro.
Vi ønsker på denne bakgrunn å påpeke at bestemmelsens foreslåtte ordlyd etter vårt syn ikke klart regulerer spørsmålet om rettsvern. Etter vår vurdering synes ordlyden kun å angi at tinglysing ikke skal være et gyldighetsvilkår for at vann- og avløpsanlegg skal kunne ligge på en eiendom.
Rettsvernsakten er ikke et gyldighetsvilkår med mindre dette er særskilt bestemt. Dersom det foreligger gyldig avtale mellom det offentlige og en eiendomsinnehaver, har det offentlige dermed også i dag rett til å ha anlegget plassert på privat eiendom selv om rettigheten ikke tinglyses. Imidlertid vil ikke slike rettigheter ha rettsvern uten tinglysing etter dagens regler.
Kartverket anbefaler på bakgrunn av dette at bestemmelsen får en ordlyd som mer direkte regulerer rettsvernsspørsmålet. Vi viser i den forbindelse til bestemmelsen om legalpant i panteloven § 6-1 fjerde ledd.
Vi anbefaler også at det i ordlyden tas klart stilling til om bestemmelsen skal gjelde for alle avtaler om vann- og avløpsanlegg, eller kun for eldre avtaler. Dersom det kun skal gjelde eldre avtaler, anbefaler vi at det spesifiseres nærmere hvilke avtaler om dette som skal ha rettsvern uten tinglysing, enten med tidsavgrensning eller på annen hensiktsmessig måte.
Vi anbefaler også at det presiseres i bestemmelsen hvilke anlegg som skal anses «lovlig … lagt på privat eiendom», og derfor har rettsvern uten tinglysing. Dersom mulig, ved at det inntas en henvisning til de rettsregler som danner grunnlag for lovligheten. Alternativt at begrepet blir utdypet i merknadene til bestemmelsen.