Barnehageloven spesielt
På barnehagelovens område er fylkesmannen klageinstans jfr. barnehageloven § 9. I forholdet mellom kommunale og private barnehager er det slik at kommunen både er fagmyndighet og tilsynsmyndighet, både for egne kommunale barnehager og private barnehager, samtidig som kommunen er i et konkurranseforhold overfor de private barnehagene. Pr. definisjon er det full barnehagedekning og både kommunale og private eiere ønsker å utnytte godkjent leke- og oppholdsareal. PBL kan vise til flere eksempler på at private barnehager blir diskriminert for eksempel ved opptak av barn.
Denne umulige og svært uheldige dobbeltrollen som kommunene har overfor de private barnehagene materialiserer seg ikke bare ved opptak, men også når kommunene skal ivareta sin tilsynsrolle.
Utdanningsdirektoratet har i 2014 oppsummert kommunenes tilsynsrolle: «Kommunene har ikke god nok oversikt over hvilke plikter de har etter barnehageloven». Videre sier direktoratet at: «Når kommunen som barnehagemyndighet ikke har godt nok grunnlag for å vurdere lovligheten av barnehagenes tjenestetilbud, vil heller ikke virkemiddelbruken i form av tilsyn og veiledning overfor barnehagene være treffsikker nok.»
OECD peker også på dette problemet og sier: «Kommunene står i en interessekonflikt ved at de har en uheldig dobbeltrolle som barnehageeier for halvparten av landets barnehager, samtidig som de har tilsynsansvar for alle barnehager.» Videre anføres det fra OECD at: «Mangelen på kapasitet og ressurser i kommunen gjør at tilsynet ikke bidrar til økt kvalitet.»
Riksrevisjonen har samme oppfatning som de nevnt ovenfor.
Fylkesmennenes tilsyn viser også at fire av fem kommuner bryter barnehageloven.
Kommunene mangler kompetanse, ressurser og er vanskelig å samkjøre i forbindelse med at tilsynsvirksomheten skal utøves etter et likebehandlingsprinsipp. Dette medfører, etter PBLs oppfatning, en fare for at det ikke skjer likebehandling av barn og likebehandling av private og kommunale barnehager.
Med bakgrunn i ovennevnte mener PBL at:
Denne umulige og svært uheldige dobbeltrollen som kommunene har overfor de private barnehagene materialiserer seg ikke bare ved opptak, men også når kommunene skal ivareta sin tilsynsrolle.
Utdanningsdirektoratet har i 2014 oppsummert kommunenes tilsynsrolle: «Kommunene har ikke god nok oversikt over hvilke plikter de har etter barnehageloven». Videre sier direktoratet at: «Når kommunen som barnehagemyndighet ikke har godt nok grunnlag for å vurdere lovligheten av barnehagenes tjenestetilbud, vil heller ikke virkemiddelbruken i form av tilsyn og veiledning overfor barnehagene være treffsikker nok.»
OECD peker også på dette problemet og sier: «Kommunene står i en interessekonflikt ved at de har en uheldig dobbeltrolle som barnehageeier for halvparten av landets barnehager, samtidig som de har tilsynsansvar for alle barnehager.» Videre anføres det fra OECD at: «Mangelen på kapasitet og ressurser i kommunen gjør at tilsynet ikke bidrar til økt kvalitet.»
Riksrevisjonen har samme oppfatning som de nevnt ovenfor.
Fylkesmennenes tilsyn viser også at fire av fem kommuner bryter barnehageloven.
Kommunene mangler kompetanse, ressurser og er vanskelig å samkjøre i forbindelse med at tilsynsvirksomheten skal utøves etter et likebehandlingsprinsipp. Dette medfører, etter PBLs oppfatning, en fare for at det ikke skjer likebehandling av barn og likebehandling av private og kommunale barnehager.
Med bakgrunn i ovennevnte mener PBL at:
Omgjøringsforbudet
PBL registrerer at departementet viser til høring som nevnt i innledningen, under pkt. 3.9.2 i høringsnotatet og er glad for at vedtak etter opplæringsloven blir omfattet av omgjøringsforbudet, selv om de hjemles i barnehageloven i tråd med høringsforslaget. Det må, med bakgrunn av ovennevnte, føre til at alle vedtak etter barnehageloven blir omfattet av omgjøringsforbudet og må komme klart til uttrykk i loven.
Erstatning
PBL støtter forslaget om at kommunene ikke gis anledning til å kreve erstatning i saker som omfattes av omgjøringsforbudet.